Ikke det at vi som menneskehet har overspesialisert oss, har for mye kunnskap eller noe i den dur – det er det at vi har mistet kontakten med helheten – med resten av skaperverket. Og hva skal man vel med deler som ikke passer med helheten? Det viktigste vi kan gjøre er å forsøke å tilnærme oss helheten nok en gang. Dette gjennom å tenke etter hvordan vi ville behandlet vår egen mor og kjæreste og bruke dette som mal når det kommer til hvordan vi skal behandle hverandre og resten av verden. Klarer vi dette kan vi sammen skape en ny gullalder
Astraea (gresk: Аστραια; den skinnende; «stjernejomfruen») var i løpet av den mytologiske gullalderen den siste av guddommene som levde sammen med menneskene, men ble fordrevet av lovløsheten i den senere jernalderen. Hun ble derfor plassert i stjernene som stjernebildet Virgo (Jomfruen).
Hun ble i tillegg til rettferdighet, også assosiert med uskyld og renhet, og ble således delvis eller helt identifisert med Dike, rettferdighetens gudinne, og med Nemesis, gudinne for rettferdig indignasjon. Rettferdighetens vektskål som hun holder i hendene ble det nærliggende stjernebildet Libra (Vekten). Det er reflektert i hennes symbolsk assosiasjon med Justitia i latinsk kultur. Og i følge legenden vil hun en dag komme tilbake, og bringe med henne en gjenkomst av av den utopiske gullalderen.
Vi gikk from Libra (Venus) til Virgo (Maria) og fra Aries (Mars) til Pisces (Jesus). Nå (i år 2440) er vi på vei til Leo (Apollo) og Aquarius (Uranus). Mens Leo representerer den livgivne solen blir Aquarius assosiert med destruktive oversvømmelser og blir satt i forbindelse med sumerernes Ziusudra, hebreernes Noa eller Deucalion, som i den greske mytologien er det greske folkets stamfar. Det er med andre ord tale om renselse og nytt liv.
Leo er kongen mellom oss. De representerer løven, den velkjent jungelens konge. Solen er himmelens største lyspunkt, og den gir liv til vår planet. Dette kan på en måte bli ansett som Ninurta og hans kone Gula (“Den store”), som representerer helbred. Disse to kan i nordisk mytologi sammenlignes med guden Tor, som i Norge representerer Leo.
Tor, som i den norrøne mytologien er Odins sønn, var også tordenguden og rådde over været. Hans mor var åsynjen Fjorgyn (“Jord”). Som mange andre av æsene hadde han flere roller. Han hadde også rollen som fruktbarhetsgud og krigsgud. Som sedvanlig når man er fruktbarhetsgud, rår han også over jordbruket. Hans viktigste rolle var å opprettholde verdensordenen.
Han var gift med Siv (fra norrønt Sif, «slektskap»), som blir assosiert med fruktbarhet, ekteskap og familie. Siv ble regnet for å være svært vakker, på lik linje med Frigg og Frøya, blant annet for håret sitt som ble sammenlignet med gull. Kanskje fordi det representerer de gyldne hveteåkerne.
Heimdall representerer Aquarius. Han er vokteren av Bifrost, regnbuebroen mellom Åsgard og Midgard, som er den viktigste veien inn i Gudenes rike. Navnet Heimdall betyr kanskje «den klartlysende» eller «den som lyser over verden». Dette passer godt med kallenavnet “den hvite ås”, og at han omtales som «den hviteste av alle æsene». Gulltopp (norrønt: Gulltoppr) er i norrøn mytologi guden Heimdalls hest.
Hornet hans heter Gjallarhorn. Dette hornet kunne høres i både menneskenes verden og gudenes verden, og til og med i underverdenen, og brukes til å vekke gudene dersom det er fare på ferde. Et signal fra dette hornet skal markere starten på Ragnarok, verdens undergang. Men det er mer trolig at det her er tale om et nytt tideverv, en gjenfødsel og fornyelse.
Ifølge en myte skal det ligge en skatt ved enden av buen. Problemet er at en regnbue ikke har noen bestemt plassering, den er et optisk fenomen som er betinget av den enkelte iakttaker. Hvis man selv flytter på seg vil regnbuen oppstå i stadig nye regndråper. Det er derfor umulig å gå til enden av regnbuen. Ifølge første Mosebok satte Gud regnbuen på himmelen som et løfte til Noa og hans etterkommere om at Gud aldri skulle ødelegge jorden igjen ved en vannflom.
Heimdall har blitt sammenlignet med Dyeus, som sammen med sin kone blir ansett som hovedgudene innen mytologien. Dyeus, også kjent som Dyeus Pater, var himmelguden og hans posisjon i panteonen kan ha gjenspeilet posisjonen til patriarken eller monarken i samfunnet. I sitt aspekt som en farsgud kan hans kone ha blitt ansett som Pltwi Méhter, eller Moder jord.
Guden har rekonstruert denne guden fra språk og kulturer, inkludert fra gresk, latinsk og indo-arisk. Han skal ha vært kjent som Dyeu Phter, som vil si Himmelfar, Skinnende far,eller Gudenes far, slik det blir reflektert i det latinske Jupiter, Dis Pater og Deus Pater, gresk Zeus Pater og Dyaus Pítar på sanskrit. Zevs er det eneste gudenavnet i gresk mytologi vi vet med sikkerhet har en indoeuropeisk rot, nemlig Dyeus.
Det nordiske gudenavnet Tyr stammer opprinnelig fra det samme ordet og er relatert til den indoeuropeiske himmelgudens navn Dyeus. Tyr er det eneste norrøne gudenavnet som representerer et opprinnelig indoeuropeisk grunnord som kan bety «gud», «dag» eller «himmel». Han er derfor sannsynligvis en yngre variant av indoeuropeisk himmelgud, selv om mange av hans funksjoner og betydning ble overtatt av Tor, som tordengud, og Odin, som fryktinngytende krigsgud, i jernalderen.
Tyr eller Ty er i den norrøne mytologien krigsguden – han som rår over hvem som skal vinne i strid. Han var også gud for ære, rettferdighet og tinget. Tyr var krigsgud i germansk og norrøn mytologi, og da germanerne oversatte det latinske navnet på tirsdag, Martis dies, krigsguden Mars’ dag, ble denne dagen til det norrøne Týs-dagr.
Tyr het Týr på norrønt, og navnet kom fra det germanske Tiwaz. Istanu, fra det hattitiske Estan (“Sol-gud”), var hettitenes og hattitenes solgud. På luwisk var han kjent som Tiwaz eller Tijaz. Han var guden for rettferdighet og ble avbildet som bærende på en bevinget sol på sin krone eller hatt og en krummet stokk.
I Snorres Edda leser vi at da æsene skulle binde Fenrisulven, krevde ulven at noen la hånden sin i munnen dens. Kun Tyr hadde mot til dette. Han la høyre hånden i ulvens gap. Men lenken holdt, og æsene nektet å slippe ham fri, og Tyr var etter dette enhendt. Tyr var også kjent for å være den eneste som torde å mate Fenrisulven fordi den var så stor og sterk, men han dør under Ragnarok, da han slåss mot Garm, og de to dreper hverandre.
Tyr opptrer dessuten i gudediktet Hymeskvadet i Den eldre Edda, der han hjelper Tor med å skaffe et bryggekar som er stort nok til at det kan brygges øl til alle gudene på én gang. Tyr og Tor kan også være det tvillingparet som opptrer med store økser på danske helleristninger og som i fellesskap het Øl.
An, fra 𒀭An “himmel”) , også kjent som Anu på akkadisk, er den sumeriske himmelguden. Han eksisterte i den sumeriske kosmogonien som en kuppel som dekket den flate jorden. Utenfor kuppelen var det opprinnelige kaoset, gudinnens hav, kjent som gudinnen Nammu, som fødte gudene, inkludert An og hans kone Ki, som representerer Jorda, samt de første gudene, som represenerte Apsu, ferskvannet som sumererne trodde lå under jorda, kilden for livgivende vann og fruktbarhet i et land med nesten ikke noe regn.
Han var Gudenes konge, Herren over konstellasjonenes, åndene og demonene og Hersker over himmelen. Han hadde makt til å dømme de som hadde begått forbrytelser og stjernene hadde blitt skapt som soldater for å ødelegge de slemme. Hans attributt var den kongelige Tiara.
Men som med Uranus, som ble satt til side av Kronus, ble An satt til side av gudene Enlil og Enki. An ble noen ganger likestilt med gudene Amurru, Enmešara, også kjent som Nergal, og Tammuz (“Den trofaste sønn”). Mens Balder utgjør den sumeriske Tammuz, som vil si Aries, utgjør Tyr, guden Nergal, som i tillegg til Mars også kan sammenlignes med Apollo, altså solen.
Heimdall, som også kan bety vær (Aries), er født av 9 mødre – de 9 verdener eller bølgene – den 9ende bølger er en vær. Han kan med andre ord sies å representere verdenstreet. Og som verdenstreet når han både himmelen og underverden, noe som også kan sies om Tyr, eller rettere sagt Nergal, som ifølge sumerisk mytologi både er en representant for himmelen, eller solen, og underverden. Den latisnske Dyeus er både tiltalt som himmelfaren og Dis Pater, som vil si herskeren i underverden.
Filed under: Uncategorized
