Article 0

Det armenske høyland

Det armenske høylandet, også kjent som sivilisasjonens vugge, grenser til Kaukasus i nord, Zagros i øst, Mesopotamia i sør og Lilleasia i vest. Området har vært bebodd i flere tusen år. Det var her jordbruket og husdyrhold ble utviklet under den neolittiske revolusjon, det var her de første megalittiske bygningene ble reist og herfra de ulike metallene, slik som bronse og jern, først ble oppdaget.

Man trodde lenge at de første byene oppsto i Sumer i det sørlige Irak, men man har nå, etter utgravninger i Hamoukar, i Jazira regionen i nordøstre Syria, kommet frem til at også byene først oppsto i det armenske høylandet. Hamoukar huser restene av en av verdens eldste byer, noe som har fått forskere til å anta at byer i denne delen av verden oppsto mye tidligere enn man antok og at det var dette som med rette kan kalles for sivilisasjonens vugge.

Göbekli Tepe ble dannet av jegersamlere, som levde i landsbyer på slutten av året, omkring 10.000 f.vt., som vil si før man gikk over til å bli bofaste. Strukturene stammer ikke kun fra før man begynte å lage keramikk, metall og oppfant skriften og hjulet, men ble bygget før den neolittiske revolusjonen, som vil si før jordbruket og dyreholdet omkring 9000 f.vt. Før utgravningene begynte hadde et kompleks på et slikt nivå fra denne tiden blitt tenkt på som umulig.

Den neolittiske revolusjon

Khabur er den største sideelva til Eufrat i Syria. Siden 1930-årene har det blitt gjort mange arkeologiske utgravninger i Kahburdalen og de indikerer at det har bodd folk her siden eldre steinalder. Viktige steder som er utgravd er blant annet Tell Halaf, Tell Brak, Tell Leilan, Tell Mashnaqa, Tell Mozan og Tell Barri.

Det såkalte gamle Europa, som vil si den europeiske jordbruksbefolkningen, samt dem som etablerte neolittiske samfunn i Kina og India, Mesopotamia, inkludert sumererne, og Egypt, har alle sin bakgrunn fra dette området.

Senere fulgte indoeuropeerne, som trolig har sine røtter i Kura Araxes, også kjent som Shengavit, kulturen i det armenske høylandet med senter for spredning i Jerevan, eller rett nord for Kaukasus, men med sterk innflytelse fra kulturen som eksisterte i det armenske høylandet, og semittene, som har sitt utgangspunkt i Syria.

Det blir↵generelt antatt at proto-armensk talende ankom fra en paleobalkansk kontekst til Anatolia fra omkring 1200 f.vt., og over tiden spredde seg østover til det armenske høylandet, men andre, inkludert Thomas Gamkrelidze og Vyacheslav V. Ivanov, plasserer det proto-indoeuropeiske hjemlandet i det armenske høylandet, noe som passer med den armenske hypotesen vedrørende det indoeuropeiske urhjemmet.

Kura Araxes kulturen, som hadde nær kontakt med Majkop kulturen i det nordlige Kaukasus, hadde bakgrunn i den første transkaukasiske kulturen, Shulaveri Shomu kulturen, som igjen hadde sine røtter i Tell Halaf og Tell Hassuna kulturene. I etterkant av Kura Araxes kulturen, som trolig var en multilingvistisk kultur, oppsto trialeti kulturen, som var en kulturhorisont som oppsto i Kaukasus omkring 2000 f.vt.

Hurriere og urartiere

Et tidlig navn på armenerne, som blir nevnt i mesopotamiske og egyptiske kilder som kan dateres tilbake til bronsealderen, var urartiere, som vil si ariere (ar-i-ere), ettersom ar betyr ild, lys, belysning, sol, gjenkomst og fruktbarhet, det å skape eller guddommelig. Roten av ordet blir blant annet funnet i Arev (Sun), Arpi (lys fra himmelen), Ararich (gud eller skaper), Ararat (som vil si stedet for skapelsen), Arta osv. Byen Ardini, også kjent som Muṣaṣir (Mu-ṣa-ṣir), som betyr slangens utgangspunkt på assyrisk, var det religiøse senteret for urartiernes hovedgud Khaldi i Urartu (Ararat).

Hurrierne (kileskrift: Hu-ur-ri), et oldtidsfolk i det nordlige Mesopotamia i løpet av bronsealderen som snakket et hurro-urartiske språk, er forbundet med både urartierne og armenerne, som de også delte sin kultur med. Det armenske ordet hur/hur-ri er en variant av ar/har/hur. Det meste av hurriernes oppkonstruerte historie stammer fra dokumenter funnet i bibliotekene til andre av tidens folk, inkludert hettitene, akkaderne, sumererne og egypterne. Men alt tyder på at alle disse folkene hadde sine kulturelle røtter fra hurrierne, som synes å ha vært til stede i den transkaukasiske regionen siden tidenes morgen.

Både hurrisk og urartisk regnes med i den alaroidiske språkfamilien, som trolig også inkluderer sumerisk og synes å være spesielt i slekt med nakh språkene innen den nordøst-kaukasiske språkfamilien, samt med haplogruppe J2, noe også sumererne i det sørlige Mesopotamia er. Urartisk er bevitnet fra 900-700-tallet f.vt., som det offisielle skriftspråket i jernalderstaten Uratri, på assyrisk kjent som Urartu, som korresponderer med kongedømmet Ararat, også kjent som Van, og ble trolig talt av en majoritetsbefolkning i området rundt Van og det øvre Zab, som vil si den øvre delen av Tigris.

Hurrisk må ha splittet av fra urartisk omkring 2000 f.vt. Dette på samme tid som da den største og mest innflytelsesrike hurriske nasjonen Mitanni i det armenske høylandet ble dannet. Urartisk er for eksempel nærmere den såkalte gammel-hurriske formen enn til den formen som oppsto i Mitanni. En del toponymer, egennavn og annen terminologi i Mitanni blir ansett for å være et indoarisk superstratum, noe som tyder på at en indoarisk elite satte seg selv som herskerklasse overfor hurrierne som en del av den indoariske ekspansjonen, selv om også hurriere ble inkludert blant herskerklassen.

Ved tidlig jernalder hadde hurrierne i stor grad blitt assimilert med andre folk, kanskje bortsett fra kongedømmet Urartu på det armenske høylandet i østlige Anatolia, sentrert rundt de fjellkledde regionene ved Vansjøen. I sin største utstrekning strakk staten seg fra Kaukasus og til hva som i dag er det sentrale Tyrkia, Libanon og Nord Iran. Grunnleggeren av staten Urartu, som blant annet inkluderte landet Nairi, som har blitt som beslektet eller identisk med Urartu, og Subartu, var Aramé, som samlet alle prinsedømmene i det armenske høylandet og ga seg selv tittelen “Konge av konger”, som var den tradisjonelle tittelen på Urartus konger.

Forskerne mener at Urartu er en akkadisk variant av Ararat som er nevnt i Det gamle testamente, og faktisk er Araratfjellet lokalisert i samme område som oldtidens urartiske rike, bortimot 120 km nord for dens tidligere hovedstad. På den trilingvistiske Behistun innskriften skrevet på ordre av Darius den store av Persia i 521/0 f.vt. blir landet referert til som Urartu på assyrisk kalt Arminiya på gammel persisk og Harminuia på elamittisk. Det semittiske tu, som betyr folkegruppe, ble rett og slett skiftet ut med det gammel persiske men, som tilsvarer tu, samt pålagt endelsen -ia.

Hayasa

Armenere er ifølge lingvistikkeren Igor M. Diakonoff et amalgam av hurriere (og urartiere), anatoliske luviere (hettitter) og proto-armenske mushkier (eller armeno-frygiere) som bar deres indoeuropeiske språk østover i Anatolia. Anatolisk, som blant annet inkluderer luvisk og hettittisk, er det første leddet i den indoeuropeiske språkstammen, mens gresk-armensk-arisk er den siste.

Navnet Armenia stammer fra Armenak eller Aram, som var etterkommer av den armenske patriarken Hayk, som er stamfar for alle armenere. Det opprinnelige armenske navnet for landet var Hayk. Hayer betyr far på armensk. Armenerne kaller i dag seg selv for Hayk, eller Hay, og det armenske endonymet for Armenia er Hayastan, ettersom man la til et -stan suffiks. Stan betyr land på persisk. Likheten mellom navnet Hayasa, en bronsealderkonføderasjon dannet mellom to de to kongedømmene Hayasa og Azzi i det armenske høylandet, og endonymet for armenerne og deres land har ført til at man antar at Hayasa-Azzi var involvert i den armenske etnogenesis.

Enkelte antar at armeno-frygerne etter at frygiske invasjonen av hettittene ville ha bosatt seg i Hayasa-Azzi, og blandet seg med lokalbefolkningen, som på dette tidspunktet allerede var spredd i de vestelige regionene av Urartu. Etter at Urartu hadde falt dominerte armenerne høylandet og absorberte deler av den tidligere urartiske kulturen i prosessen. Armenerne ble dermed den direkte etterkommer av kongedømmet Urartu og den hayasiske adelen ville ha tatt kontroll over regionen og folk adopterte deres språk.

Kongedømmet Armenia

Armenere nevnes i greske og persiske kilder i århundrene før vår tidsregning. Etter at Urartu falt på på 600-tallet f.vt. oppsto kongedømmet Armenia eksisterte fra 321 f.vt. til 428 f.vt. Dette var delt inn i påfølgende tre dynastier: Orontide dynastiet, også kjent under deres endonym Yervanduni (553–200 f.vt.), artaxiade dynastiet (189 f.vt.–12 e.vt.) og arsacide dynastiet, også kjent som arshakuni dynastiet (52–428). Landet omfattet blant annet store deler av våre dagers Tyrkia, Aserbajdsjan, Iran og Georgia.

Bakgrunnen til det armenske kongeriket er å finne i en av det persiske akemeniske imperiets satraper kalt Armenia, som ble dannet av territoriet Urartu etter at det ble erobret av mederne i 590 f.vt. Satrapen ble i 321 f.vt., etter den makedonske keiser Aleksander den stores erobring av Persia, til et kongedømme under orontide dynastiet og innlemmet som et av de hellenistiske kongedømmene i seleucide imperiet.

Under seleucide imperiet ble den armenske tronen delt i to – Armenia og Sophene – hvor av begge kom under artaxiade dynastiet i 189 f.vt. Under Den romerske republikks østlige ekspansjon nådde kongedømmet Armenia under Tigranes den store sitt høydepunkt fra 83 til 69 f.vt. Dette etter å ha reinkorporert Sophene og erobret det som var igjen av det fallende seleucide imperiet, noe som endte dets eksistens og gjorde Armenia til et imperium.

I en kort periode var landet et av de mektigste i regionen, men dette tok slutt da landet tapte en krig mot Den romerske republikk i 66 f.vt., men Armenia mistet allikevel ikke sin selvstendighet. Tigranes beholdt makten som en alliert av Romerriket fram til sin død i 56 f.vt. De gjenværende artaxiade kongene styrte som klienter av Romerriket frem til de ble veltet i år 12 på grunn av en mulig allianse med Romerrikets hovedrival Partia.

Under de romersk-partiske krigene ble arsacide dynastiet Armenia dannet, som en sidegren av det partiske arsacide dynastiet, da Tiridates I av Armenia, et medlem av det partiske arsacide dynastiet, ble erklært konge av Armenia i år 52, men Armenia befant seg i den følgende perioden mellom barken og veden, mellom Romerriket og Partia og senere mellom Det bysantinske riket, også kjent som Østromerriket, og det persiske Det persiske sasanide riket.

Partia invaderte Armenia flere ganger, men ble stadig slått tilbake av romerne. Etter at Partia gikk under, oppsto et nytt persisk rike, styrt av sasanide-dynastiet, som konkurrerte med Romerriket om kontroll over Armenia. Det sasanidiske riket okkuperte Armenia i 252, men i 287 ble kong Tirtidetes III den store innsatt av romerne. Han erklærte kristendommen som statsreligion i Armenia i år 301, noe som gjorde Armenia til verdens første kristne land.

Anatolia var et av de første stedene hvor kristendommen spredde seg, så befolkningen var overveiende kristen og armensk, eller gresk-talende, på 400-tallet. Anatolia og Konstantinopel var i de neste 600 årene senteret i Den hellenistiske verden, mens Hellas selv erfarte gjentagne invasjoner og nedgang.

Det bysantinske riket og sasanide riket delte Armenia i 387 og i 428. Mens Vest Armenia falt under bysantinsk styre falt Øst Armenia under sasanidisk kontroll og kom til å bli kjent som Det persiske Armenia etter det armenske arsacide-dynasiets fall i 428. Dette på tross for at Armenia fortsatte å være en sterk nasjon som hadde sterk innflytelse i begge de to imperiene. Blant annet giftet de armenske og persiske dynastiene seg med hverandre, og i visse perioder var det herskende dynastiet i det bysantinske riket armensk. Men selv etter etableringen av Bagratide Armenia under ledelse av Ashot I av bagratidene i 885 fortsatte deler av det historiske Armenia og armensk-bebodde områder å befinne seg under bysantinsk herredømme.

Islam

Muhammed ibn Abdullah (Muhammed, Abdullahs sønn) ble trolig født i Mekka en gang mellom år 567 og 573. Hans far døde like før han ble født og moren Amina døde da han var seks år gammel. Muhammed ble så oppfostret hos bestefaren, og senere en onkel som var handelsmann. I år 610, omkring 40 år gammel, fikk han en åpenbaring fra engelen Gabriel. Etter tre år med bønn og meditasjon, mottok han nye åpenbaringer og begynte å spre sitt budskap, Islam, offentlig i Mekka. Med muslimenes erobring av Mekka i 630 var muslimene blitt den dominerende makten på Den arabiske halvøy, og innen kort tid var Arabia under muslimsk styre, og de fleste arabere konverterte til Islam. Innen Muhammeds død i år 632 hadde islam begynt å spre seg til det som i dag er Syria og Irak.

Etter Muhammeds plutselige bortgang av naturlige årsaker i 632 møttes en gruppe muslimer for å avgjøre hvem som skulle lede muslimene videre. Møtet ble kalt sammen i stor hast og etter kort, men opphetet diskusjon, valgte medlemmene på møtet Abu Bakr, Muhammeds svigerfar, som leder. Både møtet og valget av Abu Bakr er et kontroversielt emne. Sunnier mener valget gikk riktig for seg, mens sjiaer ser på det som et kupp, både fordi blant andre Ali ibn Abi Talib, Muhammeds svigersønn, ikke var til stede, og fordi de mener Muhammed hadde utnevnt Ali som etterfølger før sin død. Denne hendelsen danner utgangspunktet for splittelsen mellom sjia- og sunnimuslimer.

Rashidun hærene lanserte erobringskampanjer og etablerte Rashidun kalifatet (632–661), en fellesbetegnels for de første fire kalifene, de rettledete eller Rashidun kalifene. Innen et år var Arabia sikret nok til at Abu Bakr, den første kaliffen, kunne begynne kampanjen mot det bysantinske riket og sasanideriket, som på denne tiden hersket i området. Erobringen av sasanideriket i Iran var den endelige nedgangen for zoroastrismen. Det islamske riket kom til å bli både større og varte lenger enn noe annet tidligere arabisk imperium og ble et av verdenshistoriens største.

På 700- og 800-tallet skapte araberne (hovedsakelig umayyadene og senere abbasidene) et rike hvis grenser berørte det sørlige Frankrike i vest, Kina i øst, Anatolia i nord og Sudan i sør. Gjennom store deler av dette området spredte araberne religionen Islam og det arabiske språket (språket til Koranen) gjennom frivillig og tvungen konvertering og assimilasjon, noe som førte til at mange grupper ble kjent som “arabere” ikke gjennom arv, men gjennom arabisering, og at begrepet arabisk over tid dermed kom til å inneha en videre betydning enn det opprinnelige etniske begrepet. Mange arabere i Sudan, Marokko, Algerie og andre steder ble arabere gjennom kulturell sammensmeltning.

Islam fant også veien til det armenske høylandet på 700-tallet og arabiske, og senere kurdiske stammer begynte å slå seg ned i Armenia som en følge av de arabiske invasjonene og spilte en viktig rolle i landets politiske og sosiale historie. Armenia ble invadert i 640. Prins Theodoros Rshtuni ledet det armenske forsvaret. I 652 ble en fredsavtale signert som tillot armenerne religionsfrihet og Theodoros reiste til Damaskus, hvor han ble anerkjent av araberne som hersker av Armenia, Georgia og Kaukasisk Albania. Men kalifatet strammet inn sin politikk overfor Armenia på slutten av 700-tallet og guvernører ble sendt for å ta hånd om landet. Dette samtidig som arabiske stammer migrerte og slo seg ned i armenske byer.

Kurdere

Kurdisk, som er et nordvest-iransk språk, utviklet seg med folk som reiste fra det indo-europeiske urheimatet og rundt Det kaspiske hav og som ankom det som i dag er Iran for 3000 år siden. Kurdisk ble trolig separert fra de andre iranske dialektene, inkludert persisk og baluchisk som kurdisk deler en del spåklige likheter med, i Sentral Iran i de første århundrene av vår tidsregning. Mens perserne befant seg i Fars provinsen i Sørvest Iran, holdt balucherne seg i de sentrale områdene i Vest Iran, mens kurderne enten levde i Nordvest Luristan eller i Isfahan provinsen.

Kurderne levde på denne tiden delvis bofaste liv og hadde sauer og kveg i regioner som Beth Begash og Beth Kartewaye nord for Arbil i Adiabene. I 641 erobret den arabiske kommandør Utba ibn Farqad kurdiske fort i Adiabene og erbringen av byene Sharazor og Darabaz fant sted i 643. Kurderne forsøkte å gjøre opprør i 838, og igjen i 905, og mange kurdere ble drept. Araberne erobret de kurdiske regionene og gradvis konverterte kurderne til Islam. Samtidig migrerte kurdere i etterkant av muslimenes erobringer nordvestover som vassaler for større muslimske makter – fra Zagros til øst Assyria og sør-sentral Armenia, til vest Assyria og vest Armenia, og i moderne tider inn i vest Tyrkia, vest Europa eller til USA.

Mens armenerne hadde gått over til kristendommen gikk kurderne, som tidligere hadde vært tilhengere av zoroastrianisme, over til Islam, noe som også stadig flere armenere, frivillig på grunn av den favoriserte statusen gitt til muslimer under muslimsk herredømme eller under tvang, gjorde. Armenere og kurdere, som utgjorde to ulike befolkninger ettersom armenerne var et urbanisert og bofast folk, mens kurderne var nomader, var i konflikt ettersom kurdere angrep armenske byer og landsbyer, plyndret og drepte befolkningen.

Armenerne i Vaspurakan, som betyr prinsenes land og som var den første og muligvis største provinsen i Armenia, konverterte til Islam og assimilerte seg gradvis til kurdisk kultur, noe som trolig skjedde andre steder også. Dette, sammen med utrydding og migrasjon, førte til at det ble stadig færre armenere og at Det armenske høylandet i stigende grad kom til å bli bebodd av kurdere.

Selv om det ikke er noen kilder på det kurdiske språket før 1300-tallet indikerer tilstedeværelsen av armenske låneord at det må ha vært kurdisk-armensk kontakt siden minst på 1100-tallet. Den kurdiske migrasjonen, samt de regelmessige folkeforflytningene utført av Det bysantinske riket i sitt forsøk på å innføre religiøs enhet og det greske språket, noe som ikke minst gjaldt overfor den store armenske befolkningen, førte til at det muslimske elementet i Armenia vokste seg sterkere.

Tyrkere

Seldsjukkene, som er regnet som forfedrene til de vestlige tyrkerne, dagens innbyggere i Tyrkia og Aserbajdsjan, migrerte fra nord og inn i Persia der de kjempet og erobret forskjellige stammer. De var en betydelig gren av oghuz-tyrkerne, en av hovedgrenene av de tyrkiske folkeslagene i historien, og et dynasti som okkuperte deler av Sentral- og Sørvest Asia fra det 1100-1400-tallet.

På 1100-tallet ble den armenske adelen flyttet fra deres land og flyttet til det vestlige Anatolia. En konsekvens av dette var tapet av lokalt militær lederskap langs med den østlige grensen, noe som åpnet for tyrkiske erobrere. Mange armenere døde i hendene på tyrkerne, mens andre ble tatt som slaver og fjernet. Ettersom områder ble avbefolket tok tyrkere over med sine hjorder. I etterkant av det bysantinske tapet i Slaget ved Manzikert i 1071 kom bølger av seldsjuk  tyrkiske nomader fra Sentral Asia og det nordlige Iran som en farsott over hele regionen og bosette seg i Armenia og Anatolia, og på tross for at bysantinerne fikk erobret tilbake de vestlige og nordlige delene, så fikk de fotfeste i den sentrale delen av Anatolia, som ble bosatt av tyrkiske nomader og kom aldri igjen under bysantinsk herredømme.

Etter den bysantinske okkupasjonen av Bagratide-Armenia i 1045 og den påfølgende invasjonen av de tyrkiske seldsjukkene i 1064 flyktet en betydelig del av den armenske adelen og bondebefolkningen. De grunnla det uavhengige armenske kongedømmet Kilikia, som ble fokusområdet for armensk nasjonalisme, i 1080 og utviklet nære sosiale, kulturelle, militære og religiøse bånd med de nærliggende korsfarerstatene, men bukket etter hvert under for de invaderende mamelukkene.

Mamelukkene var slavesoldater av ikke-arabisk herkomst som omvendte seg til Islam og som tjente som ridende livvakt for de muslimske kalifene og sultanene i det kurdiske Ayyubide-dynastiet grunnlagt av Saladin (Salah al-Din) på 1100- og 1200-tallet. De var av multikulturelt opphav, inkludert armenske, og som gjorde seg selv til en militær herskerklasse og virket i blant annet Egypt fra 1100-tallet til omkring 1800. De stanset blant annet mongolernes fremmarsj ved slaget i Ain Jalut og bekjempet korsfarerne og drev dem ut av Levanten i 1291 og endte korsfarerperioden offisielt i 1302.

For Det bysantinske riket var tapet av Anatolia et ødeleggende slag ettersom Anatolia var den tettest befolkede delen av riket, og dets dager som stormakt var med dette over. Ute av stand til å gjenerobre de tapte landområdene så keiser Alexios I Komnenos seg nødt til å be om hjelp fra Vesten. Pave Urban II svarte med å oppfordre kristne til å befri det hellige land fra muslimsk styre, en oppfordring som ledet til korstogene.

Seldsjukksultanene tok hovedstøyten av korstogene, men bukket under for de fremrykkende mongolene i 1243. Seldsjukkene ble mongolenes vasaller, og til tross for forsøk fra dyktige administratorer på å opprettholde statens integritet, disintegrerte sultanatet i løpet av 1300-tallet og hadde fullstendig forsvunnet i løpet av 1400-tallet. Det bysantinske riket klarte ikke å forhindre tyrkernes fremmarsj og på 1300-tallet var det meste av Lilleasia styrt av anatoliske beyliker. Smyrna falt i 1330, og det siste bysantinske festningen, Filadelfia, falt i 1398.