Ungtyrkerne er den vestlige betegnelsen på den tyrkiske organisasjonen Committee of Union and Progress (CUP), som begynte som et hemmelig samfunn etablert som “Committee of Ottoman Union” i Istanbul i 1889, men som ble endret til en politisk organisasjon, og deretter til et offisielt politisk parti, og allierte seg med Ungtyrkerne i 1906.
Denne komiteen begynte som en liberal reformbevegelse i Der osmanske riket og besto først av offiserer, militære leger og nasjonalistiske politikere og administratorer som var motstandere av datidens enevoldsherskere, sultan Abdul Hamid II
Ungtyrkernes ideologiske målsetninger hadde mange trekk til felles med den armenske nasjonale frigjøringsbevegelse, og da ikke minst den mot Sultan Abdul Hamid, noe som førte til at de på mange områder samarbeidet.
Ungtyrkerne ble raskt undertrykket og forfulgt av de osmanske styresmaktene for sine krav om demokratisering og reformer, men kom til makten under Ungtyrkrevolusjonen i 1908, som brøt ut under inntrykk av begivenhetene i Russland 1905–07.
Den umiddelbare foranledning til omveltningen var den russisk-britiske avtale av 1908 om kontrollen over Makedonia. De tyrkiske garnisonene i Makedonia, som ble ledet av Enver pasja, gjorde væpnet oppstand, og Abdul Hamid II ble tvunget til å gjeninnføre forfatningen av 1876 og sammenkalle en nasjonalforsamling. 1909 ble sultanen avsatt og erstattet med Mehmet 5. Regjeringsmakten ble overtatt av CUP.
Armenerne var glade for denne seieren og demonstrasjoner ble holdt hvor tyrkere og armenere bar bannere hvor det sto “frihet, likeverd og rettferd”. Men samtidig med ungtyrkernes ideologi var det en dramatisk økning i islamsk fundamentalisme i Tyrkia.
Det viste seg raskt at Ungtyrkerne ikke hadde noe presist definert sosialt program, og de kom raskt i konflikt både med de nasjonale mindretallene og arbeiderne. Som følge av dette brøt det ut en rekke streiker og politisk uro i riket, og denne oppløsningstendensen ble forsterket med Tyrkias nederlag i krigen mot Italia 1911.
Freedom and Accord Party, også kjent som Liberal Union eller Liberal Entente, var et liberalt osmansk parti under ledelse av Kâmil Pasha aktivt i årene mellom 1911 og 1913, som vil si under Den andre konstitusjonelle perioden.
Mens CUP plattformen representerte sentralistiske tendenser fremmet Freedom and Accord Party, som ble dannet av de Ungtyrkerne som var i opposisjon til CUP den 21. november 1911, en mer desentralisert agenda, inkludert utdanning på lokale språk.
Selv om de to partiene konkurrerte i valg og for det meste var sekulære ble saker av religiøs natur sensasjonelle valgtemaer, ettersom man gjennom dette kunne vinne støtte og stemmer fordi muslimenes stemme var den viktigste i Det osmanske riket.
Det ble raskt det nest største partiet i den osmanske regjeringen og dekket de fleste av provinsene i Det osmanske riket. Kun 20 dager etter sin oppstart vant partiet suppleringsvalget i Istanbul i desember samme år med en stemme.
Som en reaksjon ble det allerede i januar 1912 annonsert nytt valg. Dette for at ikke Freedom and Accord Party, som kom til å bli hovedutfordreren til CUP under 1912 valgene, skulle få tid til å organisere seg.
CUP satte i gang en kampanje med valgfusk og vold mot Freedom and Accord og vant valget i april 1912, noe som gjorde at de ble kjent under kallenavnet “Election of Clubs”. CUP vant hele 269 av de 275 setene, mens Freedom and Accord Party vant de resterende seks.
Som et motsvar ble Savior Officers, som blir ansett som den militære fløyen av Freedom and Accord Party og som hadde til oppgave å gjeninnsette den konstitusjonelle regjeringen, dannet.
Med støtte fra hæren i Makedonia krevde Savior Officers regjeringsreformer. CUPs regjering under ledelse av Mehmed Said Pasha ble veltet og en ny regjering ble dannet under ledelse av Ahmed Muhtar Pasha i juli 1912.
Denne regjeringen ble støttet av Savior Officers og Freedom and Accord Party, men også denne ble oppløst etter kun noen få måneder i oktober 1912, noe som ikke minst skyldtes utbruddet av Den første Balkan krig.
I august 1912 kalte Mehmed for et tidlig valg, men med nytt valg underveis i oktober førte utbruddet av Balkan krigen til at dette ikke ble avholdt. Nytt valg ble til slutt først avholdt i 1914.
Etter tillatelse fra sultan Mehmed V til å danne en ny regjering startet Freedom and Accords leder Kâmil Pasha diplomatiske forhandlinger med Bulgaria etter den usuksessfulle Balkan krigen.
Gjennom å benytte seg av Bulgarias krav på den tidligere osmanske byen Edirne (Adrianople) som et påskudd utførte CUP et overraskelsesangrep mot den osmanske regjeringen i 1913.
Kuppet, også kjent som overfallet på den osmanske regjeringen, ble utført av et antall CUP medlemmer anført av Ismail Enver Bey og Mehmed Talaat Bey, og regjeringen falt i hendene på CUP og mange CUP medlemmer ble satt til makten, mens marineminister, Nazım Pasha, ble drept og Kâmil Pasha ble tvunget til å resignere.
Partiet hadde i økende grad blitt splittet, og etter angrepene på rikets tyrkiske borgere under Balkankrigene i 1912–13, tok dets tre ledere, som vil si krigsminister Ismail Enver Pasha (1881-1922), innenriksminister og blivende storvesir Mehmed Talaat Pasha (1874–1921) og marinminister og guvernør i Syria, Ahmed Djemal Pasha (1872–1922), kontrollen over Det osmanske riket.
Det var dette lederskapet,kjent som Det diktatoriske triumvirat eller som De tre pashaene, som kom til å bli ansvarlige for folkemordet.
I tillegg kommer Nazım Bey og Behaeddin Shakir, som var to av partiets fremste ideologer. Disse var nå i full kontroll av alt som hendte i Tyrkia og var således i stand til å gjennomføre et folkemord når tilfellet ble gitt, presis som nazistene skulle komme til å gjøre 25 år senere.
Denne lukkede gruppen kneblet all opposisjon, både innen og utenfor partiet, noe som kan sammenlignes med hvordan nazistene kom til makten i Tyskland. Gjennom brutalt å eliminere alle liberale partier kom den osmanske regjeringen til kun å bestå av særlig utplukkede medlemmer. Samtidig ble ulydige elementer utryddet. Opposisjonspartiene, inkludert Freedom and Accord, ble fra nå av ofre for undertrykkelse og deres ledere ble arrestert eller tvunget i eksil til Europa.
Man håndplukket nøkkelpersoner innen politi- og armékåren og skapte et nettverk av personer som var ytterst lojale mot ledelsen og alltid adlød ordre, noe som blant annet framgår i en av de rapporter som Sveriges ambassadør, Anckarsvärd, sendte hjem til Sverige. Her redegjorde han for komiteens program og de ulike nøkkelpersonene.
Armenernes håp om frihet og demokrati forsvant. De tre pashaene hadde sine egne ambisiøse planer for Tyrkia, planer om å samle alle tyrkiske folk i hele regionen gjennom å ekspandere Tyrkias grenser østover over Kaukasus og hele veien inn i Sentral Asia, noe som ville skape et nytt tyrkisk imperium kalt Turan med et språk og en religion. Problemet var kun at armenernes tradisjonelle historiske hjemland lå i veien for deres planer.
Conference of the Ambassadors, som besto av tidens seks stormakter, som vil si Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Østerrike-Ungarn, Russland og Italia, hadde i desember 1912 møttes for å finne ut av hva som skulle skje i etterkant av at Balkanligaens hadde seiret i sin kamp mot Det osmanske riket i den første Balkan krig.
Enver Bey trakk Det osmanske riket fra den pågående London Peace Conference, også kjent som Conference of the Ambassadors, noe som førte landet nærmere Tyskland i forkant av Første verdenskrig. Folkemordet var underveis.
I etterkant av Første verdenskrig kom Freedom and Accord Party til å bli gjenetablert, og kom i den siste perioden av Det osmanske riket til å bli kjent for sine forsøk på å undertrykke CUP frem til partiet ble oppløst i 1919.
Mange medlemmer av CUP ble stilt for krigsrett og fengslet av sultan Mehmed VI på grunn av sin deltagelse i folkemordet, og noen ble henrettet etter en rettssak vedrørende et forsøk på å drepe Mustafa Kemal Atatürk i 1926.
Medlemmer som overlevde fortsatte sin politiske karriere i Tyrkia som medlemmer av Republican People’s Party (CPH), et kemalistisk og sosialdemokratisk politisk parti, og andre politiske partier i Tyrkia.
CHP er det eldste politiske partiet i Tyrkia. Det ble etablert under Kongressen i Sivas som en union av motstandsgrupper mot invasjonen av Anatolia. Denne unionen representerte det tyrkiske folk under Den tyrkiske frigjøringskrigen.
Unionen erklærte seg selv som et parti under navnet Peoples Party den 9. september 1923, og Den tyrkiske republikk ble annonsert den 29. oktober 1923. People’s Party skiftet deretter, den 10. november 1924, navn til Republican People’s Party (CHP).
Filed under: Uncategorized
