Fertile Crescent: Farming started in several places at once, researchers report
Why the Maya Fell: Climate Change, Conflict—And a Trip to the Beach?
Climate change is simple: We do something or we’re screwed
I disse dager da sivilisasjonens vugge – selveste Mesopotamia – nylig har blitt bombet, med våpner fra sin moderne etterkommer, blir man nødt til å spørre: hvordan kan noe så sinnsykt skje? Det har ikke manglet på de politiske analysene: dette er reinspikket imperialisme, i extra large, global størrelse – et spill om olje, strategisk lydige regimer og påskudd for militær tilstedeværelse – en kapitalisme som trenger krigen som marked.
Joda, de fleste av oss har vel etterhvert sett disse sammenhengene. Men har analysene gått dypt nok? Krigen som fenomen er jo dessverre mye eldre enn kapitalismen, den har herjet sivilisasjonen til alle tider. Ja, vi kan faktisk si at den er et typisk trekk ved sivilisasjonen – og kanskje uunngåelig?
Tekst publisert av Are Hansen Nr. 171 (1/04)
I dagligtale er sivilisasjon et positivt ladet ord. Vi snakker om å oppføre seg sivilisert, og da mener vi høflig, vennlig, rimelig, fornuftig. Det har blitt et synonym for våre idealer om hvordan vi bør oppføre oss for å minimere konfliktene ved å leve sammen.
Men ser vi oss rundt oppdager vi raskt at det slett ikke er dette som preger vår sivilisasjon – snarere tvertimot. Det blir stadig mer utbytting, vold og krig. Mange vil se dette som avvik fra det siviliserte, og dermed opprettholde ideen om sivilisasjonen som noe positivt. Her skal jeg hevde at vold og undertrykking tvertimot er typiske kjennetegn for sivilisasjonen – både før og nå.
Kultur og sivilisasjon
Den rådende historieoppfatningen i vår kultur er svært selvgod og nåtidssjåvinistisk. Vi er så blendet og stolte av vår teknologiske sivilisasjon med alt sitt materielle behag og dippedutter, at vi ser for oss at livet før dette må ha vært fæle greier.
Hører vi ordet “steinalderen”, er standardbildet noen uflidde, apeliknende vesener som slår hverandre i huet med klubber, mens de utstøter uartikulerte lyder og mennene stjeler koner fra hverandre.
For det første er begrepet “steinalder” veldig flytende. Det omfatter 99 % av menneskehetens historie, fram til man begynte å bruke metaller, og dekker derfor både jeger/sanker-stadiet, jordbruket – og sivilisasjonene.
For det andre, har slike monstermennesker aldri eksistert. De ble oppfunnet på 1800-tallet av “kreative” historieskrivere, uten noe grunnlag i det arkeologiske materialet. Det hadde – og har – et klart politisk budskap: vi er mye bedre nå! Du kan nok klage på ditt og datt, men husk: det var verre før. “Kritiserer du industrialismen? Du vil da vel ikke tilbake til steinalderen?”
Det de har gjort i den nåtidssjåvinistiske propagandaen er å sette likhetstegn mellom sivilisasjon og kultur. Men mennesket har alltid hatt kultur, dvs. en pakke av verdensbilde, språk og regler for akseptabel oppførsel. Kultur oppstår av seg selv i grupper av alle størrelser, fordi den er uunnværlig som sosiale trafikkregler som minsker konflikter og aggresjon.
Vår kultur er t.o.m eldre enn mennesket som art; selv de sparsomme arkeologiske restene viser at våre menneskeliknende forgjengere tok vare på hverandre, utførte begravelsesritualer osv. Det burde ikke forundre oss, også andre dyr enn mennesket har sine kulturer, de hadde rett og slett ikke overlevd i en kaotisk alles-kamp-mot-alle.
En sivilisasjon derimot, er noe langt mer og annet enn kultur. Et leksikon vil si det slik: sivilisasjon (av. lat.), et nivå i menneskehetens utviklingshistorie, preget av framvekst av intensiv matproduksjon, økt folketetthet, arbeidsdeling og sosial lagdeling. Sivilisasjon i denne forstand oppsto først i Vest-Asia ca. 3000 f.Kr.
Av denne lille definisjonen ser vi raskt flere ting. For det første selve kjernepunktet, det som virkelig tar stjerneglansen av sivilisasjonens heroiske status, nemlig sosial lagdeling. Dette er bare en forskjønnet måte å si urettferdighet og fattigdom på, og all den vold og elendighet dette har medført de siste 5000 årene.
For det andre ser vi at menneskeheten har levd mesteparten av sin tid uten sivilisasjon – og dermed med mindre sosial lagdeling. Mye tyder på at livet for de fleste var bedre da, og ikke minst mye fredeligere. Laoss kaste et kritisk blikk bakover, og se på hvordan folk levde i denne beryktede “steinalderen”, og hvordan dette etter hvert førte til at sivilisasjonene vokste fram.
Det var en gang… en gullalder!
I denne sammenhengen er det nok å gå tilbake til jordbrukets begynnelse for det var først etter jordbruket at sivilisasjoner oppsto. Det å dyrke planter til mat har folk funnet på flere steder, på ulike tidspunkt. Den samfunnsmessige utviklingen mot sivilisasjoner – og konsekvensene av det – har likevel skjedd på røfflig samme måte, selv om noen områder var tidligere ute enn andre.
De første områdene vi kjenner til at folk bevisst sådde frø var i dalene opp mot Tauros- og Zagros-fjellkjedene, den “fruktbare halvmånen” som omkranser den arabiske ørken fra Iran i øst og helt ned til Libanon og Israel i vest. Det var ikke tilfeldig at det skjedde der.
Slettene var dekket av gress – og gresset var hvete. Det vokser fortsatt store områder med vill hvete i disse fjellområdene. Folk kan ha bodd der i århundrer og høstet den ville hveten, uten å måtte pløye eller så. Men på et tidspunkt oppdaget de altså at de kunne få hveten til å vokse der de ville ved å spre frøene på bakken. Kanskje det behagelige og trygge livet førte til for stor befolkning, og det ikke lenger var nok vill hvete å høste – nøden lærer som kjent naken kvinne å spinne.
Arkeologiske funn viser at overgangen fra vill til dyrket hvete skjedde ca. 8000 f.Kr., og genetiske undersøkelser har pinpoint’et Karacadag-fjellet i sør-Tyrkia som opphavssted for dagens hvete.
På denne tiden var jorden ennå ung, og det var ikke mange mennesker. Ble det for tett på ett sted, var det bare å flytte til et nytt. Og det var nettopp det folk gjorde, og de tok med seg frøene og kunnskapen om ådyrke dem. Etterhvert spredte denne livsformen seg i hele Tyrkia og Hellas, og deretter utover hele Europa (og i mange andre retninger).
Jordbruk på denne tiden var utrolig lettvint. Etter at de beste åpne områdene var befolket, begynte folk å rydde tettere skoger for å lage åkre. Man brant rett og slett ned et område av skogen og sådde i den næringsrike asken. Det gir enorme avlinger noen år, inntil jordsmonnet er utarmet. Men da var det bare å rydde et nytt område.
Denne metoden, svedjebruk, praktiseres fremdeles av en del såkalte “primitive” stammer. Det fungerer bra så lenge det ikke er for mange mennesker, slik at skogen rekker å vokse opp igjen før du kommer tilbake til samme sted.
Overgangen til bønder (dvs. boende) skjedde nok gradvis. Sanker/jeger-folk har sine “trekk” som andre dyr, og flytter seg fra område til område etter sesongens matressurser. Da er det bare å så frøene et passende sted, og trekke videre på ruta. Innen man er tilbake igjen, er avlingen klar til høsting.
Dyrket mat var altså bare en av mange matkilder – jordbruks“ revolusjonen” skjedde i virkeligheten gradvis. Ingen gidder å slite mer enn de må, og sammenliknet med jegerlivets frihet og variasjon framstår fullt jordbruk som et endeløst slit.
Men de fleste steder førte befolkningsveksten etter hvert til at det ikke lenger var næringsgrunnlag for å være deltidsbonde, og man måtte begynne å så større områder med korn, som ga mye mer mat per areal enn vill natur. Kveg ble temmet omtrent samtidig, og ga gjødsel slik at jorda ikke ble utpint.
Det skjedde en intensivering for å holde tritt med befolkningsveksten, og da man rundt 3000 f.Kr. fant på å bruke husdyrene som trekkdyr kunne man pløye opp ennå større områder – osv osv.
Fullt jordbruk gjør det både mulig og nødvendig å bli fastboende. Det er selvfølgelig mer makelig å holde seg i ro, og det gir den fordelen at man kan bygge skikkelige hus mot vær og vind, istedenfor enkle flyttbare boliger (tipier o.l.). Korndyrking krever dessuten redskaper som er for store og tunge til å kunne slepe med seg (ploger, steinredskaper til å kverne kornet, mm).
Det var fremdeles plass nok, og ingen grunn til å krangle om ressursene. Det lille vi vet om de første fastboende bøndene ut fra arkeologiske funn, tegner et bilde av et fredelig og moderat velstående samfunn.
Bosetningene lå åpent på de fineste stedene i landskapet, og det var tydelig ikke noe behov for å beskytte seg mot fiendligheter fra andre. De våpnene man har funnet fra denne perioden er da også laget for jakt, ikke krig. Man finner heller ikke mengder av skjeletter skadet av våpen, med pilspisser i brystkassa eller øksemerker i skallen, slik man ser fra alle seinere tider.
Alle levde på omtrent det samme materielle nivå, høyt nok for å leve et sunt og behagelig liv. Boligene i landsbyen hadde omtrent samme størrelse og standard, og hvis det har eksistert noen maktstrukturer så ser de ikke ut til å ha gitt til materielle fordeler. Tyngdepunktet ser ut til å ha ligget på gruppen mer enn på individet, en arv fra jeger/sanker-samfunnet, der stammen kjørte fellesøkonomi og deling av jaktutbyttet.
Avlingene sikret stabil mat som lett kunne lagres, og man spedde på med fisk og vilt som det ennå var mengder av. Det krevde lite å skaffe mat. Tiden og kreftene de hadde til overs ble tydeligvis brukt til sosiale og rituelle fellesaktiviteter, og spesielt i Europa investerte de utrolig energi på å bygge monumenter av kampesteiner (“megalitter”), fra de enkle til etter hvert enorme byggverk som Stonehenge.
De dyrket fruktbarheten og seksualiteten, årstidene og det økologiske kretsløpet – som logisk er i et jordbrukssamfunn. Kvinnen fikk dermed en høy stilling, siden livet på mystisk vis sprang ut av henne, og hovedgudene var kvinnelige.
Noen steder var fellesgravkamrene der landsbyen begravde sine døde i generasjoner, utformet som en enorm kvinnekropp, der inngangen var i skjeden, ofte gjennom en oval dør – når man døde gikk man tilbake dit man kom fra, til Moder Jord. Man finner ingen statusforskjell i gravene heller.
Alle nåværende jordbrukssamfunn har myter og fortellinger om en fjern Gylden Tidsalder, en fortid der menneskene levde i overflod og harmoni med naturen og hverandre.
Dikteren Hesiod levde i Grekenland ca. 800 f.Kr, hundrevis av år etter at den siste megalitt ble reist i Europa. Den verden han så rundt seg, var et bedrøvelig syn. Utarmede jorder, avskogede fjell, folk stuet sammen i usunne, overbefolkede byer, som kriget og massakrerte hverandre i kampen om noen mål karrig land eller stykker gyllent metall.
Et livslangt slit måtte til for å dekke de materielle behovene fra den utpinte naturen. Det var tydelig for Hesiod at vinninga hadde gått opp i spinninga for sivilisasjonen, og samtiden sto i grell kontrast til de mytene som var overlevert ham fra en fortid da livet var lett, åpent og fredelig. Han kalte den Gullalderen:
De levde som om de var guder,
deres hjerter fri for all sorg…
Når de døde, var det som om de falt i søvn…
De fruktbare kornåkrene ga avling av seg selv…
mens de selv som de hadde lyst
stille og fredelig drev med sitt
i midten av gode ting…
Som vi ser, er ikke dette bare fantasi og rosenrødt drømmeri, men ekko av en fortid som faktisk eksisterte, og som mange steder varte i flere tusen år. Vi vet f.eks. fra dagens australske urinnbyggere at detaljert informasjon kan overleve, intakt, etter tusener av år med muntlig overlevering.
Det er derfor sannsynlig at folkeminnet husket at verden ikke alltid hadde vært slik den var på Hesiods tid, og dermed en nagende bevissthet om at elendigheten ikke var uunngåelig, fordi den skyldtes menneskets natur eller gudenes vilje. Om referansene til kornet som vokste av seg selv var et minne helt tilbake fra villhveten i Midtøsten eller bare jordbrukerens drøm, er ikke mulig å si…
Livet var sikkert ikke bare en dans på roser den gangen heller. Man ble spist av ville dyr, og døde i barselseng og av infeksjonssykdommer. Men sammenliknet med seinere tider framstår den likevel som en virkelig Gylden Tidsalder.
Vi må ikke glemme at alle materielle framskritt vår sivilisasjon har gitt bare er tilgjengelige for dem med penger. Hundrevis av millioner mennesker lever i dag på et mye dårligere materielt nivå enn folk flest gjorde for 5000 år siden.
Jordbrukssteinalderen var et stabilt og konservativt samfunn, uten brå forandringer. I Europa varte denne “megalittiske” kulturen i 3000 år, med jevnt økende levestandard og langsom teknologisk utvikling. Det er lenger enn noe dynasti i Egypt eller Kina. Den favnet mange forskjellige folkeslag, fra Malta sør i Middelhavet, via Nord-Afrika og helt opp til Sverige og Shetlands-øyene i nord.
Det står fremdeles titusener kampesteinsmonumenter spredt utover Europa, selv om mengder har blitt ødelagt og pløyd ned, særlig de siste århundrene. En gang må de ha dominert hele landskapet, og sikkert også fungert som landemerker (slik de fremdeles gjør noen steder i Frankrike).
Flere har pekt på at den konstante byggingen av steinmonumenter kan ha hatt en fredsbevarende funksjon, ved at unge menn kunne få utløp for sin voldsomme fysiske virketrang, som ellers lett kan surne og bli til aggresjon (“testosteron-hypotesen”).
Det at monumentene i det hele tatt ble bygget, viser i hvert fall at det var et overskudd på arbeidskraft, som kunne bruke kreftene sine på å bokstavelig talt slepe gigantiske steinblokker milevis gjennom ulendt skog og over elver. Jordbruk og husdyr ga så stort utbytte at ikke alle behøvde å jobbe med matproduksjonen.
Dette åpnet for at man kunne fø på heltidseksperter innen enkeltområder, slik som kunst, vitenskap, religion, som dermed kunne oppnå et høyere nivå enn ellers. De etterlot seg ingen skrevne ord, men gravene, kunsten, og ikke minst steinmonumentene, kan fortelle oss mye.
De avslører geometriske og matematiske kunnskaper på et høyt nivå. Monumentene er heller ikke tilfeldig plassert. De er orientert etter himmelretningene og bevegelsene til sola og månen. Det er påvist at mange av steinsirklene må ha blitt brukt som observatorier og kalendere, som gjør det mulig å beregne solverv, jevndøgn og formørkelser.
Alle disse merkedagene blir feiret i jordbrukskulturer, hvor det er avgjørende å følge med på årstidene vha himmellegemene – og det hele blir vevd inn i mytiske og religiøse sammenhenger. Står du f.eks. i midten av Stonehenge, vil synslinja til flere slike begivenheter stå vinkelrett på hverandre – og det er det eneste stedet på den nordlige halvkule.
Det har krevd nøyaktige og langvarige observasjoner – over flere generasjoner – for å avdekke de kompliserte mønstrene kosmos følger. I moderne tid har man vært raske til å tolke monumentene religiøst, som templer – særlig steinsirklene, og spesielt det spektakulære Stongehenge selvfølgelig.
De ser ut til å ha en religiøsmagisk betydning for mange av dagens mennesker. Virkeligheten er at disse byggverkene ble bygget, og brukt, for veldig mange tusen år siden. Det finnes ingen direkte informasjon, som f.eks. skrift, som kan fortelle oss hvem byggerne var og hva de tenkte og følte, knapt noen bilder heller.
Men hva arkeologi og indirekte metoder sier oss ganske tydelig er at de levde, og organiserte sin verden dramatisk annerledes, enn det vi gjør. Det tyder vel på at de også tenkte og følte helt annerledes og levde i en helt annen virkelighet.
Menneskesinnet er jo bøyelig i det uendelige og utrolige. Den neolittiske steinalderen er så fjernkulturell både i tid og tanke, at vi slett ikke kan være sikre på at ting vi finner er det de ser ut til å være for oss. Steinsirklene kan godt ha vært “templer” – og samtidig observatorier, markedsplass og konferansesenter. Eller noe helt annet.
Mange har vist interesse for dette tilsynelatende fredelige og stabile fortidssamfunnet. New Age hippier og syretrippere ser gjerne for seg rituelle fellesinntak av psykedeliske stoffer som “limet” i slike samfunn og religioner.
Og det er fullt mulig det, det var utbredt i religiøse sammenhenger i forhistorisk tid. Men vi har heller ingen tegn som tyder på at de faktisk brukte slike sakramenter, selv om man med godviljen kanskje kunne finne psykedeliske temaer i dekorasjoner og mønstre. Vi vet det rett og slett ikke, og kanskje finner vi aldri tydelige tegn etter noe som skjedde for så lenge siden.
Det var i hvert fall i slike samfunnsstrukturer at alle de fire grunnleggende teknologiene for sivilisasjonen ble utviklet: jordbruk, keramikk, tekstiler – og etter hvert metall. Og med hver av dem fulgte dramatiske endringer i tenkemåter og samfunn.
Nye tanker, nye verdier
Man behøver vel ikke være marxist for å forstå at økonomien – måten du lever på – påvirker hvordan du tenker. Det virkelig revolusjonerende ved jordbruket var at det var første gang mennesket begynte å forandre omgivelsene til sin fordel, istedenfor å måtte leve på naturens premisser. Allerede der spirer ideen om herredømme, m.a.o. et hierarki av makt.
Man kan også si at jordbruket er første tegn vi ser til en firkantet, industriell tenkemåte. I naturen er alt krokete og filtret inn i hverandre, trærne står ikke på geledd. Det gjør derimot kornstråene i en åker, uendelig mange kopier av samme plante – og ingen andre.
Masseproduksjonen hadde begynt. Også tekstilveving innebærer en teknologisk tenkemåte, med uendelig repetisjon av et enkelt mønster, en abstrakt ide manifestert i materie. Veven var menneskets første maskin, mye eldre enn hjulet.
Man temmet plantene og dyrene – men de temmet også mennesket. Istedenfor å bare vandre rundt og plukke fra naturens overflod, ble menneskene nå aktive produsenter, og måtte være tilstede og passe på plantene og styre sine stadig mer kompliserte kunstige økosystemer. Arbeidet kom inn i verden – ikke bare nå og da, innimellom masse fritid som tidligere – men etter hvert hver dag, hele livet.
Landsbyen i jordbrukssteinalderen fungerte med fellesøkonomi, men den var tydeligere enn tidligere delt inn i familier, med hvert sitt hus. Dette var en dramatisk sosial endring fra jeger/sanker-samfunnet, der mann-kvinne-barn-familien slett ikke er noen enerådende enhet. Ofte bor heller kvinner og menn i hver sine felleshus, og barna er felles ansvar for hele gruppen.
I jeger/sanker-samfunnets fellesskap var også privat eiendomsrett begrenset til rent personlige gjenstander (klær, smykker, redskaper). Det fantes rett og slett ikke noe særlig mer man kunne eie. I det fastboende jordbrukssamfunnet derimot fikk man mange flere ting (forseggjorte boliger, inventar, redskaper), og ikke minst husdyr og jordene, som ble verdifulle fordi man hadde investert så mye arbeid i å rydde og stelle dem. Ideen at man kunne ha eiendomsrett til selve landskapet vokste fram, en ide som var meningsløs før man ble fastboende.
Bergljot Børresen m.fl. har framsatt tanken om at temmingen av husdyr åpnet psykologisk for ideen om temming også av mennesker, og dermed la grunnlaget for sivilisasjonens hierarkier (med slavene på bunnen, som husdyr).
Sivilisasjonen: et lemen-fenomen
Den fantastiske økonomiske suksessen til steinalderens egalitære jordbrukssamfunn førte etter hvert til dets fall. Det satte mennesket utenfor naturens normale bestandskontroll, og den stadig mer stabile tilgangen på rikelig mat førte til en befolkningseksplosjon. Til og med spedbarn kunne spise grøten fra kornet, og mødrene kunne amme kortere – og dermed raskere få nye barn.
Etter hvert måtte man ta i bruk også marginale områder, som kanskje trengte drenering eller kunstig vanning for å kunne brukes. Bygging og stadig vedlikehold av slike anlegg krevde mange menneskers arbeid som måtte samordnes. Etter hvert ble fellesprosjektene så store og teknisk kompliserte at det trengtes heltids organisatorer med spesialkunnskaper for å gjennomføre og drive dem.
Gruppen ble så stor at man ikke lenger kunne kjenne alle medlemmene personlig. Man måtte oppfinne tekniske hjelpemidler for hukommelsen, tallsystemer og skrift for å holde orden på ressursene og hvem som bidro. Organisatorene forholdt seg ikke lenger personlig til alle som deltok, for dem ble menneskene brikker, produksjonsressurser.
Menneskene ble tannhjul i en maskin, en maskin som var større enn den enkelte kunne styre eller fullt ut forstå: sivilisasjonen var født. Som vi ser, er den ikke den glitrende kronen på verket som menneskeheten har strebet mot i tusener av år, men en nødløsning for å overleve når ressursene ble for små.
De med oversikt og spesialkunnskaper fikk raskt mer makt enn resten, og benyttet seg av dette til materielle fordeler. Høvdinger og konger dukket for første gang opp, og ble gravlagt i etter hvert enorme enegraver med gods og gull. Fellesskapet var brutt.
Denne utviklingen skjedde først langs elvene i Mesopotamia og Egypt. Oversvømmelsene med næringsrikt slam gjorde at jorda ikke ble utarmet, og ga tidlig grunnlag for store, fastboende befolkninger. Men her var det ikke bare å flytte videre når det ble for trangt.
Både Eufrat/Tigris og Nilen renner gjennom tørre ørkenområder, og eneste muligheten til nye dyrkningsarealer var ved irrigasjon. At det ikke fantes noen steder å rømme til gjorde det også lettere å tvinge folk inn under en sentral autoritet; man var innestengt av ørkenen, og ville man overleve måtte man underordne seg samfunnet.
I Europas kjøligere og fuktigere klima derimot var verden dekket av skog, og man kunne rydde og bo overalt. Det var verken nødvendig eller mulig å utvikle noen sentralmakt. Den egalitære jordbrukssteinalderen varte derfor lenger i Europa enn i Midt-Østen, før den bukket under for småkongenes hierarkier ved inngangen til bronsealderen.
Welcome to The Machine
Verden er stor, men den har likevel ikke plass til evig vekst. Stadig oftere ble det kamp om jord, vann og plass. På denne tida skjedde det en dramatisk økning i voldsbruk og røvertokter. Man ser at bosetningene begynte å gjemme seg bort, bak murer på utilgjengelige steder i landskapet, istedenfor på de mest behagelige plassene. Utgravningene viser tegn på plyndring, brann og massedrap. Dette bidro også til at folk samlet seg rundt sterke ledere for beskyttelse.
Etter at ideen om privat eiedomsrett og ulikhet slo røtter, fulgte tanken om at man også kunne eie mennesker raskt etter. Slaveriet var kanskje en logisk konsekvens av at sivilisasjonen gjorde enkeltmennesket til upersonlige produksjonsbrikker. De stadige krigene ga forsyninger av fanger, og siden fienden ble betraktet som undermennesker kunne man utnytte og mishandle dem på det groveste uten å bryte med moralen.
Igjen er dette en tanke som var meningsløs i jeger/sanker-samfunnet, siden det der ikke fantes mye arbeid for slaver å gjøre. Jordbrukets endeløse slit derimot, kunne man godt tenke seg å overlate til andre…
Den stadige ufreden førte til opprettelse av faste hærer, og en ny yrkesgruppe kom inn i verden: soldaten. Disse var nyttige ikke bare til å forsvare samfunnet mot fremmede, men også for å forsvare eliten mot sine undersåtter. Folk lar seg selvfølgelig ikke utnytte frivillig, og elitens økonomiske privilegier måtte opprettholdes med fysisk makt – slik de fremdeles må.
Man brukte også psykisk makt: religionen ble nå også politikk, og forfektet underdanighet og lydighet overfor overordnede. Makthavernes posisjon ble legitimert som gudegitt, slik at ethvert opprør også ble å sette seg opp mot gudene selv. Etter hvert ble makthaverne selv betraktet som guder, slik som kongene i Mesopotamia eller faraoene i Egypt.
Formen og innholdet av religionen endret seg også dramatisk. I tråd med sivilisasjonens fremmedgjøring av enkeltmennesket, ble også det hellige nå noe fjernt og indirekte formidlet. Istedenfor at gudene var tilstede som en livskraft som gjennomsyret hele verden – hver plante, stein, elv og enkeltmenneske – ble den nå en abstrakt og intellektuell personlighet, og kontakten til den ene Gud måtte skje via religiøse spesialister: presteskapet.
Gud ble modellert etter samfunnets nye ledere: en høvding eller konge, eneveldig og allmektig, en kontrollfrik som krever blind lydighet av sine tilbedere, og bekjemper enhver konkurranse eller opposisjon med voldsomme ødeleggelser. Selvhøytidelig, hissig og krigersk, hvor seier og “ære” går foran alt, og massedrap og kataklysmiske ødeleggelser blir akseptable virkemidler (se f.eks. Det Gamle Testamentet).
Dette var kanskje det mest dramatiske bruddet med fortiden, at Livet ikke lenger var hellig og overordnet alt, men ble en brikke som det var greit å ofre for å oppnå andre, ofte abstrakte mål. Isteden ble man lovet evig liv i en paradisisk fantasiverden etter døden, bare man var lydig i denne verden først.
Og Gud ble mann, akkurat som samfunnets nye ledere var menn. Også i den gamle religionen hadde mannen en hellig plass, som nødvendig gemal for modergudinnens fruktbarhet. Men etter hvert ble han mer og mer sentral, og kvinnen gled tilbake til hustru eller søster, og ble til slutt helt borte (selv om de gamle ideene lever videre som understrømninger også i moderne religioner; f.eks. er jomfru Maria for mange katolikker mer sentral i dagliglivet enn Jesus, som nærmest får en birolle som modergudinnens bror.)
Synet på sex ble snudd helt på hodet. Istedenfor å hylles som hellig, ekstatisk og livsskapende, ble sex nå betraktet som noe skittent og stygt. Det var i tråd med det nye fokuset på abstraksjoner, og dermed ideen om Tanken og Sjelen som noe adskilt fra – og bedre enn – kroppens materie, som med djevelsk kraft trakk oppmerksomheten bort fra de opphøyde og “dydige” tanker.
Delvis var dette direkte politikk; diskrediteringen av seksualiteten ble et angrep på den gamle religionen, hvor formering og fruktbarhet sto sentralt (se f.eks. Det Gamle Testamentets omtaler av “falske guder”).
Dermed ble det også et angrep på kvinnens stilling, som tidligere ble æret fordi Livet springer ut av henne. Men undertrykkingen av seksualiteten var også nødvendig for sivilisasjonen på et dypere plan. Et så grotesk system, med voldelig utbytting og undertrykking, ville ikke være mulig å opprettholde blandt frie, elskende og fornøyde mennesker.
Ved å gjøre et av våre sterkeste behov tabu, fikk man en befolkning av stadig syndende, skamfulle mennesker. Og er man misfornøyd med seg selv, går man med bøyd hode og klarer ikke å ha et nært forhold til andre heller. Splitt og hersk. De seksuelle frustrasjonene ga også en evig fornyende kilde til aggresjon, som samfunnets nye voldsapparater hadde god bruk for.
Sex ble nå bare motvillig akseptert som nødvendig for forplantingen, en “ekteskapelig plikt”. Seksuell nytelse ble suspekt, særlig for kvinner. I hennes nye, underdanige stilling skulle hun passivt være med på den sex’en mannen ville ha, når han ville og slik han ville (og føde masse barn).
Mannen behøvde dermed aldri utvikle sin seksualitet utover et onanistisk tenåringsnivå, og både han og hun gikk glipp av den nærhet og kosmiske sammensmelting som moden sex kan gi. Og slik har vi det dessverre i høy grad ennå…
Hvorfor mennene overtok de nye maktposisjonene idet samfunnet ble mer hierarkisk og krigersk er gjenstand for stor diskusjon. Vi går ikke med på vulgærfeministiske teorier om Mannen som iboende mer aggressiv eller konkurrerende. Kanskje den stadige ufreden og behovet for kamp hevet mannens status, fordi han er større og sterkere og derfor bedre kan utøve vold (sloss).
De samfunnsmessige forholdene førte altså til at én av mannens muligheter ble veldig etterspurt, og forstørret og forvrengt helt ut av proporsjoner. Kamp og konkurranse ble samfunnets ledende ideologi i alle sivilisasjoner, forherliget gjennom store helteepos, og førte til en mannsrolle og æresbegreper vi fremdeles sliter med – 5000 år seinere. Herregud, stakkars oss.
Krigen: sivilisasjonens ektefødte barn
Vi er så vant til krig som et evig tilbakevendende refreng i historien, at det nærmest blir sett på som uunngåelig, et utrivelig trekk ved menneskenaturen som man bare får prøve å holde mest mulig i sjakk.
Men som vi har sett, er krig og ufred slett ikke naturgitte, men kulturgitte, resultatet av en viss måte å organisere samfunnet på. Aggresjon er en naturgitt evne hos mennesket, og en viktig overlevelsesmekanisme. Det er en offensiv motreaksjon når vi utsettes for urimelig press, skuffelser eller urettferdighet, og kan lett føre til vold. Men det er stor forskjell på krig og en slåsskamp mellom to personer. Krig er industrialisert vold, masseproduksjon av død og ødeleggelse.
Under sivilisasjonen blir enkeltmenneskene maskindeler også i voldskonfliktene: de blir soldater, som sloss på kommando fra en elite, gjerne mot folk/grupper de ikke engang kjenner og personlig ikke har noe uoppgjort med. Soldatene dreper for betaling, eller fordi de blir tvunget (desertører blir drept av sine egne). “Fienden” blir alltid framstilt som uhyrer og undermennesker, slik at man kan drepe dem uten å komme i konflikt med instinktene som hindrer drap innen samme art.
Istedenfor å bli betraktet som den verst tenkelige udåd – å ødelegge det hellige Livet – blir drap i krig hyllet som en modig bragd, og framstilt som et mytisk overgangsrite for unge menn: de beviser sin “manndom” ved å vende hjem i live – seirende, dominerende – og blir tatt opp i de voksne menns fellesskap.
Jeger/sanker-folk driver ikke krig i denne forstand. Det kan komme til voldelige konflikter og til og med drap mellom ulike grupper, men disse episodene er ofte høyst ritualiserte: de kjempende møtes på et angitt sted, og slåss til den ene parten har “vunnet” ifølge ubrytelige prestisjeprinsipper.
Det er ikke snakk om å utrydde landsbyer, eller bryte ned et samfunn ved å bevisst ødelegge næringsgrunnlaget. Inuitene på det sparsomt befolkede Grønland f.eks. hadde tradisjonelt ikke engang noe ord for krig i språket sitt.
Virkelig fart i krigene ble det da metallene kom. De ga skarpe, effektivt dødelige våpen og muligheter for helt nye typer: sverdet var ikke mulig å lage av stein. Metallene kunne også brukes til forsvar: solide hjelmer, skjold og brynjer, og satte fart på våpenkappløpet og utvikling av militærteknologi. Da krigsvogner trukket av hester kom til – og seinere ryttere – kunne man slakte hele sivilbefolkninger eller hærer av fotfolk. Metallene førte igjen til ytterligere sentralisering.
Det første metallet som var sterkt nok til å brukes til noe mer enn smykker, var bronse. Det er en blanding av tinn og kobber, og siden disse ofte finnes på vidt adskilte steder, måtte de masseproduseres og byttes bort til andre steder. Konkurransen om kontroll over forekomster og handelsveier førte igjen til krig.
Det var i krig metallene først ble brukt til noe annet enn dekorasjoner. Det var kostbare råstoffer, kun for de rike og de hærene de kommanderte ressurser til. “Bronsealderen” gikk vanlige folk stort sett hus forbi, bøndene fortsatte å lage sine redskaper av tre, stein og bein. Ikke før man fant ut hvordan man kunne utvinne og bearbeide jern fikk metaller noen rolle for folk flest. Jern finnes overalt, og kan utvinnes fra myrmalm selv av en fattig leilending.
Men samtidig som bonden fikk en skarp egg til plogen og øksene sine, kunne krigerne lage ennå verre våpen, og langt billigere enn før. Jernalderen var en blodig tid – og tok i grunn aldri slutt.
“Mørke” tidsaldre
Sivilisasjoner oppsto på ulik tid på forskjellige steder – og brøt ofte sammen igjen etter en tid, pga sosiale spenninger eller miljøkriser. Historikerne omtaler ofte slike perioder som “mørke tidsaldre”, fordi de ikke har etterlatt seg noen storslåtte rester i det arkeologiske materialet.
Ingen byer, pyramider eller gulltroner – eller hauger av skjeletter fra mennesker ofret til guder og konger. Men for folk flest var dette nettopp storhetstid. Et velkjent eksempel fra Norge er jo Svartedauen, som tok rotta på adelen vår. Etter at halvparten av befolkninga strøyk med på noen få år, var det i vårt karrige fjelland rett og slett ikke nok overskudd lenger til å fø på en ikke-produktiv overklasse av konge, adel og embedsmenn.
Hele den offentlige strukturen brøt sammen, og adelen kom aldri virkelig tilbake. For de som var så heldige å overleve, var dette strålende. Hele bygder hadde ofte strøket med, og sto tomme. En tidligere leilending kunne flytte inn på de beste gårdene å sette i gang med god jord. Ingen herre på godset å fø på, og ingen skattefuter heller. Folk styrte seg selv, og bygdetingene fra vikingtida fikk en renessanse. Det var gode tider i Norge.
Et annet eksempel er Maya-sivilisasjonen i mellom-Amerika. Forskerne har undret seg stort over hvor den ble av. Men svaret er at mayaene ble slett ikke borte – bare den ekstravagante overklassen deres.
Mayaene er der ennå de, spiser den samme maten, bor i samme slags hus, vever samme slags tekstiler og prater samme slags språk. De bare slipper å slepe stein til gigantomane tempelprosjekter, eller forsørge et enormt hoff med pralende seremonier – og forsyne dem med stakkarer til menneskeofringene. Denne “strålende” sivilisasjonen kostet etter hvert hele dalområdet, med avskogning og jorderosjon som konsekvens.
Miljøproblemer
Samme skjebne led mange andre sivilisasjoner, som ikke var heldige å bo ved en evig gjødslende flod. Evig vekst blir konkurransementalitetens konsekvens, man må bli stadig større og mektigere, og vise det med ennå mer pralende luksusforbruk og vanvittige monumentalbygg – modenhetsgrad som en tenåring med mindreverdighetskompleks.
Men ennå mer ressurskrevende var alle krigene som ble resultatet av denne aggressive ekspansjonismen. Og da metallene for alvor ble etterspurt av krigsmaskinene, ble det fart i avskogningen. For å oppnå de ekstreme temperaturene som tvinger metallet ut av malmen, ble svære områder hugd ned for å lage trekull.
I tørrere områder, som midt-Østen og Middelhavsområdet, fikk dette katastrofale følger. Skogen vokste ikke opp igjen, og jordsmonnet ble skyllet vekk. Det landskapet pakketuristene er vant med fra Spania til Israel, er en menneskeskapt ruin bare et par tusen år gammel. Libanon, som i dag nærmest er en tørr grushaug, var en gang
storeksportør av seder-tre tømmer (ikke minst til Egypt).
Det sies at man kunne seile i skyggen fra trekroner langs hele kysten av Nord-Afrika, fra Gibraltar til Palestina. Den ørkenen vi ser der i dag, var helt opp i romertiden “landet som fløt av vin og honning”.
Et liv uten sivilisasjon?
OK, så sivilisasjonen er roten til fattigdom, krig og miljøkrise (som nå har blitt global, ettersom sivilisasjonen har blitt global). Men hva så? Vi har da ikke noe valg, vi kan jo ikke gå tilbake til steinalderen?
Nei, vi kan ikke gå tilbake til steinalderen, og vi kan ikke gi opp jordbruket. Vi har blitt altfor mange på denne planeten til det. Det er ikke nok nisjer i naturen der mennesker kan leve sunt og behagelig bare ved å plukke fra naturens overflod, og den naturen vi ser i dag er også bare en ruin i forhold til fruktbarheten vi hadde for 10 000 år siden.
Men det er ikke sikkert at det er nødvendig heller, det finnes andre valg enn ytterligheter som sivilisasjon eller jeger/sanker-liv. Som vi har sett, fungerte samfunnet best i jordbrukets begynnelse, hvor man hadde fått de helsemessige fordelene av skikkelige hus og jevn tilgang på nok mat, men ennå ikke var så mange at sivilisasjon og ufred tvang seg fram. Den gangen var det uunngåelig at overfloden førte til voldsom vekst i befolkningen, men slik er det ikke lenger.
Nå har vi prevensjonsmidler, og behøver ikke lenger få unger hver gang vi har sex. Og da kan overflod føre til at man også ønsker færre barn, fordi man vet at de man faktisk får vil leve opp. Dette ser vi jo i rike land som Norge, hvor vi nå har nesten nullvekst. Det skulle derfor nå være mulig å opprette et samfunn på et før-sivilisasjons nivå som vil være stabilt.
Og selv med den enorme befolkningen vi allerede har i verden i dag, så er det faktisk nok mat og ressurser til en anstendig levestandard for oss alle. Vi må ikke glemme hvilket ineffektivt og vanvittige sløsende system sivilisasjonen er. For å gjøre overklassens overdrevne og utrolig ressurskrevende forbruk mulig blir hele økonomien forvrengt til å produsere fattigdom og rovdrift på naturen.
Et velkjent eksempel er den syke fråtsingen i kjøttmat som skjer i i-landene. For å produsere kjøttmat til én person, går det med plantekost som kunne føti personer. Enorme områder av Sør-Amerikas natur har blitt rasert for å rydde plass for kvegoppdrett til Vestens hamburgere. Det betyr ikke at alle må bli veggiser, men vi behøver heller ikke slafse kjøtt alle måltider hver dag.
Det er noe med å stikke fingeren i jorda og innse at visse ting er så ressurskrevende å framstille at vi bare får venne oss til å bruke mindre av det. Naturen setter grenser, men de er svært romslige. Som Gandhi sa: “There is enough for everybodys needs, but not for everybodys greed”.
Men mer enn noen gang i sivilisasjonens historie, er den store lekkasjen i økonomien nå volds- og krigsapparatene, et sluk hvor enorme mengder av samfunnets ressurser blir sløst vekk på direkte destruktive aktiviteter. Krig har alltid vært dyrt, og ruinert mang en konge og hans undersåtter, men skalaen på dagens militærindustrielle kompleks overgår alt man tidligere kunne forestille seg.
Det har nå blitt en betydelig industri i seg selv, og i mange land dominerende i økonomien, med millioner av arbeidere, forskere og soldater. Vel trenger sivilisasjonen voldsapparatene for å holde seg gående på tross av all motstand, men nå har krigen begynt å leve sitt eget liv.
Det må kriges for å bruke opp alle våpensystemene man lager hele tiden, så det blir bruk for nye. Ellers blir det krise og masseoppsigelser i våpenindustrien og alle dens underleverandører og forgreininger. Dette så vi f.eks. tydelig etter Kuwait-krigen. Flere amerikanske våpenfabrikanter hadde varslet innskrenkninger og oppsigelser, men etter krigen utvidet de i stedet, og aksjene steg igjen.
Krigsapparatene er nå høyt mekanisert, og alle disse maskinene trenger og bruker masse energi. Det har blitt anslått at militærapparatene globalt bruker like mye energi som hele den sivile sektor, og kanskje mer i mange fattige land.
Det er på ethvert tidspunkt tusener av fly og helikoptere på vingene, og krigsskip i stadig bevegelse, alltid klare til kamp. Hvor mye diesel bruker et hangarskip i timen tro? Så nå må krigsmaskinen også krige om oljeressurser, rett og slett for å kunne holde seg selv gående.
En krig bringer dessuten de militære fram i rampelyset,og gir dem makt og prestisje. De må jo rettferdiggjøre sin eksistens, for fortsatt å få en så stor del av statsbudsjettene. Men også overklassen – alle vi i Norge f.eks., her vi sitter ved enden av overflødighetshornet – lider under sivilisasjonens fremmedgjøring.
Vi har blitt degradert til å spille rollen som passive forbrukere og lydige lønnsslaver, med overdådig materiell kompensasjon hvis vi følger spillereglene. Men stadig flere av oss synes ikke det er noe morsomt lenger. Det evige jaget etter MER føles som et slitsomt mas, og den voldsomme fascinasjonen over TING virker barnslig. Levestandarden vår er høy nok i massevis.
Etter noen tiår med dette kjøret veit v i nå så altfor godt at vekst ikke fører til mer lykke og bedre liv – tvert imot. Vi har blitt bevisst de helsemessige skadevirkningene av en slik livsstil, både kroppslig og mentalt, og synes ikke det er verdt det å ofre folk og natur i u-landene for at vi skal få en raskere PC.
Vi er ikke tilfreds med å pendle til grå jobber og tilbringe resten av dagen i en fantasiverden av TV og data – vi krever ekte opplevelser! Og det du ser er at når folk kan velge, når de tar seg lov til å skape sine egne samfunn (f.eks. i okkupasjoner, vognlandsbyer, jordbrukskollektiver, Christiania…), så velger de bort dette livet. De går frivillig og entusiastisk med på en enklere levestandard og lavere teknologisk nivå, til fordel for fred og ro og masse tid. Tid som kan brukes til noe personlig og direkte meningsfylt; bygge sine egne hus, dyrke sin egen mat, kreative aktiviteter (som f.eks. å lage Gateavisa…), lese, lære, tenke og elske i kontakt med andre.
Mange av sivilisasjonens problemer blir borte når folk lever i sånne små, direkte personlige samfunn. Slipper du kloakken i elva som naboen lenger ned drikker av, får du fort høre det. Og de færreste ville gidde å bruke store deler av tida og kreftene sine på å lage våpensystemer for å angripe nabolandsbyen. Du ville heller ikke få mye støtte for å hogge ned områdets skog for å bygge golfbane eller atomkraftverk.
Hvilket teknologisk nivå som blir mulig i et slikt småskalasamfunn er vanskelig å si. Målet er selvfølgelig å venne seg til et materielt forbruk som gjør at lokalsamfunnet kan være mest mulig selvforsynt, med minst mulig handel. Men vi vil vel ikke gi opp f.eks. elektrisiteten? Og metaller er da kjekt å ha? Hva med elektronikk?
Jo mer innviklet teknologien er, jo flere mennesker med detaljert spesialkunnskap må delta, og flere eksotiske råstoffer inngå, som bare finnes på visse steder, og må byttes og fraktes til alle andre. Alt dette gir mulighet for makt eller økonomiske fordeler.
Å opprettholde en minimumssivilisasjon uten slik sentralisering vil være en knivskarp balansegang, som vil kreve adskillig organisatorisk oppfinnsomhet – og en annerledes teknologi. Klarer vi å skape en ny Gylden Tidsalder, en neoneolittisk revival?
Men denne konklusjonen blir da ren anarkisme! Ja, anarkismen er anti-sivilisasjonistisk, selv om problemet tradisjonelt blir betegnet “Staten” i anarkistisk litteratur. Anarkismen går lenger enn sosialismen og kommunismen, som innbiller seg at det er mulig å skape et egalitært, industrielt forbrukersamfunn. Vi så jo hvordan det gikk i Øst-Europa og Kina. Sosialismen smuldret raskt bort under elitens påtvungne industrialisering, og de nye megaorganisatorene fikk seg en klassisk overklassestilling, med total politisk makt og enorme materielle fordeler.
Som i alle tidligere sivilisasjoner, kjemper også dagens globale elite med nebb og klør for å beholde og utvide sin makt og rikdom. Ti-tusenkroners spørsmålet blir derfor HVORDAN vi skal få til overgangen til et sunnere samfunn. Det er et for stort tema til å ta opp i denne artikkelen, som allerede er altfor lang.
Men det er i hvert fall nyttig å vite hvilken retning vi må gå, og historien viser oss tydelig årsakene til dagens misære, og lærdommer om hva vi bør unngå i framtida. Kampen mot hierarkiene kan heller ikke vinnes en gang for alle, men må kjempes av hver ny generasjon, både i sine egne hoder og i forholdet til andre mennesker.
Filed under: Uncategorized
