Mye tyder på at vi lever i både en spirituel verden, som ikke er åpen for vanlig dødelige, og en fysisk virkelighet som vi lever i. Mye tyder på at våre følelser og tanker, det som skjer med oss her i livet og impulser ikke kun er et spørsmål om arv og miljø, men samtidig reflekterer den spirituelle verden.
Gudene skapte menneskene erklærte sumererne, som også påsto at menneskene hadde fri vilje. I Bibelen, som for en høy grad er basert på eldre skrifter, pågår en kamp mot gudene, som blant annet inkluderer Babels tårn og språkenes forvirring, samt historien om gudenes (Enlils) forsøk på å utrydde mennesket fordi det brøt med gudens formaninger, men også gudenes (Enkis, sivilisasjonens skaper) forsøk på å redde det gode i menneskeheten via ham vi kjenner som Noah.
Spørsmålet er om disse gudene, annunakier som de ble kalt, og som betyr de med kolig blod eller pronser, representerer krefter i naturen eller om de er virkelige. De er khthoniske, et av flere ord for «jord» og det som anses som jordens indre framfor det livet som foregår på jordens ytre (et område som tilhører gaia eller ge) eller «land» (som hører til khora), fruktbarhetsguddommer forbundet med underverdenen hvor de har blitt herrer.
Annunakienes forhold til en gruppe guddommer kjent som Igigi er uklar. Noen ganger er de synonyme, men i Atra-Hasis (Noah) flodmyten er det den sjette generasjoner guder som må jobbe for anunnakiene, men gjør opprør etter 40 dager for så å bli skiftet ut av menneskene.
Vaspurakan, som betyr prinsenes land, var var den første og muligvis største provinsen i Armenia. Senere kom Vest Armenia, som i dag er en del av Tyrkia, til å bli referert til som Vaspurakan.
Uansett – “Ingen guder, ingen mestre” er en anarkistisk, feministisk og arbeiderbevegelseslagord. Dets engelske opprinnelse kommer fra en pamflett gitt ut av Industrial Workers of the World (IWW) under Lawrence tekstilstreiken i 1912. Frasen stammer fra det franske slagordet “Ni dieu ni maître!”, som litterært betyr “Hverken gud eller mestre”‘ som ble skapt av sosialisten Auguste Blanqui i 1880, da han publiserte en avis med samme navn.
Anarkisme (fra gresk ἀν (an), «uten» og ἄρχειν (arkhin), «å herske» og ισμός (ismos) (fra stammen -ιζειν), «uten herskere») er en politisk filosofi som mener staten er uønsket, unødvendig eller skadelig, og som går inn for å fjerne, eller i stor grad minske, alle former for maktstrukturer. Det er en konsekvent antiautoritær filosofi som har hatt sine røtter i alle kulturer siden urtiden.
Begrepet anarki har flere betydninger. For anarkister beskriver det en tilstand hvor folk lever i samfunn og styrer seg selv, i mest mulig grad uten hierarkisk organisasjon. Med andre ord er anarkistiske styringsformer basert på horisontal (eller flat) organisering.
Et godt eksempel på dette er samvirkebevegelsen. I motsetning til den sentralistiske staten, som styrer ovenfra (hierarkisk), er det anarkistiske alternativet et samfunn basert på desentralisering og en flat organisasjonsform der samfunnet for eksempel er organisert i mindre enheter der «hver mann er sin herre» i et kooperativt samarbeid.
Jesus var en frelser og kristendommen en frelsesreligion – det handler om å ta opp korset og vandre sammen med ham i hans kamp mot urett og svik mot mennesker og livet her på jorden! En kamp mot kapitalisme og grådighet!
Mange kristne anarkister har funnet sine utgangspunkter i håndplukkede sitater fra autoritære kirkefedre. Erklæringen fra Paulus: “Der er finnes ingen autoritet unntatt Gud,” er temmelig slitt.
Et annet velbrukt sitat er hentet fra Augustin: “Elsk, og gjør hva du vil.” Som evangelisten Johannes før ham, er Augustin inne på idéen om total frihet gjennom uselvisk nestekjærlighet, men han er allikevel en betenkelig kilde til anarkistisk filosofi. Som svar på hvorfor han trodde på evangeliet, kom han med følgende respons: “Fordi Kirken formaner meg til å tro!”
”Ned med ejendomsretten! væk med pengene! Hug dem over, de djævelske lænker der binder menneskehedens fødder til de forbandede blylodder, saa den fri og stolt kan svæve ud i rummet og jublende forfølge sin store bestemmelses maal: At erobre universet, og indrette sig i det som en herre i sit eget hus. Hvad satan nøler I efter? Hug dog lænkerne over og slip menneskeheden løs. Lad dette mangetusen-aarige vanvid endelig engang ha en ende!”, skrev Hans Jæger i Anarkiets Bibel som utkom på Gyldendal forlag i København i 1906.
Kristen-anarkisme vokser for tiden i Sør-Amerika. Kristne anarkister, som er pasifister og mot enhver bruk av vold i krig, mener at hverken regjeringen eller noen av de etablerte kirkene skal ha makt over befolkningen. Bergprekenen og Leo Tolstojs «The Kingdom of God Is Within You» er sentrale i kristne anarkistenes lære. Det er troen på at Gud er den eneste autoritet som kristne står til ansvar overfor.
Ifølge anarkistisk bibelanskuelse er det en klar overensstemmelse mellem anarkisme og Jesu lære, som flere steder er kritisk overfor kirken og status quo. Hverken regjeringen eller den etablerte kirken skal ha makt over befolkningen.»No gods, no masters» – En advarsel mot å opphøye regjering, staten, etablerte kriker og livssynssamfunn, EU og FN til guder som bare blindt følges.
Noen av de første som kalte seg anarkister i Norge, var Arne Garborg og Ivar Mortensson-Egnund. De drev det radikale målbladet Fedraheimen som kom ut 1877-91. Etter hvert ble bladet mer og mer anarkistisk orientert, og helt mot slutten av dets levetid hadde det undertittelen Anarkistisk-Kommunistisk Organ. Den anarkistiske forfatteren Hans Jæger gav i 1906 ut bokverket «Anarkiets bibel», og i nyere tid har Jens Bjørneboe vært en talsmann for anarkismen – blant annet i boken «Politi og anarki».
Margaret Sanger lanserte i 1914 Den kvinnelige opprører, en 8 siders avis som fremmet prevensjon med bruk av slagordet “No Gods, No Masters”. Hun insisterte på at hver kvinne var frue over sin egen kropp.
Lærdommen er at uansett at vi må være herrer over våre egne liv, både her i den fysiske virkeligheten og i den spirituelle verden. Vi må være herrer over både våre tanker og følelser. Vi trenger hverken guder eller andre herrer, hverken jordiske herrer som krever at vi gjør noe mer enn det kardemomme loven tilsier og ingen som legger ord i vår munn.
Å ha et trygt sted å bo, mat, klær, helseomsorg, en arbeidsplass å gå til og frihet til å leve i samsvar med sin tro – har med menneskerettigheter å gjøre. Borgerlønn, som er en universell og betingelsesløs grunninntekt, er innfrielse av menneskerettighetene i praksis. Borgerlønn kan med andre ord være med til å frigjøre oss, og våre potensialer, i en fri og horisontal verden hvor vi er herrer over oss selv.
Ny forskning på mus med lav status
Filed under: Uncategorized
