Mange har nok stusset over hvordan det kan ha seg at den åndelige og spirituelle, men ikke troende, Sjur Cappelen Papazian, skriver som om jeg var blitt kristen.
Nå har det seg jo at jeg på grunn av fellestrekkene innad i religionene, samt den dypere forståelsen av dem, førte meg fra ateismen og inn i Bahai, som nettopp anskueliggjør denne likheten religionene imellom, samt det felles opphavet til religioner, myter, filosofi og vitenskap.
Det eneste aberet med å tro at ikke kristendommen har noe for seg er i tillegg til min egen åpenbaring at skriftene så mange ganger har helt rett og at det ligger så mye kunnskap og informasjon i dem at man ikke kan anse det som tilfeldig, men tatt i betraktning av at det ikke trenger å være noen motsetninger mellom kristendommen og andre religioner, så må man jo si at jeg i beste tilfelle er religiøs.
Når jeg skriver om kristendommen gjør jeg det gjerne ut fra den erkjennelse om at den inkluderer informasjon som beskriver vår sivilisasjons oppstart og utvikling i tillegg til at den blant annet består av myter og sagn fra vår sivilisasjons vugge. Den er i seg selv dermed å regne som en del av vår kulturhistorie.
Når det kommer til de ulike religionene er det i våre dager veldig populært å snakke om religionenes fellestrekk, noe man også gjør innen KRL på skolen. I tillegg har ikke minst Søren Kierkegaard jubileet i år satt stort fokus på religionens dypere og mer universelle anliggende.
Men religioner er et forsøk på å definere det vi ikke kan vite, og kristendom er et begrep på åndelighet/sjel, et begrep som intet mindre definerer hva åndelighet/sjel skal være. Institusjonalisert åndelighet plasserer ikke bare åndelighet i en egen sfære, det definerer også hva denne åndeligheten, på godt og vondt, skal være.
Og det er bra, men ikke bra nok, på langt nær.., dessverre. Det er ikke noen egentlig overskridelse av rasjonalitet og åndelighet, mellom det verdslige og det åndelige. Det åndelige forblir plassert innenfor en egen sfære; i religioner – eller mer moderne, i kunsten. det er derfor langt å foretrekke å bruke ordene åndelighet eller sjel istedenfor kristendom.
Når det kommer til åndelighet ble et skille opprettet mellom sjel og mekanikk eller mellom åndelighet og rasjonalitet da menn som Johannes Kepler, Galileo Galilei, Rene Descartes, Francis Bacon, Robert Boyle og Isaac Newton fikk ideen om å organisere vitenskapen på 1600 tallet, noe som resulterte i et skille mellom vitenskap og religion.
De var for øvrig alle erklært kristne, men de fikk det for seg at universet var en maskin, sinnrikt designet og satt i gang av Gud. Alt var styrt av evige matematiske lover, som i sin tur fantes som ideer i Guds bevissthet. Denne mekanistiske filosofien var revolusjonær nettopp fordi den forkastet det animistiske synet på naturen som ble tatt for gitt i middelalderen.
Frem til det syttende århundre lærte man på universiteter og av kristne teologer at universet var levende, gjennomtrengt av Guds ånd og en guddommelig livskraft. Alle planter, dyr og mennesker hadde sjel. Stjernene, planetene og jorden var levende vesener styrt av subtil intelligens.
Mekanistisk vitenskap forkastet disse doktrinene og kastet alle sjeler ut av naturen. Etter noen hundre år har vi blitt et rent mekanistisk og rasjonelt samfunn, også kalt et sekulært samfunn.
Men åndelighet er en helt og holdent naturlig og menneskelig egenskap, ikke noe intellektuelt for intellektuelle – ikke noe særegent for kunstnere og prester, noe de har mer av enn andre. Det handler ganske enkelt om tilstedeværelse, ro og refleksjon (meditasjon) og en grunnleggende erkjennelse av at vi ikke vet – av det uendelige, det gir den nødvendige ydmykheten. Åndelighet hører med andre ord hjemme overalt.
Alt sammen er ekte menneskelig, naturlige egenskaper med tilhørende enkle teknikker som snarest bør innføres som en naturlig bestanddel i hverdagen, i skole og hjem – hvis man da er av den oppfatning at vi har fått et rent sekulært og nyliberalistiske samfunn der den materialistiske tankegangen ansees for å være internalisert i oss alle, og som resulterer i et evig fokus på økonomisk vekst og forbrukerhysteri.
Mener vi det, bør vi altså snarest komme oss bort fra skolens mekanistiske testregime.
Filed under: Uncategorized
