Kort og godt kan det sies at det dreier seg om et folk som kaller seg ar-i-ere og som spredde kulturen til alle kanter fra deres utgangspunkt i Portas-ar (På tyrkisk Gobekli tepe) for 10.000 år siden.
Bådet AR og deres symbol, swastikaen (de fire pilarer – balansen mellom de 4 ulike elementene), ble spredd, og de ulike sivilisasjonene i Asia, Europa og Afrika kan sees på som lokale variasjoner av et underliggende tema.
AR (som både betyr høyde, lys og skapelse), AN og mesh står alle for det samme, men på ulike språk. Samme kan sies ombåde ankhen og korset.
Sivilisasjonen har utviklet seg språket ble forvirret, ettersom det blandet seg med andre språk, inkludert indo-europeisk og semittisk. Uansett kom disse til å spre den samme sivilisasjonen og det samme underliggende tema.
Urartierne, og senere hurrierne, var de opprinnelige bærerne av kulturen. Nakh (fra det bibelske navnet «Noa – Noah)» er i dag ariernes språk sammen med de andre nordvest- og nordøst-kaukasiske språkene, samt semittisk (fra det bibelske navnet «Shem») og indoeuropeisk (fra det bibelske navnet «Javhe»), som kan sees på som en avart av kaukasisk.
Mens det semittiske språket er et afroasiatisk språk, men som utviklet seg i møtet med det kaukasiske i det som i dag er Syria, utviklet indoeuropeisk seg rett nord for Kaukasus fra nordvest kaukasisk, også kjent som protopontisk, i møte med det kartvelske georgiske språket og finno ugrisk.
Mens protosemittene var jegere og sankere var indoeuropeerne en steppebefolkning. Kaukaserne utviklet jordbruk og byer, mens semittene gikk over til pastoralisme. Proto-semittene fikk, etter å ha inkludert den neolittiske redskapspakken og sivilisasjonen til kaukaserne, makten i Sørvest Asia, mens indoeuropeerne kom til å erobre store deler av Eurasia.
Proto-semittisk kom fra Egypt via Sinai. De første semittiske språkene var nordøst-semittiske språk som eblaittisk og akkadisk. Trolig utviklet dette seg via et Circum-Arabian Nomadic Pastoral Complex sett av kulturer i perioden etter klimakrisen 6.200 f.vt.
Dette komplekset strakk seg fra Rødehavet og nordøst og inn i dagens Syria og Irak. Munhata kulturen (8300-6000 f.vt.) og den senere Yarmuk kulturen (6400–6000 f.vt.) er to eksempler på denne kulturen.
Den hadde sin bakgrunn i en blanding mellom harifiske jeger-sankere i Negev-ørkenen, som hadde nære forbindelser med de mesolittiske kulturene i Fayyum og den øst-egyptiske ørken, samt Pre-Pottery Neolithic B kulturen i det sørlige Levanten, som hadde tette bånd til Portasar og kulturene i nord.
Kobberalderen eller æneolitikum, som er en periode mellom steinalderen og bronsealderen, førte til utviklingen av en sekunær produksjonsrevolusjon og dannelsen av Ghassul kulturen (3800–3350 f.vt.) i det som i dag er Jordan.
Ghassul kulturen pionerte den mediterreanske blandingsøkonomien, som inkluderte hagebruk, korndyrking, kommersiell produksjon av oliven og vin, samt nomadisk pastoralisme. En blanding som varierte med klimaendringene. Denne befolkningen blir ansett for å være de første semittiske talerne.
Araberne er en kulturell og språklig folkegruppe, med språklige røtter fra den arabiske halvøy. Uttrykket brukes også om befolkningene i land som var omfattet av den store utbredelsen av Islam i middelalderen.
Første gang ordet «araber» dukket opp var i en assyrisk inskripsjon fra 853 f.vt., hvor Shalmaneser III lister opp kong Gindibu av mâtu arbâi (arabisk land) blant de folkene han beseiret i slaget om Karkar. Noen av navnene som ble listet opp i disse tekstene er arameiske, mens andre er de første kjente tilfellene av urarabiske dialekter.
Den hebraiske Bibelen (jødedommens bibel og Det gamle testamente) henviser på samme måte noen ganger til folk som kalles `arvi (eller varianter av denne) oversatt som «arabisk» eller «araber».
Rekkevidden av det hebraiske begrepet på dette tidlige stadiet er uklart, men det ser ut til å ha referert til forskjellige ørken-boende stammer i den syriske ørken og Arabia. Dets tidligste bekreftede bruk henviser til de sørlige «qahtanitt»-araberne og forekommer mye senere.
Ifølge Genesis er Aram sønn av Shem, og far til Uz, Hul, Gether og Mash. Aram blir anerkjent som profet i mandaeisme og Islam. Han blir ansett som stamfaren til det arameiske folket i det nordlige Mesopotamia og Syria (bibelske Aram).
I Jubileenes bok blir Arams del av området beskrevet som liggende mellom Tigris og Eufrat [Naharaim] til grensene av fjellene til Asshur og landet Arara, som anslås for å være dagens Armenia, Ararat, men nord for khaldeerne.
Navnet Armenia stammer fra Armenak eller Aram, som var etterkommer av den armenske patriarken Hayk, som er stamfar for alle armenere. Det opprinnelige armenske navnet for landet var Hayk, senere Hayastan. Grunnleggeren av den armenske staten Urartu, hvor befolkningen snakket urspråket til hurrierne, var Aramé, som samlet alle prinsedømmene i det armenske høylandet og ga seg selv tittelen “Konge av konger”, som var den tradisjonelle tittelen på Urartus konger.
Armenere er ifølge Diakonoff et amalgam av hurriere (og urartiere), anatoliske luviere (hettitter) og proto-armenske mushkier (eller armeno-frygiere) som bar deres indoeuropeiske språk østover i Anatolia. Anatolisk er det første leddet i den indoeuropeiske språkstammen, mens gresk-armensk-arisk er den siste.
Armeno-frygisk er en term på et hypotetisk folk som skal ha levd i det armenske høylandet som en gruppe før de delte seg og dannet frygere og mushkier av Kappadokia. Betegnelsen kan benyttes for en språkgruppe innen den indo-europeiske språkfamilie som inkluderer gresk-armensk-arisk, eller armensk-arisk.
Klassifisering er vanskelig ettersom lite er kjent av frygisk og nærmest ingenting om mushki, mens proto-armensk danner en subgruppe med hurro-urartisk, gresk og indo-iransk, hvor av de to sistnevnte er indo-europeiske, mens førstnevnte ikke er det.
Armenerne kaller i dag seg selv for Hayk, eller Hay, og det armenske navnet for Armenia, Hayastan. Likheten mellom navnet Hayasa, en bronsealderkonføderasjon dannet mellom to de to kongedømmene Hayasa og Azzi i det armenske høylandet, og endonymet for armenerne og deres land har ført til at man antar at Hayasa-Azzi var involvert i den armenske etnogenesis. Hayer betyr far på armensk.
Enkelte antar atarmeno-frygerne etter at frygiske invasjonen av hettittene ville ha bosatt seg i Hayasa-Azzi, og blandet seg med lokalbefolkningen, som på dette tidspunktet allerede var spredd i de vestelige regionene av Urartu. Etter at Urartu skal ha falt oppsto kongedømmet Armenia under Artaxiade dynastiet og den hayasiske adelen ville ha tatt kontroll over regionen og folk adopterte deres språk.
Ifølge Genesis er Aram sønn av Shem, og far til Uz, Hul, Gether og Mash. Aram blir anerkjent som profet i mandaeisme og Islam. Han blir ansett som stamfaren til det arameiske folket i det nordlige Mesopotamia og Syria.
I Jubileenes bok blir Arams del av området beskrevet som liggende mellom Tigris og Eufrat [Naharaim] til grensene av fjellene til Asshur og landet Arara, som anslås for å være dagens Armenia, Ararat, men nord for khaldeerne.
Aleppo i det nordlige Syria er lite utgravd av arkeologer, ettersom den moderne byen befinner seg oppå den gamle. Byen har blitt bebodd fra 5000 f.vt., og opptrer som en mye viktigere bronsealder bystat enn Damaskus.
De første kildene vedrørende Aleppo stammer fra 3000-tallet f.vt. Den var da hovedstaden i et kongedømme nært relatert til Ebla, kjent som Armi, eller Arame/Aramu, for folket i Ebla og som Arman eller Armani for akkadierne.
Armi har blitt beskrevet som Eblas alterego. Ebla, sørvest for Aleppo i Syria, er kjent for Eblait tavletne, et arkiv på omlag 20,000 kuneiform tavler datert fra rundt 2250 f.vt. De er skrevet på eblaittisk, men benytter seg av sumerisk skrift. Eblaittisk, som nært beslektet med pre-sargoisk akkadisk, er det tidligste semittiske språket.
Naram-Sin av Akkad (eller hans bestefar Sargon) ødela både Ebla og Armani omkring 2300 f.vt. Uansett blir stedet eller folket Aram brukt av befolkningen i Mari (1900 f.vt.) og Ugarit (1300 f.vt.).
Yamhad (1800-1600 f.vt.), også kjent som Aram-ka-ad, var et viktig amorittisk kongedømme sentrert i Ḥalab, eller Ḥalba, som vil si i dagens Aleppo. Befolkningen var stort sett hurriere og den hurriske kulturen influerte området. Men også dette kongedømmet ble ødelagt. Denne gangen av hetittene, som også var influert av hurrierne, på 1600-tallet f.vt.
Den hurriske byen Urkesh ved forberget til Taurus fjellene i nordøst Syria var en alliert av det akkadiske imperiet via hva som blir antatt å ha vært en dynastisk ekteskapstradisjon. Tar’am-Agade, datteren til den akkadiske kongen Naram-Sin giftet seg med kongen av Urkesh.
Hurritter (kileskrift: Ḫu-ur-ri) var et oldtidsfolk som snakket et hurro-urartiske språk og levde i Sørvest Asia, Anatolia og nordlige Mesopotamia i løpet av bronsealderen. Den største og mest innflytelsesrike hurrittiske nasjonen var Mitanniriket.
Armenerne het hurriere, som vil si ariere, fra det armenske ordet hur/hurri, som betyr ild/guddommelig og blir nevnt i assyriske og armensk-sumeriske kilder som dateres til bronsealderen. På armensk er ordet hurri/hur en variant av ar/har/hur, noe som forbinder hurriere (Urartu) med armener-ariere.
Khabur er den største sideelva til Eufrat i Syria. Sidan 1930-åra er det gjort mange arkeologiske utgravingar og undersøkingar i Kahburdalen og dei indikerer at det har budd folk her sidan eldre steinalder. Viktige stader som er utgrave er mellom andre Tell Halaf, Tell Brak, Tell Leilan, Tell Mashnaqa, Tell Mozan og Tell Barri.
Hamoukar, i Jazira regionen i nordøst Syria, huser restene av en av verdens eldste byer, noe som har fått forskere til å anta at byer I denne delen av verden oppsto mye tidligere enn man antok og at det var dette som med rette kan kalles for sivilisasjonens vugge.
Kura–Araxes kulturen (3400-2000 f.vt.), også kjent som tidlig trans-kaukasisk kultur, var en sivilisasjon som eksisterte I det armenske høylandet. Den hadde bakgrunn I tell halaf og tell Hassuna kulturene. Den ekspanderte i alle retninger. Det blir antatt at dens sørlige ekspansjon skyldes hurrierne og Mitanni.
Senere oppsto kongeriket Mitanni (1500 – 1300f.vt.). Det var en hurrisk-talende stat i det armenske høylandet med en indo-arisk herskerklasse. En del teonymer, egennavn og annen terminologi blir ansett for å være et indo-arisk superstratum, noe som tyder på at en indo-arisk elite satte seg selv som herskerklasse overfor hurrierne som en del av den indo-ariske ekspansjonen.
Mitanniriket (Mi-ta-an-ni ) ble referert til som Maryannu (Maria-nnu), Nahrin eller Mitanni av egypterne, Hurri (Ḫu-ur-ri) av hettittene (he-ti, utledet fra ha-tu), lokalisert i nordøstlige Syria, og Hanigalbat (Han-i-gal-bat) av assyrerne. Ulike navn synes å ha blitt om det samme kongeriket. Alle tre navnene var utskiftbare.
De hurriske stammene og bystatene ble samlet og Mitanni ble en regional maktfaktor etter at hettittene hadde erobret Yamkhad, ødelagt amorittenes Babylon og kassittene hadde tatt over byen, en serie med ueffektive assyriske konger hadde skapt et maktvakum i Mesopotamia. Uansett ble også denne staten ødelagt. Denne gangen av assyrerne og hettittene på 1200-tallet f.vt.
Egyptiske kilder kalte Mitanni “nhrn”, noe som blir uttalt Naharin/Naharina og som kommer fra det assyro-akkadiske ordet for “elv”, jamført med Aram-Naharaim. Aram-Naharaim blir identifisert med Nahrima nevnt som en geografisk beskrivelse på Mitanni.
Aram-Naharaim er en region som blir nevnt 5 ganger i Gamletestamentet, og som blir identifisert med Nahrima, som blir nevnt i tre tavler av Amarna korrespondansen som en geografisk beskrivelse på Mitanni, hvor Abraham ifølge Genesis stammer fra (Gen 24:4) og hvor Avrams bror Nachor levde (Gen.24:10), men som noen steder skiftes ut med Paddam aram og Haran. I assyriske kilder nevnes Uruatri (Urartu) som et navn på en føderasjon som inkluderte landet Nairi.
Etnisiteten til folket i Mitanni er det vanskelig å avgjøre med sikkerhet. En avhandling om stridsvognhester av Kikkuli (en forfatter om hesteskjøtsel) inneholder en rekke indoariske ord. Det er foreslått at disse ordene var avledet fra et fortsatt udelt indoiransk språk. Annen forskning har dog vist særskilte indoariske trekk var tilstede.
Navnene til det mitanniske aristokratiet er hyppig av indoarisk opphav, men det er spesielt deres guddommer som viser indoariske røtter (Mitra, Varuna, Indra, Nasatya). Farao Thutmose III av Egypt nevner folket Ermenen, og sier at himmelen hviler I deres rike på sine fire pilarer, som vil si swastikaen, i 1446 f.vt.
Swastikaen er et viktig symbol i hele Eurasia og trer også frem i Samarra i provinsen Salh ad Din i Irak, ved elven Tigris, 120 km fra hovedstaden Bagdad, omkring 6000 f.vt. Samarra er utgangspunktet for sumererne.
På begynnelsen av bronsealderkollapset på 1200-tallet f.vt. invaderte frygere og andre folk hetitter riket, som da allerede var blitt svekket av kampene mot Assyria. En del av det assyrisk styrte Mitanni kom under frygerne, men assyrerene slo tilbake frygerne . Hurrierne holdt ennå stand, meni overgangsperioden til tidlig jernalder ble Mitanni bosatt av invadernde aramaeiske stammer.
Nomadiske pastoralister har alltid vært et trekk i Sørvest Asia, men antallet har variert i forhold til klimaforhold, samt makten til de ulike statene. Sen bronsealder var en tid med tørke og svekkede sater, samt en tid hvor pastoralistene måtte tilbringe stadig mer tid sammen med deres flokker. Byene krympet frem til nomadisk pastoralisme dominerte regionen. Disse høyst mobile, konkurransedyktige stammefolk med sine plutselige raid var en trussel for blant annet langdistanse handel.
Nomadene, som etter å ha ankommet Mitanni ble kjent som arameere, var kjent som ahlamu omkring 1250 f.vt. Det var et nordvest semittisk semi-nomadisk og pastoralistisk folk som oppsto i Syria (Aram). Store grupper migrerte til Mesopotamia hvor de blandet seg med den assyriske og babylonske befolkningen.
Det er et åpent spørsmål hvordan et folk som var kjent som går under navnet Ahlamû, som betyr vandrere, en term som er likestilt med den egyptiske termen Shasu, som også betyr vandrere og som overtok fra de illegale hapiru (hebreerne) som hovedkilden for ustabilitet i det egyptiske levanten fra Tutankhamun og fremover.
Første gangen det blir referert til “Ahlamû-Aramaeans” (Ahlame Armaia) er i en innskrift av Tiglath-Pileser I (1115-1077 f.vt.), men kort etter forsvinner termen ahlamû for å bli skiftet ut med arameere (Aramu, Arimi).
Ahlamû-arameerne må ha ansett arameerne som viktige og dominerende. Det kan også være at navnet arameere ar en mer korrekt form for det tidligere etnonymet Martu, eller amoritter, som vil si vestlige.
Arameerne hadde aldri noen egen samlet nasjon, men var delt inn i mindre uavhengige kongedømmer over deler av Sørvest Asia, og da især i Syria, men de inngikk i et antall syro-hettitiske stater som inngikk i det ny-assyriske imperiet på 800-tallet f.vt.
Dette samtidig som deres språk, gammelarameisk, kom til å bli lingua franca, fellesspråk, for hele den fruktbare halvmåne og i senantikken utviklet det seg til de litterære språkene gammelsyrisk og mandeisk. Forskere har til og med benyttet begrepet «aramefisering» for prosessen hvor de assyrisk-babylonske folkene ble arameisktalende i løpet av den senere jernalder.
Den hurriske byen Nuzi tekstene fra Nuzi i Mesopotamia viser livet i området omkring 1500-tallet f.vt. De er viktige for bibel studier av Det gamle testamentet, og da spesielt patriarkenes tid. Abraham nlir bekreftet gjennom arkivene i Nuzi i Yorgan Tepe, 15 km sørvest for Kirkuk. Dokumentene fra denne hurriske byen i Mitanni belyser hurriernes gamle lover og disse tilsvarer det vi vet om Bibelens patriarker.
Abrahams klan kom fra det hurriske området, regionen mellom Ur-kesh i nordøst Syria og Harran vest for Ur-kesh. Disse migrerende hurrierne var kjent for å adoptere de lokale språkene i landene hvor de slo seg ned, og Abrahams klan adopterte det fønikiske språket nå kjent som hebreisk. Abraham representerer begynnelsen for både hebreere via Isak og arabere via Ismael.
Habiru, eller Apiru, pr.w på egyptisk, var et navn gitt av ulike folk, slik som sumerere, egyptere, akkadere, hettiter, hurriere og andre folk til en gruppe mennesker som levde som nomadiske og statsløse rundt om i Sørvest Asia rundt 1800-1100 tallet f.vt. Gruppen besto av ulike folk, og ser mer ut til å ha vært en gruppe i samfunnet enn en egen folkegruppe.
I en innskrift på en statue funnet i Alalakh i Sørøst Anatolia heter det at Mitanni prinsen Idrimi av Aleppo (1500-1450 f.vt.) dro til hapiru folket i Ammija i Kanaan etter at hans familie hadde blitt tvunget til å flykte til Emar. Hapiruene anerkjente ham som sønnen av sin konge og samlet seg rundt ham. Etter å ha levd med dem I 7 år førte ham dem i et vellykket angrep og ble konge over bystaten Alalakh. Man har forsøkt å knytte dem sammen med hebreerne.
Ifølge Gamle Testamentet kom Abraham fra khaldeernes Ur. Hvis byen var den sumeriske byen så ville det vært i khaldeernes opprinnelige område sør for Eufrat selv om det må ha skjedd før khaldeerne ankom området. Urfa i sørøst Tyrkia er en annen kandidat for fødestedet til Abraham. Byen ligger i nærheyten av Harran. Befolkningen i Urartu ble også kaldt khaldeere på grunn av deres gud Khaldi.
Uansett så var khaldeerne raske med å assimilere den dominerende semittisk akkadisk babylonske kulturen, slik amorittene før dem hadde vært, og da khaldeerne hadde erobret hele det sørlige Mesopotamia ble navnet khaldeere synonymt med Babylon, og da især for grekere og hebreere. Etter Babylons fall i 539 f.vt. ble termen kun brukt til beskrive en sosio-økonomisk klasse.
Hvor og når de semittiske khaldeerne migrerte fra til området rundt Babylon og området rundt den persiske golf er usikkert, men det virker som om de opptrer der på samme tid som arameerne og sutuene opptrådte i Babylonia, omkring 1000 f.vt.
Under en periode hvor Babylon var svekket og ikke kunne forhindre at nye folk kom og tok seg til rette og bosatte seg. Men selv om khaldeerne tilhørte samme semittiske gruppe som arameerne differensierte de seg fra den arameiske gruppen.
Ved tidlig jernalder hadde hurrittene i stor grad blitt assimilert med andre folk, kanskje bortsett fra kongedømmet Urartu på det armenske høylandet i østlige Anatolia, sentrert rundt de fjellkledde regionene ved Vansjøen.
Urartu blir omgjort til det armenske Orontide dynastiet på 600-tallet f.vt. I den trilingvistiske Behistun innskriften laget i 521-520 f.vt. på ordre fra Darius den store av Persia blir landet referert til som Urartu på assyrisk kalt Arminiya på persisk og Harminuia på elamittisk.
Hovedguden på den arabiske halvøya var Hubal (Hu-bal, fra hu-ur-ri, fra ka), et navn som kan ha same røtter som Hu-ur-ri. En statue av Hubal befant seg i nærheten av Kaaba er beskrevet som formet som en menneskelignende figur med høyre hånd skiftet ut med en gylden hånd.
Kong Mita fikk sitt navn fra Mitanni. Midaser navnet på minst tre medlemmer av Frygia. Den mest kjente av dem er husket i gresk mytologi for hans evne til å gjøre alt han tok på med sin hånd om til gull, noe som kom til å bli kjent som det gyldene berøring, eller rett og slett Midas berøring.
Den anatoliske modergudinnen Kybele, som lite er kjent om, annet enn hennes tilknytning fjellene, hauker og løver, kan ha utviklet seg fra anatolisk modergudinne i henhold til en type funnet ved Çatal Höyük, datert til rundt 5000-tallet f.vt.
Denne korpulente, fruktbare modergudinnen synes å føde sittende på en trone med to armlener bestående av kattehoder. I frygisk kunst på 700-tallet f.vt. var Kybelekultens attributter ledsagende løver, en rovfugl, og en liten vase for hennes drikkeoffer eller andre offergaver.
Den tidligste referansen til en gudinne dyrket som en kube-formet stein er fra det neolittiske Anatolia. Alternativt kan Kubaba bety en hul vase eller hule, som også ville ha vært et overført bilde av guddinnen.
Ideogrammene for Kubaba i det hettittiske alfabetet er en hul vase, eller en kube, en labrys, en due, en vase og en dør eller port, hvor av alle gjenspeiler modergudinner i det neolittiske Europa.
Den tidligste referansen til Kybeles navn kan ha vært Kubaba, eller Kumbaba, noe som henviser til Humbaba, som var vokter av skogen i legenden om Gilgamesh, som er verdens eldste nedskrevne myte fra Sumer 2500 f.vt.
Arabisk mytologi er arabernes opprinnelige preislamske religion. Kaabaen var før Islam dekket med symboler som representerte en myriade av demoner, djinner, demiguder, eller stammeguder og andre guddommer som representerte den polyteistiske kulturen i det pre-islamiske Arabia.
Den svarte polerte steinen, som er representerer Cybele og hennes vagina, eller vulva, er en muslimsk relik, som ifølge islamsk tradisjon kan dateres tilbake til tiden med Adam og Eva. Historisk forskning viser at den svarte steinen markerte Kaaba som et plass for tilbedelse under pre-islamske tider. Det er den østlige hjørnesteinen av Kaabaen.
Ifølge Koranen og islamsk tradisjon er Kaaba, eller Kuben, også kjent som det hellige huset og det gamle huset, bygget av Abraham og blitt fortalt om at det var det første huset som ble bygget til menneskehetens dyrkelse av Allah (Enki, EA, Yah, Gud).
En, eller an, betyr herre, mens Ki, som senere har blitt til Kia og Gaya, betyr jorden eller eksistens. Hos både hurrierne, slik som i Urkesh, og sumererne ble lederne kalt for Ensi, som ble skrevet som PA.TE.SI på sumerisk kileskrift, og som er det litterære grunnlaget for både far (pater) og patriarki. Ensi kommer fra ploglandets herre. Mens sumererne skrev Ki skriver armenerne Ik.
Enki, og senere Ea, er sivilisasjonens, visdommens og kulturens gud. Han både skapte og forsvarer menneskene, og verden generelt. Han blir avbildet som en mann dekket med fiskeskinn, noe som sammen med navnet på hans temple, E-apsu, som betyr Det dype vanns tempel, peker på hans karakter som vannets gud.
Dette synes også å bli implisert i historien om hieros gamos, eller det hellige ekteskapet mellom Enki og Ninhursag, som synes som en etiologisk myte om fruktbarhet av tørr jord via irrigasjonsvann, som på sumerisk er a, ab, som vil si vann eller sæd.
Enki hadde som EA stor innflytelse utenfor Sumer, og ble likestilt med El i Ugarit og med Yah i Ebla, men blir også funnet i hurrisk og hettittisk mytologi, som en gud for kontrakter, pakten, og er spesielt gunstig mot menneskene.
En kobling mellom Ea og Yah med hebreernes YHWH har blitt foreslått. Yah har også blitt sammenlignet med den ugarittiske Yamm, som betyr sjø, også kjent som Dommer Nahar, eller Dommer elv, viss tidligere navn var Yaw, eller Ya’a.
Allah, en betegnelse brukt av både muslimer og kristne, er det arabiske ordet for Gud, eller guden, ettersom “Al-” er en bestemt artikkel. Termen stammer fra en sammenbinding av al- og ilāh, som betyr gud. Kognater av Allāh eksister også i andre semittiske språk, inkludert hebrew og arameisk, og den korresponderende arameiske formen er Elaha og den syriske Alaha.
Navnet Allah, eller Alla, brukes i legenden om Atrahasis, som er fra Babylon omkring 1700 f.vt., og er forløperen til Bibelens Noa, noe som viser at han ble dyrket som en gud allerede den gangen.
Gjeteren Dumuzid, en konge fra det første dynastiet i Uruk nevnt i den sumeriske kongelisten, som er forløperen til Gamletestamentets kongeliste, ble senere dyrket slik at folk startet å assosiere ham med “Alla” og den babylonske guden Tammuz.
Kristendommen er ikke kun en monoteistisk religion, som vil si at den bekjenner at det finnes bare én gud, men inkluderer samtlige «hedenske» religioner i sitt bearbeidede materiale, som vil si at den på mange måter er en samrøre mellom det abrahamiske og de gamle polyteistiske religionene, som igjen stort sett er knyttet til universet, og da ikke aller minst stjernehimmelen, som vi lever i og under.
Arabere er også hurriere. Hurrierne utviklet seg til å bli kaukasere, semitter (heb-ariere) og indoeuropeere. Disse stammer fra Noah, eller nakh, folket. Vainakh folket levde i området rundt Ararat.
Filed under: Uncategorized
