Hurriere, også kjent som ariere, eller armenere, er preindoeuropeisk, og grunnlaget for de kaukasiske, samt semittiske og indoeuropeiske språkene. Gresk-indoarisk, eller gresk-armensk-indoarisk er også det siste leddet av den indoeuropeiske språkfamilien.
Fra det armenske høylandet, sivilisasjonens vugge, kom også frygerne, eller nærmere bestemt mushkiene, som ga opphav til byen ved samme navn i dagens Armenia. Armenerne er ifølge lingvistikkeren Diakonoff et amalgam av hurriere (og urartiere), luviere og proto-armenske mushki, eller armeno-frygere), som bar deres indoeuropeiske språk østover i Anatolia.
Den romerske Mithra bar en frygisk lue, også kjent som frihetslua. På gresk blir det referert til armenerne på rundt same tid. Gresk ikonografi identifiserer den trojanske Paris som ikke-gresk gjennom hans frygiske lue, som ble båret av Mithra og som overlevde i moderne billedbruk som frgjøringsluen i den franske og den amerikanske revolusjonen.
Mithra, eller nærmere sagt Mitra, er først kjent fra staten Mitanni (Mita-nni, eller Me-ta-ni), et kongedømme referert til som Maryannu (Maria-nnu), Nahrin, fra det assyro-akkadiske ordet for elv, eller Mitanni, av egypterne, Hurri (Ḫu-ur-ri) av hettittene og Hanigalbat av assyrerne.
Det etniske grunnlaget i staten var hurriere og indo-ariere, som på same tidspunkt ankom India. Aristokratiet i Mitanni bærer bade hurriske og indo-ariske navn, og deres guder bærer indo-ariske navn,inkludertMitra, Varuna, IndraogNasatya.
Hovedguden på den arabiske halvøya var Hubal (Hu-bal), et navn som kan ha same røtter som Hu-ur-ri. En statue av Hubal befant seg i nærheten av Kaaba er beskrevet som formet som en menneskelignende figur med høyre hånd skiftet ut med en gylden hånd.
Kong Mita fikk sitt navn fra Mitanni. Midaser navnet på minst tre medlemmer av Frygia. Den mest kjente av dem er husket i gresk mytologi for hans evne til å gjøre alt han tok på med sin hånd om til gull, noe som kom til å bli kjent som det gyldene berøring, eller rett og slett Midas berøring.
Dionysos som takk for en tjeneste tilbyr Midas å ønske seg hva han vil. Midas ønsker seg da at alt han rører ved skal bli til gull. Han får sitt ønske oppfylt og Midas er til å begynne med lykkelig over gaven han har fått. Alt han rører blir til gull, f.eks. en stor stein, men han oppdager etterhvert at det også fører til problemer.
Da han vil anrette en festmiddag for å feire sin nye kraft, merker han at maten og drikken forvandles til gull i hans munn. Ulykkelig ber han Dionysos om å bli fri fra sitt ønske.
Dionysos forteller så Midas, hvordan han kan kvitte seg med sin gave, nemlig ved å vaske seg i floden Paktalos. Midas gjør dette, og gjennom vannet forlater kraften ham og forvandler sandet på flodbunden til gull. Siden den dagen er floden kjent for sitt gullsand på bunnen.
En annen kong Midas hersket over Frygia på 800-tallet f.vt. Dette er den samme personen som blir kalt kongMita avMushki i assyriske tekster, som gikk til krig mot Assyria og dets anatoliske provinser under den samme perioden.
Både ar og mesh betyr lys og det å skape. Shamash var den sumeriske solguden, mens den gamle armenske solguden Ara fikk navn etter byen Armi, i dag kjent som Aleppo. Arev betyr sol på armensk, mens Masis er det armenske navnet på fjellet Ararat.
Adonis
Guden Ara deler en rekke likheter med guden Adonis, som er et gresk lån fra det semittiske ordet adon, som har betydningen «herre». Ordet var lånt fra fønikisk. Det er beslektet med Adonai, et av navnene som er benyttet til å referere til Gud i Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente) og er fortsatt benyttet i jødedommen den dag i dag.
Adana er Tyrkias femte største by, og hovedstad i provinsen Adana. Byen ligger ved elven Seyhans bredd i det sørlige Tyrkia. Det er dette som er paradis, eller Eden.
Adonis hadde flere roller, og det har vært mye forskning i århundrenes løp angående hans mening og hensikt i de greske religiøse trosforestillinger i antikken. Han var en årlig plantegud, alltid ung, en liv-død-gjenfødelse-guddom hvis vesen var knyttet til kalenderen, særlig dyrket av kvinner. Hans navn er i moderne tid benyttet som betegnelse på kjekke unge menn som han har blitt arketypen for. Han er blitt jevnlig beskrevet som den dødelige skjønnhetsguden.
Den sentrale myten i dens greske fortelling er at Afrodite blir forelsket med den vakre ynglingen (muligens grunnet at hun var blitt rammet av Eros’ pil). Afrodite beskyttet Adonis som nyfødt og overdro ham til Persefone, som ble så forhekset av Adonis’ skjønnhet at hun nektet å gi ham tilbake til Afrodite.
Striden mellom gudinnene ble avgjort av Zevs (eller av Kalliope på vegne av Zevs): Adonis skulle tilbringe en tredjedel av hvert år hos hver av gudinnene, og den siste tredjedelen hvor han måtte ønske. Han valgte å tilbringe to tredjedeler av året hos Afrodite.
Adonis var sønn av Myrrha og hennes far Kinyras. Myrrha ble forvandlet til et myrratre og den romerske fødselsgudinnen Lucina hjalp treet å føde Adonis. Stedet hvor Adonis døde lot hun bli overrislet av blod med nektar. Herfra sprang det opp den kortvarige røde blomsten anemone som har sitt navn fra vinden ettersom den så lett får dens kronblad til å falle av.
Kvinnene i Athen kunne plante «Adonishager» med hurtigvoksende grønnsaker som sprang opp fra frø og visnet. Adonisfestivalen ble feiret av kvinner ved midtsommer ved å så fennikel og salat, og hvete og bygg. Plantene vokste opp hurtig, visnet tilsvarende hurtig, og kvinnene sørget over den altfor tidlige døden til planteguden.
Syriske Adonis er Gauas, eller Aos, beslektet med den egyptiske Osiris, semittiske Dumuzi og Baal Hadad, etruskiske Atunis og frygiske Attis, alle disse var guddommer av liv-død-gjenfødelse og vegetasjon.
Adonis var i stor grad basert på Dumuzi, en guddom i sumerisk mytologi, på akkadisk kalt for Tammuz og hvor hans semittisk navn hadde betydningen «trofast» eller «ekte sønn». Han ble dyrket som en mat- og vegetasjonsgud, også i de senere mesopotamiske statene Akkad, Assyria og Babylonia.
Attis eller Atys i gresk mytologi er en frygisk helt som forbindes med Adonis og den mesopotamiske Tammuz. Han var guddom for fødsel-død-gjenfødsel, og var både sønnen og elskeren til modergudinnen Kybele. Han var også hennes sjefsevnukk og fører av hennes løvedrevne vogn.
Hans prester var evnukker, Galli, menn som har testikler som siden barndommen ikke produserer hormoner, eller en kastrert mann eller gutt.
Attis var vegetasjonens gud, og representerer via hans selvlemlestelse, død, og gjenoppstandelse fruktene av jorden, som dør om vinteren kun for så å gjenoppstå om våren. Attis ble feiret med en stor vårfest omkring temaet sorg og gjenfødsel.
I mytologien beskrives Cybeles kjærlighetsforhold til Attis. I en fortelling blir det beskrevet hvordan Attis kastrerer seg selv og forblør under et pinjetre for til slutt selv å forvandles til et eviggrønt pinjetre.
Enki
En, eller an, betyr herre, mens Ki, som senere har blitt til Kia og Gaya, betyr jorden eller eksistens. Hos både hurrierne, slik som i Urkesh, og sumererne ble lederne kalt for Ensi, som ble skrevet som PA.TE.SI på sumerisk kileskrift, og som er det litterære grunnlaget for både far (pater) og patriarki. Ensi kommer fra ploglandets herre. Mens sumererne skrev Ki skriver armenerne Ik.
Enki, og senere Ea, er sivilisasjonens, visdommens og kulturens gud. Han både skapte og forsvarer menneskene, og verden generelt. Han blir avbildet som en mann dekket med fiskeskinn, noe som sammen med navnet på hans temple, E-apsu, som betyr Det dype vanns tempel, peker på hans karakter som vannets gud.
Dette synes også å bli implisert i historien om hieros gamos, eller det hellige ekteskapet mellom Enki og Ninhursag, som synes som en etiologisk myte om fruktbarhet av tørr jord via irrigasjonsvann, som på sumerisk er a, ab, som vil si vann eller sæd.
Abzu, eller vannkilden foran hans tempel, ble senere innført ved tempelet til måneguden Nanna, eller Sin, ved Ur, hvor fra det spredde seg gjennom hele regionen og eksisterer i dag i form av den hellige kilden ved moskeer og som hellige vannfontener i katolske eller østtlig ortodokse kirker.
Ved utgravningene på stedet har man funnet flere tusen karpebein, trolig konsumert under en fest holdt til ære for ham. Det kristne ursymbolet er fisken. Av symbolene som ble brukt av de tidlige kristne, ser fisken ut til å ha vært den viktigste.
Blant vest semittene ble EA likestilt med termen hyy, som betyr liv, noe som refererer til Enkis vann som livgivende. Han blir ansett som livets og fornyelsens gud, og blir ofte avbildet med to strømmer av vann rennende ned fra sine skuldre, hvor av den ene er Tigris og den andre Eufrat.
Sammen med ham var trær som symboliserer de feminine og maskuline aspektene av naturen, hvor av hver holder de feminine og maskuline aspektene av livskraften, som han, som gudenes alkymist, blander for på den måten å skape flere vesener.
Enki hadde som EA stor innflytelse utenfor Sumer, og ble likestilt med El i Ugarit og med Yah i Ebla, men blir også funnet i hurrisk og hettittisk mytologi, som en gud for kontrakter, pakten, og er spesielt gunstig mot menneskene.
En kobling mellom Ea og Yah med hebreernes YHWH har blitt foreslått. Yah har også blitt sammenlignet med den ugarittiske Yamm, som betyr sjø, også kjent som Dommer Nahar, eller Dommer elv, viss tidligere navn var Yaw, eller Ya’a.
Allah, en betegnelse brukt av både muslimer og kristne, er det arabiske ordet for Gud, eller guden, ettersom “Al-” er en bestemt artikkel. Termen stammer fra en sammenbinding av al- og ilāh, som betyr gud. Kognater av Allāh eksister også i andre semittiske språk, inkludert hebrew og arameisk, og den korresponderende arameiske formen er Elaha og den syriske Alaha.
Navnet Allah, eller Alla, brukes i legenden om Atrahasis, som er fra Babylon omkring 1700 f.vt., og er forløperen til Bibelens Noa, noe som viser at han ble dyrket som en gud allerede den gangen.
Gjeteren Dumuzid, en konge fra det første dynastiet i Uruk nevnt i den sumeriske kongelisten, som er forløperen til Gamletestamentets kongeliste, ble senere dyrket slik at folk startet å assosiere ham med “Alla” og den babylonske guden Tammuz.
Kybele
Grekerne overtok den anatoliske modergudinnen Kybele, som lite er kjent om, annet enn hennes tilknytning fjellene, hauker og løver. Kyble kan ha utviklet seg fra anatolisk modergudinne i henhold til en type funnet ved Çatal Höyük, datert til rundt 5000-tallet f.vt.
Denne korpulente, fruktbare modergudinnen synes å føde sittende på en trone med to armlener bestående av kattehoder. I frygisk kunst på 700-tallet f.vt. var Kybelekultens attributter ledsagende løver, en rovfugl, og en liten vase for hennes drikkeoffer eller andre offergaver.
Den tidligste referansen til en gudinne dyrket som en kube-formet stein er fra det neolittiske Anatolia. Alternativt kan Kubaba bety en hul vase eller hule, som også ville ha vært et overført bilde av guddinnen.
Ideogrammene for Kubaba i det hettittiske alfabetet er en hul vase, eller en kube, en labrys, en due, en vase og en dør eller port, hvor av alle gjenspeiler modergudinner i det neolittiske Europa.
Den tidligste referansen til Kybeles navn kan ha vært Kubaba, eller Kumbaba, noe som henviser til Humbaba, som var vokter av skogen i legenden om Gilgamesh, som er verdens eldste nedskrevne myte fra Sumer 2500 f.vt.
Arabisk mytologi er arabernes opprinnelige preislamske religion. Kaabaen var før Islam dekket med symboler som representerte en myriade av demoner, djinner, demiguder, eller stammeguder og andre guddommer som representerte den polyteistiske kulturen i det pre-islamiske Arabia.
Den svarte polerte steinen, som er representerer Cybele og hennes vagina, eller vulva, er en muslimsk relik, som ifølge islamsk tradisjon kan dateres tilbake til tiden med Adam og Eva. Historisk forskning viser at den svarte steinen markerte Kaaba som et plass for tilbedelse under pre-islamske tider. Det er den østlige hjørnesteinen av Kaabaen.
Ifølge Koranen og islamsk tradisjon er Kaaba, eller Kuben, også kjent som det hellige huset og det gamle huset, bygget av Abraham og blitt fortalt om at det var det første huset som ble bygget til menneskehetens dyrkelse av Allah (Enki, EA, Yah, Gud).
Filed under: Uncategorized
