Dannebrog er Danmarks flagg som ifølge legenden falt ned fra himmelen under et av Valdemar Sejrs (1170 – 28. mars 1241 i Vordingborg) slag i Estland. Flagget er rødt med et hvit kors som går helt ut til kantene av flagget, og den vertikale korsarmen er forskjøvet mot stangen. Dannebrog betyr danenes fane eller rødfarget fane.
Det regnes som Europas eldste offisielle flagg i kontinuerlig bruk. Det var også Norges flagg i unionstiden med Danmark til 1814. Det selvstendige Norge innførte samme år som et foreløpig norsk flagg Dannebrog med Norges riksvåpen i kantonen, det øvre feltet nærmest stangen.
Korsutformingen på det danske flagget ble senere overtatt av de andre nordiske landene; Sverige, Norge, Finland, og Island, og av de selvstyrte områdene Åland og Færøyene. Flere regioner med tilknytning til Norden har offisielt eller uoffisielt tatt i bruk varianter av nordiske korsflagg.
Ifølge legenden ble ikke flagget laget av mennesker, men falt ned fra himmelen under Slaget ved Lyndanisse (i dag Tallinn i Estland) den 15. juni 1219, som i dag kalles valdemarsdag. Korstoget i 1219 var med en mektig hær som estlenderne ikke kunne stå seg imot.
Det er usikkerhet om hvorvidt tid og sted er korrekt. Blant danskenes allierte under dette slaget var Malteserordenen, hvis flagg ble overtatt av danskene under navnet Dannebrog. Malteserordenen er også kjent som johanitterordenen, og kom til Danmark ca. 1160.
Johannitterordenen, også kjent som hospitalsbrødrene, var en kristen ridderorden som oppstod i Jerusalem med militære funksjoner som ble opprettet under korstogene. Dette som en av de tre store ridderordenene under korstogstiden; de to andre var Tempelridderordenen og Den tyske orden.
Johannitterne hadde svart drakt med hvitt kors på venstre side av brystet. Ordenens fane var rød med et hvitt kors, og i 1259 fikk ordenen lov til å bære røde overkjortler med hvitt kors. Mange johannittersegl viste Døperen Johannes hode på et sølvfat – ordenen er oppkalt etter ham.
Etter at ridderordenene ble presset ut av Palestina slo ordenen seg ned på Rhodos i 1309 og virket der til de ble drevet ut av den osmanske sultanen Suleimans hær i 1522. Etter Rhodos flakket ordenen rundt om i Europa før den fikk etablere seg på Malta i 1530 etter ordre fra paven og spanskekongen. Som leie for øya skulle ordenen gi kongen en Malteserfalk hvert år på allehelgensdag. Ordenen regjerte på Malta frem til den ble kastet ut av Napoleon i 1798.
I dag er ordenen mest kjent under navnet Malteserordenen, en geistlig ridderorden som idag fungerer som en veldedig organisasjon. Ordenen hevder suverenitet, har fulle diplomatiske relasjoner med et stort antall av verdens land og har permanent observatørstatus i FN. Organisasjonen inngår i Den katolske kirke, der dens fyrste og stormester – Fra’ Matthew Festing (fra 2008) – har protokollarisk rang rett etter kardinalene. Malteserordenen har idag hovedkvarter med ekstraterritoriell status i Roma.
Malteserordenen er en av verdens mest eksklusive ridderordener, og består fra gammelt av bare av adelige medlemmer (med visse nyere unntak). Medlemskap er kun ved invitasjon, og er inndelt i ulike klasser. Viktigst er skillet mellom riddere som avlegger religiøse ordensløfter og riddere som ikke gjør det.
Johanitterordenen slo seg på slaveri i korstogsområdene. Johanittene drev store sukkerplantasjer og -raffinerier i det hellige land. Hvis slavene gikk over til kristendommen, måtte de settes fri, så slaveeierne både i det hellige land og i Spania sørget for at misjonærer ikke fikk forkynne for dem. I første halvdel av 1200-tallet befalte derfor paven at alle slaver skulle ha adgang til Guds ord, men at de ikke skulle settes fri selv om de lot seg døpe.
Danmark er det første eksempelet på at et helt land ble skattlagt til inntekt for korstogene, idet Valdemar den store bevilget ordenen en penning i årlig skatt av hver eneste husholdning. Privilegiet medførte at johanitternes hovedkloster i Antvorskov ved reformasjonen i 1536 var Danmarks nest rikeste (etter Sorø).
Den eldste kilden sier: «Dansker i året 1208 kjempet i Livland, i dagens Estland på et sted som kalles Felin, og (da de nesten var slått) ydmykt påkalte Guds hjelp, da oppnådde de den nåde, at de straks mottok et flagg, som falt ned fra himmelen, tegnet med et hvitt kors på en ullduk.»
Tradisjonen forteller videre at et himmelsk røst samtidig fortalte at danskene ville seire under dette tegnet, noe som de også gjorde. Det er usikkert hva som egentlig skjedde under slaget ved Lyndanisse eller slaget ved Fellin, og kildene er først skrevet ned 300 år etter begivenhetene skulle ha funnet sted.
Flaggets utforming minner imidlertid om den tyske Johannitterordenens ordensdrakt; riddere fra denne korsfarerordenen deltok i invasjonen av Estland, og har muligens vært avgjørende for slagets utfall.
Det tidligere italienske kongehuset Savoias våpen stammer sannsynligvis også fra Johannitterordenen; det er nesten identisk med Dannebrog og sees fortsatt på offisielle bygninger fra kongedømmets tid 1860-1946, som i den franske regionen Haute-Savoie, stedet hvor slekten Savoia stammer fra.
Latvias flagg, som dog ikke er avbildet som et kors, kan også spore sine rød-hvite farger tilbake til slaget ved Felin. Det er grunn til å tro at dette er to begivenheter som kan være blandet sammen.
I antikken og middelalderen var det ikke vanlig at land hadde egne nasjonalflagg. Herskere og stormenn hadde derimot sine flagg, og kongens flagg var det som hans krigsfolk skulle samle seg rundt.
På Bayeux-tapetet fra omkring 1068 fører baktroppen et rødt flagg med et hvitt kors, muligens danske slektninger til Vilhelm Erobreren ( (født ca. 1027, død 9. september 1087) som i front fører Sankt Georg-korset i slaget ved Hastings i 1066.
Vilhelm Erobreren, født i Falaise i Normandie, var «uekte» sønn av Robert, hertug av Normandie, og garverdatteren Herleva. Han var en etterkommer av den norske vikingen Gange-Rolv, som ifølge Snorre ble utropt til hertug av Normandie på Harald Hårfagres tid (født ca. 850 og død ca. 931-932). Navnet på dette området skal være avledet av ordet “nordmann”.
Gange-Rolv var en norsk vikinghøvding og sagafigur som egentlig het Hrólfr Rögnvaldsson (ca. 860-932) og var sønn av Ragnvald Mørejarl, kjent som jarlen som klippet Harald Hårfagre etter at Norge var samlet til ett rike.
Harald Hårfagre (gammelnorsk: Haraldr hárfagri) (født ca. 850 og død ca. 931-932) regnes som den første kongen over en større del av Norge. Han var konge over Sogn fra om lag 860 og regnes ofte som konge over Vestlandet og Trøndelag fra ca. år 872 til sin død.
I følge norsk og islandsk tradisjon er Gange-Rolv identisk med den historiske Rollo, som i 911 ble utnevnt til hertug over Normandie. Rollos opphav er imidlertid omdiskutert. I følge tradisjonen skal han være fra øya Vigra ved Ålesund. En av dem som stiller seg bak de tidligere nevnte tradisjonene er Jón Viðar Sigurðsson.
En sannsynlig slektning, Vilhelm Erobreren av Normandie, erobret Englands krone ved å beseire Harald II av England i slaget ved Hastings i 1066, og ble dermed den første normanniske konge av England. Det er ikke bevart noen levninger etter Rollo, men høsten 2010 skal to av hans etterkommere gentestes for å slå fast hvor han har sitt opphav.
Ioannis Skylitzis Krønike fra Biblioteca Nacional, Madrid, viser væringer fra Miklagaard omkring år 1100 med et rødt flagg med et hvitt kors. Dermed er både flagget og navnet dokumentert senest fra Valdemar Atterdags tid og kan stamme fra de estiske korstogene bare 150 år tidligere.
Den tidligste kilden som sikkert dokumenterer det røde flagget med hvitt kors som symbol for Danmark, er den nederlandske våpenboken «Gelre» (Wapenboek Gelre) fra midten av 1300-årene. Våpenboken avbilder rundt 1700 våpen for europeisk adel, blant dem det danske kongevåpen. Som en del av skjoldets tilbehør vises en lansespiss med en kvadratisk dannebrogsfane.
Dannebrog er også dokumentert som symbol for Danmark i kong Erik av Pommerns store unionssegl fra 1398. Seglet viser våpenet for Kalmarunionen, sammensatt av våpnene for de nordiske rikene og for Pommern.
I Danmarks våpen med de tre blå løver på gull i skjoldets øvre (heraldisk) høyre felt bærer den øverste løven et lite dannebrogsflagg. Korset som deler skjoldet har også vært tolket som et dannebrogskors, men det er mer sannsynlig at det viser til det unionsflagget som Erik forsøkte å innføre for Kalmarunionen, et rødt kors på gul bunn.
I borgerkrigen grevefeiden, en hovedsakelig dansk konflikt og innbyrdeskrig, men med ringvirkninger i hele Nord-Europa, anvendte den ene parten et stripet flagg, blått, gult og rødt i riksvåpenets farger, og den andre parten, den seirende, brukte et rødt-hvitt korsflagg med fire like lange armer.
Det svenske flagget har sitt opprinnelse på 1500-tallet og kan stamme fra et gult kors på blå bakgrunn som finnes i det store riksvåpenet som ble laget av Karl Knutsson (Bonde) på 1400-tallet eller en blå-gul kopi av Dannebrog, Danmarks flagg.
Karl Knutsson Bonde, Karl VIII, (født 1408 eller 1409, død 15. mai 1470), var svensk riksforstander 1438–1440, konge av Sverige tre ganger: 1448–1457, 1464–1465 og 1467–1470. Han var også konge av Norge 1449–1450 som Karl I. Karl var sønn av Knut Bonde (Tordsson) og Margareta Karlsdotter (Sparre av Tofta).
Filed under: Uncategorized
