Mytologien gjennomsyrer vårt samfunn, vår kultur og vår historie. Via komperativ mytologi har jeg funnet ut at alle mytologiene deler samme bakgrunn, samt at religionene bygger på disse.
Har videre funnet ut at mytologiene er forløperen til både astronomi og astrologi, samt til våre tall og bokstaver, inkludert både runer og de fleste av dagens alfabeter, og at det hele henger sammen med naturens gang.
Faktisk vil jeg gå så langt som å hevde at hele vårt samfunn, hvordan det er innredet, er basert på denne kunnskap. Og at målet i henhold til mytologien er å frigjøre demringsgudinnen (Venus), også kjent som morgenrøden, og i nordisk mytologi representert ved vanerne (Venus).
Vaner (norrønt vanr, vanir) er i norrøn mytologi en gudeslekt (den andre slekten er æsene). Vanene assosieres med fruktbarhet, kjærlighet og rikdom, men også med døden. De har blitt tatt som gisler av asene.
Demringsgudinnen, som representerer nestekjærlighet og åndelig oppvåkning, har blitt tatt til fange og befinner seg gjerne i underverden, også kjent som det underbevisste, slik som tilfellet er med den germanske gudinnen Hel.
En frigjøring vil føre til transformasjon som vil føre til det nye året, som i tidligere tider startet i mars måned og som ble feiret gjennom en feiring av det nye året.
Ēostre eller Ostara var en germansk fruktbarhetsgudinne. Hun skal ha blitt feiret ved vårjevnsdøgnet den 21. mars og måneden april skal på den tiden ha båret hennes navn.
Månadsnamnet “Eosturmonath”, som fra begynnelsen skal ha blitt oppkalt etter henne, har blitt overtatt av påsken på engelsk (easter) og tysk (ostern).
Ēostre skal ha vært forbundet med egg og kaniner, hvor av begge er fruktbarhetssymboler. Disse har senere, etter kristendommens inntog, blitt overtatt som påskesymboler.
Påsken er den mest sentrale av de kristne høytidene i kirkeåret. Høytiden feires til minne om Jesu Kristi siste nattverd, korsfestelse, lidelse, død og oppstandelse som ifølge evangeliene i Bibelen fant sted under den jødiske påskefeiringen pesach i Jerusalem.
På mange måter dreier det seg om kvinnens frigjøring og at de feminine sider må få slippe opp og fram, men kan samtidig peke på en endring av den eksisterende sosiale orden ettersom hun støtter de fattige i samfunnet.
Astraia (“den skinnende”; “stjernejomfruen”) er i henhold til gresk mytologi en datter av enten Zevs og Temis eller av Eos og Astraios, avhengig av den antikke tradisjonen.
I løpet av den mytologiske gullalderen var hun den siste av guddommene som levde sammen med menneskene, men hun flyktet fra ondskapen og lovløsheten i den senere jernalderen.
Hun ble plassert i stjernene som stjernebildet Virgo (Jomfruen). Rettferdighetens vektskål som hun holder i hendene ble det nærliggende stjernebildet Libra (Vekten).
Astraia ble i tillegg til rettferdighet, også assosiert med uskyld og renhet, og ble således delvis eller helt identifisert med Dike, rettferdighetens gudinne, og med Nemesis, gudinne for rettferdig indignasjon.
I henhold til legenden vil Astraia en dag komme tilbake til jorden og bringe med seg den utopiske gullalderen. Hennes håp om en dag å komme tilbake ble referert til i Vergils Eclogue IV: «iam redit et Virgo, redeunt Saturnia regna» som har betydningen at de gode dager vil igjen komme tilbake; bokstavelig «Jomfruen kommer tilbake, og med Saturns styre.»
Filed under: Uncategorized
