Armensk-kurdisk allianse (AKA)
Armenere, kurdere, Aserbajdsjanere og tyrkere har en lang og broket historie sammen. Det er ikke en gang godt å si hvem som er hva.
En gruppe armenske vitenskapsfolk, som har utført en studie vedrørende opprinnelsen til det tyrkiske folk i relasjon til armenerne, fant at tyrkerne og armenerne var de to samfunnene i verden som var genetisk nærme hverandre, men at også kurdere tilhører den samme genetiske kilden.
Mye tyder med andre ord på at både armenere, som har den lengste fartstiden i området, og kurdere, samt grekere, ble tyrkifisert av nomader østfra via elitedominanse og ekteskap.
Det var først i etterkant av invasjoner og uro forårsaket av arabere, som spredde seg i etterkant av Islam, hunnere og mongolere, at tyrkere, som vil si nomadestammer som ankom fra Mongolia via Sentral Asia for rundt 1000-500 år siden, ankom området.
Seldsjukkene, som er regnet som forfedrene til de vestlige tyrkerne, dagens innbyggere i Tyrkia og Aserbajdsjan, migrerte fra Mongolia, via Sentral Asia og inn i Persia der de kjempet og erobret forskjellige stammer.
De var en betydelig gren av oghuz-tyrkerne, som er en av hovedgrenene av de tyrkiske folkeslagene i historien og et dynasti som okkuperte deler av Sentral- og Sørvest Asia fra det 1100-1400-tallet.
Gjennom elitedominanse og ekteskap gjennomførte de en tyrkifiseringsprosess, noe som blant annet førte til at deres språk ble det dominerende i Aserbajdsjan og Tyrkia, hvor befolkningene, på tross for deres lokale røtter, i dag for det meste taler tyrkisk.
De nomadiske tyrkiske erobrerne giftet seg med den tidligere befolkningen, de helleniserte anatolerne, armenerne, kaukaserne, kurderne og assyrerne samtidig som mange konverterte til Islam og ble tyrkiske.
Mens armenerne hadde gått over til kristendommen som verdens første land i 301 gikk kurderne, som tidligere hadde vært tilhengere av zoroastrianisme, over til Islam, noe som også stadig flere armenere, under tvang eller frivillig på grunn av den favoriserte statusen gitt til muslimer under muslimsk herredømme, gjorde.
De ble støttet av muslimer fra området nord for Svartehavet og Kaukasus, av persere og arabere, samt av europeiske eventyrere og konvertitter, kjent i Vesten som frafalne.
Som et resultat utgjør dagens tyrkere ulike etniske typer, hvor av noen er fra Østen, mens andre er lokale anatoliske og andre stammer fra slavere, albanere eller sirkassere. Mens noen er lyse er andre mørke. Mange ser ut til å være mediterranske, andre sentralasiatiske og noen er persiske.
Det bysantinske riket utførte regelmessige folkeforflytninger i sitt forsøk på å innføre religiøs enhet og det greske språket, noe som ikke minst gjaldt overfor den store armenske befolkningen. Det osmanske riket fortsatte den samme praksisen, kun med den forskjell at man innførte Islam og tyrkisk.
Men det var også store kulturelle forskjeller mellom armenere, som alltid hadde vært de best utdannede i Det osmanske riket, og tyrkere. Armenerne var fagfolkene i samfunnet, handelsfolk, dommere, doktorer og håndverkere, samt dem som åpnet opp for nye vitenskapelige, politiske og sosiale ideer fra Vesten (Europa og Amerika).
Dette mens hoveddelen av tyrkerne var analfabetiske småbønder og butikkeiere. Herskerne i Det osmanske imperiet hadde ikke verdsatt utdanning og ikke et eneste institutt for høyere utdanning eksisterte i det gamle imperiet. De hadde verdsatt lojalitet og blind lydighet.
De uutdannede undersåttene hadde aldri hørt om demokrati eller liberalisme og visste derfor lite om politisk reform, noe som skilte seg fra de bedre utdannede armenerne som søkte politiske og sosiale reformer som ville forbedre livet for dem selv og Tyrkias andre minoriteter.
For å bøte på dette bestemte ungtyrkere seg for å glorifisere verdiene av de enkle tyrkiske småbøndene på bekostning av armenerne for å vinne tillitt blant folket.
De utnyttet de religiøse, kulturelle, økonomiske og politiske forskjellene mellom tyrkerne og armenerne slik at tyrkerne begynte å se armenerne som fremmede blant dem.
Den osmanske eliten, som hadde ansett begrepet «tyrker» som en forulemping og en fornærmelse da «tyrkere» ble sett på som synonymt med de uutdannede anatologiske bøndene eller nomadiske turkmenere, og som hadde identifisert seg som osmanere, begynte nå å ta i bruk begrepet på en mer positiv måte.
Det ble med andre ord et skille mellom “oss” og “dem. Dette på grunn av at man følte man hadde sterkere kontroll over “tyrkerne”, som var de meste lojale overfor det osmanske styret, enn de “andre”.
Ziya Gökalp redefinerte pan-tyrkismen som et kulturell, akademisk, filosofisk og politisk konsept som fremmet enhet og frihet for de tyrkiske folk. Han mente blant annet at man måtte gjennomføre en tyrkifisering av Det osmanske riket gjennom å få alle borgere assimilert i den tyrkiske kulturen og til å snakke tyrkisk. Hans arbeid var med å forme reformene til Atatürk, samt kemalismen og dens arv i dagens Tyrkia.
“De tre pashaene”, som sto bak folkemordet på armenerne, hadde sine egne ambisiøse planer for Tyrkia, planer om å samle alle tyrkiske folk i hele regionen gjennom å ekspandere Tyrkias grenser østover over Kaukasus og hele veien inn i Sentral Asia, noe som ville skape et nytt tyrkisk imperium kalt Turan med et språk og en religion.
Problemet var kun at armenernes tradisjonelle historiske hjemland lå i veien for deres planer. Og i dette området var det en større kristelig befolkning på 2 millioner, noe som på den tiden tilsvarte omkring 10 % av Tyrkias befolkning.
I løpet av sommeren 1914, omtrent på samme tid som Første verdenskrig brøt ut, forrådte derfor ungtyrkerne armenerne og i 1915 fant folkemordet sted.
Men tyrkifiseringen endte ikke med dette. Et nøkkelkomponent i tyrkifiseringsprosessen var en politikk som inkluderte massiv befolkningsforfytning for på den måten å assimilere de etniske minoritetssamfunnene i landet.
Under Dersim, nå kalt Tunceli provinsen, massakren i 1937–1938 ble omtrent 50.000 kurmanci-talende og zaza-talende alevitter drept og tusener ble tatt til eksil. Dette som et resultat av en tyrkisk militærkampanje mot Dersim opprøret bestående av lokale etniske minoritetsgrupper som protesterte mot Tyrkias Resettlement Law av 1934, som hadde utpekt Dersim som en av sine første prøvesaker når det kom til befolkningsforflytting.
Det hele endte med forferdelige konsekvenser for lokalbefolkningen. I dag er det ikke mye igjen av Derims særegne kultur og hoveddelen av befolkningen lever i diasporaen.
Artikkel 301 i den tyrkiske lovsamling erklærer “Personen som offentlig kritiserer den tyrkiske nasjon, Republikken Tyrkia, den tyrkiske nasjonalforsamling, den tyrkiske regjering og den lovgivende forsamling skal bli straffet med fengsel i alt fra 6 måneder til 2 år”.
Mye urett har blitt gjort opp mellom årene, inkludert folkemord, folkeforflytninger og undertrykkelse. Men vi lever nå i en moderne tid, hvor vi forhåpentligvis vil unngå flere slike tragedier.
Dette stanser effektivt all form for samfunnskritikk, har holdt folk uvitende om hva det er som egentlig skjer og har vært med på å forhindre tyrkisk anerkjennelse av folkemordet på armenerne, som den tyrkiske stat ennå fornekter å ha foregått.
Det er nå på tide å skape den verden vi ønsker oss. En verden hvor man ikke blir karakterisert eller diskriminisert ut fra etnisitet eller religion, men blir tatt for den man er og hva man gjør. Uansett er det mange utfordringer vi står overfor, hvor av den politikk som i dag føres av våre politikere er en av de største.
Mens den armenske befolkningen har blitt desimert på grunn av utrenskninger og folkemord, både og kulturelt, er kurderne verdens største befolkning uten noe eget land.
Tyrkere og aserbajdsjanere for sin del lider av sine politikeres disrespekt til menneskerettighetene, samt til både kurdere og armenere.
Men vi hva vi trenger er fred og forsoning – ikke mer av hva som har preget forholdet mellom våre folk tidligere.
For å oppnå dette er det viktig at vi samarbeider og viser hjerterom på tvers av etnisitet og religion, men også på tvers av de kunstige landegrensene som har blitt skapt mellom våre folk.
Denne Facebook gruppen har derfor blitt satt opp for at vi på nytt kan finne sammen, diskutere aktuell politikk og dele nyheter om hva som skjer i vår del av verden.
Dette er en gruppe for oss som ønsker et samfunn og en kultur bygget på rettferdighet, likeverd, solidaritet, frihet, bærekraft og fred – og ingen rasistiske holdninger eller meningsytringer vil bli tollerert.
Bakgrunnen for dagens Armenia og konfliktene med dets nabostater i moderne tid
Arkivert i:Uncategorized
