Aratta
Armenerne er et folk med en meget lang historie. Armenia, som blir nevnt i mesopotamiske og egyptiske kilder som kan dateres tilbake til bronsealderen, består av rotordet Ar, som betyr ild, gnist, lys, belysning, sol, gjenkomst og fruktbarhet, eller det å skape. I tillegg kommer men/man, som betyr menneske, samt endelsen -ian, som betyr “fra” eller “tilhører”. Man kan derfor med rette anse armenerne som ariere (ar-i-ere).
Roten av ordet blir blant annet funnet i Arev (Sun), Arpi (lys fra himmelen), Ararich (gud eller skaper), Ararat (som vil si stedet for skapelsen), Arta osv. Byen Ardini, også kjent som Muṣaṣir (Mu-ṣa-ṣir), som betyr slangens utgangspunkt på assyrisk, var det religiøse senteret for urartiernes hovedgud Khaldi i Urartu (Ararat). Urgi på gresk betyr å skape.
Ariernes religiøsfilosofiske system bygger på ma, eller mash, som betyr lys, belyst eller sol. For eksempel ble sumerernes solgud kalt Shamash, som også hadde rollen som en gud for lov og orden. Ma er et sumerisk ord som betyr land og ble i sumerisk mytologi også brukt om det første opprinnelige landet, urlandet.
Men me, eller parşu, er samtidig en av forordningene til gudene når det kommer til sosiale institusjoner, religiøse praksiser, teknologier, adferd, moral og menneskets vilkår som skaper sivilisasjon, slik sumererne så det, som mulig. De er fundamentale i forholdet mellom menneskene og gudene og blir også benyttet i ord som matrimoni, som betyr ekteskap, matriark og matriarki, og er å finne blant annet som ma eller wu, slik som i wusun, i kinesisk. Xi Wangmu, eller Dronningmoren i vest, er en gudinne i kinesisk mytologi.
Ma var en frygisk lokal guddinne i den hurrittiske byen Kummanni, også kjent som Comana, i kongedømmet Kizzuwatna i Kappadokia, samt et frygisk alternativt navn for Kybele (Hebele), viss navn stammer fra den hurrittiske gudinnen Hebat.
Mami / Mama var en guddinne i det babylonske episke verket Atrahasis og i andre skapelsesmyter, mens den egyptiske gudinnen Maat, som betyr verdensorden, eller harmoni, på egyptisk er det egyptiske konseptet for sannhet, balanse, orden, lov, moral og rettferdighet, var personifisert som en gudinne som regulerte stjernene, også kalt ast, og som er rotordet til både øst og påske (easter), årstider og handlingene til både dødelige og guddommer.
Maat lagde orden i universet fra kaoset som eksisterte i skapelsens øyeblikk. Hennes ideologiske motpart var Isfet, som betyr urettferdighet, løgn, galskap, urenhet, kaos, eller politisk urolighet, og som verb å gjøre noe ondt.
Taoismen, et religiøst-filosofisk system som anses å være utviklet fra en spesiell forståelse av Tao, som man primært finner nedfelt i verkene til de kinesiske vismenn Laozi og Zhuangzi, minner om den japanske og koreanske termen mu, samt den kinesiske termen wu, som betyr uten eller uten noe, som også er et nøkkelord i buddhismen.
Kristendommen (fra det gamle greske ordet Christos, en oversettelse av det hebraiske Māšîăḥ, som betyr “den vellsignede”, sammen med den latinske endelsen -ian og -itas) er en monoteistisk religion basert på livet og den muntlige læren til Jesus, også kjent som Kristus, slik som det blir presentert i Det nye testamentet.
I kontrast til dette opptrer “char” i den armenske liturgi i Badarak, deriblant i Hayr Mer/Fader vår, hvor formen “char-e” betyr “det/den onde”, slik som i fri oss fra det/den onde. Roten i dette ordet er laget av den negative prefiksen “ch”, som betyr “ikke” og ordet “ar”. Det vonde på armensk betyr med andre ord ikke å skape, eller å forårsake ødeleggelse og skade det som er skapt.
Swastikaen blir i Armenia kalt “vardan“, “arevakhach” og “ker khach”, og er det gamle symbolet for lys og liv. Swastikaen er et viktig symbol i hele Eurasia og trer også frem i de neolittiske kulturene som oppsto i Sørvest Asia.
Den tidligste kjente swastikaen har blitt funnet Mezine, Ukraina, og er 12.000 år gammel. Den minner om en flyvende stork, som på armensk heter Aragil på armensk og som blir ansett for å være budbringeren til den armenske mytologiske kongen Ara den vakre, også kjent som Ara den dyktige, på armensk kjent som Ara Geghetsik, samt den som forsvarer åkrene, og to storker symboliserer solen.
Det armenske høylandet, også kjent som sivilisasjonens vugge, grenser til Kaukasus i nord, Zagros i øst, Mesopotamia i sør og Lilleasia i vest. Området har vært bebodd i flere tusen år. Armenere synes å være den opprinnelige befolkningen i det nordlige Mesopotamia, som vil inkludere Syria, som tidligere ble kalt Aram.
Det var her den første megalittiske bygningen ble reist, på armensk kjent som Portasar, eller navlen, også kjent som Ekur, Paradis eller Eden. Det var her jordbruket og husdyrhold ble utviklet under den neolittiske revolusjon, Kara Dag (svart fjell), og herfra de ulike metallene, slik som bronse og jern, først ble oppdaget.
Portasar ble dannet av jegersamlere, som levde i landsbyer på slutten av året, som vil si før man gikk over til å bli bofaste, omkring 10.000 f.Kr. Strukturene stammer ikke kun fra før man begynte å lage keramikk, metall og oppfant skriften og hjulet, men ble bygget før den neolittiske revolusjonen, som vil si før jordbruket og dyreholdet, omkring 9000 f.Kr. Før utgravningene begynte hadde et kompleks på et slikt nivå fra denne tiden blitt tenkt på som umulig.
Det spekuleres på om stedet spilte en nøkkelrolle i overgangen til jordbruket. Den nødvendige samfunnsorganisseringen trengt for å skape disse strukturene gikk hånd-i-hånd med oppstarten av jordbruket.
Det har ikke blitt funnet kultiverte hvete her, men DNA analyser av moderne hvete sammenlignet med vill hvete har vist at dets DNA er nærmest til vill hvete funnet på fjellet Kara Dag 30 km vekk fra stedet, noe som har ført til den antagelse at dette er stedet hvor moderne hvete først ble kultivert.
Det var her, i området rundt fjellet Kara Dag, mange ulike frøtyper gikk fra vill til kultivert form. Mobile grupper i området kan ha blitt tvunget til å samarbeide med hverandre for å forsvare tidlige konsentrasjoner av ville frø fra ville dyr, flokker av gaseller og esler, noe som ville ha ført til en tidlig samfunnsorganisering av ulike grupper i området med Portasar som kultsenter.
Ashnan er en mesopotamisk korngudinne, som i starten lever i Du-Ku. Hun ble sammen med sin bror, kvegguden Lahar, som også lever i Du-Ku, sendt av Enlil og Enki fra himmelen til jorden for å forsyne Anunakiene med mat og klær. Mens Lahar passer på at dyrene får føll passer Ashnan på at vekstene får gro. Men etter at Ashnan og Lahar hadde spist og drukket for mye så de ikke lenger kunne produsere ble menneskene skapt for å fortsette produksjonen. De to jordbruksguddommene blir fulle og begynner å slåss. Enlil og Enki løser konflikten, på tross av at det ennå er ukjent hvordan.
Før Ashnan og Lahar eksisterte hadde gudene verken klær eller mat. De spiste ville planter og drakk vann ettersom de fant det, slik som dyrene og de første menneskene. Deretter begynte med å skape kveg og korn. Etter dette hadde de melk og mat, men forble ufornøyde. De skapte derfor menneskene for å ta vare på kornet og kveget. Gavene til Lahar og Ashnan ble også gitt til menneskene. Sivilisasjonens gaver var nå gitt til gudene og menneskene. Men fritid gikk kun til gudene, mens menneskene måtte arbeide for gudene. Begge brukte klær og spiste mat, men menneskene hadde i oppgave å avle dyr og lage mat og klær.
Khabur er den største sideelva til Eufrat i Syria. Siden 1930-årene har det blitt gjort mange arkeologiske utgravninger i Kahburdalen og de indikerer at det har bodd folk her siden eldre steinalder. Viktige steder som er utgravd er blant annet Tell Halaf, Tell Brak, Tell Leilan, Tell Mashnaqa, Tell Mozan og Tell Barri.
Kura Araxes kulturen (3400-2000 f.vt.), også kjent som tidlig trans-kaukasisk kultur, var en sivilisasjon som eksisterte I det armenske høylandet. Den hadde bakgrunn i den første transkaukasiske kulturen, Shulaveri Shomu kulturen, som igjen hadde sine røtter i Tell Halaf og Tell Hassuna kulturene. Den hadde nær kontakt med Majkop kulturen i det nordlige Kaukasus.
I etterkant av Kura Araxes kulturen, som trolig var en multilingvistisk kultur, oppsto Trialeti kulturen, som var en kulturhorisont med god forbindelse med kulturen i den fruktbare halvmåne som oppsto i Kaukasus omkring 2000 f.vt. Den ekspanderte i alle retninger. Det blir antatt at dens sørlige ekspansjon skyldes hurrierne og Mitanni.
Man trodde lenge at de første byene oppsto i Sumer i det sørlige Irak, men man har nå, etter utgravninger i Hamoukar, i Jazira regionen i Nordøst Syria, kommet frem til at også byene først oppsto i det armenske høylandet. Hamoukar huser restene av en av verdens eldste byer, noe som har fått forskere til å anta at byer i denne delen av verden oppsto mye tidligere enn man antok og at det var dette som med rette kan kalles for sivilisasjonens vugge.
Det såkalte gamle Europa, som vil si den europeiske jordbruksbefolkningen, samt dem som etablerte neolittiske samfunn i Kina og India, Mesopotamia og Egypt, har alle sin bakgrunn fra dette området.
Senere fulgte indoeuropeerne, som trolig har sine røtter i Kura Araxes, også kjent som Shengavit, kulturen i det armenske høylandet med senter for spredning i Jerevan, eller rett nord for Kaukasus, men med sterk innflytelse fra kulturen som eksisterte i det armenske høylandet, og semittene, som har sitt utgangspunkt i Syria.
Mange gamle mediterreanske og sørvestasiatiske sivilisasjoner, inkludert sumererne, hattittene, hurri-urartierne, etruskerne, minoerne, grekerne, fønikerne, og deres karthaginske avløper, israelittene, romerne, assyrerne og perserne, blomstret i territoriene hvor haplogruppe J2 var til stede og alle de store sjøfarende sivilisasjonene fra bronsealderen til jernalderen var dominert av folk som inkluderte haplogruppe J2.
Man regner med at haplogruppe J2 befolkning, som inkluderer de ulike sivilisasjonene i det armenske høylandet, hvor den oppsto, samt et belte av kulturer som strakk seg fra Italia i vest til India i øst, tok del i utviklingen av det neolittiske jordbruket og senere husdyrhold og metallurgi.
Mens dem med haplofruppe J2 fortsatte med jordbruk gikk dem med J1, som stammer fra samme region og som i dag som oftest er å finne blant semitter, samt noen kaukasiske pastoralister i Kaukasus, over til dyrehold.
Et tidlig navn på armenerne, som blir nevnt i mesopotamiske og egyptiske kilder som kan dateres tilbake til bronsealderen, var urartiere. Urartisk er bevitnet fra 900-700-tallet f.vt., som det offisielle skriftspråket i Urartu, og ble trolig talt av en majoritetsbefolkning i området rundt Van og det øvre Zab, som vil si den øvre delen av Tigris. Språket klassifiseres sammen med hurrittisk, som ble talt av hurrierne (kileskrift: Hu-ur-ri), på assyrisk også kjent som hurritter, i den hurro-urartiske språkfamilien.
Det armenske ordet hur/hur-ri er en variant av ar/har/hur, som betyr ild/gnist på armensk, og er det samme som ar. Disse armenske hurri (Ḫu-ur-ri) stammene kom fra regionen ved Van, eller Biaini, også kjent som Urartu eller Ararat, i det armenske høylandet. I løpet av bronsealderen befant de seg i den nordlige fruktbare halvmånen, i det som i dag er Irak, Syria (også kjent som Aram) og Tyrkia. Syria, hurriernes arnested, ansees som et viktig sted historisk sted.
Det meste av hurriernes oppkonstruerte historie stammer fra dokumenter funnet i bibliotekene til andre av tidens folk, inkludert hettitene, akkaderne, sumererne ogegypterne. Men alt tyder på at alle disse folkene hadde sine kulturelle røtter fra hurrierne, som synes å ha vært til stede i den transkaukasiske regionen siden tidenes morgen. Hurrierne skapte flere store byer i dette området, som blir ansett for å være vår sivilisasjons vugge.
Hurrierne var mesterlige kunstnere, ikke minst når det gjelder keramikk, den såkalte khabur og Nuzi keramikken. Deres keramikk ble eksportert til ulike steder i Mesopotamia og i området vest for Eufrat. Keramikken, som er karakterisert av rødt malte linjer med et geometrisk triangulært mønster og prikker i brunt og svart, ble også høyt verdsatt i Egypt.
Hurrierne var også kjente som gode smeder, blant annet var det fra dem at sumererne lånte deres kobber, som ble eksportert sørover til Mesopotamia fra det armenske høylandet, terminologi fra. Khabur hadde en sentral posisjon i metallhandelen og kobber, sølv og tinn var tilgjengelig fra de hurrisk-dominerte landene Kizzuwatna og Ishuwa i Anatolia.
Hurrierne hadde en nær kontakt med hester. Trolig introduserte de hester til Vest Asia fra andre siden av Kaukasus omkring 2000 f.vt. Kura-Araxes kulturen er kjent for produksjonen av hestetrukne hjulvogner. Kappadokia betyr landet med de fine hestene og Ishuwa betydde rett og slett hestelandet.
Terminologien brukt i forbindelse med hestene inkluderer mange ariske låneord, noe en hestetreningsmanual hvor forfatteren er kjent som Kikkuli mitanneren vitner om. Dette indikerer at en elite i det hurriske samfunn var et arisk folk som invaderte regionen med deres hester og vogner.
Proto-nordøst kaukasisk har mange ord for jordbruk, og flere, inkludert Johanna Nichols, argumenterer for at dets talere kan ha vært involvert i utviklingen av jordbruket. De hadde blant annet ord for konsepter som åk, samt frukttrær som eple og pære, noe som indikerer at jordbruk allerede var velutviklet da protospråket brøt opp.
Nakhitsjevan, som betyr urhjemmet, eller herkomstens sted, er en aserbajdsjansk eksklave, men har historisk vært en del av Armenia. De eldste sporene av kultur i regionen dateres til den neolittiske perioden. Ifølge lingvisten Johann Heinrich Hübschmann betyr navnet på armensk “opphavets sted”, en bibelsk referanse til Noas Arks landing ved Ararat, et syn den jødiske historikeren Flavius Josephus deler. Stedet ble ifølge armensk tradisjon grunnlagt av Noa.
Mange obskure eldre språk og folk blir ansett som nakh, hvor av mange av dem i det sørlige Kaukasus, inkludert ersh språket, språket til ersh, eller ar, folket som bebodde det nordlige Armenia, og deretter hovedsakelig i Hereti i Sørøst Georgia og Nordvest Aserbaijan.
Hovedstaden til er folket, som senere, under urartierne, kom til å bli et fort, ble kalt Èribuni og tilsvarer med dagens Jerevan. Buni er en nakh rot, som betyr ly, eller hjem, og som er det samme som det tsjetsjenske ordet bun, som betyr et lite hus. Èribuni betydde med andre ord ersenes hjem. Van er det vanlige armenske ordet for bun.
Nakharar, fra det parthiske naxvadār, som betyr dem som har forrang, var en arvetittel for den høyeste graden gitt til den armenske adelen. Opprinnelsen strekker seg tilbake til det hedenske Armenia, som var samtidig med Romerriket og det partiske imperiet, og trolig ennå lenger tilbake i tid.
Enkelte lingvister, slik som Igor M. Diakonoff og S. Starostin, ser likheter mellom disse og den nordøst-kaukasiske språkfamilien og plasserer dem i den alaroidiske språkfamilien, som trolig også inkluderer sumerisk og som synes å være spesielt i slekt med nakh språkene innen den nordøst-kaukasiske språkfamilien, samt medhaplogruppe J2, noe også sumererne i det sørlige Mesopotamia er.
Ifølge sumererne, som har sin bakgrunn i Samarra kulturen i nord, er Aratta, eller armenerne, i det armenske høylandet deres stamfedre. De hadde sin opprinnelse i det nordlige Mesopotamia og er tilknyttet Y-DNA haplogruppe J2, som blir sett på som jordbruksmarkøren, en av de gruppene som først gjennomførte den neolittiske revolusjonen, med opprinnelsessted i det nordøstlige Anatolia.
Folket som hadde stått bak den neolittiske flyttet etter hvert som de hadde oppdaget hvordan man kunne irrigere vann også ned til lavlandet i det sørlige Irak, eller Mesopotamia. Samarra i provinsen Salh ad Din i Irak, ved elven Tigris, 120 km fra hovedstaden Bagdad, er utgangspunktet for sumererne.
Ubaid keramikken i det sørlige Mesopotamia har blitt forbundet via Choga Mami Transitional keramikk til Samarra, eller Tell sawwan, perioden i nord (5700-4900 f.vt.). De ankom det sørlige Mesopotamia etter at de i den nordlige delen av Mesopotamia hadde lært å irrigere vann, samt utviklet en tempelsentrert samfunnsorganisering for mobilisering av arbeid og teknologi for vannkontroll, noe som gjorde det mulig for dem å overleve i et vanskelig miljø.
En tidlig armensk stat er Uratri, på assyrisk kjent som Urartu og på sumerisk som Aratta. Dette var et mytisk eventyrland som opptrer i sumerisk og mesopotamisk mytologi og myter, inkludert et som forteller om Enmerkar og Lugalbanda, to tidlige og antagelig legendariske konger i Uruk som også nevnes i den sumeriske kongeliste.
Det var et fabelaktig rikt sted fylt med gull, sølv, lasursteiner og andre kostbare materialer, samt dyktige håndverkere å behandle dette. I tillegg er det hjemstedet til gudinnen Inanna, som kommer fra det ariske Hannhanna, som betyr bestemor, som kom til å overføre sin tilhørighet fra Aratta til Uruk, som synes å ha erobret Aratta.
Aleppo, som i historiske kilder opptrer som en mye viktigere by enn Damaskus, ble kalt Armi. Aleppo, som betyr lys, et navn som stammer fra armensk arev, som betyr sol, ble bebodd på 5000-tallet f.Kr. Byen, som av akkadierne gikk under navnet Armani, var et uavhengig kongedømme med tette bånd til Ebla, og har blant annet blitt beskrevet som Eblas alterego.
Folket i Ebla, som er kjent for Eblait-tavletne, et arkiv på omlag 20,000 leirskrifttavler datert fra rundt 2250 f.Kr., skrev på eblaittisk, men benyttet seg av sumerisk skrift. Eblaittisk, som nært beslektet med pre-sargoisk akkadisk, er et av de tidligste semittiske språkene.
Arbil, også skrevet Erbil eller Irbil, eller det kurdiske Hewler, som betyr stedet hvor solen blir dyrket, er en av de eldste bebodde byene i verden. Navnet er hurrisk. Navnet Arbil ble nevnt i en rekke sumeriske skrifter som Arbilum, Orbelum eller Urbilum.
Ar elementet er et trekk ved flere hurriske stednavn og kan bety by. Bela kan bety høyt. Den høytliggende byen med andre ord. Byer som Akra og Dei bala er byer som betyr det samme. I samme byer som Eridu, den første byen i Sumer, Ur og Uruk (4000-2000 f.Kr.), en av de største og mektigste sumeriske bystatene som lå i det sørlige Sumer.
Armensk er et amalgam av hurri-urartisk, luvisk og proto-armensk mushki, også kjent som trako-frygisk. Armenerne talte i begynnelsen hurri-urartisk, men mye tyder på at armensk er verdens første indoeuropeiske språk og flere hevder at det indoeuropeiske språket har sitt urhjem i det armenske høyland. I følge den armenske hypotese for det proto-indoeuropeiske urhjem ble proto-indoeuropeisk talt i det armenske høyland, Anatolia og Lilleasia, omkring 3000 f.vt.
Mens enkelte hevder at proto-armensk talende ankom fra en paleobalkansk kontekst til Lilleasia fra omkring 1200 f.vt., og over tiden spredde seg østover til det armenske høylandet, er det andre, inkludert Thomas Gamkrelidze og Vyacheslav V. Ivanov, som plasserer det proto-indoeuropeiske hjemlandet i det armenske høylandet, noe som passer med den armenske hypotesen vedrørende det indoeuropeiske urhjemmet.
Etter å ha ankommet dagens område gikk det proto-armenske språket gjennom en massiv innflytelse fra språkene den bli skiftet ut med, ikke minst med urartisk, noe som tyder på en lang periode med bilingualisme. Hurrierne og senere urartierne utgjorde et hovedkomponent i befolkningsmassen. Denne prosessen fant sted fra 1200 f.vt.
Alt tyder på at det eksisterte en arisk-armensk-gresk språkgruppe. Den gresk-armensk-ariske språkgruppen eksisterte samtidig med og i språkkontakt med den anatoliske språkfamilien lenger til vest. De fonologiske særegenskapene foreslått i glottalteorien ville ha holdt seg best i armenske og germanske språk. Tokarisk, den andre bransjen til å forlate den indoeuropeiske språkstamme, den første var anatolisk, har dødd ut. I følge denne hypotesen vil armensk være den dialekten som forble på opprinnelsesstedet, mens germansk de dialektene som dro ut.
Hettittisk er det tidligst dokumenterte indoeuropeiske språket, men ble gjenoppdaget mer enn et århundre etter at hypotesen om det protoindoeuropeisk språket var formulert. På grunn av markante forskjeller i dets struktur og fonologi har en del lingvister argumentert for at det bør klassifiseres som søsterspråk til de indoeuropeiske språkene, framfor å være et datterspråk, formulert i den indo-hettittiske hypotese.
Andre lingvister har derimot fortsatt å akseptere det tradisjonelle synet som ble dannet på 1800-tallet om hettittisk er forløper til protoindoeuropeisk og tolker uvanlige trekk i hettittisk som hovedsakelig senere språklige nyvinninger.
Et noe avvikende syn er at hettittisk, som også dets språklige slektninger på Anatolia, skilte seg fra urindoeuropeisk på et tidlig stadium og har på den måten bevart en del arkaiske trekk som senere gikk tapt i andre indoeuropeiske språk.
Det anatolisk-indoeuropeiske språket luvisk, som står hetittisk særlig nærme, utgjør en gammelspråkgruppe innen den anatoliske branjen. Luvisk er nært forbundet med lykisk, og har sammen med armeno-frygisk blitt ansett som et av språkene talt av trojanerne.
Den hurriske kulturen hadde stor innflytelse på hetittenes religion. Fr det hurriske kultsenteret ved Kummanni i Kizzuwatna spredde den hurriske religionen seg. Synkretisme blandet de gamle hetitt og hurri religionene. Hurrisk religion spredde seg også til Syria, hvor Baal ble motsvarigheten til Teshub. Det senere kongedømmet Urartu hadde også guder av hurrisk opprinnelse. Man kan trygt si at den hurriske religion, i ulike former, utøvde innflytelse på de omkringliggende kulturene.
Arinna var hovedkultsenteret for hettittenes solgud, Arinniti, også kjent som UTU Arinna, solgudinnen Arinna, i nærheten av Hattusa, hettittenes hovedstad. Det var den viktigste av de tre viktige solguddommer i det hettittiske panteon, ved siden av UTU nepisas, himmelsolen, og UTU taknas, jordsolen. Hun ble ansett for å være den ledende guden, utskiftbar med hennes mann, den hurrittiske tordenguden Teshub. Hun ble etter hvert synkretisert med den hurrittiske gudinnen Hebat. Arubani, konen til hovedgudenKhaldi, er den urartiske kunst- og fruktbarhetsgudinnen.
Arrapha, viss navn er avledet fra det gammelakkadiske Arabkha, var en by fra oldtiden som eksisterte i hva som i dag er byen Kirkuk i Irak. Byen, som det har aldri vært gjort arkeologiske undersøkelser av, ligger i Irak i nærheten av elven Khasa, rundt 250 km nord for Bagdad.
Byen, som ble grunnlagt en gang rundt 2000 f.Kr., besto av hurritter, samt folket gutiere, som er beslektet med hurritterne. Under dets gamle navn Arraphkha ble byen hovedstaden til kongedømmet Gutium, som er nevnt i opptegnelser på kileskrifttavler i tiden rundt 2400 f.Kr.
Det lille hurrittiske kongedømmet Arraphka, hvor byen av samme navn var hovedstaden, lå som et langt og smalt område som i dag går langs den østlige siden av Tigris og befant seg langs den sørøstlige kanten av området som var dominert av Mitanni.
Assyrias opprør mot Mittani førte antagelig til at kongedømmet falt sammen på 1300-tallet f.Kr., og bidro til sist til kongedømmets endelige sammenbrudd. Byen nådde sin store blomstring under assyrisk styre på 1000- og 900-tallet f.Kr. Den nyassyriske kongen Tiglat-Pileser III (ca 740 f.Kr.) flyttet arameiske stammer dit og gjorde Arrapha til en provins og byen var nøkkelen til assyrisk militær kontroll over Babylonia.
I 615 f.Kr., da kong Kyaxares av Medea så at assyrerne hadde sin oppmerksomhet rettet mot babylonerne, invaderte han, sammen med gjenværende hurrittiske stammer og babylonere, byen og gjorde den til en av de siste festningene i det nyassyriske rike.
Regionen kom senere til å bli en del av det akamenidiske Persia, og under det partiske og deretter det sassanidiske imperiet ble stedet hovedstad for et lite lokalt kongedømme kalt Beth Garmai på arameisk. Arrapha er nevnt frem til hellenistiske tider, og kom til å gå under navnet Karka, som senere har blitt til Kirkuk.
Kerman er en by i Iran og det administrative senteret for provinsen Kerman. Byen ble etter all sannsynlighet grunnlagt av sasaniderkongen Ardashir I på 200-tallet. Kerman ligger sørøst i Iran og er den nest største av Irans 30 provinser (ostan). Det er en av de eldste regionene i Iran og flere viktige historiske steder har blitt funnet her, inkludert Jiroft ved breddene av elven Halil i jordbruksområdet nord for Hormuzstredet.
Kermanshah, også kalt Bakhtaran, Bakhtaran, Kermanshahan og Qahremanshahr) er hovedstaden i provinsen Khuzestan i Iran. Kermanshah er en av de 30 provinsene Iran. Funn antyder at denne provinsen har vært menneskers hjem siden paleolittisk og neolitisk tid. Med tanke på de historiske monumentene som finnes i Kermanshah, hadde området sin storhetstid i akamenidisk og sassanidisk tid og det var høyt verdsatt av kongene på de tidene.
Den tyske termen Deutsche har sin opprinnelse fra det gammel høytyske ordet diutisk, som selv stammer fra det protoindoeuropeiske diot, som betyr folk eller stamme, og som blir brukt om mange ulike indoeuropeiske grupper og folk, men det vites ikke om ordet ble brukt som etnonym på gammel høytysk. Brukt som substantiv, ein diutscher, i betydningen “en tysker”, oppstår i mellom høytysk fra 1200-tallet.
Den gammel franske termen alemanere har blitt tatt fra navnet alamanni, en konføderasjon av svebiske stammer i det øvre Rhinen. Ordet ble lånt inn i mellomengelsk som almain på 1400-tallet.
Navnet alemaner bærer likheter med navnet for alanerne, også kjent under navn som asi, as og os, en gruppe sarmatiske stammer av iransk opprinnelse, nomadiske pastoralister i det første årtusen som talte et østiransk språkmed forbindelse til skyto-sarmatisk og som senere kom til å utvikle seg tildagens ossetisk.
De ulike formene for alan, samt alaneres etnonym for seg selv, iron, indikerer en tidlig diaktisk utvikling fra det iranske arier. Kaukasisk Albania, også kjent som Aguank, Ardhan og Arran,var navnet på en historisk region i det østlige Kaukasus, som eksisterte der hvor Aserbaijdsjan ligger i dag.
Mens de fleste romanske språk bruker betegnelsen alamanni bruker noen, inkludert italiensk tedeschi, mens gammel norsk, finisk og estisk har tatt navnet fra saksisk. Den engelske termen germaner har blitt funnet i klassiske latin brukt av Julius Caesar og senere Tacitus, og kom senere til å skifte ut Dutch og Almains.
Filed under: Uncategorized
