Vi mennesker er så selvgode at vi tror vi er unnværlige. Og mye er det vi har utviklet – av både godt og vondt. Vi er lik et barn som har forlatt vår symbiose med mor og far. Kanskje er vi på ungdomsstadiet – rebelske og umodne som vi. Kanskje vi må gå inn i voksenalder hvor vi på nytt lever i pakt med vår mor og far – utvikle en ny gullalder hvor vi lever i fred med hverandre og med resten av naturen.
Tenk om hele verdener venter på at vi skal klare det neste trinn i utviklingen av vår sivilisasjon – det å utvikle oss til en fredelig sivilisasjon bygget på rettferdighet, frihet, fred og bærekraft. Tenk om det finnes sivilisasjoner der ute som ikke ønsker å inkludere oss før vi har utviklet en slik sivilisasjon og er modne til å bli inkludert i dette brorskapet av sivilisasjoner.
Spørsmålet da er om vi noen sinne vil klare det. Vi er nå i ferd med å utrydde oss selv. Mennesket fortjener så avgjort en sjanse – og det har vi jo også fått. Kanskje er det mange sivilisasjoner som har gjort dette før oss. Som ikke har klart å skape en bærekraftig sivilisasjon og som derfor har utryddet seg selv.
Det vi trener er en transformasjon av hele vår sivilisasjon og kanskje dagens teknologiske utvikling vil gjøre det mulig for oss. Men samtidig trenger vi å utvikle oss spirituelt slik at vi blir i stand til å ta de riktige valgene. Klarer ikke vi det vil kanskje en ny art klare det om noen millioner år. Men kanskje er det ikke for sent for oss til å klare det – muligheten er ennå her.
Filed under: Uncategorized
