Urartisk er bevitnet fra 900-700-tallet f.vt., som det offisielle skriftspråket i Urartu, og ble trolig talt av en majoritetsbefolkning i området rundt Van og det øvre Zab, som vil si den øvre delen av Tigris. Språket klassifiseres sammen med hurrittisk, som ble talt av hurrierne (kileskrift: Hu-ur-ri), på assyrisk også kjent som hurritter, i den hurro-urartiske språkfamilien.
Det armenske ordet hur/hur-ri er en variant av ar/har/hur, som betyr ild/gnist på armensk, og er det samme som ar. Disse armenske hurri (Ḫu-ur-ri) stammene kom fra regionen ved Van, eller Biaini, også kjent som Urartu eller Ararat, i det armenske høylandet. I løpet av bronsealderen befant de seg i den nordlige fruktbare halvmånen, i det som i dag er Irak, Syria (også kjent som Aram) og Tyrkia. Syria, hurriernes arnested, ansees som et viktig sted historisk sted.
Det meste av hurriernes oppkonstruerte historie stammer fra dokumenter funnet i bibliotekene til andre av tidens folk, inkludert hettittene, akkaderne, sumererne og egypterne. Men alt tyder på at alle disse folkene hadde sine kulturelle røtter fra hurrierne, som synes å ha vært til stede i den transkaukasiske regionen siden tidenes morgen. Hurrierne skapte flere store byer i dette området, som blir ansett for å være vår sivilisasjons vugge.
Hurrierne var mesterlige kunstnere, ikke minst når det gjelder keramikk, den såkalte khabur og Nuzi keramikken. Deres keramikk ble eksportert til ulike steder i Mesopotamia og i området vest for Eufrat. Keramikken, som er karakterisert av rødt malte linjer med et geometrisk triangulært mønster og prikker i brunt og svart, ble også høyt verdsatt i Egypt.
Hurrierne var også kjente som gode smeder, blant annet var det fra dem at sumererne lånte deres kobber, som ble eksportert sørover til Mesopotamia fra det armenske høylandet, terminologi fra. Khabur hadde en sentral posisjon i metallhandelen og kobber, sølv og tinn var tilgjengelig fra de hurrisk-dominerte landene Kizzuwatna og Ishuwa i Anatolia.
Hurrierne hadde en nær kontakt med hester. Trolig introduserte de hester til Vest Asia fra andre siden av Kaukasus omkring 2000 f.vt. Kura-Araxes kulturen er kjent for produksjonen av hestetrukne hjulvogner. Kappadokia betyr landet med de fine hestene og Ishuwa betydde rett og slett hestelandet.
Terminologien brukt i forbindelse med hestene inkluderer mange ariske låneord, noe en hestetreningsmanual hvor forfatteren er kjent som Kikkuli mitanneren vitner om. Dette indikerer at en elite i det hurriske samfunn var et arisk folk som invaderte regionen med deres hester og vogner.
Ved tidlig jernalder hadde hurrierne i stor grad blitt assimilert med andre folk, kanskje bortsett fra kongedømmet Urartu i det armenske høylandet, sentrert rundt de fjellkledde regionene ved Vansjøen.
Aratta
En tidlig armensk stat er Uratri, på assyrisk kjent som Urartu og på sumerisk som Aratta. Dette var et mytisk eventyrland som opptrer i sumerisk og mesopotamisk mytologi og myter, inkludert et som forteller om Enmerkar og Lugalbanda, to tidlige og antagelig legendariske konger i Uruk som også nevnes i den sumeriske kongeliste.
Det var et fabelaktig rikt sted fylt med gull, sølv, lasursteiner og andre kostbare materialer, samt dyktige håndverkere å behandle dette. I tillegg er det hjemstedet til gudinnen Inanna, som kommer fra det ariske Hannhanna, som betyr bestemor, som kom til å overføre sin tilhørighet fra Aratta til Uruk, som synes å ha erobret Aratta. Sumererne forsøkte å mestre håndverket slik man hadde gjort i Aratta og å bygge en ziggurat etter mønster fra den i Aratta, som var tilegnet Inanna.
Armenia, Urartu/Ararat, Uratri og Aratta er alle ulike navn (iransk, assyrisk, hurrisk og sumerisk) på samme stat. Det kommer fra Arat, også kjent på avestan som Asha (aša), som korresponderer med det mellompersiske ard (Ardini, som var byen til Khaldi, også kjent som Mushasir, slangens utgangspunkt), det gammel persiske arta og det vediske ṛta.
Begrepet er nært forbundet med ild, ettersom ild blir ansett som en kraft som tilkaller alle de andre Amesha Spentas og gir dem varme og livets gnist. Det armenske ur (Urartu), hur (hurriere) og ar (Aratta og Armenia) er alle varianter av som betyr ild/gnist på armensk.
I Yasht 17.20 hevder Angra Mainyu at Zoroaster brandt ham selv med Asha Vahishta. I Vendidad 4.54-55 blir det å snakke imot sannheten og bryte et løfte oppdaget gjennom konsumpsjon av vann, ild og belysning som har makten til å oppdage skyld.
Analogien om sannheten som brenner og oppdage gjennom ild star de tom allerede i de tidligste tekstene, som vil si Gathas og i Yasna Haptanghaiti. Et individ som har passert garmo-varah, ildprøven, har fått fysisk og spirituell styrke, visdom, sannhet og kjærlighet med klarhet (Yasna 30.7), og ifølge den post-sassanidiske Dadestan i denig vil en elv av smeltet metall dekke jorda på dommedag. De rettferdige vil da de trer i denne elva fornemme det smeltede metallet som et bad med varm melk, mens de urettferdige vil bli forbrent.
I moralsfæren representerer aša/arta, som betyr rettferdighet og det rette, samt sannhet og realitet eller orden og er et altomfattende kosmisk prinsipp som ligner på Heraklitus konsept Logos. Det er konseptet for hva som har blitt kalt for bekjennelsesbegrepet innen zoroastrianismen. Termens betydning er kompleks ettersom den har en rette betydninger som er basert på konteksten det inngår i.
Det motsatte av arat er druh, som betyr lidelse og utprøvende demon på sanskrit, og druj på avestan, som betyr løgn. Dette stammer igjen fra den protoindoeuropeiske roten dhreugh, som også i tysk har blitt til Trug, som vil si svindel og bedrag, fra det gammelnorske draugr og mellomirske airddrach, som betyr spekter og spøkelse.
Ordet er samtidig navnet på guddommen Asha, på avestan Amesha Spenta, eller Sandaramet innen armensk mytologi, som er hypostasis eller genius av sannhet eller rettferdighet. I den yngre Avesta er denne figuren kjent som Asha Vahishta, som betyr den sanne, mens det på mellompersisk er Ashawahist eller Ardwahisht og på nypersisk Ardibehesht eller Ordibehesht.
Filed under: Uncategorized
