Syria, hurriernes arnested, ansees som et viktig sted historisk sted. Hurrierne (Ḫu-ur-ri, også kjent som ariere) befant seg i den nordlige fruktbare halvmånen, i det som i dag er Irak, Syria (også kjent som Aram) og Tyrkia. Hurrierne skapte flere store byer i dette området, som blir ansett for å være vår sivilisasjons vugge.
Hurrierne, eller rettere sagt urartierne, kom senere til å danne staten Urartu, også kjent som Ararat, som dernest kom til å bli kjent som Armenia, mens befolkningen kom til å bli kjent som armenere.
Det var disse som utviklet jordbruk, dyrehold og metallindustri, og dermed legge både det kulturelle og genetiske grunnlaget for både kaukaserne, semittene og indoeuropeere ettersom befolkningen kom til å inngå i de fleste folkeslag som vi kjenner fra denne regionen, og i hele den siviliserte verden, ettersom sivilisasjonen spredde seg i alle retninger fra det armenske høylandet og til resten av verden.
Hele vår sivilisasjon har med andre ord røtter i det armenske høylandet, også kjent som sivilisasjonens vugge, som vil si et område som grenser til Kaukasus i nord, Zagros i øst, Mesopotamia i sør og Lilleasia i vest. Dette for omkring 12000 år siden.
Området har vært bebodd i flere tusen år. Det var her jordbruket og husdyrhold ble utviklet under den neolittiske revolusjon, det var her de første megalittiske bygningene ble reist og herfra de ulike metallene, slik som bronse og jern, først ble oppdaget.
Gobekli tepe, eller Portas-ar, som betyr navle på armensk, var det første megalittiske tempelet og sies å være fødestedet for vår religion og sivilisasjon, selv om vi ikke må glemme området kjent som Levanten eller Kanaan, og som er det østre middelhavsområdet.
Göbekli Tepe ble dannet av jegersamlere, som levde i landsbyer på slutten av året, omkring 10.000 f.vt., som vil si før man gikk over til å bli bofaste. Strukturene stammer ikke kun fra før man begynte å lage keramikk, metall og oppfant skriften og hjulet, men ble bygget før den neolittiske revolusjonen, som vil si før jordbruket og dyreholdet omkring 9000 f.vt. Før utgravningene begynte hadde et kompleks på et slikt nivå fra denne tiden blitt tenkt på som umulig.
Ikke kun er Göbekli Tepe kjent for sine store dimensjoner, men eksistensen av flere pilarhelligdommer uten tegn på beboelse gjør stedet unikt. Mens strukturene primært er templer har det også blitt funnet mindre bygninger, men på tross av dette er det klart at området først og fremst hadde kultisk og ikke beboelsesmessig betydning. Det var som en katedral bygget på toppen av en ås, som pilgrimmer besøkte fra flere hundre kilometers avstand. Bein fra lokale dyr slik som hjort, gaseller, gris og gjess indikerer at rituelle festmåltider, og kanskje hellig ofring, ble praktisert her.
Det er ingen sammenlignbare monumentale komplekser fra denne tiden. Nevalı Çori er 500 år senere, dets T-formede pilarer langt mindre og dets helligdommer plassert inne i en landsby, mens Jeriko mangler artistisk fortrinn eller storskala skulpturer og Çatal höyük, som viser spredningen av den neolittiske revolusjonen inn i Europa via Balkan, er hele 2000 år yngre.
Det blir antatt at en eliteklasse av religiøse ledere hadde overoppsyn med det arbeidet som ble utført her og senere kontrollerte de seremoniene som fant sted, noe som ville gjøre stedet til det eldste kjente stedet for en prestekaste. Det er samtidig klart at dyr og andre motiver er fredelige og ikke gir indikasjon på organisert vold eller jakt.
Göbekli Tepe blir ansett som særlig viktig ettersom det endrer vår forståelse av utviklingen av samfunnet. Stedet viser at oppføringen av monumentale komplekser var mulig innenfor jegersamler samfunnet, og ikke kun i de bofaste jordbrukssamfunnene slik man tidligere antok, noe som kan tyde på at templene kom før byene.
Det spekuleres på om stedet spilte en nøkkelrolle i overgangen til jordbruket. Den nødvendige samfunnsorganisseringen trengt for å skape disse strukturene gikk hånd-i-hånd med oppstarten av jordbruket. Det har ikke blitt funnet kultiverte hvete her, men DNA analyser av moderne hvete sammenlignet med vill hvete har vist at dets DNA er nærmest til vill hvete funnet på fjellet Karaca Dağ 30 km vekk fra stedet, noe som har ført til den antagelse at dette er stedet hvor moderne hvete først ble kultivert.
Mye indikerer på at det var her, i området rundt fjellet Karaca Dağ, mange ulike frøtyper gikk fra vill til kultivert form. Dette kan bety at dette var det første neolittiske området. Mobile grupper I området kan ha blitt tvunget til å samarbeide med hverandre for å forsvare tidlige konsentrasjoner av ville frø fra ville dyr, flokker av gaseller og esler, noe som ville ha ført til en tidlig samfunnsorganisering av ulike grupper i området med Göbekli Tepe som kultsenter. Jordbruket startet ikke som en småskala I form av spredd og individuell hagekultivering, men som en umiddelbar storskala samfunnsorganisering.
På stedet, som er lett gjenkjennelig for sine T-formede søyler eller monolitter, som er dekorert med tilskårne relieffer av dyr og abstrakte piktogrammer, som representerer hellige symboler kjent fra neolittiske hulemalerier, hadde man drevet jordbruk; generasjoner av lokalbefolkning hadde flyttet stein og plassert dem i hauger for å rydde plass; hvor av mye arkeologiske bevis har blitt ødelagt. Den massive sekvensen av ulike lag suggests flere årtusener med aktivitet, som kanskje strekker seg så langt tilbake som til den mesolittiske perioden.
Den eldste bosettingslag (stratum III) inkluderer monolittiske pilarer forbundet via murer som danner sirkulære eller ovale strukturer. Man har gravd ut 4 slike bygninger, med diameter på mellom 10-30m. Geofysiske målinger indikerer eksistensen av 16 flere slike strukturer.
Pre-Pottery Neolithic A (PPNB) bosettinger har blitt datert til 9000 f.vt. Stratum II, datert til Pre-Pottery Neolithic B (PPNB) (7500 – 6000 f.vt.), har vist flere tilstøtende rektangulære rom med polerte kalkgulv, som minner om romerske terrazzo gulv. Det siste laget består av sediment deponert som resultat av jordbruksaktivitet.
Husene eller templene er runde megalittiske bygninger. Murene er laget av uarbeidet tørr stein og inkluderer flere T-formede monolittiske pilarer av kalkstein som er opp til 3 meter høye, som det har blitt funnet lignende av i Nevalı Çori og Nahal Hemar. Andre større par av pilarer er plassert i sentrum av strukturene. Det er indikasjoner på at strukturene hadde tak. Det sentrale paret kunne ha båret dette taket. Gulvene er laget av terrazzo (brent kalkstein), og det er en lav benk langs med hele den utvendige muren.
Under tiden for oppbyggingen av disse T-formede søylene, før tusener av år med besetting og kultivering, var det omkringliggende landet mye mer fruktbart enn det er nå og kapabel til å opprettholde en større variasjon av livsformer.
Ashnan er en mesopotamisk korngudinne, som i starten lever i Du-Ku. Hun ble sammen med sin bror, kvegguden Lahar, som også lever i Du-Ku, sendt av Enlil og Enki fra himmelen til jorden for å forsyne Anunakiene med mat og klær. Mens Lahar passer på at dyrene får føll passer Ashnan på at vekstene får gro. Men etter at Ashnan og Lahar hadde spist og drukket for mye så de ikke lenger kunne produsere ble menneskene skapt for å fortsette produksjonen. De to jordbruksguddommene blir fulle og begynner å slåss. Enlil og Enki løser konflikten, på tross av at det ennå er ukjent hvordan.
Før Ashnan og Lahar eksisterte hadde gudene verken klær eller mat. De spiste ville planter og drakk vann ettersom de fant det, slik som dyrene og de første menneskene. Deretter begynte med å skape kveg og korn. Etter dette hadde de melk og mat, men forble ufornøyde. De skapte derfor menneskene for å ta vare på kornet og kveget. Gavene til Lahar og Ashnan ble også gitt til menneskene. Sivilisasjonens gaver var nå gitt til gudene og menneskene. Men fritid gikk kun til gudene, mens menneskene måtte arbeide for gudene. Begge brukte klær og spiste mat, men menneskene hadde i oppgave å avle dyr og lage mat og klær.
Stedet mistet sin betydning og ble forlatt omkring 8000 f.vt. Gjenstandene som nå dukker opp er karakterisert ved Byblos spisser og flere Nemrik-spisser. Det er Helwan og Aswad-spisser også. Jordbruket og dyreholdet brakte med seg nye realiteter for menneskene i området og symbolene på de T-formede pilarene mistet sin betydning. Men området ble ikke kun etterlatt. I stedet ble det begravd under 300-500 kubikkmeter med jord. Det er ukjent hvorfor, men det bevarte monumentene for ettertiden.
Det har blitt spekulert på hvem det var som holdt til i området rundt Göbekli Tepe og deres religionssystem basert på deres helligdommer og bosettinger. Det blir spekulert på om Göbekli Tepe var et sentralt senter for en dødskult. De utskårne dyrene kan ha blitt laget der for å forsvare de døde. Ingen graver har blitt funnet så langt, men kan komme til å bli funnet under de hellige sirklede gulvene.
Det blir antatt at det var sjamanistiske praksiser og at de T-formede pilarene representerer mytiske skapninger, kanskje stamfedre, mens fult utviklet tro på guder kun utviklet seg senere i Mesopotamia, assosiert med templer og palasser, noe som korresponderer med en sumerisk tro på at jordbruk, dyrehold og veving hadde blitt brakt til mennesket fra det hellige fjellet Du-Ku, den hellige jordhaugen, som var befolket av Annuna-guder, som var veldig gamle guder uten individuelle navn.
I en søken på svar på verden omkring seg, søkte mesopotamierne svar i det overnaturlige og skapte en gudeverden i menneskeskikkelser. Disse skikkelsene ble gitt menneskelige egenskaper og deres stilling i pantheonet har blitt beskrevet i en mengde eposer og myter.
Hvilken betydning den mesopotamiske kulturen og religionen har i senere tid hatt på omkringliggende sivilisasjoner er betydelig, noe som illustreres i en rekke myter og gudeskikkelser man finner i nærliggende kulturelle samfunn, som igjen kan forklares med den sterke innflytelsen som fant sted regionene imellom.
Den mesopotamiske gudeverden er på mange måter en typisk polyteistisk religion, med mange guder som representerer et bredt spekter av elementer vi har rundt oss.
I et forsøk på å peke på den tidlige religionens særpreg og spesielle karakter kan man summere opp med at fruktbarhet, vegetasjon, vann og død er sentrale elementer, og gjenspeiler betydningen av jordbruket i regionen.
Den mesopotamiske polyteismen står i sterk kontrast til israelernes monoteisme, og iranernes dualisme. Men samtidig kan man se likhetstrekk med skapelsesberetningen til akkaderne, der vi ser tegn på dualisme som et utgangspunkt til universets skapelse, og flere av mytene vi møter i den mesopotamiske religion har tydelige likhetstrekk med myter fra israelsk religion.
Kristus er en gresk form av Messias, som er et ord som stammer fra me eller mesh, som er sumerernes ord for den gave guden for vannet, skaperkraft og intelligens, Enki, også kjent som Ea og som betyr Herre over jorden, gir til mennesket, sivilisasjonen.
Man trodde lenge at de første byene oppsto i Sumer i det sørlige Irak, men man har nå kommet frem til at også byene først oppsto i det armenske høylandet.
Kort og godt kan det sies at det dreier seg om et folk som kaller seg ar-i-ere og som spredde kulturen til alle kanter fra deres utgangspunkt for 10.000 år siden.
Bådet AR, som både betyr høyde, lys og skapelse, og deres symbol, swastikaen (de fire pilarer – balansen mellom de 4 ulike elementene), ble spredd, og de ulike sivilisasjonene i Asia, Europa og Afrika kan sees på som lokale variasjoner av et underliggende tema.
Mens det tidligste jordbruket startet med natuferne i det østre middelhavsområdet, som også var bebodd av hurriere, eller ariere, startet ekte jordbruk i det mer regntunge høylandet.
DNA haplogruppene er G (nordvest kaukasiere), J1 (nordøst kaukasiere og semitter) og J2 (nordøstkaukasere og hurro-urartiere), samt R1b (indoeuropeerne). Alle disse haplogruppene har samme utgangspunkt.
Haplogruppe G1 oppsto trolig i det som i dag er Iran, mens G2 oppsto i Sørvest Asia for trolig 19,000-12,000 år siden. Menneskene var på dette tidspunktet jegersamlere, og levde i mindre nomadiske eller semi-nomadiske grupper.
G2 synes å være forbundet med dem som utviklet tidlig jordbruk langs med det østre Middelhavet og i deler av den fruktbare halvmånen for 11,500 år siden. G2a ekspanderte til Anatolia, Kaukasus og Europa, mens G2b forble i den sørlige delen av det østre middelhavet og finnes i dag primært blant jøder.
Det har så langt blitt utført Y-DNA analyser fra kun 4 neolittiske kulturer (LBK i Tyskland, Remedello i Italia og Cardium Pottery i sørvest Frankrike og Spania), og alle steder inkluderer G2a individer, noe som utgjør det sterkeste beviset for at jordbruket hadde sin opprinnelse med og ble spredd av medlemmer som inkluderte G, selv om dette trolig var i samarbeid med andre haplogrupper, slik som E1b1b, J, R1b og T.
Både neolittisk Spania og dagens georgiere, hvor av begge er kjent som iberere, er kjente for å inkludere haplogruppe G2. En annen spredning av J2 var I forbindelse med utviklingen av metallurgi, og da gjerne bronse, og utviklingen av noen av de tidligste sivilisasjonene ennå en tid senere. Men selv om G har sin høyeste frekvens blant georgere og blant nordvest kaukasisk talende, så inkluderer armenerne dens høyeste variasjon, noe som er indisie på hvor den stammer fra.
Natuferne var en bosatt mesolittisk kultur, som eksisterte i middelhavsregionen, Levanten. Den blir ansett for å rett før slutten av pleistocen (1.810.000-11.500 f.vt.). Mens tidlig natufisk tid var omkring (12.500-10.800 f.vt.) var senere natufisk tid (10.800-9.500 f.vt.). De utviklet seg i samme region som det tidligere kebariske komplekset, og blir ansett som en etterfølger som i det minste utviklet seg fra elementer innen den forrige kulturen.
Natuferne, som er opphavet til de første jordbrukssamfunnene i Sørvest Asia, hadde trolig haplogruppe J og representerer kanskje en ankomst av E1b1b, som vil si at de også hadde relasjon til Afrika. Genetiske linjer av afrikansk opprinnelse vil derfor ha blitt båret inn i Europa med spredningen av jordbruk fra Sørvest Asia.
En viktig migrasjon fra Afrika over Sinai oppsto i formasjonen av natuferne. Det er viktig her å ikke blande dette sammen med ankomsten av de semittiske språkene, noe som skyldtes en annen ekspansjon fra Afrika rundt 6000 f.vt., men det kan forbindes med hva som er kjent med det gamle Europa og jordbrukets spredning, noe som ikke minst satte fart i etterkant av flommen som skyldte inn i Svartehavet rundt 6000 f.vt.
Mye kan tyde på at denne bølgen med afrikanere inn i Europa, noe som det ikke minst finnes spor etter blant grekere og albanere (haplogruppe E1b1b er den tredje største haplogruppen i Europa, kun overgått av R1b og I, som representerer Europas urbefolkning) var en raskt ekspanderende mesolittisk befolkning som ekspanderte nordover fra det østlige Afrika i tråd med det nordovergående regnfallsbeltet, noe som ville ha ført dem til Levanten, Anatolia og Balkan, hvor de utviklet seg til å representere ulike regionale bransjer.
Senere natufisk tid var trolig parallell med Yngre Dryas var en periode under varmeperioden som gjorde slutt på den siste istiden, hvor man fikk et plutselig tilbakefall og lavere temperaturer over store deler av kloden. Perioden inntrådte antakelig omkring år 10.900-9.600 f.vt, og varte altså i drøye tusen år.
Under Yngre Dryas ble klimaet tørrere i Sørvest Asia, og nyere forskning antyder at denne forverringen førte til framveksten av jordbruk i landsbyer hvor folk allerede levde stedbundet. Slik kan klimaet ha bidratt til å sette i gang den viktige utviklingen med jordbruk, selv om det først var etter periodens slutt, omkring 8.800 f.vt., at sterk befolkningsvekst i regionen falt sammen med overgang til virkelig intensivt jordbruk.
Det var også andre kulturer i regionen, slik som mushabiske kulturen i Negev og Sinai, som man også antar har spilt en rolle når det kommer til utviklingen av det natufiske samfunnet. Det har pågått debatt om hvor vidt den kulturelle innflytelsen strakk seg fra Levanten til det nordlige Afrika eller omvendt, men de siste utgravningene tyder på at den strakte seg fra Levanten og inn i Afrika.
De natufiske samfunnene, som utviklet seg lokalt, var trolig stamfedrene til dem som bygde de første neolittiske bosettingene i regionen, som kan ha vært de tidligste i verden. Området var da fylt med hundrevis av ulike korntyper, frukter, nøtter og andre planter. Floraen var ikke det tørre, ufruktbare og golde landskapet vi finner i dag, men grønt og frodig med mye skog.
Holocen (9.500 f.vt., og frem til i dag) er betegnelsen på varmeepoken etter siste istid med jevne, milde temperaturer over store deler av kloden. I holocen oppsto jordbruksrevolusjonen, fremveksten av byer, stater, skriftspråk og andre uttrykk for sivilisasjon. Holocen regnes dermed som perioden hvor varig befolkningsvekst og relativt konstant klima og vegetasjon la grunnlag for en unik utvikling og vekstperiode i menneskehetens historie.
Senere oppsto Pre-Pottery Neolithic A (PPNA) (9.500-8.500 f.vt.), som representerer tidlig neolittisk periode i Levanten og i det øvre Mesopotamia langs med den fruktbare halvmånen. Den etterfulgte den natufiske mesolittiske kulturen. Det var nå ekstensiv kultiveringen av planter og dyr og grunnleggelsen av bosettinger. Den oppsto på slutten av Yngre Dryas og var trolig relatert til stabiliseringen av klimaet og økt regnfall.
PPNA og den etterfølgende Pre-Pottery Neolithic B PPNB ble opprinnelig definert ut fra verdens første by, Jeriko, som oppsto rundt 8.000 f.vt. Keramikk var ennå ukjent. De var før den neolittiske keramikken slik den opptrer i den yarmukiske kulturen (5600-5000 f.vt.).
Mens hele Levanten ble karakterisert av PPNB ble området fra nå av preget av regionale kulturer. Det var en periode med kulturell segregering hvor alle stedene satte fokus på seg selv gjennom særegne elementer i sin materielle kultur. Yarmukerne er de første til å bruke keramikk i denne delen av Levanten.
På lik linje med den tidligere PPNA utviklet PPNB seg fra den tidligere natufiske kulturen, men viser indikasjon på en nordlig opprinnelse, noe som trolig skyldes at folk fra det nordøstlige Anatolia var begynt å reise sørover.
Haplogruppe J2, som oppsto i det armenske høylandet for 15,000-22,000 år siden, er en noe nordlig variant av J1, er i aller høyeste grad forbundet med spredningen av jordbruket. Det er ikke minst J2 som utviklet den kulturen som spredde seg fra det armenske høylandet, som vil si den indoeuropeiske, semittiske og egyptiske.
Haplogruppe J2 og dens geografiske spredning representerer en neolittisk ekspansjon fra den fruktbare halvmåne, trolig i forbindelse med spredningen av kveg og geiter med en start fra Zagros fjellene og det nordlige Mesopotamia omkring 8000-9000 f.vt.
Denne kommer på et senere stadium og har trolig forbindelse med Tell Halaf kulturen rundt 6000 f.vt. Dette på tross av at Tell Halaf kulturen i Khabur elvedeltaet førte videre den som hadde oppstått blant natuferne og i Jeriko og Gobekli Tepe. Det eksisterte på denne tiden (7.500 f.vt.) en rekke større byer og sentre i området, slik som Çatal Höyük og Jarmo, noe som viser en enormt raskt ekspanderende kulturutvikling.
Flere gamle sørvestasiatiske og mediterreanske kulturer blomstret i territoriene hvor J2 linjene holdt til, inkludert hattiene, hurriene, etruskerne, minoerne, grekerne og fønikerne, israelittene, og til en viss grad romerne, assyrerne og perserne. Alle de store sjønasjonene fra bronsealderen til jernalderen var dominert av J2.
Pre-Pottery Neolithic B perioden (PPNB) ved Jeriko i det sørlige Levanten, som skiller seg fra den tidligere Pre-Pottery Neolithic A perioden (PPNA) ved at folk begynte å bli mer avhengig av husdyr som et tilskudd til deres tidligere jordbruks- og jeger-sanker diet, utviklet seg fra den tidligere natufiske kulturen, men viser tegn på en nordlig opprinnelse, noe som trolig antyder et tilsig fra det nordøstlige Anatolia.
Den klassiske PPNB kulturen forsvant under en plutselig nedgang i globale temperaturer som oppsto omkring 6200 f.vt. og som varte i 200-400 år. Klimakrisen skapte en Pre-Pottery Neolithic C periode (PPNC), hvor det ble dannet en blandet kultur mellom egyptisk talende og nordøstkauksisk talende grupper som gikk bort fra jordbruk og startet med det man har valgt å kalle nomadisk pastoralisme.
PPNB forsvant ved den 8.2 kiloyear event, en term som klimatologer har tatt i bruk for å betegne en plutselig fall i globale temperaturer som opptrådte 6.200 f.vt., og som varte i 200-400 år. I de følgende munhatta og yamukian post-keramikk neolittiske kulturene som nå oppsto fortsatte den raske kulturelle utviklingen, mens PPNB kulturen fortsatte i Amuq dalen, hvor den influerte utviklingen av den senere ghassuliske kulturen. Stedet Ain Ghazal i Jordan har indikert en senere Pre-Pottery Neolithic C (PPNC) periode, som skal ha vart mellom 6.200-5.900 f.vt.
Et Circum Arabian Nomadic Pastoral Complex, en gruppe kulturer som utviklet nomadisk pastoralisme og som kan ha vært den opprinnelige kulturen som spredde protosemittiske språk i regionen, utviklet seg i denne perioden (6.200 f.vt.), som et resultat av økt fokus i PPNB kulturene på dyrehold og en blanding med de harifiske jegersamlerne i det sørlige Palestina, med nære forbindelser med kulturene i Fayyum og den østlige egyptiske ørken, viss redskaper minner om de harifiske.
Kulturer som praktiserte denne livsstilen spredde seg nedover kysten av Rødehavet og øst fra Syria og inn i det sørlige Irak. Dette var semitter. Den kanaanittiske kulturen utviklet seg in situ fra det Circum-Arabian Nomadic Pastoral Complex.
I sen natufisk kultur opptrer en særegen harif-pilespiss, som ble vanlig i Negev. Denne blir brukt til å definere en separat kultur, den harifiske, som er en spesialisert regional kulturell utvikling i Negev ørkenen, som korresponderer med det siste skrittet i den natufiske kulturen. Den er i likhet med den natufiske karakterisert via semi-undergrunnshus. Den harifiske kulturen dateres til mellom 8.800/8.500 f.vt. og 8.000/8.200 f.vt. Den er begrenset til Sinai og Negev og er samtidig med sen natufisk eller PPNA.
Semittene, som kom til å bestå av de kaukasiske haplogruppene J1 og J2, kom deretter til å spre seg utover store deler av Sørvest Asia. Dette samtidig som indoeuropeerne med haplogruppen R1b oppsto i Kaukasus. Dette som en forlengelse av Kura Arakses, også kjent som Shen-ga-vit, kulturen, eller tidlig transkaukasisk kultur, som eksisterte fra 3400 f.vt. til 2000 f.vt.
Kura-Araxes kulturen hadde sin opprinnelse på Ararat slettene med kjerneområdet i Armenia, men spredde seg derfra til Georgia og vestover til Erzurum slettene, samt sørvestover til Kilikia og til sørøst til området sør for Urmia og sjøen Van og frem til Syria og Kanaan, hvor den utviklet seg til den senere Khirbet Kerak kulturen etter det akkadiske imperiums fall. Deres kultur ble spredd til kulturene ved Volga, Dnieper og Don-Donets systemene i nord.
Kura-Araxes kulturen er forbundet med Maykop kulturen i Transkaukasia og er kjente for deres produksjon av hjulvogner. Den blir forbundet med hurrierne og urartierne, men var en heterogen etno-lingvistisk befolkning, blant annet var en tidlig representant av de kartvelske eller georgiske språkene til stede.
Fra det nordlige Kaukasus spredde indoeuropeerne seg i alle retninger, sammen med blant annet hesten og bronsealder kulturen. Armensk, som stammer fra hurro-urartierne, ligner mest på indoarisk, eller sanskrit, og gresk, men deler ordforråd med samtlige av de eldre kulturene i området.
J. Gelb og E. A. Speiser antok at subarierne var semitter og at disse hadde utgjort den lingvistiske og etniske befolkningen i det nordlige Mesopotamia, mens hurrierne først kom dit senere, men stadig mer tyder på at subarierne var hurriere og at hurrierne utgjorde områdets befolkning.
Urartierne, og senere hurrierne, var de opprinnelige bærerne av kulturen. Nakh (fra det bibelske navnet «Noa – Noah)» er i dag ariernes språk sammen med de andre nordvest- og nordøst-kaukasiske språkene, samt semittisk (fra det bibelske navnet «Shem») og indoeuropeisk (fra det bibelske navnet «Javhe»), som kan sees på som en avart av kaukasisk.
Hurrierne hadde et rykte på seg for å være dyktige i metallurgi og sumererne lånte deres kobberterminologi fra det hurriske vokabulær. Khabur elvedalen hadde en sentral posisjon vedrørende metallhandel og kobber, sølv og tinn var tilgjengelig fra de hurri-dominerte landene Kizzuwatna og Ishuwa i det anatoliske høyland. Det ble blant annet fraktet sør til Mesopotamia fra det armenske høylandet.
Subartu, også Šú-ba-ri, eller Šub-ar-ri, lå langs med Tigris i det nordlige Mesopotamia. Ut fra akkaderne, et sumero-semittisk folkeferd, ettersom semittene kom til å blande seg med de lokale sumererne, markerte Subartu den nordlige geografiske horisonten, mens Martu (Mari-tu), som kom til å gi navn til amorittene og til dere gud Marduk, markerte den vestlige, Elam den østlige og Sumer den sørlige.
I de tidligste sumeriske tekster, slik som Enmerkar og herren av Aratta, som lister opp land hvor språkene ble forvirret som Subartu, Hamazi, Sumer, Uri-ki (Akkad eller AGA.DE.KI /AGA.DE), og Martu, samt tidlige tavler fra Ebla og de tidligste referansene til de fire kvartaler som lå omkring Akkad for de akkadiske kongene nevner Subartu, Martu, Elam og Sumer.
Akkad blir nevnt en gang i Tanakh, Book of Genesis 10:10: Og i begynnelsen av Nimrods (Sargons) kongedømme var Babel, og Erech (Uruk), og Akkad, og Calneh, i landet Shinar, som trolig er det samme som Sumer. I den greske oversettelsen står det Archad.
Mari, som inkluderte en befolkning bestående av sumerere og amoritter, ble klassifisert av arkeologer som den vestligste utpost av sumerisk kultur på tross av at det i byen Ebla, langt lenger i vest, ble funnet et arkiv med 15.000 kileskriftleirtavler skrevet på sumerisk i det semittiske eblaittiske språk og datert fra 2250 f.vt.
Sumer (fra akkadisk Šumeru; sumerisk ki-en-ĝir, som vil si Landet til de innfødte herrer eller innfødt land) var en sivilisasjon og historisk region i sørlige Mesopotamia (dagens Irak) i oldtiden, som vil si kobberalderen og tidlig bronsealder. Det var et oldtidsrike som lå mellom elvene Tigris og Eufrat og er en av de eldste kulturene som er kjent.
Selv om de tidligste historiske nedtegnelsene i regionen ikke går lengre tilbake enn til rundt 2500 f.vt., antar man at området ble bosatt en gang mellom rundt 4500 og 4000 f.vt. Dette av ureufratere eller ubaidere med opprinnelse fra Samarrakulturen (5700-4900 f.vt.) i det nordlige Mesopotamia.
Sumererne, som kom fra nord, bar med seg kunnskap og kultur man også finner i Samarra kulturen eller Tell sawwan. Sumererne drev først jordbruk i det sørlige Mesopotamia etter at de hadde lært å irrigere vann. Ubaid keramikken i det sørlige Mesopotamia har blitt forbundet via Choga Mami Transitional keramikk til Samarra kulturen.
Sumererne hadde sin opprinnelse i det nordlige Mesopotamia og er tilknyttet Y-DNA haplogruppe J2, som blir sett på som jordbruksmarkøren, den gruppen som først gjennomførte den neolittiske revolusjonen, med opprinnelsessted i det armenske høylandet.
Byene i Sumer var de første sivilisasjonene som praktiserte intensivt jordbruk året rundt og som viser tegn på bruk av grunnleggende jordbruksteknikker, inkludert omfattende kultivering av land i stor skala, monoavling, organisert irrigasjon (vanning), og bruk av spesialisert arbeidskraft. Kanskje allerede fra rundt 5000 f.vt.
Overskuddet av lagret mat skapt av denne økonomien førte til at befolkningen ble boende på et sted framfor å migrere etter avlingen og beitemarker, noe som gjorde det mulig å opprettholde en større befolkningstetthet.
Jordbruksfolk spredde seg sørover etter at de hadde utviklet en tempelsentrert samfunnsorganisering for mobilisering av arbeid og teknologi for vannkontroll, noe som gjorde det mulig for dem å overleve i et vanskelig miljø. De drenerte myrene for jordbruk, utviklet handel, og etablerte industrier, inkludert veving, lærarbeid, metallarbeid, murerhåndverk, og keramikk.
Sumererne talte sumerisk, som trolig tilhører den alaroidiske språkfamilien, som også inkluderer hurro-urartisk, som vil si språket som ble talt av hurrierne og urartierne som levde i det nordlige Mesopotamia og som de delte den samme kulturen med.
Sumer var også stedet for tidlig utvikling av skriftsystem, progresjonen fra et stadium av en form for urskrift på midten av 3000-tallet f.vt. til et reelt utviklet skriftsystem på 2000-tallet f.vt. (Jemdet Nasr-perioden).
Aratta er et mytisk og eventyrland som opptrer i sumerisk og mesopotamisk mytologi og myter som forteller om Enmerkar og Lugalbanda, to tidlige og antagelig legendariske konger i Uruk som også nevnes i den sumeriske kongeliste.
Inanna figurerer framtredende i en av de tidligste legender, Enmerkar og herren av Aratta, i noe som minne om rollen som en kongemaker, overførte hennes personlige bosted og gunst, og således overherredømme fra Arattas konge og til Uruk.
Inanna, fruktbarheten, kjærlighetens og morgenstjernens gudinne og Uruks skytsgudinne, ekter den legendarisk kongen og hyrden Tammuz, som så blir Inannas ektemann og byens hersker.
Hurrierne, som kan sies å være en slags protoariere, hadde et av sine sentre i Urkesh, som er et tidlig eksempel på mesopotamisk kultur. Sumerernes konflikt med Aratta, som antagelig lå i det armenske høylandet i den nordlige delen av Mesopotamia, kan ha sammenheng med dette. Aratta var maktsenteret før Uruk fratok dem gudinnen Inanna og dermed tok makten.
Sharru-kin, som vil si Den rettmessige kongen, i Bibelen kjent som Sargon av Akkad, gikk til krig mot Subar og hans sønn, Naram-Sin, listet Subar opp sammen med Armani blant landene under hans kontroll. Ishbi-Erra av Isin og Hammurabi hevdet også seiere over Subar.
I ny-babylonske tider (under Nabopolassar, Nebuchadrezzar II og Nabonidus) ble Subartu brukt som en generisk term for Assyria, en term som ennå var i bruk under Kambyses II.
Shubria var en del av Urartu konføderasjonen, og senere refereres det til et distrikt kalt Arme eller Urme. Nairi i Van området ble også ansett for å være en del av Urartu.
Den tidligste referansen til dagens Armenia dateres til 600 tallet f.vt. I den trilingvistiske Behistun innskriften refererer Darius I den store av Persia til Urashtu på babylonsk, som Armina på persisk og som Harminuya på elamittisk.
Sargon, som dannet verdens første multietniske imperium etter først å ha erobret landområdene til folkene i Sumer, sies å ha litt født utenfor ekteskap av en prestinne oppe i fjellene. Han ble satt ut i en liten kurv på vannet og funnet av en mann. Han vokste opp og begynte som gartner.
Med tiden ble han munnskjenk hos Ur-Zababa, kongen i Kish. Da han vakte hans mishag, ble han sendt til kongen i Uruk, Lugal-Zagezi. Han klarte så å vinne makten fra Lugal-Zagezi og bli konge selv.
Likheter mellom den neo-assyriske legenden om Sargons fødsel har blitt funnet i andre spedbarnfødsler, inkludert i historiene om Moses, Karna og Ødipus.
Etter å ha tatt makten i Kish angrep Sargon Uruk. Sumererne skal ha flyktet og dannet en hær ledet av 50 ensis (det samme antallet som anunakiene) fra provinsene. Men også disse ble overvunnet. Sargon erobret hele Sumer. For å begrense muligheten for opprør i Sumer valgte han en rett på 5400 menn som skulle dele makten, administrere, med ham. Dette var akkadiere og ikke sumerere.
Den akkadiske regjeringen dannet en klassisk standard som alle påfølgende mesopotamiske stater sammenlignet seg med. Tradisjonelt var ensi den høyeste funksjonæren av den sumeriske bystaten. Deretter ble man ensi gjennom å ekte gudinnen Inanna, noe som legitimerte herredømmet gjennom guddommelig samtykke.
I starten var den monarkiske lugal (lu = mann, gal = stor) underordnet presteklassens ensi, og ble valgt i perioder med konflikter, men i senere dynastiske tider var det lugalen som hadde den viktigste rollen og som hadde sitt eget “é” (= hus) eller palass uavhengig av tempelordenen.
Den som kom til å kontrollere byen Kish kom til å bli anerkjent som šar kiššati (= konge av Kish), og ble ansett som viktigst i Sumer, noe som trolig kom av at det var her de to elvene gikk sammen og den som kontrollerte Kish kontrollerte irrigasjonssystemet for byene som lå under.
Under Sargon gjenvant ensisene deres posisjoner, men ble sett på som provinsguvernører. Tittelen šar kiššati kom til å bety herre over universet. Under Naram-Sin, Sargons sønnesønn, ble ikke kongen kun kalt herre over de 4 kvarterer, men høynet til dingir eller gud med sin eget tempelordning. Mens konger tidligere kunne oppnå guddommelighet etter sin død, slik som med Gilgamesh, kunne de akkadiske kongene, fra Naram-Sin og fremover, bli ansett som guder mens de levde.
En strategi adoptert av både Sargon og Naram-Sin for å opprettholde kontroll over landet var å installere deres døtre, Enheduanna og Enmenanna, som yppersteprestinner til Sin, den akkadiske versjonen av den sumeriske måneguddommen Nanna, ved Ur, i sør, installere sine sønner som provins ensi guvernører på strategiske steder og å gifte bort deres døtre til herskere til andre kongedømmer slik som Urkesh og Marhashe.
I senere babylonske tekster opptrer navnet Akkad sammen med Sumer, som del av den kongelige tittelen, slik som i den sumeriske Lugal KI.EN.GIR URU eller det akkadiske Šar māt Šumeri u Akkadi, som blir oversatt til konge av Sumer og Akkad. Denne tittelen ble gitt til den konge som tok kontroll over Nippur, det intellektuelle og religiøse senteret i det sørlige Mesopotamia.
Sargon er en av flere som har blitt foreslått å være inspirasjonen til Bibelens Nimrod, som omtales som en mektig jeger i 1. Mosebok 10,8-12. Det sies at Nimrod, kongen av Sumer, også kjent som Shinar, var kjent som en «mektig jeger for Herrens åsyn», hvilket vanligvis har blitt tatt som en hentydning til at han var en tyrannisk hersker som drev krig for å underlegge seg landområder, noe som var imot Guds vilje. Hans styre forbindes i de gamle tradisjonene med terror mot folkene som bodde omkring, og med avgudsdyrkelse.
Nimrod, er en person i Bibelen som sies å ha vært en oldesønn av Noa, og den første som dannet et stort rike etter den store floden. Riket omfattet områder i Mesopotamia. Den bibelske omtalen av ham er ikke så lang. Han nevnes i slektsregistrene som sønn av Kusj, som var sønn av Kam. Nimrod var altså en sønnesønnssønn av Noa. Det står at han var den første som ble et «veldig menneske på jorden».
I 1. Mosebok sies det at han ble hersker i et rike i Sørvest Asia og at han blant annet grunnla byene Ninive og Kalah. Skjønt det ikke direkte står i Bibelen har han fra gammelt av blitt forbundet med byggingen av Babels tårn, noe som resulterte i at Gud forvirret menneskenes språk slik at menneskene skilte lag og drog til alle verdenshjørner. (1. Mosebok 11,1-9).
Det semittiske akkadiske språket, som senere utviklet seg til babylonsk og assyrisk, ble lingua franca, det offisielle språket i Mesopotamia, men sumerisk ble gjort til sakralt språk og Sargon bevarte den mesopotamiske kulturen. Imperiet strakk seg via handel og diplomati til kongedømmer rundt det arabiske hav og andre steder i Sørvest Asia, samt Indus kulturen, også kjent som Meluhha.
Den hurriske byen Urkesh, som lå der hvor Tell Halaf hadde befunnet seg og hvor Mitanni senere kom til å komme, var alliert av det akkadiske imperiet via en dynastisk ekteskapstradisjon. Tar’am-Agade, datter av den akkadiske kongen, Naram-Sin, giftet seg med kongen i Urkesh. Kongene i Urkesh bar den hurriske tittelen endan, som trolig har den samme roten som det sumeriske ensis. Men byen ble erobret av herskerne i Mari, en by noen få hundre kilometer til sør.
Mari, som var bebodd siden 5000-tallet f.vt., blomstret i perioden mellom 2900-1759 f.vt., da den ble erobret av amoritten Hamurabi av Babylon. Den lå mellom de sumeriske byene i det lavere Mesopotamia og byene i det nordlige Syria. Den hadde trolig tidligere vært sumerisk, men semitter, som tok del i den ebalittisk-akkadiske erobringen østover, erobret den.
I følge den sumeriske konglelisten var det et sumerisk dynasti på 6 konger fra Mari som hadde hegemoni mellom byene Adab og Kish i perioden omkring 2500-tallet f.vt. Mari ble ødelagt av Sargon eller av eblaittene, Maris tradisjonelle handelsrivaler, på midten av 2400-tallet f.vt. Deretter overtok et amorittedynasti før Hamurabi kom til å ødelegge byen i 1759 f.vt.
Amorittene, også kjent som Mar.tu, ut fra deres dyrking av guden Marduk, som var en tidligere sumerisk gud og som på sumerisk betyr solkalven. Marduk ble etter at amorittene hadde erobret hele Mesopotamia, den ledende guden i Babylon. Det var på grunn av tørke på 2100-tallet f.vt. at en større amorittisk migrasjon fant sted i Mesopotamia, noe som sammen med den ufattelige tørken kom til å føre til det neosumeriske Ur IIIs fall.
I de tidligste sumeriske kildene, med en begynnelse fra 2400-tallet f.vt., er landet til amorittene assosiert med territoriet i vest, inkludert Syria og Kanaan. Amorittene talte et nordvestsemittisk språk. De var nomader og spesielt forbundet med Jebel Bishri regionen i Syria, også kjent som amorittenes fjell. Amorittene er nevnt i Gamle testamentet, blant de første folkene Moses bekjempet da han vendte tilbake sammen med hebreerne fra Egypt og Sinai.
Det er ikke klart hvilken type religion amorittene hadde før de tok over i Sumer, men det synes å ha vært kulter ut fra måneguden Sin, Amurru og Marduk, som kom til å bli deres ypperste gud og dermed overgå Enlil og Enki. Kulturelt og politisk blandet amorittene seg sammen med de lokale befolkningene de tok kontrollen over, og de opprinnelige kulturene synes å ha overlevd bra.
Akkad er sumerisk og kan ha betydd ildkronen i hentydning til Ishtar, den briljerende gudinnen, viss kult ble observert fra veldig tidlige tider i Akkad. Dyrkelsen av Ishtar i Akkad ble senere etterfulgt av dyrkelsen av gudinnen Anunit, viss helligdom var i Sippar, noe som indikerer nærhet mellom Sippar og Akkad. Byen har aldri blitt funnet. Den ble kanskje ødelagt da guterne angrep og veltet det akkadiske imperiet. Den første kjente benevnelsen av Akkad er en innskrift fra Enshakushanna av Uruk, hvor det synes som han har erobret Akkad, noe som indikerer at byen eksisterte før Sargon of Akkad, som den sumeriske konglisten hevder å ha bygget den.
Enshakushanna eller En-shag-kush-ana, Enukduanna eller En-Shakansha-Ana var ifølge den sumeriske kongelisten konge av Uruk omkring 3000-tallet f.vt. Han erobret Hamazi, Akkad, Kish og Nippur og hevdet hegemoni over hele Sumer. Han adopterte den sumeriske tittelen en ki-en-gi lugal kalam-ma, som kan bli oversatt som “herre over Sumer og konge av landet eller som en av Uruk og lugal av Ur, og kunne korrespondere til den senere tittelen lugal ki-en-gi ki-uri, som vil si herre av Sumer og Akkad, som til slutt kom til å bety herredømme over hele Babylonia. Han ble etterfulgt i Uruk av Lugal-kinishe-dudu, men hegemonien synes å ha passert over til Eannatum av Lagash.
Ishtar, datter av den mesopotamiske måneguden Sin, som ble dyrket i Ur i sør og Harran i nord, er den assyriske og babylonske ekvivalenten til den sumeriske Inanna og den nordvestsemittiske gudinnen Astarte. Sins kone var Ningal, den store damen, som ga ham Utu/Shamash, som vil si solen, og Inanna/Ishtar.
Tendensen til å sentralisere makten i universet fører til etableringen av doktrinen av en triade bestående av Sin/Nanna og hans barn. Himmelguden An, som ble dyrket i Uruk og som inkluderes i en triade sammen med Enlil og Enki, var Inannas følgesvenn. Krigs- og kjærlighetsgudinnen Ishtar ble foruten i Uruk dyrket i Nineveh og Arbela (Erbil). Gudinnen Anahit, som var den samme som Inanna, ble dyrket i Armenia sammen med Mithras.
Arbil, også skrevet Erbil eller Irbil, eller det kurdiske Hewler, som betyr stedet hvor solen blir dyrket, er en av de eldste bebodde byene i verden. Navnet er hurrisk. Ar elementet er et trekk ved flere hurriske stednavn og kan bety by. Bela kan bety høyt. Den høytliggende byen med andre ord. Navnet Arbil ble nevnt i en rekke sumeriske skrifter som Arbilum, Orbelum eller Urbilum. Byer som Akra og Dei bala er byer som betyr det samme.
Hebreerne (Heb-re-ere – Heb-ar-iere), oppkalt etter hurriernes modergud Hebat, også kjent som Kheba eller Khepat, er også ariere. Hebat var kjent som mor til alt levende og gudenes dronning. Hun er konen til stormguden Teshub og mor til fjellenes konge Sarruma og Alanzu. En konge av Jerusalem nevnt i Amarna brevene het Abdi-Heba, som betyr Hebats tjener.
Det er noen lingvistiske regler man må kunne for å få perspektivet. Konsonantene er meningsbærende, mens vokalene settes enten på den ene eller den andre siden av konsonanten, eller på hver sin side, slik at man må dele ord i to eller tre bokstaver, hvorav den ene er konsonant og de andre er vokaler. Ar og Ra er det samme, og betyr lys, belyst eller sol.
Arierne ankom ikke kun Europa og Kaukasus, men også Egypt, Sør Asia og Øst Asia. De skapte ikke kun den indoeuropeiske og dravidiske kulturen, men også den kinesiske.
Et par av deres symboler var swastikaen og taoistenes symbol, et religiøst-filosofisk system som anses å være utviklet fra en spesiell forståelse av Tao, som man primært finner nedfelt i verkene til de kinesiske vismenn Laozi og Zhuangzi, men som ankom fra høylandet flere århundrer tidligere. Swastikaen blir i Armenia kalt “vardan“, “arevakhach” og “ker khach”, og er det gamle symbolet for lys, altså Gud.
Et par andre viktige symboler var rosette symbolet og ”frosken”. I tillegg hadde de en rekke guder, deriblant tordenguden, som også ble spredd fra høylandet og som kom til å få ulike navn ut fra hvilket språk man antok. De første gudene hadde navn etter byene hvor de oppsto, men dette kom til å endre seg ettersom forholdet mellom gudene og byene ikke lenger var til stede.
Deres religiøs-filosofiske system bygger på ma, eller mash, som betyr lys, belyst eller sol. For eksempel ble sumerernes (som hadde sitt grunnlag i Sam-ar-ra i dagens Salah ad Din provins i Irak, 120 km fra Iraks hovedstad Bagdad, og som også har gått under navnet Shin-ar) solgud kalt Shamash, som også hadde rollen som en gud for lov og orden.
Taoismen minner om den japanske og koreanske termen mu, samt den kinesiske termen wu, som betyr uten eller uten noe, som også er et nøkkelord i buddhismen. Maat, eller ma’at, som betyr verdensorden, eller harmoni, på egyptisk er konseptet for sannhet, balanse, orden, lov, moral og rettferdighet.
Maat var personifisert som en gudinne som regulerte stjernene, også kalt ast, og som er rotordet til både øst og påske (easter), årstider og handlingene til både dødelige og guddommer. Hun lagde orden i universet fra kaoset som eksisterte i skapelsens øyeblikk. Hennes ideologiske motpart var Isfet, som betyr urettferdighet, løgn, galskap, urenhet, kaos, eller politisk urolighet, og som verb å gjøre noe ondt.
I sumerisk mytologi me, eller parşu, er en av forordningene til gudene når det kommer til sosiale institusjoner, religiøse praksiser, teknologier, adferd, moral og menneskets vilkår som skaper sivilisasjon, slik sumererne så det, som mulig.
De er fundamentale i forholdet mellom menneskene og gudene, selv om ma også kan bety land, især det første opprinnelige landet. I tillegg kan nevnes at Ma var en lokal frygisk gudinne og et alternativ navn for den frygiske gudinnen Cybele (Hebele), som var frygernes svar på Hebat.
Comana (Cappadocia), og senere Cataonia, var en by i Kappadokia. Den ble ofte kalt Comana Chryse, eller Aurea, som vil sio gylden, for å skille den fra Comana i Pontus. Hetittenes toponym Kummanni blir ansett for å referere til Comana. Hurriernes gud Kumarbi er den ledende guden hos hurrierne. Han er Anus (himmelen) sønn og far til stormguden Teshub.
Den tidligste kjente swastikaen har blitt funnet Mezine, Ukraina, og er 12000 år gammel. Den minner om en flyende stork. Stork, eller Aragil på armensk, blir ansett for å være budbringeren til den armenske kongen Ara den vakre, samt den som forsvarer åkrene, og to storker symboliserer solen.
En av de mest populære legendene i armensk tradisjon involverer Semiramis og en armensk konge, Ara den vakre eller Ara den dyktige, på armensk kjent som Ara Geghetsik, som også representerer solen, er et symbol på den oppstandende gud.
Ara skal ha blitt kjent via legenden om Ara den vakre og Shamiram hvor det heter at den assyriske dronningen Semiramis var så forelsket i ham på grunn av at han var så vakker og dyktig at hun gikk til krig mot Armenia kun for å få ham.
I følge legenden spurte Semiramis Ara om å ekte henne, men Ara, som allerede var gift, avviste henne ettersom han ikke ville svikte hans hjem og familie. Semiramis samlet da Assyrias mektige hærer og marsjerte mot Armenia.
Under slaget, som kan ha funnet sted i Ararat dalen, ble Ara drept på tross av at Semiramis hadde gitt ordre om at han skulle bli tatt i live. Hun ble derfor, i likhet med tusener av andre kvinner som hadde lengtet etter den vakre kongen, deprimert.
For å stanse krigen mot armenerne tok hun, ettersom hun var kjent for å være en trollkvinne eller heks, kroppen hans og ba gudene om å gjenopplive ham fra de døde. Men uten å lykkes. Da armenerne nærmet seg for å hevne døden til deres leder forkledde hun en av sine elskere som Ara og spredde ryktet at gudene hadde brakt Ara tilbake til livet, noe som endte krigen.
Historien om Semiramis og Ara den vakre er en historie om solverv, død og gjenoppstandelse, årets rundgang med andre ord. Ara Geghetsik, Ara den vakre, er guden for våren, floraen, jordbruket, det å så og vanne, og er symbolet for nytt liv.
Aralez, hundelegnende vesener med makt til å gjenopplive falne krigere ved å slikke deres sår rene, er blant de eldste gudene i den armenske gudeverden. Aralez gjennopplivet blant annet Ara og er årsaken til at hunden blir kalt menneskets mest trofaste venn.
Kunnskap om våre høytider og deres ”ukristne” opprinnelse bør ikke føre frem til ateisme, men heller en rikere og dypere forståelse av den Kristus som lever i oss alle og det enorme og pågående mysterium av kosmos best forstått gjennom historier og arketyper.
Flere av kristendommens historier, legender og myter, er langt eldre enn kristendommen og har sin opprinnelse blant sumererne, hvis ikke ennå tidligere. Og historien Noa og hans tre sønner, Genesis, er en beretning om sivilisasjonens utvikling og spredning.
Kristendommen er ikke kun en monoteistisk religion, som vil si at den bekjenner at det finnes bare én gud, men inkluderer samtlige «hedenske» religioner i sitt bearbeidede materiale, som vil si at den på mange måter er en samrøre mellom det abrahamiske og de gamle polyteistiske religionene, som igjen stort sett er knyttet til universet, og da ikke aller minst stjernehimmelen, som vi lever i og under.
Bibelen handler om, ved siden av den historiske Jesu Krist, om stjerner og stjernebilder, folkenes opprinnelse og migrasjon og gamle myter, slik som fra Gilgamesh og Enmerkar og herren av Aratta. Dette trolig på grunn av at den historiske Jesu Krist, som var hovedpersonen i urkristendommen, raskt kom til å miste fotfeste etter sin død i forhold til de lokale religionene og tradisjonene som eksisterte.
De som først fulgte Jesu Krist tenkte ikke på ham som en guddommelig Messias. For dem var han en læremester som hjalp dem gjennom vanskelige tider. De tidligste ordene av og om Jesus åpenbarer at han ble betraktet som en sterk lærer i den greske, kyniske, filosofiske tradisjonen.
Jesu Krist levde i et tidsrom da Palestina fremdeles var under viktig innflytelse av grekerne. Det bildet som kildene tegner av ham viser et menneske som er sterkt knyttet til personene rundt seg, personer som ofte har det felles at de trenger råd, hjelp, støtte, tro, tilgivelse og kjærlighet. Det tapte evangelium, skriftet som har blitt kalt Q, inneholder de ordene som blir betraktet som de mest autentiske ordene fra Jesus.
Eblas nære forbindelse til det sørlige Mesopotamia, hvor skriften utviklet seg, belyser forbindelsen mellom hurrierne og semittene. Navnet Aleppo stammer fra Arev, som betyr sol på armensk. Aleppo, som betyr lys, belyst eller sol, ble kalt Armi av ebalittene og Armani av akkaderne. Byen har ikke blitt berørt av arkeologer ettersom den nye byen har blitt lagt rett oppå den gamle.
Stedet har blitt bebodd fra omkring 5000 f.vt. Det var den viktigste byen i området og var hovedstad i et uavhengig kongedømme nært forbundet med Ebla. Byen blir beskrevet som Eblas alterego, men byen ble sammen med Ebla ødelagt av Naram-Sin av Akkad 2300 f.vt.
Eblaittisk språk, som er det nest eldst nedskrevne semittiske språket, er i likhet med akkadisk, som er det første nedskrevne, et øst semittisk språk og folket tilhørte trolig den samme migrasjonsbølgen østover og bosatte seg i Mesopotamia på 3000-tallet f.vt.
Mens eblaittene, hvis språk ligner mer på nordvest semittisk, som, inkluderer de senere ugarittisk, arameisk og kanaanittisk, som igjen vil si fønikisk, hebrew, ammonittisk, moabittisk og edomittisk, holdt seg i det sentrale Syria, kom akkaderne til å dominere Mesopotamia ved 2000-tallet f.vt.
Aleppo ble senere hovedstaden i det amorittiske kongedømmet Yamkhad, et kongedømme med blandet amorittisk og hurrisk befolkning og med en sterk hurrisk kulturinflytelse. Det var det mektigste riket i Sørvest Asia frem til det herskende amorittdynastiet ble veltet av hetittene, som gjorde Aleppo senteret for sin tordengud, omkring 1600 f.vt. Men Aleppo kom ennå en gang snart til å gjeninnta sin rolle i Syria da hetittene mistet makten over området på grunn av intern kamp.
Hurrierne tok tilbake makten da de på samme tid som indoarierne ankom India skapte staten Mitanni (Mi-ta-an-ni, også Mi-it-ta-ni) sammen med de nyankomne indoarierne. Det er spesielt deres guddommer, slik som Mitra, Varuna, Indra og Nasatya, som avslører sin indoariske rot.
Mitanni var en hurrisk-talende stat i det nordlige Syria og Sørøst Anatolia 1500-1300 f.vt. Mitanni ble referert til som Maryannu (Marya-nnu), Nahrin eller Mitanni av egypterne, Hurri av hettitene og Hanigalbat (Ḫa-ni-gal-bat) av assyrerne. Farao Thutmose III av Egypt skriver at folket ermenen lever i det armenske høylandet og at himmelen hviler på sine fire pilarer i deres land i 1446 f.vt.
Arameerne, som trolig var en blanding av nomadiske semitter og hurriere/ariere fra Mitanni, som var dem arameerne ble oppkalt etter, var et nordvest semittisk folk med opprinnelse i dagens Syria på 1200 tallet f.vt.
Arameerne hadde aldri en samlet nasjon, men var delt inn i en rekke mindre uavhengige kongedømmer over hele Sørvest Asia, og da især i Syria. Store grupper migrerte til Mesopotamia, hvor de blandet seg med akkaderne, som frem til da hadde separert seg i assyrere og babylonere.
Deres innflytelse ble i etterkant av bronsealderkollapset begrenset til et antall syro-hetittstater, som ble absorbert i det neo-assyriske imperiet på 800 tallet f.vt. En større gruppe av de kristne i dagens Syria hevder tidligere å ha vært arameere, selv om få taler vest arameisk språk.
Navnet antas å være en variant av Urmani, hvor av ar stammer fra den indo-europeiske roten for å skape, som blir brukt når det kommer til navn på sola, lys og ild, inkludert i i Ararat, Aryan, Arta osv., mens Minni er et bibelsk navn på regionen og som opptrer sammen med Ararat og Ashchenaz, og som trolig refererer til Minnai og manneanerne.
Solguden Mitra, også Mithra eller Mihr, er selve pakten, eller kontrakten mellom mennesker og gudene, i zoroastrernes tro. De første skriftlige referansene til Mitra stammer fra Mitanni. Troen på Mithra har blitt funnet i persisk, mittanisk og indisk mytologi. Dette tyder på en kontinuitet i troen på en solgud som dreper en okse fra India til Romerriket.
Haplogruppe J2 kulturene kjennetegnes blant annet gjennom dyrkingen av oksen, hvor av de eldste bevisene for dette kan bli funnet i det armenske høylandet, og da især i Çatal höyük og Alaca Höyük. Avbildninger finnes i minoiske freskoer og keramikk på Kreta.
Hattiene, sumererne, babylonerne, kanaanttene og karthagenerne hadde okseguddommer I kontrast til indo-europeere og øst-asiatere. Okse-maskede terrakotta figurer og okse-hornede steinaltere har blitt funnet i Kyprus så langt som til den neolittiske tid, som vil si den første ekspansjonen av J2 fra Sørvest Asia.
I tillegg til å være guddommen for kontrakter er Mithra en juridisk figur, en all-seende forsvarer av sannhet og vokter av kveg, innhøsting og av vann. Romerne hevdet at deres mithraiske mysterier stammet fra persiske, eller zoroastriske, kilder relatert til Mithra.
Sammen med det vediske substantiv mitra stammer avestan substantiv mithra fra det proto-indo-iranske mitra fra roten mi, som betyr å forplikte, med suffiksen -tra, som betyr å forårsake. Mitra betyr med andre ord den som foråsaker forpliktelsen, som vil si pakt eller kontrakt.
I vedisk religion fremstilles Mithra som vokter av verdensorden, sannhet og løfter. Den Mithras som kom til å spille en så fremtredende rolle i Romerriket, særlig blant soldatene, hadde bevart trekk av persisk dualisme, men hadde også opptatt mye av forasiatiske forestillinger.
I vedisk religion fremstilles Mithra som vokter av verdensorden, sannhet og løfter. Den Mithras som kom til å spille en så fremtredende rolle i Romerriket, særlig blant soldatene, hadde bevart trekk av persisk dualisme, men hadde også opptatt mye av forasiatiske forestillinger.
Den romerske Mithras drepte uroksen, noe som henspeiler til den persiske uroksens død. Den romerske Mithra bar en frygisk lue, også kjent som frihetslua. På gresk blir det referert til armenerne på rundt same tid.
Charging Bull, noen ganger referert til som Wall Street Bull eller Bowling Green Bull, er en bronseskulptur som står i Bowling Green Park i nærheten av Wall Street i Manhattan, New York City. Skulpturen avbilder en okse, symbol av aggressiv finansoptimisme og fremgang. Skulpturen er både et populært turistmål, samt et Wall Street ikon som symboliserer Wall Street and the Financial District.
Dyrkingen av den hellige astraloksen var vanlig i vår sivilisasjons begynnelse. Marduk er oksen til solguden Utu. Shivas ganger er oksen Nandi. Den hellige oksen overlever i konstellasjonen Taurus. Oksen, være seg en representant av månen slik som i Mesopotamia eller solen som i India, er subjekt for ulike og andre kulturelle og religiøse inkarnasjoner, samt i dagens new age kulturer.
Oksen er mest kjent i Vesten ut fra episode om idolet om den gyldne kalv i Bibelen, hvor den gyldne kalv etter å ha blitt laget av hebreerne i Sinai ble ødelagt av Moses og hebreerne etter at Moses hadde vært på Mount Sinai.
Tauroktonien er kult motivet i de mithraiske mysteriene. Den avbilder Mithras som dreper en okse, hvor på navnet tauroktoni, trolig etter det greske ordet tauroktonos, som betyr å slakte okser. Funksjonen og formålet med tauroktoni er uvisst, men det kan hende at det betyr å slakte den trofaste.
I noen kristne tradisjoner, fødescener er utskåret eller samlet at ved juletider. Mange viser en okse i nærheten av barnet Jesus. Tradisjonelle sanger forteller ofte om en okse og et esel som varmer barnet med deres ånde. Dette refererer til begynnelsen av profeten Isaiahs bok, hvor det heter seg: “Oksen kjenner sin herre og eselet dens mesters krybbe.” (Isaiah 1:3)
Gresk ikonografi identifiserer den trojanske Paris som ikke-gresk gjennom hans frygiske lue, som ble båret av Mithra og som overlevde i moderne billedbruk som frgjøringsluen i den franske og den amerikanske revolusjonen.
Frygerne talte et indoeuropeisk språk, men selv om frygerne benyttet seg av alfabetet med opprinnelse fra fønikerne har kun noen få innskrifter på frygisk blitt bevart, så mye av det man vet om frygerne er andrepersons informasjon fra greske kilder.
Frygia befant seg i det vestlige sentral Anatolia, i hva som i dag er Tyrkia, sentrert rundt Sakarya elva. De er mest kjent for deres legendariske konger fra den heroiske perioden innen gresk mytologi: Gordias, viss gordiske knute som senere ville bli bundet opp av Alexander den store, Midas, som forandret alt han tok på til gull, og Mygdon, som hadde krig mot amasonene.
Ifølge Homers Iliade var frygerne nære allierte med trojanerne og deltok i trojanerkrigenmot de greske akaerne. Deres høydepunkt var under en annen kong Midas, som dominerte det meste av det vestlige og sentrale Anatolia og hadde kriger mot assyrerne og urartierne, på 800-tallet f.vt. denne kong Midas var den siste uavhengige kongen av Frygia før rikets hovedstad Gordium ble erobret av cimmererne år 695 f.vt.
Herodotus skriver at armenerne er utstyrt på samme måte som frygiske kolonister i 440 f.vt. Han hevdet at frygiske kolonister dannet Armenia. Men andre mener at frygernes migrasjon kun var en legende, som oppsto på grunn av den tilfeldige likheten i navnet bryger, som var navnet på et folk på Balkans. Man vet med andre ord ikke om frygerne ankom fra øst eller vest, eller om de opprinnelig var anatolere.
Mushki var navnet på et jernalderfolk i Anatolia. Det var to ulike grupper som ble kalt dette, hvor av den ene, de såkalte østlige muskiene, holdt til i Arsanias og Eufrat, blir nevnt i assyriske kilder fra 1200-900-tallet f.vt., mens den andre, de såkalte vestlige muskiene, holdt til i Kappadokia og Kilikia, på 800-700-tallet. Assyriske kilder identifiserer de vestlige mushkiene med frygerne, mens greske kilder skiller mellom frygerne og mushkiene.
Ifølge Diakonoff er armenerne et amalgam av hurro-urartiere, luviere og de proto-armenske mushkiene, eller armeno-frygere, som bar deres indoeuropeiske språk østover i Anatolia. Armensk er et indoeuropeisk språk, men dets utvikling er opakt. Armensk har mange lag med låneord og viser språkkontakt med hurro-urartisk, gresk og indoiransk. Språket vitner om en lang periode med bilingualism med urartisk.
Noen lingvister anser armensk som nært beslektet med frygisk. Andre, slik som Clarkson (1994), mener at gresk er det nålevende språket som er nærmest beslektet med armensk. Den karakteristisk greske gjengivelsen av laryngaler som protetiske vokaler i innlyd finnes også i armensk, som også har andre fonologiske og morfologiske særegenheter felles med gresk.
Et nært slektskap mellom armensk og gresk ville bidra til å forklare centum-satem-isoglossens parafyletiske egenskap. Armensk har også viktige isoglosser felles med gresk; enkelte lingvister har foreslått at det greske og det armenske språkets stamspråk var enten identiske eller nært beslektet. Andre, blant andre Fortson (2004), fremholder at de eksisterende bevisene er for få til å trekke slike slutninger.
Gresk-arisk, eller gresk-armensk-arisk, er en hypotetisk gruppe innen den indoeuropeiske språkfamilien, som berører stamspråket til de greske, armenske og indoiranske språkene, inkludert frygisk. Gresk-arisk enhet ville ha blitt delt inn i proto-gresk og proto-indoiransk omkring 3000-tallet f.vt.
Proto-armensk ville ha befunnet seg mellom proto-gresk og proto-indoiransk. Dette på grunnlag av at armensk deler vise trek kun med indoiransk, og andre trek kun med gresk.
Gresk-armensk-arisk har bred støtte blant de som hevder at indoeuropeerne stammer fra det armenske høylandet, noe tidlige og sterke bevis, slik som felles trekk mellom sanskrit og gresk, tilsier.
Ifølge kurgan hypotesen er gresk-arisk også kjent som sen PIE, eller sen indoeuropeisk (LIE), som tilsier at gresk-arisk danner en dialektgruppe som korresponderer med det siste nivået av lingvistisk fellesskap i det indoeuropeiske hjemlandet på 3000-tallet f.vt. Proto-gresk og proto-indoiransk delte seg omkring 2500-tallet f.vt., hvorav de forholdsvis beveget seg vestover og østover fra de pontiske steppene.
Manikeismen, som er basert på lokale mesopotamiske gnostiske og religiøse bevegelser, var en stor gnostisk religion grunnlagt av den iranske profeten Mani (216–276 e.vt.) i det sasanisk-persiske imperiet. Mens det meste av Manis originale skrifter har gått tapt har flere oversettelser og fragmenter overlevd.
Det er en dualistisk kosmologi som beskriver kampen mellom en god, spirituell verden av lys, og en ond, materialistisk verden av mørke. Gjennom en pågående prosess som finner sted I menneskehetens historie blir lyset gradvis fjernet fra verden og går tilbake til en verden av lys fra hvor det kom.
Manikeismen var suksessfull og spredde seg i den arameisk-syrisk talende verden, og da især på 300-700-tallet, hvor det var en av de mest utbredte religionene i verden. Manikeiske kirker og skrifter eksisterte så langt øst som til Kina og så langt vest som til Romerriket. Det var kristendommen hovedutfordrer.
Manikeismen overlevde lenger i øst enn i vest, men synes å ha forsvunnet omkring 1400-tallet f.vt. Dette samtidig med nedgangen for Østkirken i Kina under det regjerende Ming dynastiet (1368 til 1644), som var det siste etnisk han-kinesiske dynastiet i Kina. Det overtok etter det mongolske Yuan-dynastiet, og ble avløst av mandsjuiske Qing-dynastiet.
Persiske og parthiske manikeere brukte navnet til Mithra for to ulike manikeiske engler, hvor av den første, kalt Mihryazd av perserne, var den levende ånd, en frelsesfigur som redder det første mennesket fra det demoniske mørke, og den andre, kjent som Mihr, eller Mihr yazd, blant parterne, er budbringeren, som også er en frelsesfigur, men en som setter opp strukturer for å frigjøre lyset som gikk tapt da det første mennesket hadde blitt beseiret.
Blant parterne og sogderne ble Mihr sett på som sola og identifisert med en tredje budbringer, en som skulle hjelpe og forløse menneskeheten.
Den eneste gnostiske religion som har overlevd fra senantikken til i dag utgjøres av mandeere, som opprinnelig fra Jordandalen, trolig fra samme miljø som Johannes døperen, som de ærer som sin profet, men de slo seg i de første århundrer e.Kr. ned i det nåværende Irak.
Mandeere fantes frem til 2003 i Bagdad og ved elveutløpene i det sørlige Irak, men kom på grunn av krigen til å migrere til Iran. De ble stort sett tolerert av muslimske herskere, men gikk tallmessig kraftig tilbake, bl.a. som følge av en koleraepidemi i 1831. I de senere årtier synes en ny mandeisk religiøs og kulturell selvbevissthet å gjøre seg gjeldende.
Læren bygger på en streng dualisme, og er for øvrig i store trekk i overensstemmelse med andre retninger innen gnostisismen. Godt og ondt, lys og mørke, ånd og materie står mot hverandre fra verdens skapelse av. Menneskets frelsesmål er å la sjelen vende tilbake til den himmelske «lysverden» den engang kom fra. Der hersker Gud, kalt «det Store Liv». Den materielle verden er skapt av en ond guddom, Ptahil.
En rekke ritualer står sentralt i mandeernes religiøse liv. Viktigst er dåp i rennende vann, dvs. i elver. Dåpen utføres på søndager og spesielle festdager av prester, og skjer ved tre gangers neddykning i en elv. Den kan gjentas så ofte som man ønsker. Også ved brylluper, etter barnefødsler og like før døden praktiseres dåp. Etter døden utføres riter for å lede den dødes sjel tilbake til «lysverdenen». Riten utføres av prester, mens legfolket er med som «vitner».
Mandeerne har en omfattende religiøs litteratur, skrevet på arameisk. De eldste delene går tilbake til 200-tallet e.vt. Den viktigste tekstsamlingen heter Ginza, eller skatten, og anvendes i de fleste ritualene.
Vi befinner oss med andre ord midt i konfliktens kjerne, en kosmisk kamp mellom ulike krefter, både gode og dårlige, materialistiske og spirituelle, i både vårt indre og vårt ytre univers.
Mens frygerlua står som et spirituelt symbol på menneskets kamp mot undertrykkelse og tvang, mot hierarki og oligarki, står Wall Street og dagens finansøkonomi via oksen som symbol på de materielle kreftene, som kan gi velstand og lykke, men også sorg og nød, der hvor det hersker urettferdighet.
Mennesket er med andre ord den som manifesterer de ulike kreftene, og det er best for oss at vi gjør vårt beste for å forstå verden vi lever i og opprettholder den pakt menneskeheten har med det guddommelige. I stedet for å tilbe gullkalven bør vi tilstrebe at våre spirituelle verdier, ma, eller mash, som også vil si lyset, dominerer våre drifter og materialistiske behov.
I tillegg til myten om Adapa, den første kjente avataren og forløperen til Adam, og de syv vismenn, de såkalte Abgallu (Ab = vann, Gal = stor, Lu = mann), som var en slags vismenn, eller prester, som førte lyset, eller sivilisasjonen, til menneskeheten, kom sumererne med myten om visdommens gud Enki (En-ki), som var den dødelige Adapas far og grunnlegger av sivilisasjonen, og den store floden.
En, eller an, betyr herre, mens Ki, som senere har blitt til Kia og Gaya, som betyr verden, betyr jorden eller eksistens. Hos både hurrierne, slik som i Urkesh, og sumererne ble lederne kalt for Ensi, som ble skrevet som PA.TE.SI på sumerisk kileskrift, og som er det litterære grunnlaget for både far (pater) og patriarki. Ensi kommer fra ploglandets herre. Mens sumererne skrev Ki skriver armenerne Ik.
Enki, og senere Ea, er sivilisasjonens, visdommens og kulturens gud. Han bade skapte og forsvarer menneskene, og verden generelt. Han blir avbildet som en mann dekket med fiskeskinn, noe som sammen med navnet på hans temple, E-apsu, som betyr Det dype vanns temple, peker på hans karakter som vannets gud. Ved utgravningene på stedet har man funnet flere tusen karpebein, trolig konsumert under en fest holdt til ære for ham.
Ingenting definitivt er sikkert vedrørende hans kult i Eridu med unntak av at det at hans tempel også ble assosiert med Ninhursags temple, som ble kalt Esaggila, et navn delt med Marduks tempel i Babylon, noe som peker på et tårn, eller en ziggurat, og at messing og seremonielle riter, hvor vann var et viktig hellig element, spilte en viktig rolle.
Dette synes også å bli implisert i historien om hieros gamos, eller det hellige ekteskapet mellom Enki og Ninhursag, som synes som en etiologisk myte om fruktbarhet av tørr jord via irrigasjonsvann, som på sumerisk er a, ab, som vil si vann eller sæd.
Abzu, eller vannkilden forran hans tempel, ble senere innført ved tempelet til måneguden Nanna, eller Sin, ved Ur, hvor fra det spredde seg gjennom hele regionen og eksisterer i dag i form av den hellige kilden ved moskeer og som hellige vannfontener i katolske eller østtlig ortodokse kirker.
Enki hadde som EA stor innflytelse utenfor Sumer, og ble likestilt med El i Ugarit og med Yah i Ebla, men blir også funnet i hurrisk og hettittisk mytologi, som en gud for kontrakter, pakten, og er spesielt gunstig mot menneskene. En kobling mellom Ea og Yah med hebreernes YHWH har blitt foreslått. Yah har også blitt sammenlignet med den ugarittiske Yamm, som betyr sjø, også kjent som Dommer Nahar, eller Dommer elv, viss tidligere navn var Yaw, eller Ya’a.
Blant vest semittene ble EA likestilt med termen hyy, som betyr liv, noe som refererer til Enkis vann som livgivende. Han blir ansett som livets og fornyelsens gud, og blir ofte avbildet med to strømmer av vann rennende ned fra sine skuldre, hvor av den ene er Tigris og den andre Eufrat. Sammen med ham var trær som symboliserer de feminine og maskuline aspektene av naturen, hvor av hver holder de feminine og maskuline aspektene av livskraften, som han, som gudenes alkymist, blander for på den måten å skape flere vesener.
I tillegg til å skape mennesket og forvirre menneskenes språk, hvor av begge mytologiene er å finne i Bibelen, assisterte Enki ifølge sumerisk mytologi menneskeheten med å overleve den store floden som ble skapt for å ta livet av dem.
I legenden om Atrahasis, som har blitt til Bibelens Noa, fra Noah, nærmere bestemt Nakh, som vil si Nakh folket, som taler en liten språkfamilie kalt Nakh, som blir talt i Russland, inkludert i Tsjetsjenia og Ingushetia, samt i Georgia, redder Enki menneskeheten fra den sumeriske stormguden Enlil, gudenes konge, som har bestemt seg for å eliminere menneskeheten på grunn av at de bryter kontrakten med gudene – det er aldri fred å få.
Nakh språkene, som tidligere ble klassifisert som en uavhengig nord-sentral kaukasisk språkfamilie, men som nå blir anerkjent som en bransje av den nordøst kaukasiske språkfamilien, var nært beslektet med hurro-urartisk. Det blir antatt at de utgikk fra resten av språkfamilien for 5,000–6,000 år siden.
Mange obskure elder språk og folk blir ansett som nakh, hvor av mange av dem i det sørlige Kaukasus, inkludert ersh språket, språket til ers folket som bebodde det nordlige Armenia, og deretter hovedsakelig Hereti i Sørøst Georgia og Nordvest Azerbaijan.
Hovedstaden til ers folket, som senere, under urartierne, kom til å bli et fort, ble kalt Èribuni og tilsvarer med dagens Jerevan. Buni er en nakh rot, som betyr ly, eller hjem, og som er det samme som det tsjetsjenske ordet bun, som betyr et lite hus. Èribuni betydde med andre ord ersenes hjem. Van er det vanlige armenske ordet for bun.
Nakhchivan betyr urhjemmet, eller herkomstens sted, og er en bibelsk referanse til Noas arks landing på toppen av Ararat, som på armensk heter Masis, mens Masiq refererer til begge toppene. Nakhchivan ble ifølge armensk tradisjon grunnlagt av Noa. De eldste sporene av kultur i regionen, som var del av statene Mannae, Urartu og Media, dateres til den neolittiske perioden.
Nakharar, fra det parthiske naxvadār, som betyr dem som har forrang, var en arvetittel for den høyeste graden gitt til den armenske adelen. Opprinnelsen strekker seg tilbake til det hedenske Armenia, som var samtidig med Romerriket og det parthiske imperiet.
I legenden om floden utsetter Enlil menneskeheten for tørke, sult og sykdom, men Enki ødelegger for sin halvbrors planer gjennom å lære Atrahasis hvordan han kunne konfrontere truslene. Hver gang ber Atrahasis befolkningen om å forlate dyrkingen av alle andre guder enn den som forårsaket det skjebnesvangre.
Den fjerde gangen samler Enlil gudene og får dem til å love ikke å fortelle menneskene om hans planer. Enki advarer ikke Atrahasis direkte, men snakker til ham i all hemmelighet via en sivvegg. Han instruerer Atrahasis om å bygge en båt for slik å kunne redde sin familie og andre levende vesener fra den kommende floden.
Etter den syvende dagen med flod slipper Atrahasis en svale, en ravn og en due fri for på den måten å finne land. Enlil, som skjønner at han har blitt lurt, blir forbanna og Enki blir bedt om å tre frem. Enki forklarer at Enlil er urettferdig når han straffer uskyldige og gudene tar tiltak for å sikre at menneskeheten ikke blir for mange i fremtiden.
Nå er vi over 7 milliarder, vi utsetter både vann og land for enorme ødeleggelser og går til krig mot hverandre. Kanskje bør vi gå inn i oss selv og finne ut hva det er vi egentlig holder på med før det blir for sent.
Filed under: Uncategorized
