Den guddommelige orden

Solguden

Det neolittiske konseptet vedrørende en solbåt, som vil si en sol som reiser over himmelen i en båt, blir funnet i både Mesopotamia, når det kommer til Utu, og senere Shamash, og i Egypt, når det kommer til både Ra og Horus.

I tidligere egyptiske myter het det at solen befant seg inne i løvinnen Sekhmet nattestid og kan bli sett reflektert i hennes øyne, eller inne i en ku, Hathor, hvor un blir gjenfødt hver morgen som hennes sønn, eller kalv.

Proto-indo-europeisk religion har en solvogn, hvor solen reiser over himmelen i en vogn. I germansk mytologi er dette Sol, i vedisk Surya og i gresk Helios, eller Apollo. I Romerriket ble en festival for fødselen til den ubeseirede solen (Dies Natalis Solis Invicti) feiret under vintersolverv, solens gjenfødsel, den 25. desember i den julianske kalenderen. Denne dagen ble senere skiftet ut med en feiring av Jesus.

Utu

Utu, akkadisk overføring fra det sumeriske UD, som vil si sol, og senere den assyro-babylonske Shamash, som også vil si sol, er solguden innen den sumeriske mytologien, sønnen til måneguden Nanna og gudinnen Ningal. Hans brødre og søstre er Ishkur og tvillingene Inanna og Ereshkigal.

Utu er personifiseringen av rettferdighet, broken av lov, og sannhetens herre. Man antok at Utu oppsto fra et fjell i øst, som symboliserte morgendemring, og reiste med vogn eller båt over jorda, for vene tilbake til et hull i fjellet i vest, noe som symboliserte solnedgang. Hver natt var Utu i underverden hvor han bestemte skjebnen til de døde.

Marduk (AMAR.UTU) betyr litterært Utus kalv, eller solens unge okse, selv om han ikke hadde noen spesielle trekk som forbinder ham med solen. Opprinnelig var Marduk sannsynligvis en tordengud og vegetasjonsgud. Senere, etter hvert som byen Babylon fikk større betydning, ble han den høyeste guden i deres gudeverden. I verket Enuma Elish fortelles det om hvordan Marduk beseiret Tiamat og reddet gudenes verden fra undergang.

Solguden Šamaš, eller Utu, kommer med lys og varme og tillater planter og vekster å gro. Det var guden for sannhet og rettferdighet. På samme måten som solen drev bort mørke belyste Shamash urettferdigheten.

Hammurabi (1700 f.vt.) ga Shamash, representanten for rettferdighet, æren for inspirasjonen som førte til at han samlet de eksisterende lovene og skrev et lovverk, noe Ur-Engur av Ur (c. 2600 f.vt.) også hadde gjort.

Den første litterære teksten vedrørende Šamaš stammer fra tekster fra Tell Abu Salabikh (ca. 2600 f.vt.). Kulten rundt Shamash ved Sippar og Larsa overskygget de lokale solguddommene andre steder slik at de ble inkludert som egenskaper i den som dominerte. Slik ble Bunene, talt om som en vognfører og mannen til Atgi-makh, samt Kettu, som betyr rettferdighet, og Mesharu, som betyr det rette, introdusert som Shamash’ sine hjelpere.

Mesharu, også kjent som den rettferdige, Shamash sin datter og hjelper, var den babylonske gudinnen, eller guden, for personifisert rettferdighet.

Aya, eller Aja, var en modergudinne og konen til Shamash. Hun utviklet seg fra den sumeriske gudinnen Šherida, som var gift med Utu. Šherida er en av de eldste mesopotamiske gudene og bevitnet helt tilbake til pre-sargonske tider, men hennes navn Aya ble vanligere under Ur III perioden (2100-2000 f.vt.).

Utu kom til å bli sumerernes primære solgud og Šherida ble synkretisert inn i en underordnet rolle som et aspekt av solen sammen med andre mindre mektige solgudommer og tok rollen som Utus ektefelle.

Da de semittiske akkaderne migrerte til Mesopotamia ble deres gudeverden synkretisert inn i den sumeriske. Inanna ble til Ishtar, Nanna til Sin, Utu til Shamash, osv. Den mindre mesopotamiske solgudinnen Aya ble synkretisert inn i Šherida i prosessen.

Shivini, eller Artinis, som vil si Artin, som betyr soloppgang eller våken, og som eksisterer i dagens armenske navn, var en solgud i mytologien i Urartu og tilsvarte Shamash.

I sumerisk mytologi er Nanshe datteren til Enki og Ninhursag. Hennes funksjoner som gudinne varierer. Hun var gudinne for sosial rettferdighet, profesi, fruktbarhet og fiske. Hun tok vare på foreldreløse barn og enker, ga råd til de som hadde gjeld og hjalp flyktninger fra krigsområder. Hendursag og Haia var hennes hjelpere.

Kudurru (grensestein) av kong Melishipak I (1186–1172 f.vt.):

Kongen presenterer sin datter til guddinnen Nannaya. Halvmånen representerer guden Sin, solen guden Shamash og den åttekantede stjernen, som representerer planeten Venus som morgen eller aftenstjerne, guddinnen Ishtar (Inanna).

Shamash på et assyrisk relieff fra ca. 900 f.vt.

Shamash’s tavle, Sippar, Irak ca. 888–855 f.vt.

Maat (uttales Ma’at) er en egyptisk gudinne og forvalter av harmoni, rettferdighet, sannhet og moral, rett og orden. Maat var også personifisert som en gudinne som styrte stjernene, sesongene og handlingene til både dødelige og guddommer, og som lagde orden på universet fra kaos i skapelsens øyeblikk. Hennes motstykke var Isfet, som vil si kaos, løgner og vold.

Personifiseringen av rettferdighetens gudinne som balanserer to vektskåler dateres tilbake til Maat, og senere Isis, i Egypt. Hun er representert som en ung kvinne og blir etterfulgt av de greske rettferdighetsgudinnene Themis og Dike, samt den romerske Justitia, jussens gudinne.

De underliggende konseptene innen taoisme og konfusianisme minner til tider om Maat.

I tidlig egyptisk mytologi var Mafdet en gudinne som forsvarte mot slanger og skorpioner og ble ofte representert som enten en form for kattedyr eller mungo. Hun var personifiseringen av rettferdighet, eller muligvis henrettelser.

Maat ble fremstilt sittende eller stående, holdende et septer, symbolet på makt, i sin ene hand og en ankh, symbolet på evig liv i den andre. Tidvis er hun avbildet med vinger på hver arm eller som en kvinne med strutsfjær på hodet.

De tidligste overlevde kildene som indikerer at Maat er normen i både nature og i samfunnet i både denne verden og i den neste stammer fra Det gamle kongedømmet, hvor av den tidligste har blitt funnet blant pyramide tekstene til Unas (ca. 2375-2345 f.vt.).

Solguden Ra kom fra den skapelsen opphavelig jordhaug etter at han hadde plassert sin datter Maat i stedet for Isfet. Faraoene, som ofte ble avbildet med emblemene til Maat for å understreke deres rolle når det kommer til sørge for opprettholdelsen av lovene, arvet plikten å sikre at Maat forble på sitt sted og de er med Ra sagt å «leve på Maat».

Farao Akhnaton (1372-1355 f.vt.) la så stor vekt på konseptet at hans samtidige så på det som intoleranse og fanatisme.

En del konger la Maat til sine egne navn, således ble referert til som ”Herre av Maat”, eller Meri-Maat (”elsket av Maat”). Da troen på Tot vokste i den egyptiske gudeverden og begynte å overta tidligere mytologiske forstillinger i Hermopolis om Ogdoaden ble det sagt at hun var mor av Ogdoaden og Thoth var faren.

I tillegg til å skape og vedlikeholde orden var hun opptatt med å veie sjelene som fant sted i den egyptiske underverden, Duat, hvor hjertene til de døde ble veid mot hennes prinsipp, framstilt som «Maats fjær», noe som symbolsk representerte Maats konsept i hallen til de to sannheter.

Et hjerte som ble veid og bedømt som uverdig ble slukt av gudinnen Ammit og hjertets eier ble dømt til å forbli værende i Duat. Hjertet ble betraktet som det stedet hvor sjelen oppholdt seg. De med gode og rene hjerter (sjeler) ble sendt til Aaru, som betyr sivrør og som ble sett på som det egyptiske paradis.

Osiris ble sett på som vokteren av portene til Aaru etter at han ble en del av den egyptiske gudeverden og forskjøv Anubis i Ogdoaden-tradisjonen.

Aruru, også kjent som, Ninhursag, eller Ninmah (Den store dronningen), Nintu (fødersken), Mamma (mor), er den sumeriske skapelsesgudinne, selv om hun primært var en fruktbarhetsgudinne. Hun var fjellenes modergudinne og en av de syv store guddommene i Sumer. Kongene i Sumer ble næret av hennes melk.

Arura, eller aroura, betyr på gresk dyrkbart land, og kommer fra verbet aroō, som betyr plog. Ordet ble også benyttet til å benevne verden, land og fedreland, samt for å beskrive dyrket land og åkre.

Temis er i henhold til gresk mytologi en av titanene og de opphavelige guddommene. Hennes navn Temis betyr ”guddommelig lov” framfor menneskelig bestemmelser, bokstavelig ”det som er anbrakt på plass”, fra verbet ”å anbringe”/”føre”.

Hun er beskrevet som «av gode råd», og er legemliggjøringen av den guddommelige orden, lov og skikker. En romersk tilsvarighet av et aspekt av den greske Temis, som personifiseringen av den guddommelige rettferdigheten i loven var Iustitia, anglifisert som Justitia. Hennes opprinnelse er de verdslige abstraksjoner av en romersk tenkemåte framfor i arkaisk mytologi.

Justitia (fra latin) brukes som navn på en allegorisk figur som viser en stående kvinneskikkelse med sverd og vekt i hver sin hånd samt bind for øynene. Justitia er et symbol for lov og rett, der sverdet står for rettshåndhevelsen, vekten for dømmende virksomhet og bindet for upartiskhet.

Hurrierne, også kjent som arierne, eller dagens armenere, var kaukasere som spredde kultur og sivilisasjon til alle verdenshjørner, ikke kun til Europa og Kaukasus, men også Egypt, Sør Asia og Øst Asia. De skapte ikke kun den indoeuropeiske og semittiske kulturen, men også den dravidiske og den kinesiske.

Bådet AR, som både betyr høyde, lys og skapelse, og deres symbol, swastikaen (de fire pilarer – balansen mellom de 4 ulike elementene), ble spredd, og de ulike sivilisasjonene i Asia, Europa og Afrika kan sees på som lokale variasjoner av et underliggende tema.

Et par av deres symboler var swastikaen og taoistenes symbol, et religiøst-filosofisk system som anses å være utviklet fra en spesiell forståelse av Tao, som man primært finner nedfelt i verkene til de kinesiske vismenn Laozi og Zhuangzi, men som ankom fra høylandet flere årtusener tidligere.

Swastikaen blir i Armenia kalt “vardan“, “arevakhach” og “ker khach”, og er det gamle symbolet for lys, altså Gud. Den tidligste kjente swastikaen har blitt funnet Mezine, Ukraina, og er 12.000 år gammel. Den minner om en flyende stork. Stork, eller Aragil på armensk, blir ansett for å være budbringeren til den armenske kongen Ara den vakre, samt den som forsvarer åkrene, og to storker symboliserer solen.

Et par andre viktige symboler var rosette symbolet og ”frosken”, hvor av begge representerer fruktbarhet. I tillegg hadde de en rekke guder, deriblant tordenguden, som også ble spredd fra høylandet og som kom til å få ulike navn ut fra hvilket språk man antok.

De første gudene hadde navn etter byene hvor de oppsto, men dette kom til å endre seg ettersom forholdet mellom gudene og byene ikke lenger var til stede.

Deres religiøs-filosofiske system bygger på ma, eller mash, som betyr lys, belyst eller sol. For eksempel ble sumerernes (som hadde sitt grunnlag i Sam-ar-ra i dagens Irak, 120 km fra hovedstaden Bagdad, og som også har gått under navnet Shin-ar) solgud kalt Shamash (Sha-mash), som også hadde rollen som en gud for lov og orden.

Taoismen minner om den japanske og koreanske termen mu, samt den kinesiske termen wu, som betyr uten eller uten noe, som også er et nøkkelord i buddhismen. Maat, eller ma’at, som betyr verdensorden, eller harmoni, på egyptisk er konseptet for sannhet, balanse, orden, lov, moral og rettferdighet.

Maat var personifisert som en gudinne som regulerte stjernene, også kalt ast, og som er rotordet til både øst og påske (easter), årstider og handlingene til både dødelige og guddommer. Hun lagde orden i universet fra kaoset som eksisterte i skapelsens øyeblikk. Hennes ideologiske motpart var Isfet, som betyr urettferdighet, løgn, galskap, urenhet, kaos, eller politisk urolighet, og som verb å gjøre noe ondt.

I sumerisk mytologi me, eller parşu, er en av forordningene til gudene når det kommer til sosiale institusjoner, religiøse praksiser, teknologier, adferd, moral og menneskets vilkår som skaper sivilisasjon, slik sumererne så det, som mulig.

De er fundamentale i forholdet mellom menneskene og gudene, selv om ma også kan bety land, især det første opprinnelige landet. I tillegg kan nevnes at Ma var en lokal frygisk gudinne og et alternativ navn for den frygiske gudinnen Cybele (Hebele), som var frygernes svar på Hebat.

Fra det armenske høylandet, sivilisasjonens vugge, kom også frygerne, eller nærmere bestemt mushkiene, som ga opphav til byen ved samme navn i dagens Armenia. Armenerne er ifølge lingvistikkeren Diakonoff et amalgam av hurriere (og urartiere), luviere og proto-armenske mushki, eller armeno-frygere), som bar deres indoeuropeiske språk østover i Anatolia.

Mashu, som beskrevet i den sumeriske legenden om heltekongen Gilgamesh (Gil-ga-mesh), som vil si det store lyset, er et stort sedertrefjell som Gilgamesh reiste gjennom via en tunnel på sin reise til Dilmun etter å ha forlatt sedertreskogen.

Fjellet kan også på sumerisk bli lest som “Kur Lib-na-nu”, og man antar at det må ha ligget i nærheten av dagens Libanon. Ordet “Mashu” kan i seg selv bli lest som “to fjell”, fra det babylonske tvilling. Ararat heter Masis på armensk, mens Masiq refererer til begge toppene.

Mithra, eller nærmere sagt Mitra, er først kjent fra staten Mitanni (Mita-nni, eller Me-ta-ni), et kongedømme referert til som Maryannu (Ma-ri-a-nnu), Nahrin, fra det assyro-akkadiske ordet for elv, eller Mitanni, av egypterne, Hurri (Ḫu-ur-ri) av hettittene og Hanigalbat av assyrerne.

Substantivet Mithra stammer fra det proto-indo-iranske mitra, fra roten mi- “å tilknytte”, med sufiksen -tra, som betyr å forårsake. Mithra betyr med andre ord “det som forårsaker bindingen”, noe som i avestan har blitt til ordet for pakt, kontrakt eller ed.

Manna er føden som i følge Mosebøkene ble gitt fra Gud til jødene i ørkenen på mirakuløst vis, manna fra himmelen. Manna brukes også som betegnelse på enhver gudegitt eller åndelig næring.

Israelittene hadde tilgang på manna helt til de begynte å høste av jorden i sitt nye hjemland. Moderne historikere antar manna dreide seg om spiselige produkter fra diverse kaktussorter tilgjengelige i Sinai-ørkenen eller gresshopper som var tillatt å spise (kosher).

Begrepet amagi, eller amargi, som litterært betyr “å vende tilbake til moderen”, blir for første gang brukt i lovsamlingen til den sumeriske kongen av Lagash, Urukagina (ca. 2400 f.vt.), som lagde den første kjente lovsamlingen for å forsvare borgerne fra de rike og mekltige.

Amagi er den første skriftlige referansen til konseptet frihet og brukt til å referere til en reformprosess. Den eksakte betydningen kjennes ikke, men ideen om at reformene var en tilbakeføring til den opprinnelige sosiale orden gitt oss av gudene passer bra med oversettelsen. Dette i tråd med f eks taoismens ying-yang symbolikk og den gyldne middelvei.

Kongen var ansvarlig for hele befolkningens velferd og velbefindende, og mange konger legitimerte seg selv og deres eventuelle maktovertagelse ikke bare som gudenes utvalgte, men som garant for eller gjenopretter av sosial rettferdighet. F.eks. gjorde Urukagina opp med byråkratiet, satte en stopper for utnyttelse av de fattige, beskyttet enker og foreldreløse barn og fjernet en rekke skatter og avgifter.

Kjent som den store reformator lagde Urukagina lover som forbød tvungen salg av eiendom og krevde anklager mot den beskyldte før noe som helst lovbrudd kunne bli straffet. dette er det første eksemplet på noen form for rettsprosess i menneskehetens historie. Dette til tross for at lovene, som vanlig var i datidens Mesopotamia, var en smule brutale, inkludert steining av kvinner for å ha flere menn.

Ur-Nammus lover er den eldste kjente tavle som inneholder en lovsamling som har blitt bevart til i dag. Selv om det er kjent at tidligere lovverker har eksistert, slik som Urukaginas lover, representerer dette den tidligste juridiske tekst som fortsatt er bevart. Den går forut Hammurabis lover ved rundt tre århundrer.

Ur-Nammus lover ble skrevet på sumerisk en gang rundt 2100-2050 f.vt., men selv om dets fortale direkte gir æren for lovene til kong Ur-Nammu av Ur (2112-2095 f.vt.) i det sørlige Mesopotamia så er det en del historikere som mener den heller bør tilskrives hans sønn Shulgi.

Lovene er arrangert i kasuistisk om-så-form, “om forbrytelse, så straff”, – et mønster som blir fulgt i nær alle påfølgende lover.

For den eldste bevarte lovkodeksen i historien som er kjent, er den betraktet som bemerkelsesverdig avansert ettersom den forordner bøter i myntformer som kompensasjon for legemlig skade i motsetning til senere prinsippet lex talionis (“øye for øye”) i babylonisk lov; imidlertid var mord, tyveri, utroskap og voldtekt var straffet med dødsstraff.