Den mesolittiske natufiske kulturen som oppsto i Levanten gjennom en blanding mellom afrikanske, og da ikke minst Halfan kulturen (18.000-15.000 f.vt.) i Nubia og Egypt som representerer haplogruppe E3b og det protoafroasiatiske språket, hadde vært en av hovedimpulsene til den epipalaeolittiske Kebaran kulturen (18.000-10.000 f.vt.), lokale tradisjoner, som trolig representerer haplogruppe J1, samt innflytelse fra det nordlige Mesopotamia, som vil si den fruktbare halvmåne, utviklet de første byene og det første jordbruket som kom til å spre seg til alle kanter.
Den følgende Pre-Pottery Neolithic A (PPNA) (9000 f.vt.), samt de etterfølgende Pre-Pottery Neolithic B (7500-6000 f.vt.) og (6200-5900 f.vt.), som trolig representerer haplogruppe J2 og de kaukasiske- og alaroidiske språkene, representerer den neolittiske perioden i Levanten og resten av regionen. De utviklet seg fra den tidligere natufiske kulturen, men viser tegn på tilsig fra det nordlige Mesopotamia, Anatolia, og en nordlig opprinnelse.
Natuferne var beslektet med Khabur kulturene. Kulturene i Khabur elvedalen ga opphav til Shulaveri-Shomu kulturen i den transkaukasiske regionen, i det armenske høylandet og Georgia, datert til 6000-4000-tallet f.vt. Shulaveri kulturen førte videre inn i Kura-Araxes eller den tidlig transkaukasisk kulturen, 4000-2200 f.vt., i det samme området, som hadde en heterogen etno-lingvistisk befolkning, ikke minst bestående av hurriere.
Kura-Araxes spredde seg fra Ararat slettene, men spredde der i fra til Georgia og vestover til Erzurum slettene, sørvestover til Kilikia og sørøstover til sør for Urmia bekkenet og sjøen Van ned til grensene til Syria. Da ga opphav til den senere Khirbet Kerak keramikken funnet i Syria og Kanaan etter det akkadiske imperiets fall.
Hurrierne levde i det nordlige Mesopotamia og i området øst og vest. De hadde trolig sin opprinnelse i Kaukasus. Deres hjemland var Subartu i Khabur elvedalen, men de kom senere til å etablere seg som herskere over større og mindre kongedømmer utover det nordlige Mesopotamia og Syria fra 2.500 f.vt.
De ekspanderte fra Kaukasus til det nordlige Mesopotamia og Kirkuk, Nuzi, Urkesh osv. De kom til å infiltrere og okkupere en bred stripe av fruktbart jordbruksland som strakk seg fra Khabur elvedalen, hvor de i likhet med sumererne, trolig kom fra, og til skårningene av Zagros fjellene.
Trolig representerte Kura Araxes kulturen eller den beslektede maykop kulturen de anatolisk talende. Mens anatolierne reiste sørvestover reiste de andre indoeuropeisk talende nordover. Anatolia var den første utbryter fra den indoeuropeiske språkfamilie. Armenerne viser likheter med alle indoeuropeiske folk og språket kan sies å være nært beslektet med paleobalkansk, som regnes som noen av de første indoeuropeiske språkene, og da ikke aller minst med frygisk og gresk, samt indo-iransk, nærmere bestemt indo-arisk.
Subar eller Subartu lå ved Tigris nord for Babylonia. I følge den sumeriske mytologiske episke verket Enmerkar og herren av Aratta var dette et av de landene hvor språkene ble forvirret, mens Hamazi (Hamath), Sumer, Uri-ki (Akkad) og Martu (Mari) utgjorde de andre. De tidligste referansene til de fire kvarterene til kongene av Akkad nevner Subartu som et av disse sammen med Martu, Elam og Sumer.
I sen natufisk tid ble den harifiske spiss, en typisk pilehode laget av et regulært blad, vanlig i Negev. For første gang blir pilespisser funnet blant steinverktøyet, noe som antyder forbedret jaktteknikk. Mikrolittiske spisser er et karakteristisk trekk ved denne industrien med den harifiske både ny og særlig diagnostisk.
Dette var den harifiske jeger-samler kulturen (8.800/8.500- 8.000/8.200 f.vt.) i det sørlige Levanten, som er en spesialisert regional kulturell utvikling av den epipalaeolittiske kulturen i Negev ørkenen og korresponderer til den siste fase av den natufiske kulturen. Den er karakterisert, slik som den natufiske kulturen, av semi-undergrunnshus, som ofte er mer forseggjort enn de natufiske. Den er begrenset til Sinai og Negev og er samtidig med den sene natufiske eller Pre-Pottery Neolithic A, som ble dannet med tilsig fra nord.
PPNB kulturen forsvant under den 8.2 kiloår hendelse, en term som klimatologer bruker foren plutselig nedgang i globale temperaturer som fant sted for 8200 år siden, omkring 6200-tallet f.vt. og som varte i de neste 200-400 årene.
Det var trolig i denne tiden, under den klimatiske krisen, at Circum Arabian Nomadic Pastoral Complex, en gruppe kulturer som utviklet nomadisk pastoralisme og som kan ha vært den opprinnelige kulturen for det protosemittiske språket som kom til å ekspandere i regionen, utviklet seg, og da ikke minst på grunn av det økte fokuset i PPNB kulturene på dyrehold, samt en sammenblanding med de harifiske jegersamlerne i den sørlige delen av Levanten, som hadde forbindelser til de mesolittiske kulturene i Fayyum og Egypts østlige ørken, viss verktøypakke minner om den til den harifiske.
Uansett hvordan de afroasiatiske kulturene utviklet seg så kom de semittiske språkene som trolig utviklet seg i nærheten av rødehavskysten seg. Fuktige og fruktbare forhold under den neolittiske subpluvial, som hadde begynt på 7000-tallet f.vt., førte til økt menneskelig bosetting i Nilen dalen i Egypt, så vell som i de neolittiske samfunnene i Sudan og Sahara. Kulturer som lagde klippekunst, slik som i Tassili n’Ajjer i det sørøstlige Algeria, florerte under denne perioden. Da det grønne og fruktbare Sahara tørket inn i etterkant av den neolittiske subpluvial reiste folk i alle retninger omkring 4000 f.vt.
Menneskelige levninger funnet i Gobero i Ténéré ørkenen i det nordøstlige Niger viser at de tidligere kifferne (7.700-6.200 f.vt.) etter hvert ble skiftet ut med tenerere (5.200-2.500 f.vt.). En analyse av sistnevnte viser at sistnevnte ikke var relatert til dagens folk i regionen, men hadde flere fellestrekk med mediterranerne. Da regionen ble tørr forsvant tenererne. De fulgte trolig dyrene et annet sted hen, og da trolig til Levanten. Men kraniestudier av Gobero har også identifisert kiffierne, som forsvant for 8000 år siden, for å være mekhtoider fra Nord Afrika, som DNA studier så langt har vist å være eurasiatiske.
Den kapsiske kulturen, en mesolittisk kultur i Maghreb som varte fra 10.000 til 6.000 f.vt. og som blir identifisert som en mulig kultur for dem som talte det afroasiatiske stamspråket, som synes å ha sin opprinnelse i det østlige Afrika for 10.000- 7.000 år siden, blir som oftest ansett for å være relatert til dem som talte berber og/eller tsjadisk.
Anatomisk var de moderne mennesker, som tradisjonelt blir klassifisert i to rasetyper: Mechta-Afalou og proto-mediterranean når det kommer til kraniemorfologi. Mens noen hevder at de innvandret fra øst og ser den kapsiske kulturen som brakt vestover fra Rødehavskysten er det andre som hevder at de var lokale folk. Spredningen av de afroasiatiske språkene kan ha vært et svar på Sahara pumpen da Shara tørket ut.
I de følgende Munhatta og Yamukian post-keramikk neolittisk kulturer som etterfulgte den fortsatte rask kulturell utvikling på tross av at PPNB kulturen fortsatte i Amuq dalen hvor den fikk innflytelse på utviklingen av den senere Ghassulian kulturen, som refererer til en kultur og arkeologisk fase som daterer seg til middelkalkolittisk periode i det sørlige Palestina (3800-3350 f.vt.).
Den ghassulianske kulturen (5.000-4.100 f.vt.), som er å finne i Tulaylat al-Ghassul i Jordandalen i nærheten av Dødehavet i dagens Jordan, korresponderte til den halafiske kulturen i det nordlige Syria og Mesopotamia. Den tok over for Minhata og Yarmoukian (8500-4300 f.vt.) kulturene og synes delvis å ha utviklet seg fra en sammenslåing av Pre-Pottery Neolithic B i Amuq dalen med Minhata og nomadiske pastoralister av Circum Arabian nomadic Pastoral Complex.
Den ghassuliske kulturen opptrådte i sammenheng med den eldre Peron, en periode med mildere værforhold som favoriserte plantevekst som begynte 5000/4900 og varte til 4100 f.vt., har vært identifisert med flere steder i det sørlige Palestina, spesielt i regionen Beersheba.
Den Ghassuliaske fasen var karakterisert av små landsbyer av blandet jordbruksfolk og migrerte sørover fra Syria og inn i Israel. Hus var bygget av muddermurstein dekket med remarkable polykrom murmaling. Deres keramikk var høyt utarbeidede, inkludert skåler og hornformede drikkebegre, noe som indikerer kultivering av vin. Det var en kalkolittisk kultur som også smeltet kobber.
Den ghassuliske kulturen ville bestått av semitter etter delingen mellom nordvestsemitisk, søsrøstsemitisk og proto-akkadisk, som ville ha vært et av språkene assosiert med ubaid kulturen. Den henger sammen med den amratiske i Egypt og kan ha hatt handelsforbindelser med tidlig minoisk kultur på Kreta.
Den ghassuliske fasen synes å ha vært formativ for den kanaanittiske sivilisasjonen hvor en kalkolitisk struktur gikk forran en blandet middelhavsøkonomi, som involverte intensiv subsistensproduksjon av kultivert frukt og grønnsaker, ekstensive dyrking av frø og korn, transhumane og nomadiske pastoralsystemer av dyrehold og kommersiell produksjon av vin og oliven slik som på Kreta.
Den ghassuliske perioden skapte basisen for den mediterraneanske økonomien som har karakterisert området like siden. Perioden er assosiert med økende urbanisering hvor folk trolig startet med å bo i mindre bystater, hvor av en av dem var Jeriko, på tross av urbaniseringen lå betraktelig etter den i Egypt, Mesopotamia og Syria hvor fra Hamoukar utviklet seg fra 3.500 f.vt.
Områdets beliggenhet ved senteret for tre handelsruter som forbandt tre kontinenter gjorde det til et møtested for religiøs og kulturell inflytelse fra Egypt, Syria, Mesopotamia og Lilleasia. En kystrute forbandt det østre middelhavsområdet. Urban utvikling begynte igjen og kulminerte i tidlig bronsealder slik som Ebla, som ble annektert av Sargon av Akkad og deretter av Naram-Sin i 2.300 f.vt.
På grunn av at de klimatiske forholdene endret seg kom kulturen i Levanten til å utvikle seg i to ulike retninger. Mens Khabur kulturene, som kom til å gi opphav til de store sivilisasjonene, utviklet seg langs med den fruktbare halvmånen i nord kom de i sør til å bli pastoralister og nomader. Det var de sistnevnte som i møtet med den afroasiatiske befolkningen kom til å utgjøre de semittiske folkene, som talte trolig også hadde talt alarodiske språk før de gikk over til å tale semittisk, som tilhører den afroasiatiske språkfamilien.
Tell Halaf, den første neolittiske kulturen, i det nordlige Syria og Mesopotamia fra 6.000-tallet f.vt., som var karakterisert gjennom en glasert keramikk malt med geometriske tegn og dyrefigurer. Den utviklet seg uten et skarpt brudd fra neolittisk III og ble etterfulgt av blant annet Shulaveri Shomu kulturen i Kaukasus og Samarra, senere Ubaid, kulturen i Mesopotamia. Halaf keramikk har blitt funnet i andre deler av det nordlige Mesopotamia, slik som i Nineveh, Tepe Gawra, Chagar Bazar og mange andre steder i Anatolia noe som viser at den ble brukt i store deler av regionen.
Kan betyr lav og Kanaan refererer til lavland på lik linje med Aram som betyr høy og står for høylandet. Aram-Nahrain står for det nordre Mesopotamia, som vil si høylandet mellom elvene. En annen mulighet er at Kanaan kommer fra den semittiske roten k-n-, som betyr å være underlagt, en mening som blir støttet av Bibelens historiefortelling hvor navnet Kanaan blir gitt til sønnen til Ham og sønnesønnen til Noa, viss barn korresponderer med navnene til de ulike etniske gruppene i Kanaan, hvor Sidon blir nevnt som hans førstefødte sønn, for å bli underlagt Shems etterkomlinger.
Kulturer som praktiserte nomadisk pastoralisme kom til å spre seg sørover og langs med rødehavskysten og flyttet østover mot Syria og inn i det sørlige Irak, hvor de i tillegg til lokalbefolkningen smeltet sammen med sumererne som på omtrent samme tid ankom fra det nordlige Mesopotamia, hvor jordbrukskulturene, som senere kom til å spre seg og legge grunnlaget for de store antikke sivilisasjonene, hadde utviklet seg. Men steder i ‘Ain Ghazal i Jordan har indikert en senere Pre-Pottery Neolithic C periode som varte mellom 8200-7900 f.vt.
Tidlige semittiske folk slik som akkadiere, som videreutviklet seg til assyrere og babylonere, amoritter, kanaanitter og arameere bygget sammen med den kaukasisk-alaroidiske befolkningen, som de ofte genetisk blandet seg med, sivilisasjoner i Mesopotamia og Levanten. To typer kamper som man kan hevde nesten alltid har eksistert der var den mellom semitter og kaukaser eller alaroid, slik som hurri-urartiere og sumerere, som var de første jordbrukerne og de som kom til å utvikle de første sivilisasjonene, hvor semitter utgjorde ørkenbefolkningen, mens de andre utgjorde bybefolkninger, samt den mellom sjøfolkene og jordbrukerne i innlandet.
Semittene, som etter hvert kom til å få herredømme over store deler av regionen, mistet etter hvert deres politiske herredømme på grunn av intern strid og angrep på ikke semittiske folk fra blant annet egyptere, hettitter og indoiranere. Mens akkadisk, og senere assyrisk og babylonsk, som er to assyriske dialekter, og deretter arameisk hadde vært lingua Franca i Mesopotamia og Levanten ble dette etter hvert skiftet ut med gresk i etterkant av Alexander den stores erobringer.
Det var under Shalmaneser III, i 853 f.vt., at en koalisjon, alliansen av de 12 kongene, dannet av kongedømmene Egypt, Hamath, Arvad, ammonittene og andre nabostater under ledelse av kong Hadadezer av Damaskus også kjent som Adad-idri, og kanskje identisk med Ben Hadad, og Ahab av Israel slo assyrerne ved slaget ved Karkar på tross av at den assyriske kongen fortsatte hans forsøk på å underlegge seg Israel og Syria. Denne kampen er kjent for å inkludere flere krigere enn noen gang tidligere i historien og for første gang å nevne noen folk, slik som araberne. Det hele skrevet ned på Kurkh monolitten.
Første gang etnonymet arab dukker opp i en skriftlig kile er en assyrisk innskrift fra 853 f.vt. hvor Shalmaneser III lister en kong Gindibu av matu arbai, det arabiske land, blant de folk han slo ved Karkar. Noen av navnene som blir nevnt er aramaiske, mens andre er de første protoarabiske. Hebrew bibelen refererer til Arvi folket. Det er en betegnelse på ulike semittiske ørkenfolk i den syriske ørken og Arabia. Dette passer bra med at de tidligste proto-arabiske eller eldre nordarabiske tekster er skrevet i ulike variasjoner av epigrafisk sørarabisk musnad skrift, inkludert de hasaeanske inskrifter fra det østlige Saudi Arabia fra 800-tallet f.vt., de lihyanittiske tekstene fra sørøst Saudi Arabia fra 600-tallet f.vt. og de thamudiske tekstene funnet i Arabia og Sinai.
Området som tidligere var kaukasisk- eller alaroidisktalende, ettersom blant annet de protoarmenske og protoindoeuropeiske hurri-urartierne, som var nært beslektet med blant annet sumererne, dannet hoveddelen av befolkningen, kom etter hvert som landskapet i de sørlige delene tørket ut og nomadetilværelse ble gjeldende, fra 5000 f.vt., å bli semittisk.
Nabateerne, som kan sies å være en slags arabere under arameisk innflytelse, var nomadiske nykommere som flyttet inn i territoriet fraflyttet av edomittene, som ankom regionen flere århundrer før dem. Det babylonske fangenskapet som begynte i 586 f.vt. åpnet et maktvakum i Judah og da edomittene flyttet inn i de judeiske grressområdene begynte nabateiske inskrifter å dukke opp i tidligere edomittisk territorium. Kjente steder var Petra i Jordan, Bosra i Syria, Hegra eller Mad’in-Salah i nordvest Saudi Arabia og Shivta i Negev ørken.
Deres tidlige innskrifter var på aramaisk, men med den økte arabiske tilstedeværelsen, som fra 400-tallet ble overveldende, gikk de gradvis over til arabisk og da de var skriftlærde ble det dem som kom til å utvikle den arabiske skriften. Det nabateiske alfabet ble deretter adoptert av araberne i sør og utviklet til det moderne arabiske på 400-tallet f.vt. Dette kommer frem via de safaitiske inkriftene fra 100-tallet f.vt., samt de mange arabiske personalnavn i nabateiske innskriftene. Noen innskrifter fra Qaryat al-Faw ved Sulayyil har en dialekt som ikke lenger er protoarabisk, men pre-klassisk arabisk fra 200-tallet f.vt.
Som en alliert av det romerske imperiet fortsatte det nabateiske kongedømmet å blomstre i det første århundet. Dets makt strakk seg langt inn i Arabia langs med Rødehavet til Yemen og Petra var en kosmopolitisk markedsplass. Under Pax Romana mistet de deres krigerske og nomadiske vaner og førte jordbruk og handel. Riket fungerte som buffer mellom Roma og de ville hordene fra ørkenen.
På 300-tallet gikk de over fra å skrive på arameisk til gresk og hundre år senere gikk de over til kristendommen, men for Trajan (52-117 ) reduserte hovedstaden Petra og brøt den nabateiske nasjonen, Nabatea, som lå mellom Sinaihalvøya og den arabiske halvøy med kongedømmet Judea i nord og det Ptolomaiske Egypt i sørvest, gjennom å annektere den i 106 og danne den kortvarige romerske provinsen Arabia Petraea.
De nye arabiske erobrerne fant at nabateerne hadde blitt jordbrukere. Deres land ble delt mellom de nye qahtanittarabiske stammekongedømmene Ghassanid, som var en bysantisk vassal, og det arabiske himyarittiskvassalkongedømmet Kindah i Nord Arabia. Araberne hadde gjort seg gjeldende, noe som de også kom til å gjøre i tiden som kom og da ikke aller minst i forbindelse med Islams erobringer på 600-700-tallet.
Filed under: Uncategorized
