Menneskeheten har blitt stadig mer brutal og krigen har blitt en del av våre liv. Vi lever i en verden med krig, sult, urett og forurensning. Viktige kjennetegn ved samfunnet som vi har i dag er blant annet privatisering, konkurranse, ekspansjon, frie markeder, profitt og stadig større konserner; på mange måten oppskriften til sosialdarwenisme, nyliberalisme eller hyperkapitalisme, hvor det er den sterkeste som overlever.
Dagens ledere fører en politikk som står i motstrid til alt som er nødvendig for å oppnå fred, globalt demokrati, økonomisk likhet og rettferdighet, økologisk beskyttelse av miljøet, og global stabilitet. De representerer valgene til en alt for mektig elite som er fast bestemt på å konsolidere sin økonomiske og politiske makt. Dette uten å ta hensyn til kostnadene for verdenssamfunnet og naturen for øvrig.
Men har det ikke alltid vært sånn?
Neolittiske befolkninger deler mange egenskaper, som for eksempel å leve i småskala, familiebaserte samfunn, som var mer egalitære enn bystatene og høvdingene i bronsealderen. Menneskene levde sammen i stammer, uten privat eiendomsrett, uten klasseskiller og de sosiale strukturene som karakteriserer senere samfunnsepoker.
Ifølge den litauisk-amerikanske arkeologen Marija Gimbutas, som er kjent for sin forskning i neolittisk og bronsealderens kulturer i «Gamle Europa», et begrep hun selv innførte, gikk man med indoeuropeernes ankomst fra et gudinne- og kvinneorientert («matristisk») neolittisk samfunn til en indoeuropeisk patriarkalsk («androkratisk») bronsealderkultur.
I henhold til dette var de førstnevnte samfunnene fredelige gynosentriske (kvinnestyrte) samfunn som tillot homoseksualitet og fremmet en økonomisk likhet, mens de sistnevnte var «androkratiske» eller mannsdominerte og invaderte Europa og påtvang de innfødte deres hierarkiske styre av mannlige krigere.
Hennes verker, utgitt i årene 1946 og 1971, introduserte nye synsvinkler ved å kombinere tradisjonell arkeologisk forarbeid med lingvistisk og mytologisk tolkninger, men hun fikk til dels blandet mottagelse blant sine kollegaer, dels ble hun betraktet som radikal og nyskapende, dels preget av forenklinger og spekulasjoner.
Çatal Höyük (Çatal er tyrkisk for «gaffel» og Höyük betyr «haug») er en stor neolittisk og kalkolittisk bosetning i sørlige Anatolia. De tidligste lagene i bosetningen er datert til omkring 7500 f.vt, som vil si sen neolittisk tidsalder, og stedet var bosatt til minst 6200 f.vt. Det var en storby med opptil ti tusen innbyggere i «Det Gamle Europa».
Çatal Höyük er den største og mest sofistikerte neolittiske bosetningen som noensinne er avdekket, og regnes som et av verdens tidligste vellykkede bysamfunn. Her levde folk fredelig i to tusen år. De kjente ikke til klasseskiller og kvinner og menn ser ut til å ha vært helt, likestilte, uten engang noen skarp arbeidsdeling mellom kjønnene.
Når arkeologer skal avgjøre hva slags form for hierarkier som fantes i et samfunn, ser de på gravfunn og på bygninger, og selvsagt på kunsten. Det er ingenting i Catalhöyuk som tyder på at enkeltmennesker eller enkelte familier hadde spesielt mye større hus enn andre eller ble gravlagt med mere pomp og prakt. Alle, kvinner, menn og barn, ble gravlagt med samme omhu.
Det fantes imidlertid noen underlige begravelses-skikker – som å mure hodeskaller eller også hele skjeletter inn under sengeplasser. Kvinner ble i disse tilfellene gravlagt under de største sengeplassene, menn og barn under de mindre. Dette, og funn av kvinnefigurer eller gudinner i åpenbare autoritetspositurer (sittende på troner etc), kan tyde på at noen kvinner i særdeleshet var spesielt viktige – kanskje som prestinner, høvdinger eller representanter for Gudinnen?
James Mellaart var den første til å starte utgravninger ved Catal Höyuk. Han var overbevist om at folkene i Catal Höyuk hadde dyrket en Stor Gudinne og hennes sønn eller elsker – symbolisert i oksen. Marija Gimbutas satte Catal Höyuk i sammenheng til det Gamle Europa, der gudinnene eller Gudinnen rådet over det religiøse verdensbildet.
Nyere forskere er ikke så glade i å trekke store sammenhenger over tid og sted. De er skeptiske til tanken om en Gudinne-religion og hevder at Mellaart og Gimbutas tar feil. Det er ikke noe som tyder på at det var matriarki eller patriarki. Istedet har man fastslått at menn og kvinner var likestilte og hadde den samme sosiale status. Det var maktbalanse.
Det var denne maktbalansen som kom til å endre seg. Etter hvert som vi oppfant jordbruket og begynte å temme dyr, lærte å utvinne metaller og å skrive, oppsto den private eiendom, arbeidsspesialisering og klasseskiller. Mens noen styrte og bestemte var det andre som måtte arbeide og slite. For som Bertold Brecht spør i sitt dikt “En lesende arbeiders spørsmål” – “Hvem bygde Theben med de sju portene?”
Om man tar Ubaid-perioden (6500 — c. 3800 f.vt.) i det sørlige Irak som et eksempel så ser man at det pågikk en stadig mer polarisert sosial lagdeling med oppveksten av en eliteklasse bestående av høvdinger og avtagende egalitarisme. Samfunnet bar preg av “trans-egalitære” konkurrerende husholdninger, hvor noen falt bak som følge av nedadgående sosial mobilitet.
Høvdingene var trolig ledere av familiegrupper som på en eller annen måte var knyttet til administrasjonen av templets helligdom og var ansvarlig for å løse konflikter og opprettholde sosial orden. Det kan se ut til at slike ulike kollektive metoder, kanskje forekomster av hva Thorkild Jacobsen har kalt primitivt demokrati, hvor tvister tidligere ble løst gjennom et råd av ens venner, ikke lenger var tilstrekkelig for lokalsamfunnets behov.
Yamnaya horisonten, som befant seg nord for Kaukasus og som var besto som en blanding av folk fra det armenske høylandet og lokale østeuropeiske jegersamlere, er preget av sosial tilpasning til høy mobilitet – oppfinnelsen av den politiske infrastrukturen for å håndtere større besetninger fra mobile hjem basert på steppene.
Det er et uttrykk for en sosial utvikling av ulike lokale bronsealderkulturer som leder mot sosial stratifisering og fremvekst av nomadiske høvdingsamfunn, som igjen intensiverte kontaktgrupper mellom hovedsakelig heterogene sosiale grupper.
Under den senere jernalderen var samfunnet preget av ennå mer vold. Bevis fra arkeologi har identifisert begynnelsen på jernproduksjon i det armenske høylandet en gang rundt 1200 f.vt., skjønt en del arkeologiske spor antyder også tidligere dato.
En gang rundt 3000 f.Kr. var jern et sjeldent og kostbart metall i Det nære østen. Jernets kvaliteter, sammenlignet med bronse, ble ikke forstått. Mellom 1200-1000 f.vt. ble forståelsen av jernmetallurgien og nyttegjøringen av jernobjekter spredt raskt og vidtomspennende.
Som en del av tiden sen bronsealder og tidlig jernalder var det en periode knyttet til sammenbruddet av sentrale autoriteter, en generell avbefolkning, særlig i de meget urbane områdene, tap av skriveferdigheter i Antaolia og rundt Egeerhavet, og dens begrensning andre steder, forsvinning av etablerte mønstrene av den internasjonale langdistansehandelen, økende ondsinnet og voldelig kamper om makten hos eliten, og reduserte muligheter for eliten på grunn av avbefolkningen.
Bronsealderens sammenbrudd er en karakterstikk som er gitt av de historikere som ser overgangen i Midtøsten og den østlige delen av Middelhavet fra sen bronsealder til tidlig jernalder som et voldelig, plutselig og kulturelt sammenbrudd. Særlig Robert Drews har gjort seg til talsmann for at tilsynekomst av utstrakt infanteri med nylig oppfunnet våpen og rustning, som støpte framfor smidde spydhoder og lange sverd, og kastespyd, revolusjonerte kutt-og-kast-våpen.
Et antall mennesker har snakket om kulturelle minner fra katastrofen som fortellinger om en «tapt gullalder». Hesiod har eksempelvis snakket om gullalderen, sølvalderen og bronsealderen, skilt fra den moderne og frastøtende grusomme jernalderens verden ved heltenes tidsalder.
Astraia («stjernejomfruen») var i henhold til gresk mytologi den siste av guddommene til å leve sammen med menneskene under den mytologiske gullalderen, en av de fem nedadgående periodene for menneskeheten. Hun flyktet fra den nye ondskapen og lovløsheten i menneskeheten under jernalderen og steg opp til himmelen for å bli stjernene i stjernebildet Virgo, også kjent som Jomfruen.
Hun representerer renhet og uskyld, men blir assosiert med rettferdighet, og ble således delvis eller helt identifisert med Dike, rettferdighetens gudinne, og med Nemesis, gudinne for rettferdig indignasjon. Den nærliggende konstellasjonen Libra reflekterte hennes symbolske tilknytning til Dike, som blant romerne er kjent som Justitia.
Ifølge legenden vil Astraea en dag komme tilbake til Jorden, og bringe henne tilbake den utopiske gullalderen som hun var ambassadøren til.
Vi har hver og en av oss et valg