Ararat er et stedsnavn og roten i navnet er å finne i den førstnevnte stavelsen ar, mens det resterende kun er gramatisk lagt til, noe som får navnet til å bli likestilt med blant annet Aratta, Armani og Armenia – og at ur og hur er det samme slik at urariere (armenere) er å anse det samme som hurriere – ari det samme som harri osv.
Hebreerne er oppkalt etter hurriernes modergudinne Hebat og den siste kongen av Jerusalem før Davids overtagelse het Abdi Hebat, eller Hebats tjener – Hebat er igjen den samme som frygernes, og dernest grekernes og romernes, Cybele – blant annet kjent av sumererne som Ninlil (Ninhursag) og av egypterne som Hathor.
Hebat ble av arameerne oversatt til Eva, som i følge Bibelen ble skapt av Adams ribbein. Saken er den at Hebat er den samme som den sumeriske gudinnen Ninti, som vil si Ninhursag ettersom tittelen på de to gudinnene er det samme.
“Nin” er i likhet med “eresh” en feminin tittel, mens “ti” betyr både liv og ribbein. Dette fordi man anså at alt liv puster, eller ånder om man vil. Ifølge mytologien utgjorde Ninti den 8ende planten plantet av Ninhursag for å helbrede guden Enki, som kom til å utgjøre historien om Adam.
Saken var den at Enki, som var mannen til Ninhursag, hadde forsøkt å ha samleie med gudinnen Uttu, som var avkom av Ninhursag, men som kom til å danne historien om Lilith, som ifølge Bibelen var den som avviste Adam. Uttu er spinneren av livets vev
Uttu klaget til Ninhursag som plantet åtte planter. Disse spiste Enki, som ble syk da han ikke kunne bli gravid. Ninhursag plantet deretter åtte nye helbredende planter. Ninti var den åttende. Historien handler med andre ord om hvordan liv blir til – Enki representerer det mannlige.
Samme historie finner man når det kommer til gudinnen Ninlil, som er konen til guden Enlil. Enlil og Ninlil representerer forholdsvis nordvinden og søndavinden – to luftguder. Enlil voldtok Ninlil – begge gudene ble sendt til underverdenen – men Enlil ble gitt nytt liv – han ble tilgitt.
Sammen fikk Enlil og Ninlil måneguden Nanna, samt Ninurta og Nergal. Ninlil ble av Ninurta kalt Ninhursag – hursag er elvebredden – eller volden hvor man irrigerer. Ninhursag ble til Eva, mens Ninlil ble til Lilith.
På nordisk er Enki kjent som Odin, Enlil kjent som Njord, Ninhursag kjent som Frigg og Ninlil som Nerthus. Ninurta tilsvarer Tor, mens Nergal tilsvarer Tyr. Kona til Tor er Sif, som kan sies å være et aspekt av Ninhursag, mens kona til Tyr er Hel, som kan sies å være et aspekt av Ninlil, som i underverden også kom til å bli kjent som gudinnen Ereskigal.
Kona til Ninurta er Gula, som representerer Vannmannen (en mann ettersom den kom til å representere Enki), mens kona til Nergal, som både representerer Pleiadene, som er en del av Taurus, og Gemini, er Ereskigal, som også er kona til Gugalanna (himmeloksen), som representerer Taurus (Tyren). Mens Taurus tidligere utgjorde var det senere Pleiadene (2300 f.vt.) og deretter Væren som kom til å gjøre dette.
Istanu (fra hattitisk Estan, “Solgud”) var den hettitiske og hattitiske solguden. På luvisk var han kjent som Tiwaz eller Tijaz. Han var guden for dom og ble avbildet bærende på en bevinget sol på sin krone og en kruket stav..
Týr er en germansk gud assosiert med lov og heroisk ære i norrønsk mytologi. Tyr het Týr på norrønt, og navnet kom fra det germanske Tiwaz.
Korresponderende navn er i andre germanske språk er gotisk Teiws, gammelengels Tīw og gammel høytysk Ziu og Cyo, hvorav alle stammer fra proto-germansk *Tīwaz. Det latiniserte navnet er Tius eller Tio.
Tyr er det eneste norrøne gudenavnet som representerer et opprinnelig indoeuropeisk grunnord som kan bety “gud”, “dag” eller “himmel”. Tyr har beholdt den norrøne formen Tyr både på svensk og dansk. Det islandske týr (i flertall tívar) brukes også som fellesnavn for “gudevesen”, altså æser.
Ifølge Snorre og Den yngre Edda er Tyr sønnen til Odin, mens han i Hymeskvadet er sønnen til jotnen Hyme. Hans navns opprinnelse og hans mulige forhold til Tuisto gjør det sannsynlig at han ble sett på som gudenes far og leder.
Ifølge Tacitus’ Germania (98 e.vt.): “I deres gamle sanger, deres eneste form for nedskrevet historie, feirer germanerne den jordfødte guden Tuisto. De tildeler ham en sønn, Mannus, som har tre sønner…”
Germania forbinder navnet Tuisto med den proto-germanske roten tvai (“to”) og dets avlegger tvis (“twice”, “dobbel”), samt med Tuisco, som blir ansett det proto-germanske tiwisko, som igjen blir forbundet med det proto-germanske Tiwaz, som betyr sønn av Tiu. Denne tolkninger innebærer med andre ord at Tuisco er sønnen til den protoindoeuropeiske himmelguden Dyeus og moder jord.
Forbindelser har blitt gjort mellom Tuisto og Ymir basert på etymologiske og funksjonelle likheter. Mens noen hevder at disse likhetene er så store at de synes å være identiske hevder andre at de er ulike ettersom Ymir blir portrettert som en negativ figur, mens Tuisto blir feiret. Ymir har i tillegg blitt forbundet med det protoindoeuropeiske *iemo- “twin” eller “dobbel”, samt med hinduenes Yama og grekernes Gemini.
Tyr er sannsynligvis en yngre variant av indoeuropeisk himmelgud. Dette ettersom navnet trolig stammer opprinnelig fra det indoeuropeiske ordet *deyewos, som er relatert til den indoeuropeiske himmelguds navn *Dyews, og er det samme ordet som ordet Dyaus i Sanskrit og det greske Zevs.
Zevs er det eneste gudenavnet i gresk mytologi vi vet med sikkerhet har en indoeuropeisk rot, nemlig *Dyews, også *Dyews pHter, som kan sammenliknes med Dyaus Pitar på sanskrit, og Jup(p)iter, opprinnelig Deus Pater, “Himmelfaren” eller “Gudefaren” på latin.
Det blir antatt at Tîwaz ble overgått i popularitet og i autoritet av både Odin og Tor under migrasjonsperioden, ettersom Odin deler hans rolle som krigsgud. mange av hans funksjoner og betydning ble overtatt av Tor (Þórr), som tordengud, og Odin, som fryktinngytende krigsgud, i jernalderen.
Tyr eller Ty er i den norrøne mytologien krigsguden – han som rår over hvem som skal vinne i strid. Týr, framstilt med begge hendene intakte før møtet med Fenrisulven, blir knyttet til den antikke krigsguden Mars.
Tyr har gitt navn til den andre dagen i uka, tirsdag, som heter tisdag på svensk og tysdag på nynorsk. Tyr var krigsgud i germansk og norrøn mytologi, og da germanerne oversatte det latinske navnet på tirsdag, Martis dies, krigsguden Mars’ dag, ble denne dagen til det norrøne Týs-dagr.
I Snorres Edda leser vi at da æsene skulle binde Fenrisulven, krevde ulven at noen la hånden sin i munnen dens. Kun Tyr hadde mot til dette. Han la høyre hånden i ulvens gap. Men lenken holdt, og æsene nektet å slippe ham fri, og Tyr var etter dette enhendt.
Tyr var også kjent for å være den eneste som torde å mate Fenrisulven fordi den var så stor og sterk. Tyr dør under Ragnarok, da han slåss mot Garm, og de to dreper hverandre.
Tyr var også gud for ære, rettferdighet og tinget. Tyr opptrer dessuten i gudediktet Hymeskvadet i Den eldre Edda, der han hjelper Tor med å skaffe et bryggekar som er stort nok til at det kan brygges øl til alle gudene på én gang.
Tyr og Tor kan også være det tvillingparet som opptrer med store økser på danske helleristninger og som i fellesskap het Øl. Dette tilsvarer Ninurta og Nergal.
Tyr, som tilsvarer både sumerernes Nergal og grekernes Zeus, utgjør sommertrianglet bestående av Ørnen (latin: Aquila), som representerer fuglen som bar Zeus’/Jupiters tordenbolter i gresk-romersk mytologi, Lyren (latin: Lyra), og Svanen (latin: Cygnus).
Lyren blir representert på stjernekart som en gribb eller en ørn som bærer en lyre. Vega (Alpha Lyrae) er den sterkeste stjernen i stjernebildet Lyren. Navnet Vega kommer fra det arabiske ordet waqi (“fallende”), etter uttrykket an-nasr al wāqi (“den fallende ørna”).
Assyrerne kalte Vega for Dayan-same (“Himmelens dommer”), mens akkaderne kalte den for Tir-anna (“Himmelens liv”). I babylonsk astronomi kan Vega ha vært kjent som Dilgan (Lysets budbringer”). For grekerne var Lyren dannet av Orpheus sin harpe med Vega som dens håndtak. For romerne var starten på høsten basert på tiden Vega gikk under horisonten.
Svanen inkluderer asterismen kjent som Nordkorset (i kontrast til Sørkorset). I gresk mytologi omgjorde Zeus seg til en svane for å forføre Leda, konen til Tyndareus, Spartas konge. Leda fødte 4 barn ut av to egg: Castor og Clytemnestra, kona til Agamemnon, fra det ene og Helen av Troy og Polydeuces (Pollux) fra det andre. Castor og Clytemnestra med Tyndareus som far og Helen og Polydeuces med Zeus som far.
Castor og Pollux, som utgjør Gemini, var i babylonsk astronomi kjent som De store tvillingene (MUL.MASH.TAB.BA.GAL.GAL). De ble ansett som mindre guder og ble kalt Meshlamtaea (“Den som har reist seg fra underverden”) og Lugalirra (“Mektig konge”). Begge nvnene peker på Nergal, som er babylonernes gud som tilsvarer Mars og Apollo, eller den norrønske Tyr.
Vårtrianglet består av Bjørnevokteren (latin: Bootes), også kalt bjørnepasseren og oksedriveren, identifisert som Njord, samt av Jomfruen (latin: Virgo) identifisert som Freyja og Løven (latin: Leo) identifisert som Freyr.
Ifølge mytene som betegner Bjørnevokteren som oksefører for Karlsvognen i Store bjørn, ses oksene bundet til polaraksen, Nordstjernen, Okseføreren er den som driver hele himmelhvelvingen rundt. Idéen om at bildet betegner en hyrde knytter seg til forestillingen om en stor innhegning av får rundt Nordstjernen.
Den mytiske grunnlegger av Byblos, en eldgammel havneby i Libanon, rundt 37 km nord for Beirut, regnes som Kronos (Zevs far), en av dem stjernebildet har representert. Romerne anså Saturn som den opprinnelige og stedegne hersker for Capitolium, som tidligere hadde blitt kalt Mons Saturnius og hvor en gang byen Saturnia hadde befunnet seg. Han ble ofte sett på som den første kongen av Latium eller hele Italia.
På samme måte ble Nippur (sumerisk: Nibru) ofte logografisk skrevet som EN.LÍL by. Byen var guden Enlils sete. Den var et viktig religiøst senter ettersom Enlil, en av de viktigste av sumernes guder, ble forbundet med den. De regentene som dannet større riker ble kronet i byen.
Enlil var den eneste som kunne nå himmelguden An, som representerte himmelhvelvet. Han styrte over de andre gudene som mottok oppgaver fra hans agent og måtte reise til Nippur for å få sin makt. Han ble sett på som eollemodellen for konger. Han ble assimilert med polarstjernen. Hans hellige tall var 50.
Vårtrianglet utgjør vanere og Venus, mens sommertrianglet utgjør aser og sola. Det førstnevnte er feminint, mens det siste er maskulint. Det første er nestekærlighet og fruktbarhet, mens det andre er rå kraft – ørnen, eller Tyr om du vil. Tyr var nordboernes hovedgud før Odin og Tor tok hans plass. Tyr er en solgud.
Det ble krig mellom aser og vaner og vanene blir holdt som gisler av asene. Venus blir i Bibelen sett på som Lucifer, men også som Johannes åpnbareren – den som åpenbarer det som skal komme. Lucifer tok makten (forsøkte), men uten å klare det. Alt er en omskrivning av Venus gang på himmelen, samt vårtrianglet.
Inanna, sumernes krig og kjærlighetsgudinne, utgjorde Fisken, mens hennes mann Tammuz, den gjenoppstandne gud, utgjør Væren. Inanna utgjør den nordiske Frøyja, men også Nanna, kona til Balder, som tilsvarer Tammuz. Vårsolvervet faller i mars, som er oppkalt etter romernes gud Mars som tilsvarer Tyr.
Enki tilsvarer Steinbukken som både er en vær (Tammuz) og en fisk (Inanna), mens Enlil utgjør polarstjernen, den alt sirkulerer rundt. Enlil er kongen. Han er herren over Ekur (phallos / axis mundi) mens Enki er herren over dypvannet – bevegelse og kommunikasjon – Merkur.
Enlil kløvde himmel og jord med sin sigd og skapte dermed grunnlaget for at liv kunne skapes, mens Enki skaper liv. Det hele er med andre ord en filosofisk fortelling om hvordan vår verden er organisert
Filed under:
Uncategorized ![]()
![]()
