-
Vi lever i en verden med krig, sult, urett og forurensning. Viktige kjennetegn ved samfunnet som vi har i dag er blant annet privatisering, konkurranse, ekspansjon, frie markeder, profitt og stadig større konserner; på mange måten oppskriften til sosialdarwenisme, nyliberalisme eller hyperkapitalisme, hvor det er den sterkeste som overlever.
Samtidig som det blir argumentert for et fritt marked og demokrati, samles all makt hos en elite som kan lede resten av verden. De store konsernene styrker sin makt og de rike blir rikere, mens de fattige blir fattigere. En elite trumfer igjennom ved hjelp av stat, politi og militær, media, religion og nasjonalisme, som skiller oss ad og fremmedgjør oss for hverandre.
Amerikanerne har tatt oss alle på kornet når de har “in God we trust” på dollaren sin – for hvilken Gud er det? “Ingen kan tjene to herrer”, sier Jesus. “Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon” (Matt 6,24).
I vår verden dør det 40.000 barn hver dag. De er alle barn skapt i Guds bilde. Mange av dem kunne vært reddet med enkle midler, hvis vår økonomiske og politiske vilje var tilstede. Pengestrømmen fra sør til nord er mye større enn fra nord til sør, og vi er i ferd med å ødelegge den jorda vi bor på. Vi, som ble skapt som gartnere og satt til å passe og dyrke verdenshagen.
Saken er den at vårt, menneskenes, jag etter makt og rikdom i mange århundrer har tatt livet av mennesker i andre deler av verden. Direkte, gjennom kriger og erobringer. Indirekte, gjennom utbytting, slavehandel, politisk innblanding.
Rettferdighet, demokrati og fred, for ikke å nevne solidaritet, nestekjærlighet og empati, eller frihet under ansvar, er idealer vi alle kjenner. Flere av dem har generasjonene før oss kjempet for. Det har vært blodige slag og flere har ofret sine liv.
Noen av idealene har nådd et høyere stadium enn andre. Noen står sterkere i dag enn tidligere. Noen står sterkere i en kultur enn i en annen. Men vi bør alle etterstrebe dem, ettersom menneske bør forsøke å utvikle seg den rette vei, til et mer harmonisk samfunn og en fredeligere sivilisasjon. Vi må kjempe for å beholde det såkalte menneskelige ved oss.
Vi trenger hverandres kjærlighet for å overleve. Vi er sosiale vesener og er gjensidig avhengig av hverandre. Et menneske isolert fra andre mennesker vil til slutt oppgi livet og gå inn i oss selv, en nedbrytende prosess. dette på grunn av at det er relasjonen mellom oss som gjør oss til mennesker og som får oss til å ville leve.
Vi er lys som stammer fra samme lyskilde og er her for å spre lys – sivilisasjon, noe som ble skrevet ned siden vi begynte å skrive og som er nedfelt i vår sivilisasjon fra første dag. Vi har så lenge vi har levd hatt kunnskap om hvilke plikter vi har og hvilken vei vi må gå for å kunne leve i harmoni med naturen og med hverandre.
Det sumeriske me, eller mesh, som vil si dekreter om hvordan menneskene må innordne seg her på planeten Jorden, den egyptiske gudinnen Maat og hennes kamp mot Isfet, det kinesisk mu, også kjent som wu, det indo-iranske mazda, eller medha, som betyr intelligens og visdom, samt mitra, som betyr pakt, avtale og lovnad, og som tilsvarer det som binder sammen og som skaper allianse, har alle advart oss.
Men vi har et valg, og kan også spre mørke. Denne friheten mottok vi da vi forlot paradis hvor vi levde i pakt med det økologiske system vi alle er en del av og vandret ut fra vårt felles urhjem.
Vi fikk bevissthet om vår plass og med dette mottok vi samtidig kunnskap som gjør at vi kan endre verden vi lever i og dermed bryte pakten mellom hverandre og med den økologiske helheten vi alle er en del av, med det guddommelige, det skapte. Men med frihet og kunnskap kom også ansvar. Vi må ta ansvar for hele skapelsen.
Det var i det armenske høylandet, også kjent som sivilisasjonens vugge, at de første megalittiske bygningene ble reist, at jordbruk og husdyrhold utviklet seg under den neolittiske revolusjonen og at de ulike metallene, slik som bronse og jern, først ble oppdaget.
Göbekli Tepe, også kjent som Ekur, gudenes hage, paradis eller Portas-ar, som betyr navle på armensk, ble bygget i det armenske høylandet omkring 10.000 f.vt. Strukturene stammer ikke kun fra før man begynte å lage keramikk, metall og oppfant skriften og hjulet, men ble bygget før den neolittiske revolusjonen, som vil si før jordbruket og dyreholdet.
På den tiden levde vi som jeger-samlere. Livet var fult av avgrøder. Det var ingen ledere, ingen mangel. Vi delte hva vi hadde, på både godt og vondt. Det var en gylden tid i sivilisasjonens barndom.
Før utgravningene begynte hadde et kompleks på et slikt nivå fra denne tiden blitt tenkt på som umulig. Det er ingen sammenlignbare monumentale komplekser fra denne tiden. Nevalı Çori er 500 år senere, dets T-formede pilarer langt mindre og dets helligdommer plassert inne i en landsby, mens Jeriko mangler artistisk fortrinn eller storskala skulpturer og Çatal höyük, som viser spredningen av den neolittiske revolusjonen inn i Europa via Balkan, er hele 2000 år yngre.
Men etter hvert som vi oppfant jordbruket og å temme dyr, lærte å utvinne metaller og å skrive, oppsto den private eiendom, arbeidsspesialisering og klasseskiller. Mens noen styrte og bestemte var det andre som måtte arbeide og slite. For som Bertold Brecht spør i sitt dikt “En lesende arbeiders spørsmål” – “Hvem bygde Theben med de sju portene?”
I bøkene står noen kongenavn, men var det kongene som slepte på murblokkene, eller var det arbeiderne som måtte slite for å oppfylle kongenes drømmer om storhet? Og hvor stor er vell dem som trenger andre for å få sine drømmer oppfylt?
Stedet mistet sin betydning og ble forlatt omkring 8000 f.vt. Jordbruket og dyreholdet brakte med seg nye realiteter for menneskene i området og symbolene på de T-formede pilarene mistet sin betydning. Men området ble ikke kun etterlatt. I stedet ble det begravd under 300-500 kubikkmeter med jord. Det er ukjent hvorfor, men det bevarte monumentene for ettertiden.
Armenerne er et folk med en meget lang historie og Armenia blir nevnt i mesopotamiske og egyptiske kilder som kan dateres tilbake til bronsealderen. Ar betyr ild, lys, belysning, sol, gjenkomst og fruktbarhet, det å skape eller guddommelig. Alt betegner lys, eller det belyst, som vil si frihet fra undertrykkelse og rettferdighet. Derfor den frygisk-armenske frigjøringslua.
I kontrast til dette opptrer “char” i den armenske liturgi i Badarak, deriblant i Hayr Mer/Fader vår, hvor formen “char-e” betyr “det/den onde”, slik som i fri oss fra det/den onde. Roten i dette ordet er laget av den negative prefiksen “ch”, som betyr “ikke” og ordet “ar”. Det vonde på armensk betyr med andre ord å ikke skape, eller å forårsake ødeleggelse og skade det som er skapt. Urgi på gresk betyr å skape eller produsere.
I legenden om syndefloden utsetter Enlil menneskeheten for tørke, sult og sykdom, men Enki ødelegger for sin halvbrors planer gjennom å lære Atrahasis hvordan han kunne konfrontere truslene. Hver gang ber Atrahasis befolkningen om å forlate dyrkingen av alle andre guder enn den som forårsaket det skjebnesvangre.
Den fjerde gangen samler Enlil gudene og får dem til å love ikke å fortelle menneskene om hans planer. Enki advarer ikke Atrahasis direkte, men snakker til ham i all hemmelighet via en sivvegg. Han instruerer Atrahasis om å bygge en båt for slik å kunne redde sin familie og andre levende vesener fra den kommende floden.
Etter den syvende dagen med flod slipper Atrahasis en svale, en ravn og en due fri for på den måten å finne land. Enlil, som skjønner at han har blitt lurt, blir forbanna og Enki blir bedt om å tre frem. Enki forklarer at Enlil er urettferdig når han straffer uskyldige og gudene tar tiltak for å sikre at menneskeheten ikke blir for mange i fremtiden.
Nå er vi over 7 milliarder, vi utsetter både vann og land for enorme ødeleggelser og går til krig mot hverandre. Kanskje bør vi gå inn i oss selv og finne ut hva det er vi egentlig holder på med før det blir for sent.
Filed under: Uncategorized
