Et mikrokosmos ligger gjemt inni hver og enkel av oss som er identisk med det makrokosmos som vi finner rundt oss. Mytologien omhandler på mange måter det altomfattende univers som befinner seg rundt oss, men handler samtidig om vår indre reise i oss selv.
Kundalini (kuṇḍalinī, som på sanskrit betyr «sammenrullet som en slange», er ifølge tantriske tradisjoner en urenergi som strømmer fra den nederste del av ryggsøylen, (rotchakra) til issen (kronechakra).
En kroppslig energi som for de fleste er en ubevisst, instinktiv og libidinal kraft lokalisert nederst i ryggraden. Den blir forestilt enten som gudinnen Shakti eller som en sovende slange tre og en halv gang omslynget korsbeinet.
Energien kan aktiveres spontant eller ved hjelp av spesielle yoga-teknikker. Når Kundalini-energien vekkes f.eks. gjennom spirituelle øvelser, søker den å stige opp delvis eller fullstendig, gjennom en trang energikanal (sushumna nadi) i ryggsøylen.
Langs sushumna ligger seks energipunkter (chakraer). Når kundalinikraften stiger opp fullstendig igjennom sushumna nadi, aktiveres chakraenes forskjellige energier. Når kundalinienergien stiger helt opp til krone-chakraet (sahasrara) på toppen av hodet, har personen oppnådd spirituell opplysthet eller fullkommenhet, ‘unio mystica’, nirvana eller nirvikalpa samadhi, og man er fri fra karmaets hjul.
Nirvana er en ideell tilstand av ro, harmoni, fred, stabilitet eller glede; det som helt av seg selv er når uro, ufred, forvirring og lidelse opphører. I de indiske religionene betyr nirvāna bokstavelig talt å «dø ut» eller «slukke», og er høydepunktet for yogiens streben etter frigjøring. Hinduisme og jainisme bruker ordet nirvana også for å beskrive en tilstand av moksha, og ordet er omtalt i flere hinduistiske, tantiske tekster foruten Bhagavad Gita.
Nirvana innebærer (i buddhismen) at innbilninger og forutinntatthet, grådighet, hat, lidelse, arroganse og misunnelse – de såkalte sinnsgiftene – utslukkes, det vil si det som binder og styrer menneskesinnet i vanemessige tanke- og handlingsmønstre, og som er den egentlige årsaken til lidelse.
Når sinnsgiftene opphører, forsvinner samtidig årsakene til lidelse. Veien til å realisere denne frigjøringen, nirvana, heter den åttedelte vei. En som har oppnådd Nirvana i dette livet, kan etter sin død velge å bryte ut av samsara og aldri mer bli gjenfødt. Det kalles å gå inn i parinirvana.
Nirvana er ikke sammenlignbart med kristendommens begrep for «himmelen», det vil si et personlig evig liv etter ens fysiske død. Nirvana er derimot den virkeligheten som et menneske som har kvittet seg med sinnsgiftenes illusjoner befinner seg i, noe som er høyst mulig mens man lever.
Buddha omtalte denne endelige tilstanden kun med negasjoner: «Det uskapte», «det ubetingede», «det ufødte», «det udødelige». Det ville være å misoppfatte nirvanas transcendente, absolutte natur å tilskrive det affirmative begrensende egenskaper.
Karma (Sanskrit: kárma, kárman- «gjerning», «handling», «utførelse») betegner filosofien rundt handling, gjerning og kausalitet i indiske religioner. Karma er etter hinduisk tro årsakene bak menneskets plass i livet.
De handlingene et menneske gjør i dette livet vil være med å bestemme hvordan det skal gå i det neste liv. Tanken om at karma opprettholder liv er i Upanishadene kombinert med tanken om gjenfødelse og reinkarnasjon.
Karma er innen visse religioner og åndelige lærer den virkning som handlinger har på ens nåværende og senere liv. De handlingene et menneske gjør i dette livet, vil være med å bestemme hvordan det skal gå i det neste. Det er først og fremst motivet bak handlingen og selve handlingen som er det viktige.
Motivene bak alt vi gjør, skaper enten god eller dårlig karma. God karma er det samme som frigjøring fra karma. Karma betyr gjerninger, og skapes av tankehandlinger, språkhandlinger eller kroppslige handlinger, men innebærer også konsekvensene av alle disse gjerningene. Frigjøring fra karma skaper et varmt og godt lys rundt et menneske. Den betydningen går igjen i vårt begrep om sjarm.
Ved å gjøre gode gjerninger, kan menneskets sjel – atman – bli ett med brahman (Gud). Krishna regnes som den store frelseren også i hinduismen, den ypperste personlighet som vil sørge for at alle til syvende og sist blir frelst, og som lærer alle mennesker – Pancas Khrishtaya – at alt er godt i Gud.
Buddhistisk karma skiller seg fra hinduistisk karma i det at resultatene av handlingene kommer med en gang, her og nå. Der man i hinduismen snakker om at handlingene (både gode og dårlige) regnes sammen etter ett liv før det avgjøres hva vedkommende skal gjenfødes til, kan man i buddhismen snakke om noe mer liknende en naturlov.
Alle handlinger – det være seg seg aktive handlinger, valgt passivitet eller tanker – setter fra seg karmiske spor i bevisstheten. Disse sporene vil påvirke alle dine fremtidige tanker og handlinger. Men alle kan bryte ut av dette mekaniske handlingsmønsteret. Man kan til en hver tid ta aktiv stilling i sine valg.
Om man klarer å fullstendig bryte løs fra den karmiske mekanikken, når man det stadiet som i buddhismen kalles opplysning, Nirvana og Moksha i hinduismen. Moksha er friheten innen hinduismen. Det betyr det samme som frelse innenfor kristendommen.
Syndsbegrepet i hinduismen (samt buddhismen og jainismen) er forbundet med samsara, også kalt «Livshjulet», som betyr å flyte eller strømme, men som oversettes med gjenfødelse, og fabrikasjonene som utgjør illusjonene i samsara, og karma.
Før en er frigjort fra forurensningene og forvirringen fortsetter en å gjøre ting som binder en til illusjonenes verden og handlingenes kjedereaksjoner. Dette skjer fordi en ikke erkjenner årsakssammenhengene. Derfor blir en gjenfødt i en av de seks eksistensene. Den verste av disse er Helvetene.
I hinduismen omfatter læren om moksha også dem som har havnet i Helvetene. Moksha er frigjøringen fra synd som fører til at en ikke lenger blir bundet til illusjonene som klenger seg til ens oppfattelsesapparat. Moksha kan oppnås ved å dø i den hellige byen Varanasi eller ved yogisk tilbedelse av en Deva / Devi, som betyr gud / gudinne. Yoga betyr forening.
Som universet ellers har denne sirkelen av gjenfødsler ingen begynnelse eller slutt. Hinduene tror at når man dør vandrer sjelen (atman) inn i nye vesener som fødes. Atman dør ikke. Denne sirkelen av tusener av gjenfødelser kaller hinduene samsara.
Det er alle hinduers mål å komme seg ut av samsara, inkarnasjonssyklusen eller reinkarnasjonen, og oppnå moksha. Dog lærer også hinduer om boddhisattva-prinsippet, som innebærer at de som har oppnådd frelsen blir igjen etter opplysningen eller lar seg gjenføde for å hjelpe andre i full kjærlighet.
Shiva (sanskrit: śiva, devanagari: शिव, «lykkebringeren») er en av de høyeste guddommene i hinduismen. Som Nataraja, «dansens herre», frembringer og tilintetgjør han universet. Han regnes ofte som en del av Trimūrti, en guddommelig treenighet hvor Brahmā er skaperen, Vishnu er opprettholderen og Shiva er ødeleggeren.
Shiva er både en fruktbarhetsgud og en gud for askese. Han fremstilles som en yogi som sitter nedsunket i meditasjon, med langt hår og den nakne kroppen oversmurt med aske — et guddommelig forbilde for utøverne av yoga, slik de finnes i India. Gjennom hans hår renner den hellige elven Ganges ned på jorden.
Han framstilles gjerne som en asket som sitter på kremasjonsplassen ustelt, innsmurt med aske og omgitt av slanger. Som et motstykke til den asketiske siden ved hans person er han forbundet med seksualitet og fruktbarhet.
I kunst og mytologi fremstilles han som tronende på Kailasha-fjellet i Tibet, nord for Himalaya, sammen med sin hustru, gudinnen Parvati, som i rituell sammenheng kalles Shakti. Hans kultus knyttes også til gudinnene Kali og Durga.
Hans symbol, linga, er en symbolsk fremstilling av kjønnsorganet og har form av en fallos. Lingam, som også kan identifiseres med hans stav, blir sagt å strekke seg fra det dypeste dyp til den øverste himmel.
Ifølge hinduisk tantra representerer guddommene Shiva og Shakti universets to grunnprinsipper, det mannlige og det kvinnelige. Symbolske framstillinger av det mannlige organ “lingam” og det kvinnelige “yoni” kan finnes overalt i India.
Tantrisme er en betegnelse for en bred strømning innen hinduismen, deler av buddhismen og andre indiske og tibetanske religiøse og spirituelle tradisjoner, som oppsto på 400-tallet e.vt. og ble stadig mer dominerende, spesielt i ritualer og yoga.
Hinduisk tantrisme bygger på en litteratur utenfor den vediske, som vil si de eldste kjente hellige skrifter i India. De vediske skriftene representerer det eldste stadium av hinduisk religion. De er skrevet på vedisk, som er et indoarisk språk, den eldste kjente form av sanskrit.
Også buddhistisk tantrisme bygger på andre kilder enn de tidlige skolene, medregnet mahayana. Tantrismen gjennomstrømmer buddhismen i Nepal og Tibet. En egen tantrisk retning er shingon-skolen i Japan.
Tantra betegner en type mentale øvelser og ritualer som kan være svært spesifikke og detaljerte, og som utføres som del av åndelig eller religiøs praksis. Det er ikke en filosofi eller en religion i seg selv.
Typiske kjennetegn ved tantra er kompleks symbolbruk som må ses i en helt spesiell kontekst for at den skal gi mening, at hele eller deler av en øvelse holdes hemmelig for uinnvidde, og at korrekt utførelse av øvelsen krever veiledning fra en kvalifisert lærer.
Tantrismen vil fremfor alt være en praktisk metode til å oppnå overnaturlige evner (siddhi) og frelse (moksha). Den forutsetter at den makt som guddommene har, også finnes latent i mennesket og kan vekkes til live og utnyttes ved hjelp av ritualer, meditasjon og yoga-øvelser.
Viktig i tantrismen er tanken at det store kosmos gjenspeiles i mennesket. Tantrismen er derfor ikke asketisk og verdensfornektende, men gjør bruk av kroppen og menneskets lystfølelse. Også språkets fonemer gjenspeiler såvel guddommen som kosmos, og det blir derfor benyttet kraftladede formler (mantra) som blir resitert i forbindelse med ritualer og meditasjon.
I visse tantriske miljøer blir det lagt vekt på ukonvensjonell opptreden, og i ritualene blir flere av den ortodokse religionens moralbud systematisk brutt: det blir drukket alkohol og spist kjøtt, og i sammenheng med ritualene blir kasteskillene opphevet. I visse kretser blir det praktisert rituelt samleie. Læren blir alltid overlevert direkte fra mester (guru) til elev, og det har blitt lagt vekt på at den skal holdes hemmelig.
Ifølge hinduisk tantra representerer guddommene Shiva og Shakti universets to grunnprinsipper, det mannlige og det kvinnelige. Symbolske framstillinger av det mannlige organ “lingam” og det kvinnelige “yoni” kan finnes overalt i India.
Gudens shakti, «kraft», betraktes som kvinnelig og blir tilbedt som den store Gudinnen. «Kraften» finnes også i mennesket, slumrende nederst i ryggsøylen (ikonografisk fremstilles den som en oppkveilet slange, kundalini). Ved hjelp av yoga-øvelser kan den vekkes til live og gjennomstrømme hele kroppen.