Argo var i gresk mytologi et skip som Jason og argonautene, som vil si noen av de fremste heltene i det gamle Hellas, seilte i fra Iolcos til Kolkis i sin leten etter det gyldne skinn. Skinnet er i gresk mytologi skinnet til en gullhåret og bevinget bukk i Kolkhis, Kaukasus. Skinnet er et symbol på autoritet og kongedømme.
Bukken ble til stjernebildet Væren (latin Aries). Det første av de tolv stjernetegnene – Væren – begynner i vestlig astrologi ved vårjevndøgn om lag 21. mars. Det skyldes at solens vandring langs ekliptikken krysser himmelens ekvator den dagen. Aries er som måneden mars oppkalt etter guden Mars, og er assosiert med både ham og planeten.
Noahs ark (eller Noahs «teba») er ifølge Det gamle testamentet i Bibelen den farkosten som Gud befaler Noah (Noa) å bygge sammen med sin familie og fylle med dyr for å overleve syndfloden (storflommen).
Arken omtales i “Første Mosebok” kapittel 6-8. Noahs ark strandet ved Ararat etter syndefloden. I bibelsk språkbruk står Ararat imidlertid for en større region (jf. 2. Kongebok 19:37), og det er ikke sikkert at beretningen forsøker å peke ut noe spesifikt fjell. Den klassiske latinske oversettelsen Vulgata oversatte det hebraiske begrepet «Ararat-fjellene» som «fjellene i Armenia» når det gjelder stedet der Noahs ark endte opp.
Urartu (hebraisk: Ararat) var i oldtiden et kongedømme i tidlig jernalder på det armenske høylandet i østlige Anatolia (Lilleasia), sentrert rundt de fjellkledde regionene ved Vansjøen. Urartu, som korresponderer med kongedømmet Ararat, også kjent som Van, er den akkadiske variasjon av Ararat fra Det gamle testamente, og faktisk er fjellet Ararat lokalisert innenfor oldtidens urartianske område.
Urartisk er bevitnet fra 900-700-tallet f.Kr., som det offisielle skriftspråket i Urartu, og ble trolig talt av en majoritetsbefolkning i området rundt Van og det øvre Zab, som vil si den øvre delen av Tigris. Språket klassifiseres sammen med hurrittisk, som ble talt av hurrierne (kileskrift: Hu-ur-ri), i den hurro-urartiske språkfamilien. Det armenske ordet hur/hur-ri er en variant av ar/har/hur.
I den trespråklig Behistun-inskripsjonen, innhogd på ordre av Dareios I av Persia i 521/520 f.Kr., er urartu referert til som Urartu på assyrisk, Arminiya på gammelpersisk og Harminuia på elamittisk. Det semittiske tu, som betyr folkegruppe, ble rett og slett skiftet ut med det gammel-persiske men, eller man, som tilsvarer tu, samt pålagt endelsen -ia.
Nakhitsjevan, som betyr urhjemmet, eller herkomstens sted, er en aserbajdsjansk eksklave, men har historisk vært en del av Armenia. Ifølge lingvisten Johann Heinrich Hübschmann betyr navnet på armensk “opphavets sted”, en bibelsk referanse til Noas Arks landing ved Ararat, et syn den jødiske historikeren Flavius Josephus deler. Stedet ble ifølge armensk tradisjon grunnlagt av Noa.
Noatun (norrønt Nóatún) er i norrøn mytologi guden Njords bolig. Det betyr skipsbygning og befinner seg ifølge Gylvaginning (Gylves synkverving), som er den første delen av Snorre Sturlasons “Den yngre Edda”, også kalt “Snorre-Edda” eller “Prosa-Edda”, i himmelen.