The transition from the hunting-and-gathering societies of the Paleolithic Era to farming-based communities—a shift commonly known as the Neolithic Revolution—culminated in the Neolithic Age. One hallmark of the Neolithic Revolution was the development of farming and cattlebreeding strategies based on sedentary societies. A new cultural pattern developed in the Kura basin of western Azerbaijan and southeastern Georgia known as the Shumatapa culture. Examples of this culture were found during excavations in the AGT pipelines corridor.

The emergence of early copper metallurgy alongside traditional stone tools marked the subsequent period, known as the Eneolithic or Chalcolithic Age. During this age, much of western Asia saw the expansion of isolated villages into regional trade systems, a hallmark of incipient civilizations.

Archaeological excavations in the early 1980s at the old Leylatapa residential area in the Garadagh region of Azerbaijan revealed novel traces of the Eneolithic Period. It was later discovered that the architectural findings (ironware, infant graves in clay pots, earthenware prepared using potter’s wheel and other features) significantly differ from the archaeological complexes of the same period in the South Caucasus. From these findings, a new archaeological culture (the Leylatapa) was discovered. Research indicates that this culture was genetically connected with the Ubeid and Uruk cultures, which were archaeological complexes in Northern Mesopotamia that date to the first half of the 4th millennium BC. It has been determined that the Leylatapa residential area was built by ancient tribes migrating from the Northern Mesopotamia to the South Caucasus during the Eneolithic Period.

In western Azerbaijan, a number of Leylatapa-related archaeological sites were uncovered within the BTC and SCP pipelines corridor, which created tremendous opportunities for critical scientific research concerned with archaeology in the Caucasus. Relevant sites include the Boyuk Kasik (438km), Poylu II (408.8km), Agılıdara (358km) settlement sites and the Soyuqbulaq burial mounds (432km). These monuments are critical for the investigation of ethnic, economic and cultural relationships within the Caucasus and Middle East, which has resulted in scientists from Europe, Russia and Georgia all showing immense interest in these sites. For example, a relationship between the North Caucasian Maykop sites and those of Mesopotamia was suspected by the scientific community for many years, however it wasn’t until archaeological excavations were conducted at the above-mentioned sites that a link was confirmed.

The Kura-Araxes civilization of the Early Bronze Age replaced the Eneolithic Period in the middle of the 4th millennium BC in the southern Caucasus. The main features of this society were the production of bronze, black, and dark gray glazed pots with hemispherical handles, the rapid development of a cattle-breeding economy, and the spread of mound-type graves. The Kura-Araxes culture extended from the South Caucasus to what is now the Republic of Dagestan to the eastern coast of the Mediterranean Sea. It came to an end in the third quarter of the 3rd millennium BC.

Three kurgan (burial mound) monuments referring to the Kura-Araxes culture have been discovered and excavated in the western side of Shamkirchai river along the pipeline route on 332- 333 km in Azerbaijan. Excavation of these kurgans has provided valuable information about the burial traditions, economic and cultural relations of the Early Bronze Age population of the region.

The Kura-Araxes civilization of the Early Bronze Age

Bet Yerah, Aparan III and Karnut I: Preliminary Observations on Kura-Araxes Homeland and Diaspora Ceramic Technologies

Prehistoric Nagorno-Karabakh, The Kura-Araxes

More on the Kura-Araxes

Kura–Araxes culture

Kura-Araxes culture, Armenian Highlands

Tepe Pissa: new investigations at a Kura-Araxes site in central western Iran

An Attempt at Dating the Starting Point of the Kura-Araxes Culture

The Southern Caucasus in Prehistory: Stages of Cultural and Socioeconomic Development from the Eighth to the Second Millennium B.C

While the Anatolian theory enjoyed brief support when first proposed, the Indo-Europeanist community in general now rejects it, its majority clearly favouring the Kurgan hypothesis postulating a 4th millennium expansion from the Pontic steppe. While the spread of farming undisputedly constituted an important event, most see no case to connect it with Indo-Europeans in particular, seeing that terms for animal husbandry tend to have much better reconstructions than terms related to agriculture. The linguistic community further notes that linguistic evidence suggests a later date for Proto-Indo-European than the Anatolian theory predicts.

The main strength of the farming hypothesis lies in its linking of the spread of Indo-European languages with an archeologically known event (the spread of farming) that is often assumed as involving significant population shifts. On archaeogenetic evidence, the actual population shift (associated with Y-chromosomal haplogroup G) was still minor compared to the component of autochthonous continuity (going back to the re-settlement of Europe following the last glacial maximum), but it was probably slightly larger than the component due to later migrations.

Around 6500 BC, while lpeople carrying haplogroup J2, based in Anatolia, the Natufians, occur in the Balkans (Starčevo-Körös-Cris culture), in the Danube valley (Linear Pottery culture), and possibly in the Bug-Dniestr area (Eastern Linear pottery culture), Mesopotamia, Iran-India and the Arabean Peninsula and Egypt, the neolithic Shulaveri Shmou culture with background from the Hassuna and Halaf cultures arrives from Anatolia to Caucasus. The Kazbeg is around 60 % haplogroup J2. There was both an migration of people carrying haplogroup J2 and R1a from Central Asia to India, where they still constitutes the higher classes.

Haplogroup J2 is found mainly in the Fertile Crescent, the Mediterranean (including Southern Europe and North Africa), the Iranian plateau and Central Asia. More specifically it is found in Iraq, Syria, Lebanon, Palestine, Turkey, Israel, Greece, Italy and the eastern coasts of the Iberian Peninsula, and more frequently in Iraqis 29.7% (Sanchez et al. 2005), Lebanese 29.7% (wells et al. 2001), Syrians 29%, Sephardic Jews 29%, Kurds 28.4%, Iranians 24%.

Kura Araxes culture, developing out of the Shulaveri Shomu culture and contemporary with the Maykop culture, is the next step before the Yamna and Catacombe culture. Around 5000 BC Archaic Pre-Proto-Indo-European, located in Anatolia, splits into splits into Anatolian, Archaic Proto-Indo-European and Early Steppe Proto-Indo-European (the ancestor of Tocharian). After 3000 BC the Greek, Armenian, Albanian, Indo-Iranian and Balto-Slavic families develop. Proto-Greek speakers move southward into Greece; Proto-Indo-Iranian moves northeast into the steppe area.

The Afanesevo culture constitutes the Tocharians, while the Androvono culture constitutes the Iranians. The Armenians is Caucasic by haplogroup but have a language coming from the Phrygians, the proto Greeks, the connection between the Greeks and the Indo-Aryans, who in their migration both migrated to the Southwst Asia and to India.

However the Armenians kept until moder days to live and to constitute a sizeable nation in the territory reaching from Lebano/Turkey to the modern days Armenia. They constituted the territory called the Armenian Highland, south of Caucasus. The Kurds, having the same roots as the Armenians, migrated, after being colonised by the Iraniansin their migration to Caucasus around 1000 BC, to the southeast, where the created Media, but have now returned to the Caucasus. The Armenians and other Christian peoples like the Assyrians has been slaughtered and got stolen their land. The people of Lebanon constitutes the Phonicians. Even if the genetical landscape continues to be more or less the same, the Arabification, Kurdification and Turkification changes the culture landcapes.

Geneticist Pierre Zalloua has charted the spread of the Phoenicians out of the eastern Mediterranean by identifying an ancient type of DNA which some Lebanese, Syrians and Palestinians share with Maltese, Spaniards and Tunisians. A seafaring civilization which reached its zenith between 1200 and 800 BC, the Phoenicians’ earliest cities included Byblos, Tyre and Sidon on Lebanon’s coast. But their link to Lebanon, whose borders were drawn as recently as 1920, has long been a subject of controversy in a country split between an array of religious communities. “Negotiating these waters is a very delicate job,” Zalloua said. “The Phoenicians were the Canaanites—and the ancestors of today’s Lebanese.” “as many as 1 in 17 men living today on the coasts of North Africa and southern Europe may have a Phoenician direct male-line ancestor.”

The Phoenicians are credited with spreading the Phoenician alphabet throughout the Mediterranean world. It was a variant of the Semitic alphabet of the Canaanite area developed centuries earlier in the Sinai region, or in central Egypt. Phoenician traders disseminated this writing system along Aegean trade routes, to coastal Anatolia, the Minoan civilization of Crete, Mycenean Greece, and throughout the Mediterranean. This alphabet has been termed an abjad or a script that contains no vowels. A cuneiform abjad originated to the north in Ugarit, a Canaanite city of northern Syria, in the 14th century BC. Their language, Phoenician, is classified as in the Canaanite subgroup of Northwest Semitic. Its later descendant in North Africa is termed Punic. The earliest known inscriptions in Phoenician come from Byblos and date back to ca. 1000 BC.

Seeking to set themselves apart from their Muslim compatriots, some Lebanese Christians have drawn on the Phoenician past to try to forge an identity separate from the prevailing Arab culture. “Whenever I use the word ‘Phoenician’, people say ‘this guy is trying to say we are not Arabs’,” said Zalloua, himself a Christian. But after five years of research, the scientist says his work has shown what Lebanese have in common. “We had a great history — let’s look at it,” he said. The genetic marker which identifies descendants of the ancient Levantines is found among members of all of Lebanon’s religious communities, he said. “It’s a story that can actually unite Lebanon much more than anything else.”

Haplogroup G, from Caucasus, the Ossetians is around 60 % of haplogroup G, is both connected with the Hattians in Asia Minor and with the Tocharians in the east. Haplogroup E is more to the south, around the Meditteranian cost, like in the Levant, Greece etc. The Semitic language, developed in close contact with the Egyptians, where the people who became semites went to in the Gaerzean period, the Predynastic Egyptian cultural phase given the sequence dates 40–65 by Sir Flinders Petrie and later dated c. 3400–3100 BC. Evidence indicates that the Gerzean culture was a further development of the culture of the Amratian period, which immediately preceded the Gerzean, but contact with western Asia during this time may have inspired the building of mud-brick niched architecture, the use of cylinder seals, and the adoption of certain ornamental motifs.

Gerzean culture was contemporary with that at Al-Madadi in the north and was characterized by a buff-coloured pottery with pictorial decorations in dark red paint; the use of a tubular drill with abrasive for stonecutting; pear-shaped mace heads; ripple-flaked flint knives; and an advanced metallurgy. Toward the end of the period, pictographic writing on pottery, slate palettes, and stone appeared, under kings employing pharaonic iconography. Lapis lazuli trade, in the form of beads, from its only known prehistoric source – Badakshan, in northeastern Afghanistan – also reached ancient Gerzeh. Some symbols on Gerzean pottery resemble traditional hieroglyph writing, contemporaneous to pre-cuneiform Sumerian script. There is also strong archaeological evidence of Egyptian settlements in southern Israel during the Protodynastic Period (generally dated 3200 BC – 3000 BC), which have been regarded as colonies or trading entrepôts.

The Dynastic culture, which immediately followed the Gerzean, developed directly out of the Gerzean and the other Upper Egyptian cultures that preceded it; gradually, during the last part of the Gerzean, the rulers in Hierakonpolis were able to create not only a cultural but also a political unification of all of Egypt, ushering in the successive dynasties of pharaonic Egypt.

The Amorites, with their Good Hadad, later understood as Seth, is quite interesting in this aspect. From the Levant, or the Arabian Peninsula the semites conquered the area occupied by the Sumerians as Akkadians.

The origin of the Etruscans (the present day Tuscany, Italy), one of the most enigmatic non-Indo-European civilizations, is under intense controversy. We found novel genetic evidences on the mitochondrial DNA (mtDNA) establishing a genetic link between Anatolia and the ancient Etruria. By way of complete mtDNA genome sequencing of a novel autochthonous Tuscan branch of haplogroup U7 (namely U7a2a), we have estimated an historical time frame for the arrival of Anatolian lineages to Tuscany ranging from 1.1 ± 0.1 to 2.3 ± 0.4 kya B.P. Thus the linguistic relationship between the names of some of the deities of the Hurrians and the Etruscans were then put to the light.

Haplogroup J2 (M172), widely believed to be associated with the spread of agriculture from Mesopotamia, Levant and Anatolia, is a subdivision of haplogroup J. It is further divided into two complementary clades, J2a-M410 and J2b-M12. J-M67 is most frequent in the Caucasus (especially Armenia and Georgia), and J-M92, which indicates affinity between Anatolia and southern Italy. Whereas J-M67* and J-M92, a subclade of haplogroup J2a that has been implicated in the ancient Greek colonization, show higher frequencies and variances in Europe and in Turkey. J-M102 illustrates population expansions from the southern Balkans. Likewise, J-M47 and J-M68 characterize very few Near Eastern and Asian samples.

Haplogroup J2a-M410, who belonged to the agricultural innovators who followed the rainfall, has been proposed that was linked to populations on ancient Crete by examining the relationship between Anatolian, Cretan, and Greek populations from around early Neolithic sites. In India it is largely confined to the upper castes with little occurrence in the middle and lower castes and is completely absent from south Indian tribes and middle and lower castes.

Haplogroup J2b-M12 was associated with Neolithic Greece (ca. 8500 – 4300 BCE) and was reported to be found in modern Crete (3.1%) and mainland Greece (Macedonia 7.0%, Thessaly 8.8%, Argolis 1.8%).

Sephardic Jews have about 29% of haplogroup J2 and Ashkenazi Jews have 23%, or 19%. It has been reported that a sample of Italian Cohens belong to Network 1.2, a group of Y chromosomes characterized by a value of the DYS413 marker less or equal to 18. This deletion has been placed in the J2a-M410 clade. However, other Jewish Cohens belong to haplogroup J1 (see Cohen modal haplotype).

Haplotype R1b, with DYS393=12, has been referenced in the literature as Haplotype 35, or ht35. They can be found in high numbers in Southeastern Europe and Western Asia. The members of this haplotype are thought to be descended from early R1b’s who found shelter in Anatolia during the Last Glacial Maximum instead of in Iberia. Descendants can be found in high numbers in the Armenian Highland and Armenia with smaller numbers throughout the Middle East, in Jewish populations, in Southeastern Europe, and in the Caucasus Mountains. There is also a sizable pocket of ht35 in Uyghur populations in western China, which is theorized to be a remnant of the Tocharians, an Indo-European speaking people that inhabited the Tarim Basin in Central Asia until later being absorbed by various Turkic peoples. Ht35 is also present in Britain in areas that were found to have a high concentration of Haplogroup J, suggesting they arrived together, most likely with the arrival of Roman soldiers.

The haplogroup is the most frequent in the Caucasus (found at over 60% in ethnic North Ossetian males and around 30% in Georgian males). Kabardinian people, of northwestern Caucasus, are known to be 29% G. Armenians are known to have around 11% of their males in HgG. G2′s are not Indo-European. They are very ancient Caucasians. Their language family was independent from all other language families. Hattis were likely related to Etruscans. Not to be confused by Hittites, Hattis were not Indo-European. They were likely Anatolian. The haplogroup G2 is seen in Uyghur Turks at 5%, Anatolian Turks at 11%, heavily concentrated on the Black Sea part, and Etruscan Tuscany people in Italy at around 15%. Uyghurs, related to the ancestors of today’s Turkey’s Turks, are a mix of European and Asian genes, almost 60 European-40% Asian.

We found traces of recent Near Eastern gene flow still present in Tuscany, especially in the archaeologically important village of Murlo. The samples from Tuscany show eastern haplogroups E3b1-M78, G2*-P15, J2a1b*-M67 and K2-M70 with frequencies very similar to those observed in Turkey and surrounding areas, but significantly different from those of neighbouring Italian regions. The microsatellite haplotypes associated to these haplogroups allow inference of ancestor lineages for Etruria and Near East whose time to the most recent common ancestors is relatively recent (about 3,500 years BP) and supports a possible non autochthonous post-Neolithic signal associated with the Etruscans.

Not only the modern Genetics prove that but even good old biological anthropologists and archaeologists had figured that out. Etruscans descend from Minor Asia because he found Urartian-like artifacts inside the tombs of the elit of the Etruscans along with similar burial customs. It is well known that Etruscan language descends from the Northwestern Caucasian linguistic group, the so called Circasian. It is descended from the Diakonof’s Alarodian family of Urarto-Hurrian languages (Hurrian and Urartian are so closely related that they were either one language or at least two extremely similar languages in the past). Some others say that it is descended from the Northeastern Caucasian group (the so called Dagestani). Anyway both groups are very similar and quite different from the Southern Caucasian linguistic group (the Cartvelian, the group from which the Hattians occured) at which Georgians constitute the greatest nation in numbers.

The Hurrians had expanded in Northern Syria, Caucasus, Zagros (where in addition with other tribes formed the Mittani and the Kassites) and when the original Hittites (the Nesites of Kanesh) were weakened due to internal political strife, the Hurrians took the opportunity and entered Minor Asia. That’s why we have Later Hittite royal names of Hurrian origin, like Urshi-Teshub, taking over. Only latter with the Kingdom of Kizzuwatna and the Luwians coming to power were the Hurrians pushed south and southwestern to the Aegean and the Mediterranean shores of Anatolia, where they created people of mixed origin like the Cilicians, the Lycians, the Pisidians, the Sidites etc. by merging with the Luwian original stock that was settled there.

After the Greeks sacked Troy, new peoples entered Anatolia from the West. These where the Phrygians and proto Armenians, both Indoeuropean (as the Luwians were too). That forced Hurrians and the other neighboring peoples to evacuate their lands and to become thieves, pirates and to give birth to the phenomenon of the Sea Peoples who traveled across all Mediterranean and reached even to Italy. There they conquered Proto Italian tribes and formed the Villanova culture. That culture gave birth to the nation of Etruscans who in later times was separated in northern and southern Etruscans. The southern were destroyed by Roman conquest, but the northern still survive (racially speaking) in Raetia, a canton of Switzerland, where they speak the Raetoromanic language, a mix of some Etruscan with Latin. For example they have the word Zinake and the Etruscans had it too (it’s the equivalent of Tinake in Hurrian). They also have words with Etruscan suffixes even nowadays.

The discovery of a sophisticated city with monumental architecture, plumbing, stonework, and a large population contradicts the idea that Hurrians were a roving mountain people in a strange land. Far from being yet another rough nomadic tribe, such as the Amorites or Kassites who were latecomers to the Mesopotamian party, the Hurrians and their unique language, music, deities, and rituals may have played a key role in shaping the first cities, empires, and states. The language has died, the music faded, and the rituals are forgotten. But thanks to the sculptors, stone masons, and seal carvers at Urkesh, Hurrian creativity can shine once again.

That idea is at odds with a long-held belief among scholars that the Hurrians arrived much later from the Caucasus or some other distant region to the northeast, drawn to the fringes of civilization after the rise of the great southern Sumerian centers of Ur, Uruk, and Nippur. Scholars long assumed that the Hurrians arrived in the middle of the third millennium B.C., and eventually settled down and adopted cuneiform as a script and built their own cities. That theory is based on linguistic associations with Caucasus’ languages and the fact that Hurrian names are absent from the historical record until Akkadian times.

The haplogroups G and J, representing the peoples of the Middle East. The high mountains blocked progress of the glaciers that were covering most of Europe and Asia, allowing a refuge for humans and animals. Haplogroup G is still common in the Caucasus region (including Armenia, Georgia, and Azerbaijan) and in the neighboring Near East. Men expanding out of the Near East carried G across much of southern Europe and northern Africa. A separate, smaller migration carried G eastward, where it is seen in low frequencies in groups as far east as China.

Alternatively, the haplogroup arose on the southwestern slopes of the Himalayas, such as Kashmir, which better explains its presence in south, southeastern, central and southwestern Asia. It is known the Indo-European Scythian people originated in central Asia; the ancestors of the Ossetians moved to the Caucasus after the Mongol advance.

Regardless of origin, whether on the northern edge of the Middle East or its far eastern edge, due to its genesis in southern Asia and its relatively great time depth, the members carrying this haplogroup were incorporated into many ancient ethnic groups in the greater region, from proto-Indo-Europeans north of the Middle East on the Russian steppes, to Semitic language speakers to Dravidian speakers and likely Babylonians as well. As further genetic testing of archeological remains continues, the history of haplogroup G will be known with more detail in the future.

Kura Araxes culture, developing out of the Shulaveri Shomu culture and contemporary with the Maykop culture, is the next step before the Yamna and Catacombe culture are all recognizerd as having haplogroup G. The initial distribution of haplogroup G in Europe may reflect a migration of agriculture-bringing Anatolian people into the Mediterranean Basin. Armenians are known to have around 11% of their males in HgG. The presence of haplogroups I, J and G in the population Finistérienne witnesses the migration of people from the Indo-European cradle to Western Europe.

A genetic study based on modern male Anatolian y-chromosome DNA has revealed gene flow from multiple geographic origins which may correspond to various migrations over time. The predominant male lineages of Anatolian males are shared with European and neighboring Near Eastern populations (94.1%). Lineages related to Central Asia, India, and Africa were far less prevalent among the males sampled. No specific lineage was determined or identified as “Hittite”, however the y-chromosome haplogroup G-M201 was implied to have a possible association with the Hattians.

Kurdish languages belong to the Iranian branch of the Indo-European language family. What is the genetic relationship between Indo-European speaking Kurdish groups and other West Asian Indo-European and non-Indo-European speaking groups? For both mtDNA and the Y-chromosome, all Kurdish groups are more similar to West Asians than to Central Asian, Caucasian, or European groups, and these differences are significant in most cases. However, for mtDNA, Kurdish groups are all most similar to European groups (after West Asians), whereas for the Y-chromosome Kurds are more similar to Caucasians and Central Asians (after West Asians) than to Europeans.

It has been suggested that some Near Eastern mtDNA haplotypes, among them Kurdish ones from east Turkey, presumably originated in Europe and were associated with back-migrations from Europe to the Near East, which may explain the close relationship of Kurdish and European groups with respect to mtDNA. Subsequent migrations involving the Caucasus and Central Asia, that were largely male-mediated, could explain the closer relationship of Kurdish Y-chromosomes to Caucasian/Central Asian Y-chromosomes than to European Y-chromosomes. Kurds migrated into the Caucasus at the end of the 19th and beginning of the 20th centuries from Turkey and/or Iran.

When compared with published data from other Kurdish groups and from European, Caucasian, and West and Central Asian groups, Kurdish groups are most similar genetically to other West Asian groups, and most distant from Central Asian groups, for both mtDNA and the Y-chromosome. However, Kurdish groups show a closer relationship with European groups than with Caucasian groups based on mtDNA, but the opposite based on the Y-chromosome, indicating some differences in their maternal and paternal histories. The genetic data indicate that the Georgian Kurdish group experienced a bottleneck effect during their migration to the Caucasus, and that they have not had detectable admixture with their geographic neighbours in Georgia. Our results also do not support the hypothesis of the origin of the Zazaki speaking group being in northern Iran; genetically they are more similar to other Kurdish groups.

The Hurrians, inhabiting largely the area of modern Kurdistan, spread widely to many parts of the Ancient Near East long before the second millennium BC. The area later occupied by Hurrians was the centre of the Chalcolithic Halaf culture, and Hurrians are thought to have also been the Khirbet Kerak culture of Syro-Palestine. However, in most parts the Hurrians made up only a minority of the population. A Hurrian population majority existed only in the Khabur River Valley and in the kingdom of Arrapha. By the first millennium BC the Hurrians had been assimilated with other peoples, except perhaps in the kingdom of Urartu. It was generally believed that they came from the Armenian Mountains.

Most Indo-Europeanists’ estimates of dating PIE lie between 4500 and 2500 BC: It is unlikely that late PIE (even after the separation of the Anatolian branch) post-dates 2500 BC, since Proto-Indo-Iranian is usually dated to just before 2000 BC. On the other hand, it is not very likely that early PIE predates 4500 BC, because the reconstructed vocabulary strongly suggests a culture spanning the Chalcolithic and Early Bronze Age, perhaps with knowledge of the wheel, metalworking and the domestication of the horse. This conflicts with the early Neolithic (8th millennium) date of Gray and Atkinson, which, even if accepted, loses significance in distinguishing between the Anatolian and the Kurgan model with Renfrew’s 2003 revision postulating a secondary Urheimat in 5000 BC, not 7000 BC.

Early separation (5000 BC) of “Northwestern IE” (Germanic, Celtic and Italic, compare Alteuropäisch) from “Balkan PIE” (Graeco-Aryan-Balto-Slavic) postulates 1500 years of common evolution of Graeco-Aryan-Balto-Slavic after separation from the Northwestern dialects. This is incompatible with the Kurgan topology of the Indo-European family tree, and with mainstream linguistics which places Balto-Slavic no closer to Indo-Iranian than to Germanic or Italic.

Reconstructions of a Bronze Age PIE society based on vocabulary items like “wheel” do not necessarily hold for the Anatolian branch, which is more frequently admitted to have possibly separated in the Chalcolithic. In Renfrew’s revised 2003 scheme, thus, the “wheel” or “horse” criticism applies only to the “Northwestern IE”/”Balkan PIE”/”Early Steppe PIE” split at 5000 BC. Renfrew’s revised “Indo-Hittite” scenario has thus approached the Kurgan model at least in terms of time depth, with a split of “PIE proper” in 5000 BC, essentially proposing a time frame of the order of one millennium earlier than that of the mainstream view, as opposed to four millennia in earlier versions.

Indo-European Origins and Geography

Humans being sensitive by nature often developp an idealized and romantic (but understandable) affection to his house, childhood suburbs, native region, native country, family, mother tongue, “nation”, relatives, close looking persons, etc…However when dealing with science those emotions should be dropped out.

Also it’s understandable when some third world countries do include inaccurate “nationcentric” ideas and thoughts in their school curriculums to rise up the self esteem, nationalism and the adulation of the religion/founder person/current ruler/language/national history etc…of the school children; though those policies do not succeed and those countries as well the education of the pupils remain “backward”+absence of scienitifc (as well as other fields) “accomplishements” (perhaps because the whole system and pradigmas are wrong as well as the lack of money BUT NOT BECAUSE OF LACK OF INNER INHERITED abilities).

Of course the leading “victorious” countries and nations dont have (and DONT NEED) such deals ie one should not expect that such huge emphasis be put in a historical non attested nomad tribe that, at the end of the day, did not have any accomplishment (they did not invent script nor alphabet nor build pyramids etc…) but such attitudes were common in the 19 th century (see Black Athena of Martin Bernal to discover much about those issues).

Personally I am interested in the indo-europeans and spend much time and money to acquire and read books about them, because I used to think that the population of Anatolia were indo-europeans that adopted a Turkish languages since the first attested and written indo-european language was the hittite language of Anatolia which, besides, was the most archaic and internally diversified indo-european language
And since Hittite language diffused to central western Anatolia from the south east, it was very close to my native region.

I used to think of the Khatti,Hurri,Luluby,Kassite,Mushki,Kolkhi… languages of Anatolia as Caucasic languages that diffused to Anatolia from the Caucasus and that “genetically speaking” Anatolians would be more “indo-europeanic” than “caucasic”, of course all of this was before the improving of my cknowledge about genetics-especially after Behar’s study-and illustrated my current thoughts about those issues with the image in my signature.

Interestingly, while there is no big interest with indo-europeans and indo-european homeland in Turkey I discovered (reading various books especially Black Athena+on the web) that that was not the case in other countries where indo-european languages were very lately attested and written. Also there is the “swastikas” motifs found in potteries in Central Iraq near the town of Samarra dating to 6300-5500 bc (hassuna-halaf cultures) and we know that “swastikas” were one of the characteristic symbols of Indo-Europeans.

For the interested ones I recommand you to read the books below to understand why “scholars do favor western Asia as an “urheimat” for the proto indo-european language”
http://books.google.com/books?id=R64…page&q&f=false

http://books.google.com/books?id=w2Y…ed=0CDkQ6AEwAg

Here a book to learn about the politization of that issue
http://books.google.com/books?id=yFL…page&q&f=false

Here below a free mini paper explaining the reasons for south anatolia-north levant-north mesopotamia as the “urheimat” of the proto indo-european language.
http://www.nostratic.ru/books/(151)m…drav%20ela.doc

The Pontico-Caspian theory of Proto-Indo-European
refuted by purely linguistic arguments
By Arnaud Fournet

INTRODUCTION

According to the standard theory, as described and promoted by the Communis Opinio of the Indo-Europeanists, Proto-Indo-European (PIE) originates in the Pontico-Caspian area in Southern Russia and the final disintegration of PIE is dated in the time bracket that
corresponds to the second phase of Neolithic.

Linguists generally date the initial separation of the IE stocks to the period c. 5,000–2,500 BC but these dates are provided largely on the basis of estimation rather than the product of an empirically validated methodology. (Mallory 1997) This dating is based on the premise that the Indo-European languages contain a number of words which are coherent enough to support the hypothesis that they are cognates rather than loanwords and therefore give substance to the reconstruction of the corresponding realia in the PIE language itself.

Reconstructed PIE reflects a vocabulary which unequivocally exhibits an economy based on domesticated plants (grain) and animals (cattle, sheep, goat, pig, dog), and associated technology (grinding stone, sickle) indicating that the separation of the IE stocks was unlikely to have occurred anywhere before c. 7000 BC and later, depending on its geographical location. It also contains a number of items such as plough, yoke, wheeled vehicles, wool, possibly silver, which are not generally attested earlier than c. 5000–3000 BC (Mallory 1989). It should be emphasized that the time-depth of these reconstructions is valid for all IE languages. (Mallory 1997).

In this paper, I will show that several claims made by the standard theory about PIE are in fact completely unsupported or even refuted by the lexical documentation of the IE languages.

METHODOLOGICAL FRAMEWORK

The standard and widely accepted way to compare languages and reconstruct proto-languages is the comparative method. This method resorts to sound correspondences. According to this principle, semantically related words can be cognates only if they display a perfect or near perfect match of their phonetic structures. Occasional and minor irregularities should be explainable by plausible reasons, such as accentuation or morphological emendations. In addition words should have a geographic distribution as widespread as possible among Indo-European languages.

It can be first noted that the Indo-European languages display a massive coherence. A huge bulk of any Indo-European language can be handled and explained satisfactorily within the PIE theory. Most languages display a huge number of phonetic, prosodic or morphological details, which are critical and nearly impossible to borrow. In addition mythological themes and poetical formulas and patterns can be retrieved among the daughter languages.

These features clearly show that there must have been at one particular time in one particular place a limited community of speakers that had PIE as its primary if not unique mother-tongue. All Indo-European languages result from the disintegration of that initially unified PIE and its
expansion into the areas where they are historically attested. It can be noted that none of the IE languages can be equated with PIE itself. PIE is therefore an unattested prehistorical language. This raises the issue of the PIE homeland, an issue which is generally considered to involve two basic questions:

- Where is there a place out of which IE languages could have expanded?

- When did that expansion begin?

To these questions should be added a third question, which is not always explicitly dealt with but which is critical in my opinion:

- Why did this expansion start at that particular time, and not before or later?

In other words, the issue of the PIE homeland is threefold. Any theory must provide:

- a location: preferably (much) smaller than half a million km2, which is the maximal area on which a language can possibly remain fairly unified in prehistorical conditions,

- a dating: preferably coherent with the lexical items reconstructed for PIE,

- a cause, or some other principle(s) of causality, that accounts for the expansion starting out of that particular place at that particular time.

Another issue is the potential relatives of PIE and the potential early borrowings into PIE from neighboring languages.

As regards the standard Pontico-Caspian theory, its epistemological status is as follows:

- location: out of the area located to the North of the Caspian Sea

- dating: ca. -4500 BC or later

- cause: (21th c.) none. (19th c.: PIE speakers were culturally superior superheroes)

- PIE’s closest relative(s): PIE will never be proved to have relatives

This can be compared with the Anatolian theory (Renfrew):

- location: out of (the western half of) present-day Turkey

- dating: ca. -7500 BC

- cause: demographic expansion fuelled by increased food availability

- PIE’s closest relative(s): this issue is not addressed

It must be emphasized that the current version of the standard Pontico-Caspian theory does not explain the expansion, it states that the expansion happened at that date ca. -4500 BC or later. The absence of any plausible cause(s) accounting for the expansion is clearly one of the major weaknesses of the standard Pontico-Caspian theory, now that the depiction of PIE speakers as an unstoppable group of culturally superior superheroes is considered to be an absurd and colonialist eulogy completely unacceptable as a potential cause or explanation. In fact, the absence of cause(s) is more than a weakness: it is a major flaw of the theory.

In all cases, the “explanation” that PIE expanded because PIE speakers were an unstoppable group of culturally superior superheroes is in fact nonsense: if this premise were true, why did the expansion not begin before? What happened ca. -4500 BC? They had been complete unknowns for thousands of years and all of a sudden they became an unstoppable group of culturally superior superheroes. This Pontico-Caspian theory is nonsensical and belongs to the category of insane crap invented by narcissically unhinged minds.

Another point about a theory accounting for the IE expansion is the scenario. The implicit scenario in most theories is a one-shot expansion. In my opinion this implicit scenario is most probably wrong. There are numerous clues that IE languages expanded in more than one wave and that several of the historically attested languages overran other IE languages or languages which had considerable affinities with PIE or IE languages.

Another problem with most theories is the fiction that IE languages could expand as if the whole world were empty before they came there. The persistent problem of near-Indo-European substrates embedded in toponyms (Old European for example) or in existing IE languages indicates that the scenario of a one-shot expansion cannot be accepted.

THE CLAIMS MADE BY THE STANDARD PONTICO-CASPIAN THEORY

As noted before, the standard Pontico-Caspian theory makes a number of claims about what PIE speakers knew and which realia had a name in the unified PIE language: cattle, sheep, goat, pig, dog, horse, etc. Most of these claims are in fact unsupported or refuted by the IE languages themselves. Most of these claims are fictions that can be proved unacceptable for purely linguistic reasons.

According to archeological records, the gradual domestication of several wild animals can be dated as follows:

- horse: ca. – 4 500 BC or later

- goat and sheep: ca. – 9 000 or earlier

- cattle and pig: ca. – 7 000 BC

- dog: ca. – 12 000 BC or earlier

In fact, only the dog can be determined to be a domesticated animal at the time when PIE was unified and had not yet split into several independent branches of IE languages. The protoword *ǩuon ‘dog’ is massively attested in Indo-European languages:

- Anatolian: Hieroglyphic Luwian śuwanis

- Indian śvā́, ś(u)vā́ ‘dog’, Gen. śúnas, Acc. śvā́nam, Acc. Pl. śúnas,

- Avestic spā, spānǝm, Gen. Pl. sū̆ nam, Medic (Herodot) σπάκα (< *k̂ u̯n̥ -ko- ‘dog-like’: Cf.

- Indian śvaka- ‘wolf’), Farsi (Middle) sak, (Modern) sag, Kurdish sah, Wāẋi šač,

- Iranian loanwords: Albanese shak(ë) ‘bitch’, Greek σπάδακες κύνες Hes. (< *σπάκαδες) and Russian sobáka ‘dog’; Cf. Farsi sabah,

- Armenian šun, Gen. šan ‘dog’ (with unclear š),

- Greek κύων, κυνός ‘dog’(κυνάμυια, Lituanian šun-musė ̃ ‘dogfly’),

- Latin canis ‘dog’ (unclear phonetics), cănēs ‘bitch’, canīcula (Cf. Indian śunī f.). This may be another word: Middle Iraish cano, cana ‘wolf puppy’, Welsh cenaw ‘young wolf or dog’

- Old Irish cū (Gen. con = κυνός), Welsh ci (Pl. cwn – κύνες, Lituanian šùnes), Breton Cornish ki ‘dog’ (< *k̂ u̯ō),

- Gotic hunds, Old Icelandic hundr, OE hund, OHG hunt ‘dog’ (< k̂ u̯n̥ -tó-),

- Lituanian šuõ (Gen. šuñs) ‘dog’ (Lituanian (dial.) šunis, Latvian suns, Old Prussian sunis ‘dog’); with suffix -t- Latvian suntana ‘big dog’, Latvian kuńa ‘bitch’

- Tocharian A ku, Obl. kon, В Nom. ku.

This word is not perfect: (1) there are some interferences between ‘dog’ and ‘wolf’, (2) some phonetic problems can be detected in Latin or Armenian, (3) the word is poorly attested in Anatolian. But it can be noted that there is an interesting compound: ‘dog-killer’ which refers to an unlucky dice cast: Latin canis, Indian śva-ghnín- and Greek κίνδῡνος ‘danger, risk’.

This compound supports the idea that the word *ǩuon ‘dog’ was known to PIE speakers. It can be further noted that this word is probably inherited from PIE’s ancestor language but it probably first meant ‘wolf’. It is unclear when the transition from ‘wolf’ to ‘dog’ happened.

The lexical data make it reasonable to think that the transition had already occured when PIE began to split.

On the contrary the words related to the horse are completely unacceptable as is examined in the following document: http://www.scribd.com/doc/16522951/T…the-Horse-asa- PIE-Stage-Domesticated-Animal. These words are mostly Altaic loanwords and the only word which may be a PIE word ≈Heǩwos is phonetically unacceptable and erratic.

Another peg in the chronology of the PIE terminus post quem is the domestication of goats and sheep. It can be shown that when the domestication of goats and sheep happened, IE languages were already dispersed and that the different IE branches resorted to different and independent words to describe goats and sheep. There is a major division between Italo-Celtic and Germanic (through Italo-Celtic loanwords) on the one hand and the other languages on the other hand.

Widespread words are *H2owi, *H2awi ‘sheep’ and *buǩ(ǩ)os, *buğos ‘goat’ but nothing shows if these generic words apply to domestic or wild animals. The major problem is that precise words are not shared by Indo-European languages but on the contrary show major divisions among the family. It can be noted that several languages display aberrant phonetics with explicit laryngeal segments like initial #h-.

- Italo-Celtic and Germanic (through loanwords)

1. a ram: *mul- (A) Celtic *multo: French mouton ‘mutton, sheep’, Welsh mollt, Irish molt, Breton maout ‘castrated ram’, (B) Italic *mul-dhro: Italian muflone, (C) Cf. Spanish morueco ‘ram’ (with irregular -r-), (D) Germanic *hamal (aberrant phonetics) ‘castrated ram’. This word has Afrasian counterparts *ḥ_m_l: Cf. Berber (with regular ḥ > z) Kabyle izimer ‘ram’, izamaren ‘lamb’, tizamarin ‘she-lamb’, Arabic ḥamal ‘lamb’.

2. a lamb: incoherent data (A) Celtic *oghwnos: Irish ūan, Welsh oen, Cornish oin, Breton oan ‘lamb’, (B) Italic *aghw-: Latin agnus, avillus ‘lamb’, Umbrian habina(f) (aberrant phonetics) ‘lambs’, (C) Greek *agwnos: ἀμνός m. f., ἀμνή ‘lamb’, (D) Germanic *aghw-: OE ēanian, English to yean, Dutch oonen, (E) Slavic *agw-: (j)agnę ‘lamb’. This word is clearly a Western dialectal word and the phonetics is incoherent. Greek and
Slavic can only be loanwords of western IE languages. A possible Afrasian counterpart is *ˁ_g: Arabic ˁiğl, ˁiğğawl ‘calf’, ˁağā ‘to breast-feed’.

3. a goat: incoherent data (A) Old French gade < *g(h)ad(h) ‘she-goat’, gadel ‘kid’, (B) Latin haidus < *ghaid(h) ‘buck’, (C) Germanic *gait < *ghaid ‘she-goat’, (D) Albanese kats (aberrant phonetics) ‘kid’ > Greek loanword kats-iki. This word has Afrasian counterparts *gad: Cf. Berber taγatt ‘goat’ (ta- -t is fem. article), Semitic *gadī ‘kid’: Arabic *ğaddi. The intrusive -i- of Italic probably has a relationship with *kit ‘kid’ and Germanic is probably a loanword of Italic.

4. a kid: incoherent data (A) Albanese qith ‘kid’, (B) Middle Irish cit ‘sheep’, (C) Old Norse kið ‘young animal’ (from Celtic). A possible Afrasian counterpart is *k_t: Arabic katt ‘thin, skinny’, katta ‘worthless and skinny herd’, kutˁ ‘small skinny fox cub’.

5. a buck: incoherent data (A) Celtic *caperakos ‘sheep’: Irish caerach, Celtic *gabros ‘buck’ (B) Italic *capros: Latin caper, Umbrian cabru, capru ‘buck’, Latin capra ‘goat’ (C) Germanic *hafra ‘buck’. This word has Afrasian counterparts *ġ_p_r: Arabic ġafr, ġufr ‘kid (of goat or mountain
goat)’.

These precise words only exist in western Indo-European languages, especially in Italic and Celtic which are most often coherent, and they are incoherently and scantily attested in Germanic, Greek, Albanese or Balto-Slavic. Moreover these words have very strong connections with Afrasian words. This situation is to be interpreted as a specific wave of loanwords into western Indo-European languages in relationship with sheep and goat breeding.

- Eastern Indo-European languages

1. a goat *H2a(i)ğ-: (A) Greek aigs ‘goat’, (B) Armenian aic, (C) Avestic izaena ‘made with goat-skin’, (D) Slavic (j)azno, Lituanien ožys ‘goat’, Sanskrit ajah ‘buck’. This word has Kartvelian counterparts: Georgian dzixgi ‘Caucasian goat’. Kartvelian dz was adapted as *H2 > *a. Cf. *dig ‘goat’ below.

2. a lamb *werH1: (A) Greek *Farēn ‘lamb’, Mycenian we-re-ne-ia ‘made with lamb-skin’, (B) Armenian garn ‘lamb’, (C) Sanskrit ur-anah ‘lamb, ram’, urā ‘ewe’, Avestic varen ‘lamb’, (D) Tocharian B yrîye < *werH1-en. The connection with Latin vervix ‘ewe’ is phonetically impossible.

3. a male (animal) *H1ers-: (A) Greek arsēn ‘male’, Grec erraos ‘ram, boar’, (B) Armenian oroj ‘ram’, (C) Sanskrit rṣa-bha ‘bull’, This word is in fact a specialized meaning of a generic PIE word for ‘male or man’.

- Words shared by Germanic and Greek

1. a goat *dig: (A) Greek (Spartian) diz-as (<*dig-ia), (B) Germanic *tigōn: German Ziege ‘goat’, OE ticcen ‘kid’. This word is probably a variant of dzixgi > *digi, with a different reflex of dz > *d.

2. a one-year-old goat *ghim-: (A) Greek khimaira, (B) Germanic *gimri. This word is a derivative of the word *ghey ‘winter’.

The Eastern Indo-European languages do not have the same vocabulary as the Western Indo-European languages as regards goat and sheep breeding. Contrary to the Western branch, which has Afrasian-sounding words, the Eastern branch has Kartvelian-sounding words. This
situation means that the Eastern Indo-European languages have been involved in breeding by a separate wave of Neolithization, which is independent from that of the Western Indo-European languages.

This is what Mallory (1996) described: The first sheep found in the steppic area betwen the Don and the Ural rivers are bigger and substantially differ from those of the Balkanic area, and they look very much like those found in the Neolithic sites of the Caucasus.

1 There is no lexical basis to support the claims made by the standard Pontico-Caspian theory that PIE knew domesticated sheep and goats (or even more absurdly domesticated horses). These realia did not belong to the unified PIE stage. Only the dog may have belonged.

CONCLUSION

In other words, it can be proved that Indo-European languages have not been involved in the same waves of Neolithization: the Western Indo-European languages received domesticated animals through the Balkans and have an Afrasian-sounding vocabulary to describe those
animals whereas the Eastern Indo-European languages received domesticated animals through the Caucasus and have a vocabulary which is of Kartvelian origin mixed with a specialized reuse of PIE inherited words.

This clearly shows that such a low dating as – 4 500 BC for unified PIE is nonsense and that PIE started to disintegrate at the time of the domestication of the dog (or maybe slightly before) and that at the time of the domestication of the sheep and goat ca. -9 500 BC, Indo-
European languages were already occupying a large swath of land from the Balkans to the Pontico-Caspian area, which are respectively the secondary homeland of the Western branch and the Eastern branch of Indo-European languages.

My proposal for the PIE homeland:

- location: out of Western Turkey

- dating: ca. -12 000 BC

- cause: repeopling of Central and Eastern Europe freed after the end of Würm ice age

- closest PIE relatives: Hurrian and Hattic

In my proposal, IE languages began to expand as soon as it was possible to do so, after Central and Eastern Europe had become an inhabitable area after the end of Würm ice age.

References:

Mallory, James P. 1997. The homelands of the Indo-Europeans. Blench, Roger & and

Matthew Spriggs. Archaeology and Language I: Theoretical and methodological

orientations. One World Archaeology, vol. 27. London and New York: Routledge.

Mallory, James P. 1996. In search of the Indo-Europeans.

Homeland of the Indo-Europeans

The scholars of the 19th century that originally tackled the question of the original homeland of the Indo-Europeans (also called Urheimat after the German term), were essentially confined to linguistic evidence. A rough localization was attempted by reconstructing the names of plants and animals (importantly the beech and the salmon) as well as the culture and technology (a Bronze Age culture centered on animal husbandry and having domesticated the horse). The scholarly opinions became basically divided between a European hypothesis, positing migration from Europe to Asia, and an Asian hypothesis, holding that the migration took place in the opposite direction.

However, from its early days, the controversy was tainted by romantic, nationalistic notions of heroic invaders at best and by imperialist and racist agendas at worst. It was often naturally assumed that the spread of the language was due to the invasions by some superior Aryan race. Such hypotheses suffered a particularly severe distortion for purposes of political propaganda by the Nazis. The question is still the source of much contention. Typically, nationalistic schools of thought either claim their respective territories for the original homeland, or maintain that their own culture and language have always been present in their area, dismissing the concept of Proto-Indo-Europeans altogether.

The Indo-European names for trees and plants include *t’e'orw- ‘tree; oak’, * pher(kho) -’ * pheru- ‘oak; cliff’, *aik’- ‘mountain oak’, * k’oelH- ‘ acorn’,
*bherf.l}{‘- ‘birch’ , * bhaHk ‘o- ‘beech’ , * (s)k’robho- ‘hombeam’ , *Hos’ ash’, * Hosph- ‘aspen’ , *so(e)likh- ‘willow’ , *ei-’ *oi- ‘yew’, *phith- ‘pine,
fir’, * q har- ‘ walnut; nut tree’ , * wer- ‘heather’ , * wrot ‘ -’ * w rt’- ‘rose’ , *m(e)us- ‘moss’ .

This inventory agrees with the mountainous topography of the Indo-European proto-homeland and localizes it in relatively more southern regions: the Mediterranean in the broad sense, including the Balkans and the northern part of the Near East (Asia Minor, the mountainous areas of Upper Mesopotamia, and adjacent areas). lO Oak forests were not characteristic of northern Europe, where they spread only in the fourth to third millennia B.C

The relatively southern character of the Proto-Indo-European ecological environment suggested by geographical and botanical evidence is supported by analysis of the Indo-European animal names: *w!kho- ‘ * wlph_, * weit’-(n)’ wolf’ , *Hrth}{h- ‘bear’, *phars-’ *phart’- ‘panther, leopard’ , * leu- ‘lion’,*Ieukh- ‘ lynx’ , * wl – o -phe k’h_(a) ‘fox, jackal’ , * qhweph- ‘ wild boar’ , * e l-(e)n-I *el-J{h- ‘deer, European elk, antelope’ , * thauro- ‘wild bull, aurochs, bison’ , * J{has-(no-) ‘hare’, * qhe/oph- ‘monkey, ape’, *yebh-I *Hebhand * lebh-onth-I * leHbho- ‘elephant; ivory ‘ , * oghoi-I *anghoi- ‘ snake’ , * mlis- ‘mouse’ , * kharkhar- ‘crab’, *mus- ‘fly’ , * I lis- ‘louse’ , *ghnit’- ‘nit’ , *dhghii- ‘fish’, *Hwei- ‘bird’, *He/or- ‘eagle’, *k’er- ‘crane’, *kher- ‘crow’, * theth(e)r- ‘capercaillie, black grouse ‘ , * (s)phikho- ‘woodpecker; small songbird, finch’, *ghans- ‘water bird, goose, swan’. Some of these animals * phars-I *phart’- ‘panther, leopard’, * Ieu- ‘lion’, * qhe/oph- ‘monkey, ape’, *yebh-I * Hebh- and * Iebh-onth- ‘elephant, ivory’ , *kharkhar- ‘crab’ – are peculiar to southern areas, which rules out central· Europe as a possible protohomeland for the Indo-European tribes.

The evidence against placing the Indo-European proto-homeland in central or eastern (although not southeastern) Europe provided by the reconstructed topography and ecological environment is consistent with culture-historical data on the domestic animals and cultivated plants with which the ancient IndoEuropeans must have been familiar. In the fourth millennium B.C., the time of Proto-Indo-European, herding and agriculture were in a rudimentary state in central Europe (Clark 1 952 [ 1 953]), while for Proto-Indo-European we can reconstruct a well-developed system of herding with the basic domestic animals, *ek’hwo- ‘horse’, *osono- ‘donkey’, * k ‘o(o)u- ‘bull, cow’ , *Howi- ‘ sheep, ram’, *qhok” – ‘goat’, *k’hwon- ‘dog’, * sU- ‘pig’ , *phorJ{ho- ‘piglet’, as well as terms for the products of livestock raising and terms having to do with herding, *Hak” -ro- ‘unworked field for grazing livestock’ , *phaH- ‘herd, tend livestock’, *wes-ther- ‘herder, shepherd’.
In eastern Europe, in particular the northern Mediterranean area and the Volga steppe, developed herding of this type is known only from the third
millennium B.C. on (see Goodenough 1970:255ff., Merpert 1 974). In central Europe, sheepherding, strongly developed among the ancient Indo-Europeans as shown by their elaborated sheepherding terminology (see II.3.1 .4), is almost entirely absent until the first millennium B.c. This also agrees with the lack of wool in neolithic Europe (Clark 1 952: 1 17- 1 8 [ 1953 : 124-25, 235-36], Curwen and Hatt 1953:41). Goat-breeding is first observed in Europe, including eastern Europe, at an even later time (Calkin 1 956). Also characteristic of Proto-Indo-European culture was well-developed beekeeping (*bhei- ‘bee’, *mel-ith-, *medhu- ‘honey’), which is known in the Near East from very ancient times.
The developed agriculture which is characteristic of ancient Indo-European society is established on the evidence of reconstructed Indo-European words for cultivated plants (*yewo- ‘barley’, *phiir- ‘ wheat’, * Ifno- ‘flax’), fruit trees (*sam(a)lu- ‘apple, apple tree, fruit tree’, * khrno- ‘cornel cherry, cherry’, * m o r o – ‘mulberry’ , * maHlo- ‘apple’ , *w(e/o)ino- ‘ grape ‘), tools for working land (*Har- ‘plow’ (verb), *Har-l1-thro-m ‘plow’ (noun), *seH(i)’ sow ‘ , *soelkh- and *pherk:h- ‘furrow’ , *serph- ‘ sickle’), agricultural seasons (*(e)s-en- ‘harvest time’, *Ham- ‘time of ripening’, *meH(i)- ‘ripen; gather harvest’), agricultural products (*selph- and * ongho- ‘oil’), and tools and activities involved in processing agricultural products (*bhrek:’ – ‘prepare barley grains over fire’, *pheis- ‘thresh, mill grain’ , * mel- ‘ grind, crush, thresh’ , *k’orau- ‘mill’ ; such tools enter Europe from Southwest Asia only during the Iron Age, i.e. in the first millennium B.C.: Clark 1 952: 1 1 3 [ 1 953:120]).

This is convincing evidence for locating Proto-Indo-European in those regions where agriculture was most highly developed in the fourth millennium B.c., namely in the same southern area stretching from the Balkans to Iran. The elaborate terminology for agriculture and wine-growing excludes the more northerly regions of Europe. Grains such as barley become a dominant cultivar in Europe only by the end of the second or beginning of the first millennium B.c. (ClarkI952: 108 [1953:1 15]).
Of particular value for establishing the original habitation of the ancient IndoEuropeans is the Indo-European terminology for transport: the words for wheeled carriages (*khoel-, *khoekholo- ‘wheel, wheeled carriage, chariot’, *rotho- ‘wheel’ , *Hwer-th-, *Hwer-gh- ‘turn, rotate; wheel, circle; carriage’ , *His- ‘pole (of carriage)’ , * dhur- ‘harness’ , *HaI{hs- ‘axle’, *yuk’om ‘yoke’, * wegh- ‘carry by vehicle’ , *yaH- ‘ride in vehicle’), the word for ‘bronze’ (*Haye/os-), indispensable for making wheeled carriages from mountain hardwoods, and the word for ‘horse’ (*eI{hwo-), which must be assumed to have been used as a draft animal in the Proto-Indo-European period, i.e. by the fourth millennium B.C.

This set of facts again restricts the original territory of Proto-Indo-European to the region reaching from the Balkans to the Near East and the Transcaucasus as far as the Iranian plateau and southern Turkmenia (see 11.6.6 above).
The manufacture of wheeled carriages is dated to about the fourth millennium B.C. Their center of dispersal is recognized to be the region from the
Transcaucasus to Upper Mesopotamia (see Childe 1 954, Piggott 1969, 1974). From this Near Eastern center they spread to the Volga-Ural region (Gening 1977),12 the northern Black Sea area (Kuz’mina 1974, 1976, 1977), the Balkans, and Central Europe (see 11.6.6. 16 and Map 1). The same time period marks the beginning of the Bronze Age in the Near East (Forbes 1950).

This same territory is one of the possible areas where the horse was first domesticated and used as a draft animal, or in any event a center of dispersal for the previously domesticated horse (see 11.3.1 . 1 . 16).
The elaborate Proto-Indo-European terminology for transport carriages and for the harness and its parts, as well as for horses and bronze, is grounds for placing the Indo-European proto-homeland of the fourth millennium B.C. within the area extending from the Balkans (including the Near East and Transcaucasus) to southern Turkmenia.

There is also reason to reconstruct water transport for the Indo-Europeans: *erij- l * reH- ‘navigate in boat or ship using oars ‘, *naHw- ‘boat, vessel’ ,
*phleu- ‘travel by boat’. In the fourth to third millennia B.c., well-developed water transport is known in the Near East, in particular in ancient Mesopotamia: see Childe 1934 [ 1 956], Komor6czy 1976: 17ff.

Proto-Indo-European, Kartvelian, and Semitic show a distinctive isomorphic structure in their consonantism, which displays three series of stops, defined as glottalized (or pharyngealized, for some of Semitic), voiced, and voiceless (see 1.2.5 above). !3 Kartvelian and Indo-European have identical systems of sonants, with syllabic and non-syllabic variants depending on position in the word. Also identical are the structural canon for root and affixal morphemes and the rules for combining them which involved ablaut alternations of vowels (see I.4.3 for details). Such similarity, complete down to isomorphism of structures and root canons, would be the result of long interaction of these languages in a linguistic area, and their allogenetic association with one another (see Cereteli 1968).

Further testimony to this relationship comes from the numerous lexical borrowings observed among the languages of this former linguistic area.

The invention of the chariot reinvented the art of warfare. This high-speed, highly maneuverable vehicle gave a warrior a protected platform from which he could shoot an arrow or launch a spear and make a quick getaway. Archeologists have long assumed that the first charioteers were the urban sophisticates of ancient Mesopotamia, the innovators who gave us writing and metallurgy–and, more to the point, the wheel. But David Anthony, an archeologist from Hartwick College in Oneonta, New York, subscribes to a different theory. He thinks the earliest charioteers were not the people who invented the wheel but the people who first rode on horseback – the nomads of the Eurasian steppes.

Chariot Racers of the Steppes

Hayasa-Azzi or Azzi-Hayasa was a Late Bronze Age confederation formed between two kingdoms of Anatolia, Hayasa located South of Trabzon and Azzi, located North of the Euphrates and to the South of Hayasa. The Hayasa-Azzi confederation were in conflict with the Hittite Empire in the 14th century BC, leading up to the collapse of Hatti around 1290 BC.

\The similarity of the name Hayasa to the endonym of the Armenians, Hayk or Hay and the Armenian name for Armenia, Hayastan has prompted the suggestion that the Hayasa-Azzi confereration was involved in the Armenian ethnogenesis. The term Hayastan bears resemblance to the ancient Mesopotamian god Haya (ha-ià) and another western deity called Ebla Hayya, related to the god Ea (Enki or Enkil in Sumerian, Ea in Akkadian and Babylonian). Thus, the Great Soviet Encyclopedia of 1962 posited that the Armenians derive from a migration of Hayasa into Shupria in the 12th century BC. This is open to objection due to the possibility of a mere coincidental similarity between the two names and the lack of geographic overlap, although Hayasa (the region) became known as Lesser Armenia (Pokr Hayastan in modern Armenian) in coming centuries.

The mentioning of the name Armenian can only be securely dated to the 6th century BC with the Orontid kings and very little is known specifically about the people of Azzi-Hayasa per se. The most recent edition of Encyclopædia Britannica does not include any articles on Hayasa or Azzi-Hayasa likely due to the paucity of historical documentation about this kingdom’s people. Brittanica’s article on the Armenians confirms that they were descendents of a branch of the Indo-European peoples but makes no assertion that they formed any portion of the population of Azzi-Hayasa.

Some historians find it sound to theorize that after the Phrygian invasion of Hittites, the theoretically named Armeno-Phrygians would have settled in Hayasa-Azzi, and merged with the local people, who were possibly already spread within the western regions of Urartu. After the fall of the latter, and the rise of the Kingdom of Armenia under the Artaxiad dynasty, Hayasan nobility (given they were truly Armenian) would have assumed control of the region and the people would have adopted their language to complete the amalgamation of the proto-Armenians, giving birth to the nation of Armenia as we know it today.

Paleoclimate reconstructions have shown that several glacial refugia formed around the Mediterranean and Black Sea during the last glacial period (LGP) that dramatically affected the distribution of the populations of Eurasia and the Middle East. Post-glacial warming, beginning around 12,000 years ago, resulted in population migrations out of those refugia, and drove the Neolithic revolution. The timing and routes of these migrations and their specific regions of expansion remain elusive. The genetic signals marking the initial settlement following the LPG are also unclear.

On the Y chromosome, there is significant regional variation among subhaplogroups of J within the Middle East that are informative about these events, which were investigated in more detail. 2774 samples were analyzed, including 941 newly genotyped, to characterize populations where J haplogroups have expanded geographically. Haplogroup J diversity was measured by coancestry using Y-STR haplotype effective number. Reduced Median networks were calculated for each of the J subhaplogroups and SNP coalescence times were estimated by BATWING. The J subhaplogroups’ frequencies show substantial variation across the Mediterranean Basin. J subhaplogroups show little organization of their haplotypes by geography, suggesting that diversity evolved primarily within a pool of ancestral populations for a larger part of its history, then post-glacial expansions carried this diversity throughout their modern geographical range.

Coalescence time estimates indicate longer evolution of J haplogroups in northern populations, in agreement with co-ancestry diversity. Population divergence time estimates are recent compared to coalescence times, supporting long evolution times prior to post-glacial expansions. Our data provide evidence for the timing and differential routes of post glacial repopulation of the region. When combined with archaeological and linguistic evidence, these genetic data allow us to reconstruct the spread of agriculture and the origins of various Neolithic cultures of the Middle East. The Neolithic expansion has been marked by haplogroups characteristic of the Middle East, with J haplogroups showing geographically differential frequency distributions and haplotype diversities.

These results are suggestive of evolution within the Anatolian Peninsula and the Black Sea basin during the LGP, followed by multiple expansions taking distinct routes at different times subsequent to the LGP.

Y Chromosome J Haplogroups trace post glacial period expansion from Turkey and Caucasus into the Middle East confirms that the West Asian highlands are responsible for the spread of haplogroup J, including, it seems into the Middle East itself. The chronology presented probably assumes the evolutionary mutation rate; also, the lack of haplogroup J in Europe pre-5ka argues for a late expansion. I am fairly convinced that out of this West Asian highlander population came the two dominant groups of West Eurasian prehistory, the Indo-Europeans and the Semites, their spread associated with a “metallurgical edge” in technology and social complexity during the Late Neolithic and Bronze Age.

The latter probably picked their language from a T- or E-bearing population of the southern Levant (Ghassulians), as these two haplogroups might link the Proto-Semites with their African Afroasiatic brethren.

Pontic is the proposed language family or macrofamily, comprising the Indo-European and Northwest Caucasian language families, with Proto-Pontic being the reconstructed proto-language. The internal reconstruction of the Indo-European proto-language done by Benveniste and Lehmann has set Proto-Indo-European (PIE) typologically quite apart from its daughters.

In 1960, Aert Kuipers noticed the parallels between a Northwest Caucasian language, Kabardian, and PIE. It was Paul Friedrich in 1964, however, who first suggested that PIE might be phylogenetically related to Proto-Caucasian. In 1981, Colarusso examined typological parallels involving consonantism, focusing on the so-called laryngeals of PIE and in 1989, he published his reconstruction of Proto-Northwest Caucasian (PNWC). Eight years later, the first results of his comparative work on PNWC and PIE were published in his article Proto-Pontic: Phyletic Links Between Proto-Indo-European and Proto-Northwest Caucasian, an event which may be considered the actual beginning of the hypothesis.

North Caucasian languages, sometimes called simply Caucasic, is a blanket term for two language phyla spoken chiefly in the North Caucasus and Turkey: the Northwest Caucasian family (Pontic, Abkhaz–Adyghe, Circassian, West Caucasian) and the Northeast Caucasian family (Caspian, Nakh–Dagestanian, East Caucasian); the latter includes the former North-central Caucasian (Nakh) family.

Some linguists, notably Sergei Starostin and Sergei Nikolayev, believe that the two groups sprang from a common ancestor about five thousand years ago. However, this proposal is difficult to evaluate, and remains controversial. Among the linguists who support the North Caucasian hypothesis, the main split between Northeast Caucasian and Northwest Caucasian is considered uncontroversial. Problems arise when it gets to the internal structure of Northeast Caucasian itself. So far no general agreement has been reached in this respect. There are approximately 34 to 38 distinct living or extinct North Caucasian languages.

The Proto-Kartvelian language, or Common Kartvelian, is the hypothetical common ancestor of the Kartvelian languages in the Caucasus, which was spoken by the ancestors of the modern Kartvelian peoples. The existence of such a language is widely accepted by specialists in linguistics, who have reconstructed a broad outline of the language by comparing the existing Kartvelian languages against each other.

The ablaut patterns of Proto-Kartvelian are highly similar to those of the Indo-European languages, and so it is widely thought that Proto-Kartvelian interacted with Indo-European at a relatively early date. This is reinforced by a fairly large number of words borrowed from Indo-European, such as the Proto-Kartvelian ṃḳerd (breast), and its obvious relation to the Indo-European kerd (heart). Proto-Kartvelian *ṭep “warm” is also directly derived from Indo-European *tep “warm”. It is also asserted that the name of wine in Indo-European languages is borrowed from Proto-Kartvelian *ɣwino, implicating quite close relations between these languages.

Quite consistent with my idea that Proto-Indo-European is related to the West Asian autosomal component.  This component occurs at a a level  greater than 50% level in modern North Caucasian speakers, is absent in Europe prior to 5,000 years ago, and occurs at levels greater or equal to 10% in most present-day Indo-European speakers from Europe.

Although we have not been able to find certain proofs of lexical borrowing between PIE and North Caucasian, there are a few undeniable areal-typological parallels in phonology and grammar. Some features generally attributed to PIE are not found in the majority of languages of North and Northeastern Eurasia, while they are common, or universally present, in the languages of the Caucasus (especially North Caucasus).

Those features include the high consonant-to-vowel ratio, tonal accent, number suppletion in personal pronouns, the presence of gender and the morphological optative and, possibly, the presence of glottalized consonants and ergativity. This shows evidence for early contacts between Proto-Indo-European (PIE) and the languages of the Caucasus.

There is an interesting monograph by Fournet & Bomhard on the Indo-European Elements in Hurrian (pdf). I will leave the linguistic details to the experts, as I doubt that many people are competent in both Proto-Indo-European and Hurrian to assess the authors’ thesis. However, this is the bit that captured my attention:

Hurrian cannot be considered an Indo-European language — this is so obvious that it barely needs to be stated. Traditional Indo-European languages, such as Sanskrit, Greek, Latin, Gothic, Old Irish, Old Church Slavic, Tocharian, etc., are clearly related to each other through many common features and shared innovations that are lacking in Hurrian.

However, that is not the end of the argument. In the preceding chapters, we presented evidence that Hurrian and Proto-Indo-European “[bear] a stronger affinity, both in the roots of verbs and in the forms of grammar, than could have been produced by accident; so strong that no philologer could examine [them] without believing them to have sprung from some common source.” In this chapter, we will discuss our views on what that common source may have been like. In so doing, we will have to delve deeply into prehistory, well beyond the horizon of what is traditionally reconstructed for Proto-Indo-European in the traditional handbooks.

Our discussion now comes to an end. In the course of this book, we have attempted to show, through a careful analysis of the relevant phonological, morphological, and lexical data, that Urarto-Hurrian and Indo-European are, in fact, genetically related at a very deep level, as we indicated at the beginning of this chapter by quoting from the famous Third Anniversary Discourse (1786) of Sir William Jones. We propose that both are descended from a common ancestor, which may be called “Proto-Asianic”, to revive an old, but not forgotten, term.

On the basis of genetic data I have recently proposed an origin of the Indo-Aryans in the Transcaucasus, based on their possession of a genetic component related to that of modern Northeast Caucasian speakers and the putative relationship of the latter with the Hurro-Urartian group. If the Hurrian-Indo-European “Proto-Asianic” hypothesis is true, then it would strengthen that hypothesis as it would place the Proto-Indo-Europeans in the vicinity of the Hurrians.

Linguists classify Armenian as an independent branch of the Indo-European language family. Armenian shares a number of major innovations with Greek, and some linguists group these two languages together with Phrygian and the Indo-Iranian family into a higher-level subgroup of Indo-European which is defined by such shared innovations as the augment. More recently, others have proposed a Balkan grouping including Greek, Armenian, Phrygian and Albanian.

The earliest testimony of the Armenian language dates to the 5th century AD (the Bible translation of Mesrob Mashtots). The earlier history of the language is unclear and the subject of much speculation. It is clear that Armenian is an Indo-European language, but its development is opaque. In any case, Armenian has many layers of loanwords and shows traces of long language contact with Hurro-Urartian, Greek and Indo-Iranian.

The Proto-Armenian sound-laws are varied and eccentric (such as *dw- yielding erk-), and in many cases uncertain. For this reason, Armenian was not immediately recognized as an Indo-European branch in its own right, and was assumed to be simply a very eccentric member of the Iranian languages before H. Hübschmann established its independent character in an 1874 publication.

Proto-Indo-European voiceless stops are aspirated in Proto-Armenian, a circumstance that gave rise to an extended version of the Glottalic theory, which postulates that this aspiration may have been sub-phonematic already in PIE. In certain contexts, these aspirated stops are further reduced to w, h or zero in Armenian (PIE *pots, Armenian otn, Greek pous “foot”; PIE treis, Armenian erekʿ, Greek treis “three”).

The reconstruction of Proto-Armenian being very uncertain, there is no general consensus on the date range when it might have been alive.“

The Armenians according to Diakonoff, are then an amalgam of the Hurrians (and Urartians), Luvians and the Mushki. After arriving in its historical territory, Proto-Armenian would appear to have undergone massive influence on part the languages it eventually replaced. Armenian phonology, for instance, appears to have been greatly affected by Urartian, which may suggest a long period of bilingualism.

The large percentage of loans from Iranian languages initially led linguists to erroneously classify Armenian as an Iranian language. The distinctness of Armenian was only recognized when Hübschmann (1875) used the comparative method to distinguish two layers of Iranian loans from the true Armenian vocabulary.

W. M. Austin in 1942 concluded that there was an early contact between Armenian and Anatolian languages, based on what he considered common archaisms, such as the lack of a feminine and the absence of inherited long vowels. But, unlike shared innovations (or synapomorphies) the common retention of archaisms (or symplesiomorphy) is not necessarily considered evidence of a period of common isolated development.

In his paper, “Hurro-Urartian Borrowings in Old Armenian”, Soviet linguist Igor Mikhailovich Diakonov notes the presence in Old Armenian of what he calls a Caucasian substratum, identified by earlier scholars, consisting of loans from the Kartvelian and Northeast Caucasian languages such as Udi. Noting that the Hurro-Urartian peoples inhabited the Armenian homeland in the second millennium BC, Diakonov identifies in Armenian a Hurro-Urartian substratum of social, cultural, and zoological and biological terms such as ałaxin (‘slavegirl’) and xnjor (‘apple(tree)’).

Some of the terms he gives admittedly have an Akkadian or Sumerian provenance, but he suggests they were borrowed through Hurrian or Urartu. Given that these borrowings do not undergo sound changes characteristic of the development of Armenian from Proto-Indo-European, he dates their borrowing to a time before the written record but after the Proto-Armenian language stage.

Graeco-Armenian (also Helleno-Armenian) is the hypothetical common ancestor of the Greek and Armenian languages which postdates the Proto-Indo-European language (PIE). Its status is comparable to that of the Italo-Celtic grouping: each is widely considered plausible without being accepted as established communis opinio.

The hypothetical Proto-Graeco-Armenian stage would need to date to the 3rd millennium BC, only barely differentiated from either late PIE or Graeco-Armeno-Aryan. Evaluation of the hypothesis is tied up with the analysis of the poorly attested Phrygian language. While Greek is attested from very early times, allowing a secure reconstruction of a Proto-Greek language dating to the late 3rd millennium, the history of Armenian is opaque. It is strongly linked with Indo-Iranian languages; in particular, it is a Satem language.

The hypothesis that Greek is Armenian’s closest living relative originates with Pedersen (1924), who noted that the number of Greek-Armenian lexical cognates is greater than that of agreements between Armenian and any other Indo-European language. Meillet (1925, 1927) further investigated morphological and phonological agreement, postulating that the parent languages of Greek and Armenian were dialects in immediate geographical proximity in the parent language. Meillet’s hypothesis became popular in the wake of his Esquisse (1936). Solta (1960) does not go as far as postulating a Proto-Graeco-Armenian stage, but he concludes that considering both the lexicon and morphology, Greek is clearly the dialect most closely related to Armenian.

Hamp (1976:91) supports the Graeco-Armenian thesis, anticipating even a time “when we should speak of Helleno-Armenian” (meaning the postulate of a Graeco-Armenian proto-language). Armenian shares the augment, a negator derived from the set phrase *ne hoiu kwid (“not ever at all”), the representation of word-initial laryngeals by prothetic vowels, and other phonological and morphological peculiarities with Greek. Clackson (1994:202) is again more reserved, holding the evidence in favour of a positive Graeco-Armenian sub-group to be inconclusive and tends to include Armenian into a larger Graeco-Armeno-Aryan family.

The closeness of the relationship between Armenian and Greek sheds light on the paraphyletic nature of the Centum-Satem isogloss. Nevertheless, linguists including Fortson (2004) comment “by the time we reach our earliest Armenian records in the 5th century A.D., the evidence of any such early kinship has been reduced to a few tantalizing pieces.”

Early in the fifth century, Classical Armenian, or Grabar, was one of the great languages of the Near East and Asia Minor. Although an autonomous branch within the Indo-European family of languages, it had some affinities to Middle Iranian, Greek and the Balto-Slavic languages, but belonged to none of them. It was characterized by a system of inflection unlike the other languages, as well as a flexible and liberal use of combining root words to create derivative and compound words by the application of certain agglutinative affixes. Of all Indo-European languages only Armenian is agglutinative.

Armenian is a pluricentric language, having two modern standardized forms: Eastern Armenian and Western Armenian. The most distinctive feature of Western Armenian is that it has undergone several phonetic mergers; these may be due to proximity to Arabic and Turkish-speaking communities. For example, Eastern Armenian speakers pronounce (թ) as an aspirated “t” as in “tiger”, (դ) like the “d” in “develop”, and (տ) as a tenuis occlusive, sounding somewhere between the two as in “stop.”

Proto-Indo-European voiceless occlusives are aspirated in Proto-Armenian, one of the circumstances that is often linked to the Glottalic theory, part of which postulated that the voiceless occlusives of Proto-Indo-European were aspirated. The Glottalic Theory holds that Proto-Indo-European had ejective stops, *pʼ *tʼ *kʼ, instead of plain voiced ones, *b *d *ɡ, of traditional Proto-Indo-European phonological reconstructions.

Dialects of Armenian also show glottalization. This has been argued to be influence from the other Caucasian languages, but Kortlandt argues glottalization cannot be considered a modern innovation and must be reconstructed with a wider dialectal distribution in older stages of Armenian.

The Armenian hypothesis of the Proto-Indo-European Homeland, based on the Glottalic theory suggests that the Proto-Indo-European language was spoken during the 4th millennium BC in the Armenian Highland. The phonological peculiarities proposed in the Glottalic theory would be best preserved in the Armenian language and the Germanic languages, the former assuming the role of the dialect which remained in situ, implied to be particularly archaic in spite of its late attestation.

The Proto-Greek language would be practically equivalent to Mycenaean Greek and date to the 17th century BC, closely associating Greek migration to Greece with the Indo-Aryan migration to India at about the same time (viz., Indo-European expansion at the transition to the Late Bronze Age, including the possibility of Indo-European Kassites).

The Armenian hypothesis argues for the latest possible date of Proto-Indo-European (sans Anatolian), roughly a millennium later than the mainstream Kurgan hypothesis. In this, it figures as an opposite to the Anatolian hypothesis, in spite of the geographical proximity of the respective suggested Urheimaten, diverging from the timeframe suggested there by as much as three millennia.

Graeco-Aryan (or Graeco-Armeno-Aryan) is a hypothetical clade within the Indo-European family, ancestral to the Greek language, the Armenian language, and the Indo-Iranian languages. Graeco-Aryan unity would have become divided into Proto-Greek and Proto-Indo-Iranian by the mid 3rd millennium BC. The Phrygian language would also be included. Conceivably, Proto-Armenian would have been located between Proto-Greek and Proto-Indo-Iranian, consistent with the fact that Armenian shares certain features only with Indo-Iranian (the satem change) but others only with Greek (s > h).

Graeco-Armeno-Aryan has comparatively wide support among Indo-Europeanists for the Indo-European Homeland to be located in the Armenian Highland. Early and strong evidence was given by Euler’s 1979 examination on shared features in Greek and Sanskrit nominal flection.

Used in tandem with the Graeco-Armeno-Aryan hypothesis, the Armenian language would also be included under the label Aryano-Greco-Armenic, splitting into proto-Greek/Phrygian and “Armeno-Aryan” (ancestor of Armenian and Indo-Iranian).

In the context of the Kurgan hypothesis, Greco-Aryan is also known as “Late PIE” or “Late Indo-European” (LIE), suggesting that Greco-Aryan forms a dialect group which corresponds to the latest stage of linguistic unity in the Indo-European homeland in the early part of the 3rd millennium BC. By 2500 BC, Proto-Greek and Proto-Indo-Iranian had separated, moving westward and eastward from the Pontic Steppe, respectively.

If Graeco-Aryan is a valid group, Grassmann’s law may have a common origin in Greek and Sanskrit. (Note, however, that Grassmann’s law in Greek postdates certain sound changes that happened only in Greek and not Sanskrit, which suggests that it cannot strictly be an inheritance from a common Graeco-Aryan stage. Rather, it is more likely an areal feature that spread across a then-contiguous Graeco-Aryan-speaking area after early Proto-Greek and Proto-Indo-Iranian had developed into separate dialects but before they ceased being in geographic contact.)

In 1981, Hopper proposed to divide all Indo-European languages into Decem and Taihun groups, according to the pronunciation of the numeral ’10′, by analogy with the Centum-Satem isogloss, which is based on the pronunciation of the numeral ’100′. The Armenian, Germanic, Anatolian, and Tocharian subfamilies belong to the Taihun group because the numeral ’10′ begins from the voiceless t there. All other Indo-European languages belong to the Decem group because the numeral 10 begins from the voiced d in them. The question then can be framed as which, if either, of these groups reflects the original state of things, and which is an innovation.

The centum–satem division is one of many isoglosses of the Indo-European language family, related to the different evolution of the three dorsal consonant rows of the mainstream reconstruction of Proto-Indo-European (PIE).

The terms Centum versus Satem languages is derived from the words for the number “one hundred” in a traditional representative language of each group: Latin centum and Avestan satəm. The centum group includes Italic, Celtic, Germanic, Hellenic and Tocharian. This group merged PIE palatovelars and plain velars yielding plain velars only, but retain the labiovelars as a distinct set. The satem languages (which have the sibilant where the centum equivalents have the velar) include Baltic, Slavic, Armenian and Indo-Iranian.  This group lose the labial element of the PIE labiovelars and thus merge them with the dorso-velars while the dorso-palatals remain distinct.

The Centum–Satem isogloss is now understood to be a chronological development of PIE. Centumization removed the palatovelars from the language, leaving none to satemize. In addition there is residual evidence of various sorts in satem languages of a former distinction between velar and labiovelar consonants, indicating the earlier centum state. It is therefore clear that centumization was followed by satemization. However the evidence of Anatolian indicates that centum was not the original state of PIE.

Armenia is sandwiched between Anatolia, the Fertile Crescent, the Iranian plateau, the Caucasus, and the Black and Caspian seas, making the study of Armenian Y-chromosomes extremely interesting for the student of Eurasian prehistory.

Gene flow from the surrounding regions may have affected the Armenian population over historical time, but the remoteness of the Armenian highlands, coupled with the national church — which distinguished Armenians from both the Orthodoxy of the Roman Empire, the Zoroastrianism of the Persians, and, later the Islam of Arabs and Ottomans — may have prevented it.

The Armenian population has a very low frequency of haplogroup R1a1. Proponents of the Kurgan model of Indo-European dispersals sometimes associate this haplogroup with the Proto-Indo-European community, and it is strange why -if their ideas are right- Armenia is so lacking in this haplogroup, like its Caucasian neighbors. Why would these hypothetical migrants make such a huge impact in faraway India and barely a dent in nearby Armenia?

The simple reason for the paucity of R1a1 in the Armenians (or related populations) is perhaps because the Indo-Europeans exercised cultural and linguistic dominance over the Hurro-Urartian population. It happened, to a degree, with the Hurrian kingdom, Mitanni, dominant in northern Mesopotamia in ancient times…an early form of Indo-Aryan was imposed was over the local Hurrian language as a superstrate language.

Finally, the occurrence of some I2, E-V13, and, perhaps, J2b in Armenia may point to Balkan contacts. But, when did these contacts occur? Are they traceable to the migration of Phrygians to Anatolia, according to the Herodotean account of Armenian origins, or can they be attributed to later contacts with Greeks or other Europeans?

The veil of mystery seems to be raised even higher by every new study: we may be less certain of what really happened today than in the days of happy ignorance, ten years ago. Ultimately it is new data, like the ones included in this paper, that will make every piece of evidence fit, and the grand puzzle of the history of Eurasia will be revealed in all its glory.

Armenia, situated between the Black and Caspian Seas, lies at the junction of Turkey, Iran, Georgia, Azerbaijan and former Mesopotamia. This geographic position made it a potential contact zone between Eastern and Western civilizations. We find a striking prominence of haplogroups previously implicated with the Agricultural Revolution in the Near East, including the J2a-M410-, R1b1b1*-L23-, G2a-P15- and J1-M267-derived lineages.

Given that the Last Glacial Maximum event in the Armenian plateau occured a few millennia before the Neolithic era, we envision a scenario in which its repopulation was achieved mainly by the arrival of farmers from the Fertile Crescent temporally coincident with the initial inception of farming in Greece. However, we detect very restricted genetic affinities with Europe that suggest any later cultural diffusions from Armenia to Europe were not associated with substantial amounts of paternal gene flow, despite the presence of closely related Indo-European languages in both Armenia and Southeast Europe.

From the linguistic point of view, there are several layers of loans in Armenian: Anatolian (maybe related to the wave of Balkan immigrants in 2d millennium BC that became Armenians), Urartian/Hurrian (up to 7th century BC), Iranian (200 BC-200 AD) and finally Hellenic Greek. The amount of Iranian lexical loans in Armenian actually exceeds the amount of Armenian-specific inherited vocabulary, so it’s here that we may expect the strongest genetic admixture signal. Armenian, Greek, Phrygian (and sometimes Albanian) are usually considered to be part of a separate subgroup which fits with the end of 2d millennium BC emergence of Armenians from the Balkans.

The assumption regarding the prevalence of Iranian borrowings is simply a dated echo of the original classification of Armenian as an Iranian language, demonstrably disproved by Heinrich Hübschmann’s identification of Armenian as an independent branch of IE. In his proposed schematic, Hübschmann concluded that Armenian would not merely be an independent branch between “Aryan/Persian” and “Balto/European languages”, but would represent a connecting ring of the two components at a time when they were still very similar to one another as dialects.

As early as 1866, Paul de Lagarde organized the detectable Iranian strata into those having a common and native basis, an Old Iranian alluvium and a post-Achaemenid New Iranian layer. Due to the wider-spread familiarity with Persian rather than Armenian, many of the terms were interpreted as New Iranian loans without much convincing philological validation.

Furthermore, some of the older borrowings proved to be dubious as well. H. Adjarian’s comprehensive and definitive etymological dictionary of Armenian identifies 11,000 root words, 36% of which are borrowings. Of that 36%, only 8-9% is confidently Iranian.

In contrast, more than half of the vocabulary (55%) has “undermined” or “uncertain” roots, revealing the fundamental elements of the so-called “Hurro-Urartian” phylum and the subsequent Anatolian languages. Aside from the archeological and logistical discrepancies, the detection of semantically correlated and characteristically Armenian toponyms predating the proposed Balkan timeline leaves the Phrygian hypothesis on quite shaky grounds.

Finally, the occurrence of some I2, E-V13, and, perhaps, J2b in Armenia may point to Balkan contacts. But, when did these contacts occur? Are they traceable to the migration of Phrygians to Anatolia, according to the Herodotean account of Armenian origins, or can they be attributed to later contacts with Greeks or other Europeans?

Given the practically continuous tie between Armenia and the Hellenic world in the historical era, the genetic signals are plausibly the remnants of more recent interactions. While the linguistic affinity of Armenian and the Paleo-Balkan languages is notable, the ambiguity regarding the classification of the latter forces us to reconsider the extent and nature of the kinship. In addition, the recent reevaluation of the “eastern Mushkian” ethnogenetic hypothesis emphasizes the mythographic significance rather than the strict historicity of the Greek historiographic account of Armenian origins.

Y-chromosomal diversity in four geographically distinct populations that represent the extent of historical Armenia shows a striking prominence of haplogroups previously implicated with the Agricultural Revolution in the Near East, including the J2a-M410-, R1b1b1*-L23-, G2a-P15- and J1-M267-derived lineages.

Given that the Last Glacial Maximum event in the Armenian plateau occured a few millennia before the Neolithic era, we envision a scenario in which its repopulation was achieved mainly by the arrival of farmers from the Fertile Crescent temporally coincident with the initial inception of farming in Greece.

However, we detect very restricted genetic affinities with Europe that suggest any later cultural diffusions from Armenia to Europe were not associated with substantial amounts of paternal gene flow, despite the presence of closely related Indo-European languages in both Armenia and Southeast Europe.”

Similar designations can hide very different groups. I think this problem often does not receive enough attention. E1b1b1a1b V13 is the only branch of E found in considerable numbers across most of Europe. It shows comparatively little variation and evidence of branches concentrated in some regions. There are also a few examples of it in Armenia.

Armenian men’s most common Y-DNA (paternal) haplogroup is R1b, found in about 28 percent of those studied. J2 is the next most common at a frequency of 22 percent. Other haplogroups found among them, in descending order of frequencies, include G (11%), J1 (11%), R1a (8%), T (6%), E (5%), I (4%), L (4%), N (2%), and others (1%).

The most frequent branch of E among Armenians is E1b1b1c M123. In Europe, this group is found mainly among Eastern European Jews. Within E, the haplogroup E1b1b1 was found among members of the “Armenian DNA Project”. They belong to branches called V12, V13, V22, and M84/M34.

Armenian men have such G subhaplogroups as G2a3a* (their most frequent G subhaplogroup as of November 26, 2011), G2a* (their second-most frequent G subhaplogroup as of November 26, 2011), G1a, G2a3a1*, G2a3a2*, G2a3b1a*, G2a3b1a1*, and a smattering of others.

Halogroup G is a very complex and deeply divided group with many branches both in the Middle East and in most of Europe. Figure 2 of the paper gives only 3 divisions of G, but the project has 14. Many Western European members of G belong to specifically European branches of the haplogroup, especially to a group characterized by DYS 388 = 13 and apparently corresponding to G2a3b1a2 L43/S147. The Armenian project has two G haplotypes with 388 = 13 but they are placed in “G2a3a M406+ L14-“ so the 13 has probably arisen independently here.

Figure 2 shows J1 about equally divided between J1* and J1e. The latter is the group that predominates among Asian Arabs. J1* presumably corresponds to the group in the project designated “J1* L136- DYS388 12, 13 or 14” (in haplogroup J DYS388 is usually 15-18). This group is also more clearly distinguished by DYS436=11, DYS490=13. Several sources suggest that this group is mainly responsible for the high frequency of haplogroup J1 in and near the Caucasus. It is also widely but very thinly scattered across Europe. I think it is surprising that this group still lacks an SNP and a proper designation.

J1 is common in the Near East. In the “Armenian DNA Project” there are members of the haplogroup branches J1*, J1c3d, and J1c3d1. J2 haplogroups found among Armenians include J2a*, J2a3, J2a4, J2a4a, J2a4b, J2a4b1, J2a4d, J2a4h2, J2a4h2a, J2a4h2f, J2a4h2g, J2b*, and J2b1.

J2 is another very complex and deeply divided group. Figure 2 divides it more than the other groups, but about half are only designated “J2*”. The project has about 23 sub-divisions of J2. Among them, J2a3b is divided into J2a3b1 M92 with DYS425=null and other parts with DYS425=12. The paper, the project and Ysearch all agree that both groups occur in significant numbers among Armenians. However, in Europe, the 425=null group is found mainly among East European Jews, while the 425=12 group is found mainly in the west. There seems to be much less evidence of Western European branches of J2 than in the case of G.

The representatives of haplogroup I are mostly designated “I2*” in figure 2. They presumably correspond to the 14 members of “I2c P215+ L596+ L597+ P37.2- P217- L416-“ in the project. This separate branch of I2 has only been added to the ISOGG list this year, although Ken Nordtvedt recognized it a few years ago on the basis of STR data. It is especially characterized by DYS490=13. (Other STR figures clearly distinguish it from the above mentioned J1* group with 490=13). This group has been found in various parts of Europe, but it seems to be more common in Armenia than anywhere else.

Haplogroup I is found mainly in Europe, but its relationship to haplogroup J points to a Middle Eastern origin. I think the ancestors of I2c could have stayed in the Middle East, when the ancestors of I1 and I2a went to Europe. The former I2b is now considered part of I2a. A new I2b has been defined but it seems to be extremely rare. The branches of haplogroup I are very deeply divided from each other and their distribution is very strongly regionalized. This suggests that I is the oldest haplogroup in Europe.

R1b-L23* is relatively frequent in the Middle East (~10% in  Turkey, Iran, Caucasus, Iraq, Syria, Jews and Albania) and dominant haplogroup of Armenians (20-30%) – it is thus called the “Armenian Modal Haplotype”. It is also found on the Balkans, where it has moved around 7000-8000 years ago, with early farmers. At the end of 2010, new SNPs were found in this group (L277, L405) which are not private and need further research to see how they split the L23* clade. People who are M269+ L23+ L51- P310- may test these SNPs with the chance of being positive.

Some members of the “Armenian DNA Project” are part of the branch of R1b known as R1b1a2a* (L23+). A smaller number in the project are located in the branch called R1b1a2* (L265+). These branches are distinguishable from the R1b branches of Europe. That’s why Armenians don’t belong to the European branches of R1b called U106 and P312.

The Indo-European Elements In Hurrian

Hattic as a Sino-Caucasian language

A solution to the problem of Indo-Aryan origins

Dené–Caucasian languages

Armenian Y-chromosomes revisited

A common ancestor of Indo-European and Hurrian

Where did the Ancient Semites come from?

Proto-Indoaryans, Mitanni, Hurrians

Indo-European genetic signatures in an Orcadian and a Lithuanian

Proto-Indo-European homeland in Neolithic Anatolia (Bouckaert et al.)

The Problem of Identification of the Proto-Armenians: A Critical Review

The Problem of Proto-Armenians and the Formation of the Armenian People

Proto-Indo-European Urheimat hypotheses

Armenian Genetics: Abstracts and Summaries

Proto-Anatolian language

Anatolian languages

Tocharian languages

Proto-Armenian language

In human genetics, Haplogroup R1b is the most frequently occurring Y-chromosome haplogroup in Western Europe and amongst speakers of Chadic languages in Sub-Saharan Africa. R1b is also present at lower frequencies throughout Eastern Europe, Western Asia, Central Asia, and parts of North Africa. Due to European emigration it also reaches high frequencies in the Americas and Australia.

Haplogroup R1b is now defined by the presence of the single-nucleotide polymorphism (SNP) mutation M343, which was discovered in 2004. From 2002 to 2005, R1b was defined by the presence of SNP P25. Prior to 2002, today’s Haplogroup R1b had a number of names in differing nomenclature systems, such as Hg1 and Eu18.

Further information: Conversion table for Y chromosome haplogroups

In turn, while Western Europe is dominated by the R1b1b2 (R-M269) branch of R1b, the Chadic speaking area in Africa is dominated by the branch known as R1b1a (R-V88). These represent two very successful “twigs” on a much bigger “family tree”.

Origin of R1b

It was initially believed that R1b originated in western Europe where (considered as a whole, including subclades) it reaches its highest frequencies. However many geneticists now believe that R1b arose in Western Asia. Indeed, R1b’s variance increases as one moves east, leading to the view that R1b originated further east, and that M269 was carried as a rapidly expanding lineage from the Near East via Anatolia to the western fringe of Europe during the Neolithic.

R1b* (that is R1b with no subsequent mutations) is extremely rare. Examples have been found in Europe and Western Asia, for example two in a sample from Turkey. However it is possible that some or all examples represent a reversion of marker P25 from R1b1*. Most examples of R1b fall into its much more recent subclades.

In 2008 T. Karafet et al., based on the latest discoveries on polymorphisms, rearranged the human paternal phylogenetic tree by adding one new haplogroup and altering some of the estimated ages of previously known haplogroups, including the parent haplogroup to R1b, R1, now considered to have originated 18,500 BP.

Anatolian or Caucasian origins?

The origins of R1b are not entirely clear to this day. Some of the oldest forms of R1b are found in the Near East and around the Caucasus. Haplogroup R1* and R2* might have originated in southern Central Asia (between the Caspian and the Hindu Kush). A branch of R1 would have developed into R1b* then R1b1* in the northern part of the Middle East during the Ice Age. It presumptively moved to northern Anatolia and across the Caucasus during the early Neolithic, where it became R1b1b. The Near Eastern leftovers evolved into R1b1a (M18), now found at low frequencies among the Lebanese and the Druze.The Phoenicians (who came from modern day Lebanon) spread this R1b1a and R1b1* to their colonies, notably Sardinia and the Maghreb.

The subclades R1b1b1 and R1b1b2 (the most common form in Europe) are closely associated with the spread of Indo-European languages, as attested by its presence in all regions of the world where Indo-European languages were spoken in ancient times, from the Atlantic coast of Europe to the Indian subcontinent, including almost all Europe (except Finland and Bosnia-Herzegovina), Anatolia, Armenia, Europan Russia, southern Siberia, many pockets around Central Asia (notably Xinjiang, Turkmenistan, Tajikistan and Afghanistan), without forgetting Iran, Pakistan, India and Nepal. The history of R1b and R1a are intricately connected to each others. Whereas R1b1 is found is such places as the Levant or Cameroon, R1b1b mostly likely originated in north-eastern Anatolia.

The North Caucasus and the Pontic-Caspian steppe : the Indo-European link

Modern linguists have placed the Proto-Indo-European homeland in the Pontic-Caspian steppe, a distinct geographic and archeological region extending from the Danube estuary to the Ural mountains to the east and North Caucasus to the south.

The Neolithic, Eneolithic and early Bronze Age cultures in Pontic-Caspian steppe has been called the Kurgan culture (Marija Gimbutas), due to the lasting practice of burying the deads under mounds (“kurgan”) among the succession of cultures in that region. Horses were first domesticated around 4000 BCE in the steppe, perhaps somewhere around the Don or the lower Volga, and soon became a defining element of steppe culture (7000-2200 BCE).

During the Bronze-age period, known as the Yamna horizon (3300-2500 BCE), the cattle and sheep herders adopted wagons to transport their food and tents, which allowed them to move deeper into the steppe, giving rise to a new mobile lifestyle that would eventually lead to the great Indo-European migrations.

The Pontic-Caspian steppe cultures can be divided in a western group, ranging from the Don River to the Dniester (and later Danube), and an eastern one, in the Volga-Ural region. The Pontic steppe was probably inhabited by men of mixed R1a and R1b lineages, with higher densities of R1b just north of the Caucasus, and more R1a in the the northern steppes and the forest-steppes.

R1b almost certainly crossed over from northern Anatolia to the Pontic-Caspian steppe. It is not clear whether this happened before, during or after the Neolithic. A regular flow of R1b across the Caucasus cannot be excluded either. The genetic diversity of R1b being greater around the Caucasus, it is hard to deny that R1b settled and evolved there before entering the steppe world. Does that mean that Indo-European languages originated in the steppes with R1a people, and that R1b immigrants blended into the established culture ? Or that Proro-Indo-European language appear in northern Anatolia or in the Caucasus, then spread to the steppes with R1b ? Or else did Proro-Indo-European first appear in the steppe as a hybrid language of Caucasian/Anatolian R1b and steppe R1a ? This question has no obvious answer, but based on the antiquity and archaic character of the Anatolian branch (Hittite, Palaic, Luwian, Lydian, and so on) an northern Anatolian origin of Proto-Indo-European is credible. Furthermore, there is documented evidence of loan words from Caucasian languages in Indo-European languages. This is much more likely to have happened if Proto-Indo-European developed near the Caucasus than in the distant steppes. R1b would consequently have been the spreading factor of PIE to the steppes, and from there to Europe, Central Asia and South Asia.

The Maykop culture, the R1b link to the steppe?

The Maykop culture (3700-2500 BCE), in the North Caucasus, was culturally speaking a sort of southern extension of the Yamna horizon. Although not generally considered part of the Pontic-Caspian steppe culture due to its geography, the North Caucasus had close links with the steppe, as attested by numerous ceramics, gold, copper and bronze weapons and jewelry in the contemporaneous cultures of Mikhaylovka, Sredny StogKemi Oba. The link between the North Pontic and North Caucasus is older than the Maykop period. Its predecessor, the Svobodnoe and culture (4400-3700 BCE), already had links to the Suvorovo-Novodanilovka and early Sredny Stog cultures, and the even older Nalchik settlement (5000-4500 BCE) displayed a similar culture as Khvalynsk on the Volga. This may be the period when R1b started interracting and blending with the R1a population of the steppes.

The Yamna and Maykop people both used kurgan burials, with their deads in a supine position with raised knees and oriented in a north-east/south-west axis. Graves were sparkled with red ochre on the floor, and sacrificed dometic animal buried alongside humans. They also had in common horse riding, wagons, a cattle- and sheep-based economy, the use of copper/bronze battle-axes (both hammer-axes and sleeved axes) and tanged daggers. In fact, the oldest wagons and bronze artefacts are found in the North Caucasus, and spread from there to the steppes.

Maykop was an advanced Bronze Age culture, actually one of the very first to develop metalworking, and therefore metal weapons. The world’s oldest sword was found at a late Maykop grave in Klady kurgan 31. Its style is reminiscent of the long Celtic swords, though less elaborated. Horse bones and depictions of horses already appear in early Maykop graves, suggesting that the Maykop culture might have been founded by steppe people or by people who had close link with them. However, the presence of cultural elements radically different from the steppe culture in some sites could mean that Maykop had a hybrid population. Without DNA testing it is impossible to say if these two populations were an Anatolian R1b group and a G2a Caucasian group, or whether R1a people had settled there two. The two or three etnicities might even have cohabited side by side in different settlements. Typical Caucasian Y-DNA lineages (such as G2a) do not follow the pattern of Indo-European migrations, so intermarriages must have been limited, or at least restricted to Indo-European men taking Caucasian wives rather than the other way round.

Maykop people are the ones credited for the introduction of primitive wheeled vehicles (wagons) from Mesopotamia to the steppes. This would revolutionise the way of life in the steppe, and would later lead to the development of (horse-drawn) war chariots around 2000 BCE. Cavalry and chariots played an vital role in the subsequent Indo-European migrations, allowing them to move quickly and defeat easily anybody they encountered. Combined with advanced bronze weapons and their sea-based culture, the western branch (R1b) of the Indo-Europeans from the Black Sea shores are excellent candidates for being the mysterious Sea Peoples, who raided the eastern shores of the Mediterranean during the second millennium BCE.

The rise of the IE-speaking Hittites in Central Anatolia happened a few centuries after the disappearance of the Maykop culture. A back migration from the North Caucasus to northern Anatolia is very likely in this age of expansion. What is certain is that the Hittites used chariots, invented in the Volga-Ural steppes. R1a being found a low frequencies in Armenia and northern Anatolia, it is not unreasonable to imagine that a hybrid group of R1a-R1b from the Volga-Ural region migrated to this region sometime between 2000 BCE and 1650 BCE.

Several scholars tried to identify the linguistic traces of the Armenian ethnic element in Ancient Near East. The most significant are G.Djahukian’s works, where hesystematically examines the borrowings of Armenian from ancient cuneiform languages,shows that it is possible for some cuneiform languages to have borrowings from earliest (Proto-) Armenian and that numerous ancient names of the Armenian Highland and adjacent regions can be etymologized in Armenian. Furthermore, important are the examples and arguments adduced by I.Diakonoff as he as no other was familiar with the ancient cultures and languages of the region.

The following question is essential: were there speakers of the earliest Armenian language in the Armenian Highland in the pre-Urartian period (i.e. before the mid-9th century BC) or did they appear there during the existence or after the fall of Urartu? If we show that there is at least one borrowing in Urartian from Armenian and that some place and personal names mentioned in the Urartian sources have Armenian origins then we can say that Armenian was spoken along with Urartian in the Armenian Highland.

These words and names may substantiate the presence of the earliest Armenians in the Armenian Highland, particularly in the area of the upper streams of Arsania, north of Lake Van, the domain of the legendary forefather of the Armenians Hayk, aswell as to the south, west and north of it before the formation of the Urartian Empire. Toponyms, especially hydronyms, present the earliest strata of languages, and might have existed many centuries before their first attestations. This grounds the quest for the Armenian elements in the scattered names of the Highland and the adjacent regions attested in pre-Urartian (e.g. Assyrian, Hittite, etc) sources.

The Armenian Elements in the Language and Onomastics of Urartu

Traces of the Armenian ethnic element in Ancient Near East

The name Armenia enters English via Latin, from Ancient Greek. The Armenian endonym for the Armenian people and country is hayer and hayk’, respectively. The exact etymology of the name is unknown, and there are various speculative attempts to connect it to older toponyms or ethnonyms. Hayk, or Hayg, also known as Haik Nahapet (Hayk the Tribal Chief) is the legendary patriarch and founder of the Armenian nation.

Hayasa-Azzi or Azzi-Hayasa was a Late Bronze Age confederation formed between two kingdoms of Anatolia, Hayasa located South of Trabzon and Azzi, located North of the Euphrates and to the South of Hayasa. The Hayasa-Azzi confederation were in conflict with the Hittite Empire in the 14th century BC, leading up to the collapse of Hatti around 1290 BC.

The similarity of the name Hayasa to the endonym of the Armenians, Hayk or Hay and the Armenian name for Armenia, Hayastan has prompted the suggestion that the Hayasa-Azzi confereration was involved in the Armenian ethnogenesis. The term Hayastan bears resemblance to the ancient Mesopotamian god Haya (ha-ià) and another western deity called Ebla Hayya, related to the god Ea (Enki or Enkil in Sumerian, Ea in Akkadian and Babylonian).

Thus, the Great Soviet Encyclopedia of 1962 posited that the Armenians derive from a migration of Hayasa into Shupria in the 12th century BC. This is open to objection due to the possibility of a mere coincidental similarity between the two names and the lack of geographic overlap, although Hayasa (the region) became known as Lesser Armenia (Pokr Hayastan in modern Armenian) in coming centuries.

The mentioning of the name Armenian can only be securely dated to the 6th century BC with the Orontid kings and very little is known specifically about the people of Azzi-Hayasa per se. The most recent edition of Encyclopædia Britannica does not include any articles on Hayasa or Azzi-Hayasa likely due to the paucity of historical documentation about this kingdom’s people. Brittanica’s article on the Armenians confirms that they were descendents of a branch of the Indo-European peoples but makes no assertion that they formed any portion of the population of Azzi-Hayasa.

Some historians find it sound to theorize that after the Phrygian invasion of Hittites, the theoretically named Armeno-Phrygians would have settled in Hayasa-Azzi, and merged with the local people, who were possibly already spread within the western regions of Urartu. After the fall of the latter, and the rise of the Kingdom of Armenia under the Artaxiad dynasty, Hayasan nobility (given they were truly Armenian) would have assumed control of the region and the people would have adopted their language to complete the amalgamation of the proto-Armenians, giving birth to the nation of Armenia as we know it today.

The Georgian and Russian professors, T. V. Gamkrelidze and V. V. Ivanov mention the Armenian leader Hayk combined with Hayasa, strongly resembling the Hyksos, a mixed people from West Asia who took over the eastern Nile Delta, ending the thirteenth dynasty, and initiating the Second Intermediate Period of Ancient Egypt.

The Hyksos first appeared in Egypt c.1800 BC, during the eleventh dynasty, and began their climb to power in the thirteenth dynasty, coming out of the second intermediate period in control of Avaris and the Delta. By the fifteenth dynasty, they ruled Lower Egypt, and at the end of the seventeenth dynasty, they were expelled (c.1560 BC).

The Hyksos practiced horse burials, and their chief deity “BAAL” who became associated with the Egyptian storm and desert god, Seth, whom they identified with their native storm god. Although most Hyksos names seem Semitic, the Hyksos also included Hurrians, who, while speaking an isolated language, were under the rule and influence of Indo-Europeans.

The Hyksos brought several technical improvements to Egypt, as well as cultural impulses such as new musical instruments and foreign loan words. The changes introduced include new techniques of bronze working and pottery, new breeds of animals, and new crops. In warfare, they introduced the horse and chariot, the composite bow, improved battle axes, and advanced fortification techniques.

The Kura–Araxes culture, or the early trans-Caucasian culture, was a civilization that existed from 3400 BC until about 2000 BC, which has traditionally been regarded as the date of its end, but it may have disappeared as early as 2600 or 2700 BC. The earliest evidence for this culture is found on the Ararat plain; thence it spread to Georgia by 3000 BC (but never reaching Colchis), and during the next millennium it proceeded westward to the Erzurum plain, southwest to Cilicia, and to the southeast into an area below the Urmia basin and Lake Van, and finally down to the borders of present day Syria. Altogether, the early Trans-Caucasian culture, at its greatest spread, enveloped a vast area approximately 1,000 km by 500 km.

The name of the culture is derived from the Kura and Araxes river valleys. Its territory corresponds to parts of modern Armenia, Georgia, Azerbaijan, Chechnya, Dagestan, Ingushetia and North Ossetia. It may have given rise to the later Khirbet Kerak ware culture found in Syria and Canaan after the fall of the Akkadian Empire.

Hurrian and Urartian elements are quite probable, as are Northeast Caucasian ones. Some authors subsume Hurrians and Urartians under Northeast Caucasian as well as part of the Alarodian theory. The presence of Kartvelian languages was also highly probable. Influences of Semitic languages and Indo-European languages are also highly possible, though the presence of the languages on the lands of the Kura–Araxes culture is more controversial.

In its earliest phase, metal was scant, but it would later display “a precocious metallurgical development which strongly influenced surrounding regions”. They worked copper, arsenic, silver, gold, tin, and bronze. Their metal goods were widely distributed, recorded in the Volga, Dnieper and Don-Donets systems in the north, into Syria and Palestine in the south, and west into Anatolia.

They are also remarkable for the production of wheeled vehicles (wagons and carts), which were sometimes included in burial kurgans. Inhumation practices are mixed. Flat graves are found, but so are substantial kurgan burials, the latter of which may be surrounded by cromlechs. This points to a heterogeneous ethno-linguistic population.

Their pottery was distinctive; in fact, the spread of their pottery along trade routes into surrounding cultures was much more impressive than any of their achievements domestically. It was painted black and red, using geometric designs for ornamentation. Examples have been found as far south as Syria and Israel, and as far north as Dagestan and Chechnya.

The spread of this pottery, along with archaeological evidence of invasions, suggests that the Kura-Araxes people may have spread outward from their original homes, and most certainly, had extensive trade contacts. Jaimoukha believes that its southern expanse is attributable primarily to Mitanni and the Hurrians.

It has been suggested by early 20th century Armenologists that Old Persian Armina and the Greek Armenoi are continuations of an Assyrian toponym Armânum or Armanî. There are certain Bronze Age records identified with the toponym in both Mesopotamian and Egyptian sources. The earliest is from an inscription which mentions Armânum together with Ibla (Ebla) as territories conquered by Naram-Sin of Akkad in ca. 2250 BC.

Another mention by pharaoh Thutmose III of Egypt in the 33rd year of his reign (1446 BC) as the people of Ermenen, and says in their land “heaven rests upon its four pillars”.

Some theonyms, proper names and other terminology of the Mitanni are considered to form (part of) an Indo-Aryan superstrate, suggesting that an Indo-Aryan elite imposed itself over the Hurrian population in the course of the Indo-Aryan expansion. In a treaty between the Hittites and the Mitanni (between Suppiluliuma and Shattiwaza, ca. 1380 BC), the deities Mitra, Varuna, Indra, and Nasatya (Ashvins) are invoked.

The ethnicity of the people of Mitanni is difficult to ascertain. A treatise on the training of chariot horses by Kikkuli contains a number of Indo-Aryan glosses. Kammenhuber (1968) suggested that this vocabulary was derived from the still undivided Indo-Iranian language, but Mayrhofer (1974) has shown that specifically Indo-Aryan features are present.

Maryannu is an ancient word for the caste of chariot-mounted hereditary warrior nobility which dominated many of the societies of the Middle East during the Bronze Age. The term is attested in the Amarna letters written by Haapi. Robert Drews writes that the name ‘maryannu’ although plural takes the singular ‘marya’, which in Sanskrit means young warrior, and attaches a Hurrian suffix.(Drews:p. 59) He suggests that at the beginning of the Late Bronze Age most would have spoken either Hurrian or Aryan but by the end of the 14th century most of the Levant maryannu had Semitic names.

“This kingdom was known as the Maryannu, Nahrin or Mitanni to the Egyptians, Hurri to the Hittites and Hanigalbat to the Assyrians. All three names were equivalent and interchangeable”, asserted Michael C. Astour. Hittite annals mention a people called Hurri (Ḫu-ur-ri), located in northeastern Syria. A Hittite fragment, probably from the time of Mursili I, mentions a “King of the Hurri”, or “Hurrians”. The Assyro-Akkadian version of the text renders “Hurri” as Hanigalbat. Tushratta, who styles himself “king of Mitanni” in his Akkadian Amarna letters, refers to his kingdom as Hanigalbat.

Egyptian sources call Mitanni “nhrn”, which is usually pronounced as Naharin/Naharina from the Assyro-Akkadian word for “river”, cf. Aram-Naharaim. The name Mitanni is first found in the “memoirs” of the Syrian wars (ca. 1480 BC) of the official astronomer and clockmaker Amememhet, who returned from the “foreign country called Me-ta-ni” at the time of Thutmose I. The expedition to the Naharina announced by Thutmosis I at the beginning of his reign may have actually taken place during the long previous reign of Amenhotep I Helck believes that this was the expedition mentioned by Amenhotep II.

The common people’s language, the Hurrian language, is neither Indo-European nor Semitic. Hurrian is related to Urartian, the language of Urartu, both belonging to the Hurro-Urartian language family.

Urartu (Armenian: Urartu, Assyrian: māt Urarṭu; Babylonian: Urashtu), corresponding to Kingdom of Ararat, or Kingdom of Van, (Urartian: Biai, Biainili;) was a prehistoric Iron Age Armenian kingdom centred around Lake Van in the Armenian Highlands. The kingdom’s native name was Biainili, also spelt Biaineli, (from which is derived the Armenian toponym “Van”), but prior to the 8th century BC, they also called their now united kingdom “Nairi”.

Strictly speaking, Urartu is the Assyrian term for a geographical region, while “kingdom of Urartu” or “Biainili lands” are terms used in modern historiography for the Iron Age state that arose in that region. That a distinction should be made between the geographical and the political entity was already pointed out by König (1955). The landscape corresponds to the mountainous plateau between Asia Minor, Mesopotamia, and the Caucasus mountains, later known as the Armenian Highlands. The kingdom rose to power in the mid-9th century BC, but was conquered by Media in the early 6th century BC.

In the early 6th century BC, the Urartian Kingdom was replaced by the Armenian Orontid dynasty. In the trilingual Behistun inscription, carved in 521/0 BC by the order of Darius the Great of Persia, the country referred to as Urartu in Assyrian is called Arminiya in Old Persian and Harminuia in Elamite. The name is connected to the Indo-European root Ar- meaning “assemble/create” which is vastly used in names of or regarding the Sun, light, or fire, found in Ararat, Aryan, Arta etc.

Shupria (Shubria) or Arme-Shupria (Akkadian: Armani-Subartu from the 3rd millennium BC) was a Proto-Armenian kingdom, known from Assyrian sources beginning in the 13th century BC, located in the Armenian Highland, to the southwest of Lake Van, bordering on Ararat proper. Scholars have linked the district in the area called Arme or Armani, to the name Armenia.

Weidner interpreted textual evidence to indicate that after the Proto-Armenian (Hurrian) king Shattuara of Mitanni was defeated by Adad-nirari I of Assyria in the early 13th century BC, he then became ruler of a reduced vassal state known as Shubria or Subartu. The name Subartu (Sumerian: Shubur) for the region is attested much earlier, from the time of the earliest Mesopotamian records (mid 3rd millennium BC).

Together with Armani-Subartu (Hurri-Mitanni), Hayasa-Azzi and other Indo-European populations of the region such as the Nairi fell under Kingdom of Ararat rule in the 9th century BC, and their descendants (according to the Great Soviet Encyclopedia) later contributed to the ethnogenesis of the early Armenians.

The name has also been claimed as a variant of Urmani (or Urmenu), attested epigraphically in an inscription of Menuas of Urartu. However, many historians, such as Wayne Horowitz, identify Armanî which was conquered by Naram-Sin of Akkad, with the Syrian city of Aleppo.

Aleppo has scarcely been touched by archaeologists, since the modern city occupies its ancient site. The site has been occupied from around 5000 BC, as excavations in Tallet Alsauda show.

Aleppo appears in historical records as an important city much earlier than Damascus. The first record of Aleppo comes from the third millennium BC, when Aleppo was the capital of an independent kingdom closely related to Ebla, known as Armi to Ebla and Armani to the Akkadians. Giovanni Pettinato describes Armi as Ebla’s alter ego. Naram-Sin of Akkad destroyed both Ebla and Armani in the 23rd century BC.

Archaeology

-

Armenia in Paris Peace Conferance 1919

United Armenia

Det kurdiske flag som av kurderne selv blitt kalt Alay Kurdistan, Alaya Kurdistanê, eller Alaya Rengin “Det fargerike Flag”, dukket først gang opp i forbindelse med den kurdiske uavhengighedsbevegelse fra det Osmanniske Rige. Hvis kilderne nærstuderes så tildeles æren faktisk organisationen av Xoybûn (Khoyboon), da man mener, de står bak skapelsen av flaget i 1900-tallet.

Senere hen i historien ble flaget presenteret for medlemmerne av den internationale delegation ved Fredskonferencen i Paris, der hadde uttenkt en plan for kurdisk uavhengighet som en del av serves traktaten med osmanniske Tyrkiet i 1920. Under samme flag anonserte Khoyboun dannelsen av den første “kurdiske eksilregjering” i 1927 og kjempet en langtrukken krig inntil 1932 med det formål at gjennoppleve den kurdiske nationale uavhængighet.

I 1946 ble etableringen av Republikken Kurdistan i Mehabad til, og det gamle “solskins flag” ble vedtatt av parlamentet som det officielle flag for republikken. Etter ovennevnte historiske begivenheter, er det nationale flag blitt vedtatt i Kurdistan og er blitt brukt av forskellige kurdiske bevegelser og enheter i alle sektorer i landet.

Enhver nation eller befolkningsgruppe har et flag for at signalere landets styrker eller symbolisere hva en befolkning står for, men hvorfor indeholder det kurdiske flag de farger som det gør og hvordan skal man forstå flaget?

Det kurdiske flag er et av de mest farvgerikee flag i verden, men det er ikke uten grunnn, for hver farge har en betydning. Den røde farge symboliserer de kurdiske martyrers blod og den fortsatte kamp for frihet og verdighet og den hvite farge betyr, at fred og likhet er hensikten med våres kamp. Dertil har flaget den grønne farge som viser den stolthet kurderne har over landskapet i Kurdistan.

Sist, men ikke minst, så skal den gule farge utstråle livets kilde og folkets lys. Det vigtigste kurdiske karakteristisk for flaget er den brendende sol i midten, som er en gammel religiøs og kulturel symbol blandt kurdere og synonym med ild i Zoroastranisme visdommen. Solen har 21 stråler, som er like i størrelse og form. Tallet 21 holder betydning i de gamle Ezidi religiøse tradisjoner hos kurderne.

xxx

The Flag of Kurdistan (Kurdish: Alay Kurdistan or Alaya Kurdistanê, also called Alaya Rengîn “The Colorful Flag”) first appeared during the Kurdish independence movement from the Ottoman Empire. It is said to have been created in the 1900s by the organisation of Xoybûn, or Khoyboun, (full name: Xoybûn – Ciwata Serxwebuna Kurd) meaning oneself/being oneself in Kurdish language.

Xoybûn (founded by Kurds and Armenians) was a Kurdish nationalist organization that is known for being the chief instigator and leading the Ararat rebellion commanded by General Ihsan Nuri Pasha, a former officer in the Ottoman and Turkish armies.

The organization was founded by Memduh Selim and his colleagues with the involvement of former members of Kurdish nationalist organisations like Kürdistan Teali Cemiyeti, Kürt Teşkilat-ı İçtimaiye Cemiyeti, Kürt Millet Fırkası, Comite de Independence Kurde, together with Kurdish intellectuals who took refuge in Iraq, Iran and Syria at the house of Vahan Papazian, who was a member of the central committee of Dashnaktsutyun on October 5, 1927, in Greater Lebanon.

Vahan Papazyan was one of the principal members of Dashnaktsutyun and the representative of Democratic Republic of Armenia at Paris Peace Conference in 1919. During the Paris Peace Conference of 1919, the representative of the Ottoman Armenians, Boghos Nubar Pasha and the representative of the Armenian Republic, Avetis Aharonian put forward territorial claims against the Ottoman Empire and provided information regarding the Armenian population.

The organization was established with the help of former members of Dashnaktsutyun The Armenian Revolutionary Federation – Dashnaktsutyun (ARF-D), also known as Armenian Socialist Party, is an Armenian left-wing nationalist party founded in Tiflis, Russian Empire (now Tbilisi, Georgia) in 1890 by Christapor Mikaelian, Stepan Zorian, and Simon Zavarian.

Xoybûn under the leadership of Celadet Alî Bedirxan, Kamuran Alî Bedirxan, Ekrem Cemilpaşa, Memdûh Selîm and others, decided to promote Ihsan Nuri, to general (pasha) and sent him to Erzurum with 20 comrades. They published a newspaper named Aigrî.

The central committee of Xoybûn appointed Ibrahim Haski, who was one of the chieftains of Jalali tribe, to the governorship of Agirî Province and Ihsan Nuri to the post of general commander of the Kurdish Armed Forces. Xoybûn also made appeals to the Great Powers and the League of Nations.

The House of Hasan-Jalalyan was an Armenian dynasty that ruled the region of Khachen (Greater Artsakh) from 1214 onwards in what are now the regions of lower Karabakh, Nagorno-Karabakh and small part of Syunik. It was named after Hasan-Jalal Dawla, an Armenian feudal prince from Khachen. Much of Hasan-Jalal Dawla’s family roots were entrenched in an intricate array of royal marriages with new and old Armenian nakharar families.

Hasan-Jalal traced his descent to the Armenian Arranshahik dynasty, a family that predated the establishment of the Parthian Arsacids in the region. Hasan-Jalal’s ancestry was “almost exclusively” Armenian according to historian Robert H. Hewsen, a professor at Rowan University and an expert on the history of the Caucasus.

The Hasan-Jalalyan family was able to maintain its autonomy throughout several centuries of foreign domination of the region by Seljuk Turks, Persians and Mongols as they, as well as the other Armenian princes and meliks of Khachen, saw themselves of holding the last bastion of Armenian independence in the region.

Through their many patronages of churches and other monuments, the Hasan-Jalalyans helped cultivate Armenian culture throughout the region. By the late 16th century, the Hasan-Jalalyan family had branched out to establish melikdoms in Gulistan and Jraberd, making them, along with Khachen, Varanda and Dizak, a part of what was then known as the “Melikdoms of Khamsa.”

In the course of the period from the 17th century to the early 19th century, the Jalalyan house also proliferated in the establishment of several other Armenian noble houses, including the Melik-Atabekyan family, who became the last rulers of the principality of Jraberd. Allahverdi II Hasan-Jalalyan, who was to die in 1813, was the final melik of Khachen when the Russian Empire first entered the region in 1805 during the Russo-Persian War of 1804-1813. In 1828, following the end of the second Russo-Persian War, the Russians finally dissolved the office of Catholicos.

In October 1927, Kurd Ava or Kurdava, a village near Mount Ararat was designated as the provisional capital of Kurdistan. Xoybûn made appeals to the Great Powers and the League of Nations, and also sent messages to other Kurds in Iraq and Syria to ask for co-operation.

The Republic of Ararat or Kurdish Republic of Ararat located in eastern Turkey, being centered on Karaköse Province, declared during a wave of rebellion among Kurds in southeastern Turkey its independence by the central committee of Xoybûn party on October 28, 1927, but were subsequently put down by Turkish forces in 1931. Agirî is the Kurdish name for Ararat.

An earlier version of this flag was flown by the break-away Republic of Ararat in Turkey during the period 1927-1931. A similar flag was later used by the Soviet-backed Kurdish Republic known as the Republic of Mahabad in 1946. It is currently used as the official flag of the autonomous Kurdistan Region in Iraq which is under control of the Kurdistan Regional Government. The flag is banned in Turkey, Iran and Syria.

The main Kurdish characteristic of the flag is the blazing golden sun emblem at the center, which is an ancient religious and cultural symbol among the Kurds and synonymous with fire in representing wisdom in Zoroastrianism. The sun disk of the emblem has 21 rays, equal in size and shape. The number 21 holds importance in the ancient Ezidi religious traditions of the Kurds.

The symbolism of the colors are:

• Red symbolizes the blood of martyrs of Kurdistan and the continued struggle for the freedom and dignity for Kurdistan and its people.
• Green expresses the beauty and the landscapes of Kurdistan.
• White expresses peace and equality.
• Yellow represents the source of life and light of the people.

-

-

-

Armenian archeologists discovered an ancient burial place of a horse during archeological excavations on the territory of the Republic of Armenia. Hakob Simonian, the director of the Research Center of Cultural and Historical Heritage, told the journalists about this.

According to him, the excavations were found in the Nerkin Naver necropolis, which is 3.5 km to the west of Ashtarak.

“This find dates back to the 26-25th centuries BC, and it’s the oldest burial place of a horse discovered to this day. It has an all-important significance not only for Armenia, but for the whole Western Asia as well,” Simonian said.

The archeological find testifies that Armenians used horses for military purposes. Simonian mentioned that horse is the animal that defined the development of humanity, and its domestication can be associated with the establishment of civilization.

During the excavations in Nerkin Naver, the Armenian archeologists discovered another burial place that resembles the grave of one of the heroes of the famous Armenian national epic poem Sasuntsi David (“David of Sassoon”).

There are nearly 60 hills at the graveyard of Verin Naver. The graveyard was discovered 35 years ago and occupies over 100 hectares area in Ashtarak region. There are a number of graveyards near these areas, including Agarak archaeological site, Aghtamir fortress, the royal graveyard of Aghtsk and Nerkin Naver archaeological site where an enormous temple complex related to the old Aryan ritual was discovered.

“This could not be by chance. This area was probably a holy place which later became an Armenian royal residence. This was the Arshakuni’s royal residence where members of the royal family lived and were buried here,” said director of the “Historical Cultural Heritage” scientific research center Hakob Simonyan.

The head of the expedition noted that they are not only excavating to obtain archaeological materials, but to discover ancient civilizations and have serious recompilations. One of the main recompilations, according to him, was that Karmirberdyan culture of the Mid-Bronze Age was set aside as one of the most ancient cultures in South Caucasus.

The center’s director sets aside a part of the graveyard and calls it the late Bronze Age. “We can say that these are mainly the royal graves and date back to 15-14th centuries B.C.,” said the expert, adding that the opened graveyards are mainly robbed, but even after the robbery the findings show that there were elegant and luxurious funerals here.

“We have found a bronze statuette with a golden color, as well as many symbolic findings, including teeth of lions that were sacrificed. There are also human sacrifices, especially youth and bodyguards. There is an enormous amount of animals that were sacrificed, especially bulls, horses, pigs, sheep and there were also skins of beasts such as lions, wolves, foxes and dogs,” he said.

According to Hakob Simonyan, the people living here were definitely Indo-Europeans and proof of that are the sacrifices of bulls and horses and the fact that the graveyards were engraved in tuff rock. According to Indo-European mindset, they did everything to make sure the body didn’t touch the holy land to not destroy it.

“Here I have clearly noted that the graveyards were oriented by the sunrise and that shows the priests’ knowledge of astrology,” said the archaeologist, adding that all graveyards are foreseen for one person.

Persian and Armenian are the only agglutinative Indo-European languages. 

Persian is the only agglutinative Iranian language.

An agglutinative language is a language that uses agglutination extensively: most words are formed by joining morphemes together. This term was introduced by Wilhelm von Humboldt in 1836 to classify languages from a morphological point of view. It is derived from the Latin verb agglutinare, which means “to glue together”.

In agglutinative languages, each affix typically represents one unit of meaning (such as “diminutive”, “past tense”, “plural”, etc.), and bound morphemes are expressed by affixes (and not by internal changes of the root of the word, or changes in stress or tone). Additionally, and most importantly, in an agglutinative language affixes do not become fused with others, and do not change form conditioned by others.

Synthetic languages that are not agglutinative are called fusional languages; they sometimes combine affixes by “squeezing” them together, often changing them drastically in the process, and joining several meanings in one affix (for example, in the Spanish word comí “I ate”, the suffix -í carries the meanings of indicative mood, active voice, past tense, first person singular subject and perfective aspect).

Agglutinative is sometimes used as a synonym for synthetic, although it technically is not. When used in this way, the word embraces fusional languages and inflected languages in general.

The distinction between an agglutinative and a fusional language is often not sharp. Rather, one should think of these as two ends of a continuum, with various languages falling more toward one end or the other. For example, Japanese is generally agglutinative, but expresses fusion in otōto (弟 younger brother?), from oto+hito (originally oto+pito). In fact, a synthetic language may present agglutinative features in its open lexicon but not in its case system (e.g. German, Dutch, and Persian).

Agglutinative languages tend to have a high rate of affixes/morphemes per word, and to be very regular, in particular with very few irregular verbs. For example, Japanese has very few irregular verbs – only two are significantly irregular, and there are only about a dozen others, with only minor irregularity; Ganda has only one (or two, depending on how “irregular” is defined); Turkish has only one and in the Quechua languages all the verbs are regular. Korean language has only ten irregular forms of conjugation. Georgian is an exception; not only is it highly agglutinative (there can be simultaneously up to 8 morphemes per word), but there are also a significant number of irregular verbs, varying in degrees of irregularity

A fusional language (also called inflecting language) is a type of synthetic language, distinguished from agglutinative languages by its tendency to overlay many morphemes to denote grammatical, syntactic or semantic change.

Examples of fusional Indo-European languages are Sanskrit (and the modern Indo-Aryan languages), Greek (classical and modern), Latin, Lithuanian, Russian, German, Icelandic, Polish, Croatian, Serbian, Slovak, Ukrainian and Czech. Another notable group of fusional languages is the Semitic languages group. A high degree of fusion is also found in many Sami languages, such as Skolt Sami.

An illustration of fusionality is the Latin word bonus “good”. The ending -us denotes masculine gender, nominative case, and singular number. Changing any one of these features requires replacing the suffix -us with a different one. In the form bonum, the ending -um denotes either masculine accusative singular, neuter accusative singular or neuter nominative singular.

Fusional languages are generally believed to have descended from agglutinative languages, though there is no linguistic evidence in the form of attested language changes to confirm this view. On the other hand, fusional languages generally tend to lose their inflection over the centuries—some languages much more quickly than others.

For example, while most Uralic languages are predominantly agglutinative, Estonian is markedly evolving in the direction of a fusional language. On the other hand, Finnish, its close relative, exhibits fewer fusional traits, thereby keeping closer to the mainstream Uralic type.

Also, supposedly, Sanskrit, Latin, Slovenian, Lithuanian, and Armenian are about as fusional as the unattested Proto-Indo-European, but modern English and Afrikaans are almost entirely analytic. The Slavic and Baltic languages have generally retained their inflection, along with Greek.

These characteristics reflect many of the features of the extinct languages that were spoken within the region, until recently known as the Armenian Plateau (currently designated as Anatolia) and its immediate surroundings.

The Hurro-Urartian languages (circa 2000-580 BC) were agglutinative languages, but they definitely did not belong to the Semitic or Indo-European language families. Scholars such as I.M. Diakanoff and Segei Starostin see affinities between Hurro-Urartian and the Northern Caucasian languages, yet, there is little evidence for a relationship of Hurro-Urartian to other language families and this view, prudently, is not shared by serious linguists who consider Hurro-Urartian as an independent family at present.

Today, studies demonstrate that there is evidence of a strong Hurrian cultural and linguistic influence on Hittite in ancient times. Consequently, one can easily conclude that together with Summerian, Elamite, Hattic or Urartian languages, Armenian grammar inherited some of its grammatical and lexical elements from the languages that have seen their political and military rise and fall throughout the ages. Astoundingly, Armenian language seems to be the only survivor as well as the only link to these extinct languages and civilizations.

ARMENIAN LANGUAGE RESOURCES – Morphology

Armenian Language

The oldest attested Indo-European language, Hittite lacks several grammatical features exhibited by other “old” Indo-European languages such as Sanskrit, Latin, Ancient Greek, Old Persian, and Avestan. Notably, Hittite does not have the IE gender system opposing masculine-feminine; instead it has a rudimentary noun class system based on an older animate-inanimate opposition.

Many Indo-European languages, though not English, provide archetypical examples of grammatical gender. Research indicates that the earliest stages of Proto-Indo-European had two genders (animate and inanimate), as did Hittite, the earliest attested Indo-European language. According to this theory, the animate gender, which (unlike the inanimate) had an independent accusative form, later split into masculine and feminine, thus originating the three-way classification into masculine, feminine, and neuter.

Many Indo-European languages retained these three genders, including most Slavic languages, Latin, Sanskrit, Ancient and Modern Greek, and German. In these languages, there is a high but not absolute correlation between grammatical gender and declensional class. Many linguists believe this to be true of the middle and late stages of Proto-Indo-European.

However, many languages reduced the number of genders to two. Some lost the neuter, leaving masculine and feminine; these include most Romance languages (see Vulgar Latin: Loss of neuter; a few traces of the neuter remain, such as the distinct Spanish pronoun ello), as well as Hindustani and the Celtic languages. Others merged feminine and the masculine into a common gender, but have retained neuter, as in Swedish (and to some extent Dutch; see Gender in Dutch grammar).

Finally, some languages, such as English and Afrikaans, have nearly completely lost grammatical gender (retaining only some traces, such as the English pronouns he, she and it), whereas Bengali, Persian, Armenian, Assamese, Oriya, Khowar, and Kalasha have lost it entirely.

Hittite preserves some very archaic features lost in other Indo-European languages, such as a distinction between masculine and feminine grammatical gender, subjunctive and optative moods, and aspect. For example, Hittite has retained two of three laryngeals (h2 and h3 word-initially). These sounds, whose existence had been hypothesized by Ferdinand de Saussure on the basis of vowel quality in other Indo-European languages in 1879, were not preserved as separate sounds in any attested Indo-European language until the discovery of Hittite. In Hittite, this phoneme is written as ḫ. Hittite, as well as most other Anatolian languages, differs in this respect from any other Indo-European language, and the discovery of laryngeals in Hittite was a remarkable confirmation of Saussure’s hypothesis.

The preservation of the laryngeals, and the lack of any evidence that Hittite shared grammatical features possessed by the other early Indo-European languages, has led some philologists to believe that the Anatolian languages split from the rest of Proto-Indo-European much earlier than the other divisions of the proto-language.

Some have proposed an “Indo-Hittite” language family or superfamily, that includes the rest of Indo-European on one side of a dividing line and Anatolian on the other. The vast majority of scholars continue to reconstruct a Proto-Indo-European, but all believe that Anatolian was the first branch of Indo-European to leave the fold.

Some linguists, most notably Edgar H. Sturtevant and Warren Cowgill, have argued that it should be classified as a sister language to Proto-Indo-European, rather than a daughter language, formulating the Indo-Hittite hypothesis. The parent, Indo-Hittite, was missing the features not present in Hittite, which Proto-Indo-European innovated.

Other linguists, however, have taken the opposite point of view, the Schwund (“loss”) Hypothesis, that Hittite (or Anatolian) came from a Proto-Indo-European possessing the full range of features, but simplified. A third hypothesis, supported by Calvert Watkins and others, viewed the major families as all coming from Proto-Indo-European directly. They were all sister languages or language groups. Differences might be explained as dialectical.

According to Craig Melchert, the current tendency is to suppose that Proto-Indo-European evolved, and that the “prehistoric speakers” of Anatolian became isolated “from the rest of the PIE speech community, so as not to share in some common innovations.” Hittite, as well as its Anatolian cousins, split off from Proto-Indo-European at an early stage, thereby preserving archaisms that were later lost in the other Indo-European languages.

Hittite is one of the Anatolian languages. It is known from cuneiform tablets and inscriptions erected by the Hittite kings. The script formerly known as “Hieroglyphic Hittite” has been changed to Hieroglyphic Luwian. The Anatolian branch also includes Cuneiform Luwian, Hieroglyphic Luwian, Palaic, Lycian, Milyan, Lydian, Carian, Pisidian, and Sidetic.

In Hittite there are many loanwords, particularly religious vocabulary, from the non-Indo-European Hurrian and Hattic languages. Hattic was the language of the Hattians, the local inhabitants of the land of Hatti before being absorbed or displaced by the Hittites. Sacred and magical texts from Hattusa were often written in Hattic, Hurrian, and Luwian, even after Hittite became the norm for other writings.

Oldtiden

Det armenske høylandet, også kjent som sivilisasjonens vugge, grenser til Kaukasus i nord, Zagros i øst, Mesopotamia i sør og Lilleasia i vest. Området har vært bebodd i flere tusen år. Det var her jordbruket og husdyrhold ble utviklet under den neolittiske revolusjon, det var her de første megalittiske bygningene ble reist og herfra de ulike metallene, slik som bronse og jern, først ble oppdaget. Man trodde lenge at de første byene oppsto i Sumer i det sørlige Irak, men man har nå kommet frem til at også byene først oppsto i Det armenske høylandet i den østre delen av Anatolia.

Mens semittisk oppsto i Nord Syria oppsto den indoeuropeiske språkfamilien i den transkaukasiske regionen, og da trolig i den tidlige transkaukasiske Kura-Araxes kulturen (3400-2000 f.vt.), som først er å finne på Ararat-slettene, eller rett nord for Kaukasus og med folk som ankom fra Det armenske høylandet.

Gresk-arisk, eller gresk-armensk-arisk, er en hypotetisk gruppe innen den indo-europeiske språkfamilien som er stamspråket til både gresk, armensk og indo-iransk. Proto-armensk er med å finne mellom gresk og indo-iransk, noe som synes å stemme ettersom armensk deler visse trekk med disse to språkfamiliene, noe som tyder på at det indo-europeiske urhjemmet er å finne i Det armenske høylandet.

Gresk-arisk vil måttet ha splittet opp fra hverandre og inn i gresk og indo-iransk på 3000-tallet f.vt. Frygisk, som armensk ofte blir sammenlignet med, er også inkludert. Armensk vil også ha måttet være inkludert under begrepet arisk-gresk-armensk, som må ha blitt splittet inn i gresk/frygisk og armensk-arisk, som vil si stamspråket til armensk og indo-iransk.

Gresk-arisk blir antatt å være sen proto-indo-europeisk PIE, eller sen indo-europeisk (LIE), som vil si at det var det var disse språkene som formet den siste dialektgruppen som korresponderer til det siste nivået av lingvistisk enhet i det indo-europeiske urhjemmet. Gresk og indo-iransk hadde blitt separert og migrert vestover og østover omkring 2500 f.vt.

Armensk, som enten utviklet seg i Det armenske høylandet eller med folk som migrerte rundt Svartehavet og ankom Lilleasia via Balkan, er et arisk språk som viser store likheter med hurrisk. Men mens hurrierne, som introduserte “den hestetrukne vogna, hjulet og trente hester til å trekke den ut til de pontiske slettene, hvor indoeuropeerne spredde seg til hele det eurasiatiske kontinentet, delte sitt språk med urartierne, såkalt hurri-urartisk, taler både kurdere og armenere i dag indoeuropeiske språk.

Jernalderstaten Urartu, som korresponderer med kongedømmet Ararat, også kjent som Van, var en tidlig armensk stat, noe også Mittanni (Mi-ta-an-ni) 1500-1300 f.vt.), var. En annen kilde er farao Thutmose III av Egypt, som erklærer at «Paradis hviler på fire pilarer» i deres, armenernes, land i 1446 f.vt.

På den trilingvistiske Behistun innskriften fra 521/0 f.vt. og skrevet på ordre av Darius den store av Persia blir landet referert til som Urartu på assyrisk kalt Arminiya på gammel persisk og Harminuia på elamittisk. I sin største utstrekning strakk den armenske staten seg fra Kaukasus og til hva som i dag er det sentrale Tyrkia, Libanon og Nord Iran.

Armenia har blant annet blitt identifisert i bronsealderkilder fra både Mesopotamia og Egypt, og Aleppo, som ble bebodd på 5000-tallet f.vt. og som i historiske kilder opptrer som en mye viktigere by enn Damaskus, ble kalt Armi. Armi, kjent for akkaderne som Armani, var et uavhengig kongedømme med tette bånd til Ebla, hvor et av de tidligste semittiske språkene ble talt. Armi blir beskrevet som Eblas alterego.

Kura Araxes kulturen utviklet hestetrukne vogner og kjerrer, som kunne bli inkludert i kurgan-graver. Begravelsespraksisen er blandet. Flatgraver blir funnet, noe også kurgan-graver gjør. Dette peker på heterogen etnolingvistisk befolkning. Lingvistisk inkluderte kulturen både hurriske og urartiske elementer, samt tilstedeværelsen av kvartvelisk. Mye tyder på at indoeuropeisk, som har store likheter med hurri-urartisk, samt kartvelisk og nord-kaukasiske språk, kan ha utviklet seg her.

Kulturen kom til å ha glimrende utvikling av kobber, bronse, arsenikk, sølv, gull og tinn og deres metallgjenstander ble spredd i et enormt område, inkludert Volga, Dnieper og Don-Donets systemene i nord, Syria og Palestina i sør og Lilleasia i vest, noe også deres egenartede keramikk gjorde. Det var malt svart og rødt med geometriske design.

Spredningen av denne keramikken, sammen med arkeologiske spor etter invasjoner, tyder på at Kura-Araxes folket spredde seg langt fra sine hjem og hadde utstrakte handelsforbindelser. Trolig spredde de seg sørover hvor de dannet staten Mitanni, som ble dannet av en arisk elite som hersket over en hurrisk befolkning.

Mittanni, som blant annet har gitt opphavet til Mitra og Mithraismen, også kjent som Maryannu (Marya-nnu), Nahrin, som betyr elvelandet, og Hanigalbat (Ha-ni-gal-bat),var et av de mektigste rikene i Sørvest Asia, og navnene på aristokratiet er av arisk opprinnelse, noe også deres guder, inkludert Mitra, Varuna, Indra og Nasatya, gjør.

Kurdisk, som er et nordvest-iransk språk, utviklet seg med folk som reiste fra det indo-europeiske urheimatet og rundt Det kaspiske hav, og som ankom det som i dag er Iran for 3000 år siden. Kurdisk ble trolig separert fra de andre dialektene i Sentral Iran i de første århundrene av vår tidsregning.

Kurdisk, persisk og baluchisk deler en del spåklige likheter som tilsier at det kurdiske kjerneområdet må ha vært i de sentrale delene av Iran. Mens perserne befant seg i Fars provinsen i Sørvest Iran, holdt balucherne seg i de sentrale områdene i Vest Iran, mens kurderne enten levde i Nordvest Luristan eller i Isfahan provinsen.

Kurdistan, den fjellrike regionen der de fleste av kurderne levd, har lenge vært en buffersone mellom den tyrkisk-, arabisk-og persisk-talende deler av den muslimske verden. Politisk utgjorde Kurdistan en periferi til hver av disse kulturpolitiske regionene, men det har også hatt den viktige kulturelle rolle mekling mellom dem.

Kurdere har ofte fungert som en bro mellom forskjellige intellektuelle tradisjoner i den muslimske verden og kurdiske ulama har gjort store bidrag til islamsk stipend og muslimske litteratur på arabisk og tyrkisk, samt persisk. Kurdere har spilt viktige roller i Islams historie, men dette har ofte vært ubemerket fordi de ikke eksplisitt identifisere seg med deres etniske opprinnelse, når de uttrykte seg skriftlig de vanligvis gjorde det i en (eller flere) av de tre nabo språk.

Selv om det ikke er noen kilder på det kurdiske språket før 1300-tallet indikerer tilstedeværelsen av armenske låneord at det må ha vært kurdisk-armensk kontakt siden minst på 1100-tallet. Men også kurderne kan vise til en lengre fartstid i området ettersom også de kan vise til slektskap med hurrierne, noe som gjør at vi selv i dag kan finne vesentlige likheter mellom armenere og kurdere.

Grekerne, som utviklet seg med folk som reiste fra det indo-europeiske urheimatet og rundt Svartehavet har levd i Anatolia fra omkring 1200 f.vt. I etterkant av uro i Hellas under bronsealderkollapset ble Den aegeiske kyst i Lilleasia bosatt av ioniske og aeoliske grekere og ble kjent som Ionia og Aeolia. En mengde greske kolonier ble dannet av både fastlandsgrekere og bosettere fra kolonier som Miletus, inkludert Bysants, som ble dannet av kolonister fra Megara på 700-tallet f.vt.

I etterkant av erobringen av Lilleasia av Alexander den store ble Lilleasia styrt av et antall hellenistiske kongedømmer, slik som attalidene av Pergamum, og resten av området ble åpnet for gresk bosetting. I etterkant av Alexanders død fulgte en fredelig hellenisering, noe som blant annet førte til at de lokale anatoliske språkene hadde blitt skiftet ut med gresk omkring 100-tallet f.vt.

Nemrut er et høyt fjell i provinsen Adiyaman i sørøstlige Tyrkia. Det er plassert på UNESCOs liste for verdensarven. Det er kjent for flere rundt 8-9 meter høye statuer fra antikken, som ble oppført rundt det som man antar er en kongelig grav av den armenske kong Antiochos av den armenske staten Kommagene på 100-tallet f.vt.

Statuene representerer ham selv, to løver, to ørner og ulike greske, armenske og iranske guder, slike som Herakles-Vahagn, Zevs-Aramazd eller Oromasdes (assosiert med den iranske guden Ahura Mazda, Tyche og Apollon-Mithras. Disse statuene var en gang anbrakt med navnene til hver gud innskrevet på dem.

 Antikken

Armensk mytologi bar tidligere preg av å være influert av zoroastrianisme, med gudommer som Aramazd, Mihr og Anahit, samt assyriske tradisjoner, som Barsamin, men det var også egne lokale tradisjoner, slik som Hayk, eller Vahagn, og Astghik.

Armenerne, var opprinnelig naturdyrkere, men hadde etter hvert gått over til å dyrke nasjonale guder, hvor av mange har sine sidestykker i romersk, gresk og persiske kulturer, var de første som antok Kristendommen. Armenia, som var den første staten i verden som innførte kristendommen som sin offisielle religion, ble kristent i år 301. Man kan kan spore den armenske kirkes opprinnelse til apostlene Bartholomew og Thaddeus i det første århundre, noe som gjør at den er apostolisk.

Armenia antok noe senere sitt egne armenske alfabet oppfunnet av Mesrop Mashtots (d. 440) for ytterligere å styrke den armenske nasjonale identitet. Dette innledet Armenias gullalder, da mange utenlandske bøker og manuskripter ble oversatt til armensk av Mesrops elever.

Det greske alfabetet, som avstammer fra det tidligere fønikiske alfabetet, ble utviklet på 800-tallet f.vt., og ble i sin tur brukt til å forme flere andre europeiske og sørvestasiatiske skrifter, inkludert kyrillisk og latinsk. Kurdisk på sin side ble utviklet som en variant av det latinske alfabetet via et system laget av Jeladet Ali Bedirkhan i 1932, eller ved hjelp av en variant av det persiske alfabetet.

Armenia, som blir ansett for å være den eldste moderne stat, befant seg etter hvert mellom Det sassanidiske perserriket (224-651) og Det bysantinske riket (330–1204/1261-1453), som kjempet om å ha kontrollen over landet. Dette på grunn av sin strategiske beliggenhet og betydning.

Sassanide imperiet, også kjent som Eranshahr og Eran i mellompersisk og Iranshahr og Iran i nypersisk, som var det siste pre-islamske iranske imperiet, utviklet seg fra det parthiske imperiet og var sammen med Det bysantinske riket anerkjent som et av hovedmaktene i Sørvest og Sentral Asia i en periode på mer enn 400 år.

Utgangspunktet for Det bysantinske imperiet, som var en overveiende gresktalende fortsettelse av Romerriket under senantikken og middelalderen, var den østlige delen av Romerriket (ofte kalt den østlige Romerriket i denne sammenheng), som overlevde fragmenteringen og kollapset av Det vestlige Romerriket på 500-tallet, men fortsatte å trives og eksisterende i ytterligere tusen år før det falt til fordel for de osmanske tyrkere i 1453.

Under det meste av sin eksistens, var Det bysantinske riket den mektigste økonomiske, kulturelle og militære kraft i Europa. Dets hovedstad var Konstantinopel (dagens Istanbul), opprinnelig kjent som Bysants. Den ble oppkalt etter keiser Konstantin I, som i 330 gjorde den til Romerrikets hovedstad og ga den navnet Nova Roma (Nye Roma). Etter hans død fikk den navnet Konstantinopel. Den forble hovedstaden i Det bysantinske riket til den ble erobret av osmanerne den 29. mai 1453.

Det bysantinske riket og Det persiske sassanide riket delte Armenia i 387 og i 428. Mens Vest Armenia falt under bysantinsk styre falt Øst Armenia under sassanidisk kontroll, som kom til å bli kjent som det persiske Armenia, etter det armenske arsacide-dynasiets fall i 428.

Dette på tross for at Armenia fortsatte å være en sterk nasjon som hadde sterk innflytelse i begge de to imperiene. Blant annet inngiftet de armenske og persiske dynastiene seg med hverandre, og i visse perioder var det herskende dynastiet i Det bysantinske riket armensk.

Men selv etter etableringen av bagratide Armenia under ledelse av Ashot I av Bagratidene i 885 fortsatte deler av det historiske Armenia og armensk-bebodde områder å befinne seg under bysantinsk herredømme.

Lilleasia var et av de første stedene hvor kristendommen spredde seg, så befolkningen var overveiende kristen og armensk- eller gresk-talende på 400-tallet. Lilleasia og Konstantinopel var i de neste 600 årene senteret i den hellenistiske verden, mens Hellas selv erfarte gjentagne invasjoner og nedgang.

Assyrere og arameere

I etterkant av Assurbanipal (685-627 f.vt.), den siste sterke assyrike kongen av det nyassyriske riket, begynte det assyriske riket å gå i oppløsning. Hans to tvillingsønner etterfulgte ham i tur og orden som konger, samtidig som det oppstod stridigheter om makten. Til sist ble Assyria angrepet av hærene til babylonernes konge Nabopolassar og medernes konge Kyaxares, som inntok, plyndret og la de mektige assyrerbyene Assur, Kalhu og Ninive i aske.

Det meste av Assyria ble styrt av Babylon fra i perioden 605-539 f.vt., men den nordlige delen gikk da over til først å bli styrt av mederne og deretter, fra 549 f.vt., av deres etterfølgere, perserne, som hadde tilranet seg makten fra det forrige mediske dynastiet.

Assyria forsøkte å gjøre opprlør mot de nye herskerne, perserne, men det ble slått ned av Kyros den store (559-530 f.vt.), grunnleggeren av akamenideriket (553–334 f.vt.), i 545 f.vt. Etter dette ble det en del av akamenideriket, som Athura fra 549-330 f.vt. På høyden av sin makt, styrte akamenide-herskerene av Persia over territorium som bestod av deler av dagens Irak, Egypt, Syria, Pakistan, Jordan, Israel, Libanon, Armenia, Sentral-Asia, Kaukasus og den asiatiske delen av Tyrkia.

Assyria ser ut til å ha kommet seg dramatisk og blomstret i denne perioden. Det ble et stor landbruks- og administrativt sentrum i akamenideriket, og deres soldater var en bærebjelke i den persiske hæren. Assyria forsøkte på nytt å gjøre opprør mot det persiske imperiet i 520-519 f.vt., men også denne gangen uten å lykkes.

Perserne befant seg i århundrer under assyrisk dominans og assyrisk innflytelse kan sees i akamenidenes kunst, infrastruktur og administrasjon. Tidlige persiske herskere så seg selv som etterfølgere til Ashurbanipal, og mesopotamiske arameisk ble beholdt som lingua franca av imperiet i over to hundre år. Ninive ble aldri gjenoppbygd imidlertid, og 200 år etter at den ble plyndret kunne Xenophon rapportere at bare et lite antall folk bodde i byens ruiner.

Alexander den Store, den makedonske keiser fra Hellas, erobret Assyria i 330 f.vt. Det ble en del av Selevkidriket og ble omdøpt til Syria, som er en hurrisk, luvisk og gresk term for Assyria. Det er på dette tidspunkt at kontroversen rundt termene Syria og Assyria oppstår.

Seleucidene brukte ikke kun navnet for å benevne Assyria, men om alt land vest som hadde vært en del av det assyriske imperiet, inkludert Aram, som vil si dagens Syria. Da de mistet kontrollen over Assyria overlevde navnet Syria og ble brukt bare til landet Aramea i vest, som en gang hadde vært en del av den assyriske imperium. Dette førte til at både assyrerne fra Mesopotamia og syrerne fra Levanten, eller arameerne, blir kalt syrere i gresk-romersk kultur.

Assyria kom som Athura på nytt under det partiske imperiets kontroll. Den assyriske byen Assur fikk en viss grad av autonomi og templer til de innfødte assyriske gudene ble reist. En rekke neo-assyriske stater oppsto, inkludert Adiabene, Osroene og Hatra. Området ble deretter en del av Roma som den romerske provinsen Assyria. Assyrerne begynte å konvertere til kristendommen fra Ashurism i perioden i de første århundrene etter vår tidsregning. Romerne og partere kjempet om Assyria og resten av Mesopotamia frem til 226 e.vt., da regionen ble overtatt av Sassanideriket.

Det var kjent som Asuristan i denne perioden, og ble et sentrum for Kirken i øst, som nå er kjent som den assyriske kirke i øst. Det var en blomstrende syrisk (assyrisk) kristen kultur som eksisterer den dag i dag. Byen Ashur blomstret, og ser ut til å ha fått en stor autonomi i denne perioden. Templer ble fortsatt dedikert til den nasjonale guden Ashur i hjembyen og i Harran på 400-tallet, noe som indikerer en assyrisk identitet fortsatt var sterk.

I etterkant av å ha vært erobret av Alexander den store ble området som i dag er Syria en del av greske seleucide imperiet og gresk overtok for arameisk som offisielt språk. Seleucidene og partherne konkurrerte om området, sopm senere ble kasteball mellom romerne og sassanide perserne. Palmyra, et mektig arameisk kongedømme oppsto i denne perioden, og i en periode sto det opp mot både romerske og persiske forsøk på erobring. Området ble deretter underlagt Det bysantinske imperiet. Kristendommen begynte å få fotfeste der i de første århundrene og arameisk skiftet gradvis ut kanaanittisk i Fønikia og hebraisk i Israel/Palestina.

Regionen ble erobret av araberne på 700-tallet. Arameisk og kristendom overlevde blant en større del av befolkningen, som motsatte seg arabifisering og islamisering, men det lokale vest-arameiske språket blir i dag kun snakket av noen få tusen mennesker ettersom majoriteten har gått over til arabisk, hvis de ikke helt og holdent har fått en arabisk identitet. Mesopotamisk øst-arameisk, som ennå inkluderer noen låneord fra akkadisk, samt strukturelle likheter, overlever blant de fleste assyriere, som lever i Irak, Nordøst Syria, Sørøst Tyrkia og Nordvest Iran.

Etter den arabiske islamske erobringen på 700-tallet ble Assyria oppløst som en enhet. Under arabisk styre gikk Mesopotamia som helhet gjennom en prosess med Arabisering og islamisering, og regionen så en stor tilstrømning av ikke innfødte arabere, kurdere, og senere tyrkiske folk. Men det var også innfødte assyriere som motsatte seg denne prosessen.

Assyrisk arameisk språk og Kirken i øst fortsatte å dominere i nord så sent som på 1100-1200-tallet og byen Assur var fremdeles okkupert av assyrere under den islamske perioden frem til 1400-tallet, da Tamurlane gjennomførte en massakre av stedegne assyriske kristne. Etter dette er det ikke spor å finne av ytterligere bosetning. Tamurlanes massakre reduserte kraftig den assyriske befolkningen i hele Mesopotamia.

Arabere

Første gang ordet «araber» dukket opp var i en assyrisk inskripsjon fra 853 f.vt., hvor Shalmaneser III lister opp kong Gindibu av mâtu arbâi (arabisk land) blant de folkene han beseiret i slaget om Karkar. Noen av navnene som ble listet opp i disse tekstene er arameiske, mens andre er de første kjente tilfellene av urarabiske dialekter. Det var forskjellige ørken-boende stammer i den syriske ørken og Arabia, hvor de ankom fra i det første årtusen.

De arabiske kongedømmene til lakhmidene i det sørlige Irak og ghassanidene i det sørlige Syria dukket opp rett sør for området som kalles for den fruktbare halvmåne på 300-tallet e.vt. De var konstant i krig og endte opp med å alliere seg med henholdsvis Sasanideriket og Det bysantinske riket. Lakhmide-riket ble oppløst av Sassanideriket i 602, mens Ghassanide-riket holdt ut til de ble slukt av ekspansjonen til Islam.

Etter Muhammads død i 632 lanserte Rashidun hærene erobringskampanjer og etablerte Kalifatet, eller Det islamske riket, som ble et av verdenshistoriens største. Det var både større og varte lenger enn noe annet tidligere arabisk imperium, slik som det til dronning Mawia eller Palmyrene, som primært var syriske. Rashidun staten var en helt ny stat og ikke sammenlignbart med de tidligere arabiske kongedømmene slik som det himyarittiske, lakhmidiske eller det ghassanidiske, selv om man benyttet seg av deres kunst, administrasjon og arkitektur.

Innen et år etter Muhammeds død i 632 var Arabia sikret nok til at hans sekulære etterfølger, Abu Bakr, den første kaliffen, kunne begynne kampanjen mot Det bysantinske riket og Sassanideriket, som på denne tiden hersket i området. Erobringen av Sassanideriket i Iran var den endelige nedgangen for zoroastrismen.

På 700- og 800-tallet skapte araberne (hovedsakelig umayyadene og senere abbasidene) et rike hvis grenser berørte det sørlige Frankrike i vest, Kina i øst, Lilleasia i nord og Sudan i sør. Gjennom store deler av dette området, spredte araberne religionen Islam og det arabiske språket (språket til Koranen) gjennom frivillig og tvungen konvertering og assimilasjon.

Mange grupper ble kjent som «arabere» ikke gjennom arv men gjennom arabisering. Dermed kom begrepet arabisk over tid til å inneha en videre betydning enn det opprinnelige etniske begrepet. Mange arabere i Sudan, Marokko, Algerie og andre steder ble arabere gjennom kulturell sammensmeltning.

Den islamske erobringen var hjulpet av den materielle og sosiale konkursen til sasanidene. Den innfødte befolkningen hadde lite å tape ved å samarbeide med den erobrende makten. Videre tilbød muslimene relativ religiøs toleranse og rettferdig behandling til befolkningene som aksepterte islamsk styre uten motstand.

Arabisk nasjonalisme erklærer at arabere er forent i felles historie, kultur og språk. Arabiske nasjonalister tror at arabisk identitet dekker mer enn ytre fysiske karakteristikker, rase eller religion. En lignende ideologi, Panarabisme, tar til orde for at alle arabiske land skal samles til en stat.

Abu Bakr beseiret den bysantinske arméen ved Damaskus i 625 og begynte så sin erobring av Iran. I 637 okkuperte arabiske styrker den sasanidiske hovedstaden Ctesiphon etter slaget ved Kadisiya (som de gav navnet Madain), og i 641–642 beseiret de den sasanidiske arméen ved Nahavand. Etter det lå Iran åpen for invadererne.

Erobringen av Sassanideriket og andre regioner var først og fremst for å skaffe seg nye inntekter. Det rike sassanide-landene i Irak gjorde det til et klokt valg for arabiske bosetninger og «ønsket om å fravriste disse landene fra det iranske aristokratiet» var et hovedmotiv for araberne.

Beduin-araberne var ikke kun drevet av et ønske om erobringer og plyndring, men også av en ny religion, Islam. Perserne ble diskriminert. Mange arabiske muslimer trodde for eksempel at iranske konverterte ikke skulle kle seg som arabere. De arabiske styrkene gjennomførte en brutal og umenneskelig behandling og massakrer på iranere.

Det var først i 650 at motstanden i Iran var nedkjempet. Konversjoner til Islam, som ga visse fordeler, gikk nokså raskt blant bybefolkningen, men gikk saktere blant bøndene og dihqanere. Majoriteten av iranerne ble ikke muslimer før på 900-tallet.

Abbasidene er det dynastiske navnet som vanligvis gis kalifen i Bagdad, det andre av de to store muslimske kalifatene i det arabiske riket som fortrengte Umayyaddynastiet, bortsett fra al-Andalus. Dynastiet ble etablert av etterkommere av Muhammeds yngste onkel, Abbas ibn Abd al-Muttalib og dets hovedstad var Harran fra år 750, og flyttet hovedstaden i år 762 til Bagdad. Den kanskje mest kjente av dynastiets herskere var Harun al-Rashid, som ofte nevnes i det kjente litterære verket Tusen og en natt.

Dynastiet blomstret i om lag 200 år, men kom etter hvert i skyggen av den tyrkiske hæren som det hadde etablert, mamelukkene. 150 år etter at kalifatet hadde fått kontroll over Persia ble det gradvis tvunget til å avgi kontroll til lokale emirer, som bare formelt anerkjente kalifatets overherredømme og Al-Andalus til en etterkommer av Umayyaddynastiet.

Persias neste herskende dynastier kom fra de sentralasiatiske tyrkisk-språklige krigerne som flyttet ut av Sentral-Asia og inn i Transoxiana i mer enn et årtusen. Abbasid-kalifene begynte å leie inn disse folkene som slavekrigere så tidlig som på 900-tallet. Kort tid senere begynte den reelle makten til abbasid-kalifene å forsvinne og de ble religiøse figurer, mens krigerslavene hersket.

Ettersom makten til abbasid-kalifene minket steg en rekke uavhengige og innfødte dynastier i forskjellige deler av Persia, noen med betydelig innflytelse og makt. Blant de viktigste av desse overlappende dynastiene var tahiridene i Khorasan (820-872), saffaridene i Sistan (867-903) og samanidene (875-1005), som opprinnelig holdt til i Bukhara. Samanidene hersket etterhvert et område som strakk seg fra det sentrale Persia til India. I 962 erobret en tyrkisk samanidisk slaveguvernør, Aluptigin, Ghazni (i dagens Afghanistan) og etablerte et dynasti, ghaznavidedynastiet, som varte frem til 1186.

Flere samanide-byer ble erobret av en annen tyrkisk gruppe, seldsjukkene, som er regnet som forfedrene til de vestlige tyrkerne, dagens innbyggere i Tyrkia og Aserbajdsjan. Disse migrerte fra nord og inn i Persia der de kjempet og erobret forskjellige stammer.

Deres leder, Tughril Beg, snudde sine krigere mot ghaznavidene i Khorasan. Han gikk sørover og så vestover og erobret, men uten å ødelegge, byene i sin vei. I 1055 ga kalifen i Bagdad Tughril Beg kapper, gaver og tittelen «Kongen av østen».

Under Tughril Begs etterfølger, Malik Shah I (1072–1092), opplevde Iran en kulturell og forskningsmessig renessanse, mye takket være den brilliante iranske visiren Nizam al-Mulk. Disse lederne etablerte skoler i alle større byer og brakte Abu Hamid Ghazali, en av de største islamske teologer, og andre eminente forskere, til seldsjukk-hovedstaden i Bagdad og oppmuntret og støttet deres arbeid.

En alvorlig intern trussel mot seldsjukkene, derimot, kom fra ismailittene, en hemmelig sekt med hovedkvarter i Alamut mellom Rasht og Teheran. De kontrollerte det umiddelbare området i mer enn 150 år og sendte sporadisk ut støttespillere for å styrke sitt styre ved å myrde viktige embetsmenn.

I år 910 tok ismailitten Abdullāh al-Mahdī Billa fra Tunis makta i Egypt, og etablerte fatimidenes kalifat, som snart fikk makta i store deler av Nordafrika og Midtøsten. Dette er det eneste tilfellet der kalifatet har vært på sjiittiske hender. Fatimidene grunnla i år 972 byen Kairo, og gjorde den til hovedstad i sitt rike. Handel og kultur blomstret under fatimidene som utøvde en tolerant styreform. Dynastiet besto fra 910 to 1171, da de ble beseiret av den sunnimuslimske generalen Saladin.

Uenighet om arvefølgen førte til at ismailiene rundt år 1000 ble splittet i to hovedretninger: Nizari og Mustaili. Den viktigste av disse er idag Nizari-islam. En mindre gruppe utviklet seg i Libanon og Syria til druserne, som idag anses som en selvstendig religion

Tilhengere av Nizari opprettet en kjede av befestede landsbyer i Iran og Syria, og ble under korstogene kjent under navnet assassinere. Under sin leder Hassan-i-Sabah gjennomførte assassinerne en rekke oppsiktsvekkende attentater mot ulike herskere som bekjempet dem. Ordet assassiner har derfor fått betydningen snikmorder.

Nizarienes rike i Iran ble knust av den mongolske hærføreren Hülegü Khan i 1256. Ismailiene ble deretter en liten og ofte hardt forfulgt minoritet i den muslimske verden, og mange av dem flyttet til Sentral-Asia.

I 1840 flyktet nizarienes 46. imam, Aqa Hasan Ali Shah, fra Iran til india, etter et mislykket statskupp. I 1848 slo han seg ned i Bombay (Mumbai). Under navnet Aga Khan vant han etterhvert tilslutning fra ismailittiske samfunn verden rundt. Hans etterkommer prins Karim Aga Khan anerkjennes idag som den levende 49. imam, Hazar Imam, av de fleste ismailitter.

Abbasidenes styre endte i 1258 da den mongolske fyrsten Hulagu Khan erobret og plyndret Bagdad. Selv om de fortsatte å påberope seg autoritet i religiøse spørsmål fra Egypt så hadde dynastiets sekulære maktbase forsvunnet. Etterkommere etter abbasidene er blant annet stammen al-Abbassi som lever nordøst i dagens Irak, i byen Tikrit.

Kurderne

På 700-tallet hadde araberne inntatt mange av kurdernes slott og fort. I 641 erobret den arabiske kommandør Utba ibn Farqad kurdiske fort i Adiabene. Kurderne levde på denne tiden delvis bofaste liv og hadde sauer og kveg i regioner som Beth Begash og Beth Kartewaye nord for Arbil i Adiabene. Erbringen av byene Sharazor og Darabaz fant sted i 643. Kurderne forsøkte å gjøre opprør. I 838, og igjen i 905, var det formidable opprør i Nord Kurdistan og mange kurdere ble drept. Araberne erobret de kurdiske regionene og gradvis konverterte kurderne til Islam.

Bābak Khorram-Din, (795-838) var en persisk revolusjonsleder innen den iranske Khorram-Dinān, som var en lokal zoroastrisk frihetsbevegelse som førte kamp mot abbaside-kaliffatet. Babaks iraniserende opprør, fra sin base i Aserbaidsjan i Nordvest Iran, ønsket å vinne tilbake den gamle iranske kulturen. Opprøret spredde seg til Vest og Sentral Iran og varte i mer enn 20 år før dt ble slått. Opprøret viste at den fortsatte styrken for den iranske kulturen som ennå var i Aserbaidsjan.

En kurder kalt Nasr, eller Narseh, konverterte til kristendom og endret sitt navn til Theophobos under den bysantinske keiseren Theophilus og var keiserens beste venn og kommandør. Narseh ble med i Babaks opprør i Sør Kurdistan, men abbasidehærene slo hans styrker i 833. Narseh flyktet da til de bysantinske territoriene og hjalp til med å danne den kurdiske delen av hæren til Theophilus. Denne kurdiske styrken kom Babaks opprør til unnstetning ved å invadere kaliffatet i 838. Etter at Babak tapte bosatte Narseh og hans folk seg i Pontus i den nord-sentrale av Lilleasia.

Gjennom kurdisk historie i etterkant av muslimenes erobringer har det vært en tendens for kurdiske stammer å migrere nordvestover som vassaler for større muslimske makter – fra Zagros til øst Assyria og sør-sentral Armenia, til vest Assyria og vest Armenia, og i moderne tider migrere inn i vest Tyrkia, Vest Europa eller til USA.

Den sassanidiske og bysantinske nedgangen overfor det muslimske kalifat og dennes egen svekkelse lot de kurdiske prinsedømmene og fjelladministratorene etablere nye uavhengige stater. På 1000-tallet var det kurdiske området delt mellom 4 store kurdiske prinsedømmer.

I nord var det shaddadidene (951-1174) , som styrte ulike deler av Armenia og Arran, og rawadidene (955–1071), som styrte Tabriz and Maragheh, i øst var det hasanwayhidene, (959-1015), med senter i of Kermanshah, samt annazidene (990–1117) i Kermanshah, Dinawar og Khanaqin. I tillegg kommer kakūyidene (1008-1051) , som var et kurdisk eller daylamitt dynasti som holdt til i Isfahān, marwandiene ((990–1096) med senter i Dinawar (Nordøst for dagens Kermanshah) og marwanidene (990–1096) i Diyarbakır.

Shaddadidene, som styrte ulike deler av Armenia og Arran, var etablert i Dvin, men kom til å styre byer som Barda og Ganja, og en egen undergruppe av shaddadidene ble gitt Ani og Tbilisi som en takk for deres innsats av seldsjukene, av hvem de ble vassaler.

Seljdsjuk-tyrkernes framvekst, fulgt av mongolerne, satte en slutt på denne perioden. De annekterte de kurdiske prinsedømmene og i 1150 lagde Ahmed Sanjar, den siste store seldsjuk-monark, en provins ut av disse landene og kalte det for Kurdistan. Hovedstaden i denne provinsen var Bahar i nærheten av Ecbatana (Hamadan), som hadde vært medernes hovedstad. Regionen inkluderte vilayetene Sinjar og Shahrazur vest for Zagros fjellrekken og Hamadan, Dinawar og Kermanshah til øst for denne fjellrekken. Men denne anordningen hadde et kort liv.

Den mest kjente kurdiske ledere til å etablere politisk herredømme i regionen var ayyubidene, som ble grunnlagt av Saladin og sentrert i Egypt selv om dynastiet kom til å styre mye av Sørvest Asia på 1200-1300-tallet. Ayyubid familien under brødrene Ayyub og Shirkuh tjenestegjorde opprinnelig som soldater for zengidene frem til de overtok for dem under Saladin, Ayyubs sønn.

I 1174, etter Nur-al-Dins død, erklærte Saladin, som ble født i Tikrit, Irak, seg som Sultan og ayyubidene brukte det neste tiåret på å lansere erobringer i regionen og i 1183 hadde de makten i Egypt, Syria, Nord Mesopotamia, Hejaz, Jemen og den nord-afrikanske kysten frem til grensene til dagens Tunisia. Det meste av Kongedømmet Jerusalem og nord for Jordan elva ble erobret etter Saladins seier i Slaget om Hattin i 1187. Men korsfarerne gjenvant kontrollen over Palestinas kystlinje på 1190-tallet. Ayyubide-dynastiet varte frem til 1341, da det siste ayyubide sultanatet falt under mongolernes invasjoner.

Saladin og ayyubidene tillot relativ kurdisk uavhengighet. Det kurdiske hazaraspide dynasti etablerte kontroll over det sørlige Zagros og Luristan. Det erobret territoriene Kuhgiluya, Khuzestan og Golpayegan på 1300-tallet og annekterte Shushtar, Hoveizeh og Basra på 1400-tallet. Kurdiske ledere dukket ikke kun opp i Kurdistan, men i Egypt, Jemen og Khorasan.

Mongolerne under Hulagu og hans etterfølgere ødela hele regionen på 1300-tallet, og Timurlane erobret den på 1400-tallet. Kara Koyunlu (“De svarte sauer”), som etablerte seg i store deler av regionen hjalp de kurdiske lederne.

Vakuumet som ble skapt etter mongolernes kollaps og vennskapet til Kara Koyunlu tillot de kurdiske prinsedømmene på nytt å bli etablert. Flere uavhengige stater eller prinsedømmer, inkludert Ardalan, Badinan, Baban, Soran, Hakkari og Badlis, ble etablert. Av disse var Ardalan, som var blitt opprettet på 1400-tallet og som kontrollerte territoriene Zardiawa (Karadagh), Khanaqin, Kirkuk, Kifri og Hawraman, den viktigste.

Aq Qoyunlu (eller «De hvite sauer») dynastiet slo Kara Koyunlu og de kurdiske stammene og deres herskere ble drept, noe som gjorde slutt på de kurdiske prinsedømmene på 1500-tallet. Kurdisk herredømme ble ytterligere knust under Safavide-dynastiet, ettersom kurderne ble fanget i kampen mellom Det osmanske riket og Persia. Uansett fortsatte Ardalan dynastiet frem til det ble avsluttet av Qajar perserne under Nasser-al-Din Shah i 1867.

Med oppstanden for Det osmanske riket og den persioske staten utviklet de formelle territoriegrensene seg og i etterkant av Slaget om Chaldiran i 1514 befant mesteparten av kurderne seg i Det osmanske Tyrkia.

Tyrkerne

Det var først i etterkant av invasjoner og uro forårsaket av arabere, som spredde seg i etterkant av Islam, hunnere og mongolere, at tyrkere, som vil si nomadestammer som ankom fra Mongolia via Sentral Asia for rundt 1000-500 år siden, ankom området.

Seldsjukkene, som er regnet som forfedrene til de vestlige tyrkerne, dagens innbyggere i Tyrkia og Aserbajdsjan, migrerte fra nord og inn i Persia der de kjempet og erobret forskjellige stammer. De var en betydelig gren av oghuz-tyrkerne, som er en av hovedgrenene av de tyrkiske folkeslagene i historien og et dynasti som okkuperte deler av Sentral- og Sørvest Asia fra det 1100-1400-tallet.

Gjennom elitedominanse og ekteskap gjennomførte tyrkerne en tyrkifiseringsprosess, noe som blant annet førte til at deres språk ble de dominerende i Aserbajdsjan og Tyrkia, hvor befolkningene, på tross for deres lokale røtter, i dag for det meste taler tyrkisk.

Armenere og kurdere, som utgjorde to ulike befolkninger ettersom armenerne var et urbanisert og bofast folk, mens kurderne var nomader, var i konflikt ettersom kurdere angrep armenske byer og landsbyer, plyndret og drepte befolkningen.

De nomadiske tyrkiske erobrerne giftet seg med den tidligere befolkningen, de helleniserte anatolerne, armenerne, kaukaserne, kurderne og assyrerne samtidig som mange konverterte til Islam og ble tyrkiske. De ble støttet av muslimer fra området nord for Svartehavet og Kaukasus, av persere og arabere, samt av europeiske eventyrere og konvertitter, kjent i Vesten som frafalne.

Som et resultat utgjør dagens tyrkere ulike etniske typer, hvor av noen er fra Østen, mens andre er lokale anatoliske og andre stammer fra slavere, albanere eller sirkassere. Mens noen er lyse er andre mørke. Mange ser ut til å være mediterranske, andre sentralasiatiske og noen er persiske.

Mens armenerne hadde gått over til kristendommen gikk kurderne, som tidligere hadde vært tilhengere av zoroastrianisme, over til Islam, noe som også stadig flere armenere, frivillig på grunn av den favoriserte statusen gitt til muslimer under muslimsk herredømme eller under tvang, gjorde.

Armenerne i Vaspurakan, som betyr prinsenes land og som var var den første og muligvis største provinsen i Armenia, konverterte til Islam og assimilerte seg gradvis til kurdisk kultur, noe som trolig også skjedde andre steder også. Dette, sammen med utrydding og migrasjon, førte til at det ble stadig færre armenere og at Det armenske høylandet i stigende grad kom til å bli bebodd av «kurdere».

Etter den bysantinske okkupasjonen av Bagratide-Armenia i 1045 og den påfølgende invasjonen av de tyrkiske seldsjukkene i 1064 flyktet en betydelig del av den armenske adelen og bondebefolkningen. De bosatte seg i stort antall i Kilikia, en region i Anatolia hvor armenerne allerede var etablert som en minoritet helt siden romertiden.

Det bysantinske riket utførte regelmessige folkeforflytninger i sitt forsøk på å innføre religiøs enhet og det greske språket, noe som ikke minst gjaldt overfor den store armenske befolkningen. På 1100-tallet ble den armenske adelen flyttet fra deres land og flyttet til det vestlige Anatolia.

En konsekvens av dette var tapet av lokalt militær lederskap langs med den østlige grensen, noe som åpnet for tyrkiske erobrere. Mange armenere døde i hendene på tyrkerne, mens andre ble tatt som slaver og fjernet. Ettersom områdener ble avbefolket tok tyrkere over med sine hjorder.

I etterkant av at områder var blitt erobret er det mye som tyder på at jordbruksbefolkningene kom til ro med disse nyankomne ettersom de var pastoralister og benyttet seg av ulike økologiske soner innen det samme territoriet. Tyrkiske pastoralister forble få og den gradvise tyrkifiseringen av Anatolia ble anført av konvertering til Islam og det tyrkiske språk heller enn en inn-migrasjon av tyrkere.

Årsaken til dette var grekernes svake innflytelse og kontroll, samt at de erobrede ønsket å bevare sine eiendeler eller unngå å komme i ulemper på andre måter. Et tegn på tyrkifiseringens fremgang var at stednavn i Anatolia hadde gått over fra greske til tyrkiske på 1330-tallet.

De nomadiske tyrkiske erobrerne giftet seg med den tidligere befolkningen, de helleniserte anatolerne, armenerne, kaukaserne, kurderne og assyrerne samtidig som mange konverterte til Islam og ble tyrkiske. De ble støttet av muslimer fra området nord for Svartehavet og Kaukasus, av persere og arabere, samt av europeiske eventyrere og konvertitter, kjent i Vesten som frafalne.

Som et resultat utgjør dagens tyrkere ulike etniske typer, hvor av noen er fra Østen, mens andre er lokale anatoliske og andre stammer fra slavere, albanere eller sirkassere. Mens noen er lyse er andre mørke. Mange ser ut til å være mediterranske, andre sentralasiatiske og noen er persiske.

De fleste armenere var jordbrukere som ble sterkt utbyttet og undertrykt av deres tyrkiske føydalherrer. De ble behandlet som slaver underlagt tyrkiske sjefer. De ble solgt som eiendom, og hvis en kurder drepte en slave så tok denne slaves herre hevn ved å drepe en slave som tilhørte morderen. Men på tross for at navnet Armenia ble forbudt å benytte seg av i presse, skolebøker og i administrasjonen og skiftet ut med ord som Anatolia eller Kurdistan, beholdt armenerne mye av sin kulturarv.

En gruppe armenske vitenskapsfolk, som har utført en studie vedrørende opprinnelsen til det tyrkiske folk i relasjon til armenerne, fant at tyrkerne og armenerne var de to samfunnene i verden som var genetisk nærme hverandre, men at også kurdere tilhører den samme genetiske kilden.

Den tyrkiske nasjonen ble skapt under seljukene og osmanere. Disse konkurrerte med Persia over Armenia, som vekslet mellom om å bli okkupert av først den ene og deretter den andre, slik som tidligere hadde skjedd mellom perserne og Det bysantiske riket.

Seldsjukkene og deres etterfølgere, osmanerne, spilte en betydelig rolle i middelalderen ved å skape en barriere mellom Europa og mongolske erobrere fra øst, forsvarte den islamske verden mot korsfarerne fra vest og erobret Det bysantinske riket.

Alp Arslan (1029 – 15. desember 1072) var den andre sultan i seldsjukk-dynastiet og barnebarn av Seldsjuk, dynastiets eponym. Han ble sultan av seldsjukkenes rike den 27. april 1064. Han ble dermed monark over et Persia som strakte seg fra Amu-Darja til Tigris. Han tok navnet Muhammed bin Da’ud Chaghri da han omvendte seg til Islam, og for militær dyktighet fikk han tilnavnet Alp Arslan, som betyr «en modig løve» på tyrkisk.

Han vant en avgjørende seier over Det bysantinske riket i slaget ved Manzikert, et viktig handelssenter nord for Vansjøen i både Armenia og senere i Det bysantinske riket, i 1071. Bysantinerne led et knusende nederlag, og den seldsjukkiske sultan Alp Arslan tok den bysantinske keiser Romanus IV Diogenes til fange.

Nederlaget førte til omfattende religiøs og etnisk omveltning i Anatolia ettersom de muslimske seldsjukkene vant kontroll over Anatolia. De opprettet sultanatet Rum, som var forløperen til Det osmanske riket.

I etterkant av slaget i Manzikert i 1071 kom seldsjuk tyrkerne som en farsott over hele Lilleasia, og på tross for at bysantinerne fikk erobret tilbake de vestlige og nordlige delene, så fikk de fotfeste i den sentrale delen av Lilleasia, som ble bosatt av tyrkiske nomader og kom aldri igjen under bysantinsk herredømme.

Armenerne grunnla det uavhengige armenske kongedømmet Kilikia, som ble fokusområdet for armensk nasjonalisme, i 1080 og utviklet nære sosiale, kulturelle, militære og religiøse bånd med de nærliggende korsfarerstatene, men bukket etter hvert under for de invaderende mamelukkene.

Mamelukkene var slavesoldater av ikke-arabisk herkomst som omvendte seg til Islam og som tjente som ridende livvakt for de muslimske kalifene og sultanene i det kurdiske Ayyubide-dynastiet grunnlagt av Saladin (Salah al-Din) på 1100- og 1200-tallet.

De var av multikulturelt opphav, inkludert armenske, og som gjorde seg selv til en militær herskerklasse og virket i blant annet Egypt fra 1100-tallet til omkring 1800. De stanset blant annet mongolernes fremmarsj ved slaget i Ain Jalut og bekjempet korsfarerne og drev dem ut av Levanten i 1291 og endte korsfarerperioden offisielt i 1302.

Det bysantinske riket klarte ikke å forhindre tyrkernes fremmarsj og på 1300-tallet var det meste av Lilleasia styrt av anatoliske beyliker. Smyrna falt i 1330, og det siste bysantinske festningen, Filadelfia, falt i 1398.

For Det bysantinske riket var tapet av Anatolia et ødeleggende slag ettersom Anatolia var den tettest befolkede delen av riket, og dets dager som stormakt var med dette over. Ute av stand til å gjenerobre de tapte landområdene så keiser Alexios I Komnenos seg nødt til å be om hjelp fra Vesten. Pave Urban II svarte med å oppfordre kristne til å befri det hellige land fra muslimsk styre, en oppfordring som ledet til korstogene.

Under Alp Arslans etterfølger Malik Shah I og hans visir Nizam al-Mulk ekspanderte seldsjukkstaten i forskjellige retninger slik at den grenset til Kina i øst og Det bysantinske riket i vest. Da Malik Shah døde i 1092, ble imperiet splittet, da hans bror og fire sønner kranglet om delingen av riket mellom dem.

Til tross for flere forsøk til gjenforening i århundrene etter Malik Shahs død, hindret korstogene dem fra å gjenskape sitt tidligere imperium. For en kort tid var Toğrül III sultan for alle seldsjukkene unntatt Anatolia.

I 1194 ble Toğrül beseiret av Ala ad-Din Tekish, sjahen av Khwarezmid-imperiet, en annen muslimsk stat dannet av Oghuz-tyrkere i Sentral Asia på 1100-tallet, og seldsjukkene kollapset. Av det tidligere store seldsjukkimperiet, var bare Rum-sultanatet i Anatolia igjen.

Seldsjukksultanene tok hovedstøyten av korstogene, men bukket under for de fremrykkende mongolene i 1243. Seldsjukkene ble mongolenes vasaller, og til tross for forsøk fra dyktige administratorer på å opprettholde statens integritet, disintegrerte sultanatet i løpet av 1300-tallet og hadde fullstendig forsvunnet i løpet av 1400-tallet.

I sine siste tiår dukket det opp et antall fyrstedømmer eller beyliker i territoriet til Rum-sultanatet, blant dem vokste Osmanoğlu, senere kjent som det osmanske riket, og ble viktig.

Osmanerne kom først i kontakt med Anatolia som flyktninger fra det mongolske riket til seldjsukenes områder i Anatolia. Ertuğrul, Osmans far, var leder for den tyrkiske Kayi stammen. Han førte sitt folk vest og inn i Anatolia fra Sentral Asia hvor han etablerte en stat. Sultan Kayqubad I av Seljuk prinsedømmet Rum ga ham lov til å etablere en beylik og ekspandere, hvis han klarte, på bekostning av Bysants.

I begynnelsen var den nye osmanske staten underlagt seldsjukkene, men Ertugruls sønn Osman I erklærte rikets selvstendighet i 1299 og Osman, som har fått kallenavnet Kara for sitt mot, blir regnet som grunnleggeren for det osmanske riket. Det er fra hans navn rikets innbyggere kalte seg Osmanli, osmanere.

Konstantinopel ble i starten ikke regnet som verdt forsøket på erobring, ettersom byens murer gjorde den så å si uinntagelig. Men en ny oppfinnelse, kanonen, gjorde at disse murene ikke lenger bød tilstrekkelig beskyttelse mot tyrkerne. Konstantinopels fall kom etter bare to måneders beleiring av sultan Mehmet erobreren, 29. mai 1453. Den siste østromerske keiseren Konstantin XI mistet livet i kampene som fulgte etter at murene falt.

Som osmanernes hovedstad ble Konstantinopel kalt både Kostantiniyye og Istanbul. Republikken Tyrkia besluttet i 1930 å gjøre Istanbul til byens offisielle navn og oppfordret andre land til å bruke dette i stedet for Konstantinopel, som var innarbeidet i Vest-Europa.

Mehmet, som beseiret Mistra i 1460 og Trapezunt i 1461, og dermed hadde lagt under seg hele Det bysantinske riket, anså seg selv som etterfølger etter de romerske keiserne og tok tittelen «Kayser-i-Rûm» (romersk keiser), og hans arvtagere fortsatte denne tradisjonen helt frem til begynnelsen av 1900-tallet.

Ved slutten av 1400-tallet hadde Det osmanske riket konsolidert sitt herredømme over Lilleasia og Balkan. Rollen som beskytter av den gresk-ortodokse kirken ble overtatt av storhertugen av Moskva, og Ivan IV tok tittelen tsar av Russland, avledet av caesar. Hans etterfølgere støttet forestillingen om at Moskva var den sanne arvtager etter Roma og Konstantinopel, og ideen om det tredje Roma ble opprettholdt gjennom hele det russiske rikets levetid.

Det osmanske styret i Armenia, også kjent som Det osmanske Armenia eller Vest Armenia, begynte med annekteringen av Mehmed II (1432-1481), og den osmanske støtten for å starte den armenske patriark i Konstantinople, men det var under Selim II (1524-1574) at Armenia ble en integrert del av det osmanske imperiet.

Etter de osmansk-persiske krigene (1602-1639) ble det vestlige Armenia en del av det osmanske imperiet frem til dette i kollapset under Første verdenskrig. Siden den russisk–tyrkiske krig (1828–1829) ble den armenskbefolkede regionen underlagt det osmanske riket referert til som det vestlige Armenia, mens det østlige Armenia, var den delen som ble underlagt Russland.

På høyden av de tyrkisk-persiske krigene skiftet Yerevan hender hele 14 ganger mellom 1513-1737. For hundrevis av år levde borgerne i Øst Armenia under osmansk eller safavid herredømme, hvor av begge var muslimske nasjoner mens armenerne var kristne, og de mange krigene mellom dem førte til ødeleggelsen av mange av de armenske byene og gjorde livet for armenerne vanskelig.

På 1500-tallet ble det østlige Armenia erobret av det persiske Safavideriket, et iransk dynasti av aserbajdsjansk opprinnelse som hersket fra 1501 til 1736 i Iran og som etablerte shia-Islam som Irans offisielle religion, mens det vestlige Armenia kom under Det osmanske riket.

Russerne

I løpet av 1700-tallet ble en ny stormakt en avgjørende faktor for Armenia, nemlig Russland. I året 1797 ankom russerne for første gang Armenia, i det tsar Paul I erobret Karabagh fra perserne, og i 1813 måtte Persia avstå Karabagh og andre av sine områder i regionen.

Under tsar Nikolaj I fortsatte de russiske troppene deres fremrykning helt frem til Jerevan, Nakhichevan og Urmia-sjøen. En endelig fredstraktat fant først sted i 1828 i Turkmanchai. Nikolaj I vendte seg deretter mot den tyrkisk okkuperte delen av det armenske området og erobret i 1828 Kars og Akhalalak, og året etter Erzurum.

Ved Adrianopel-freden i 1829 måtte Russland på grunn av engelske inngrep i forhandlingene nøyes med å beholde en del av det erobrede; og en situasjon som omtrentlig tilsvarer til grenene i etterkant av 1920 ble etablert. Størstedelen av det gamle armenske området – foruten det kilikiske – hørte til under Tyrkia, en annen del til Sovjet og en tredje, betydelig mindre del, til Iran.

I etterkant av den russisk-persiske krigen (1826-1828) ble deler av det historiske Armenia, som befant seg under persisk kontroll, et område sentrert rundt Jerevan og Sevan-sjøen, innlemmet i Det russiske riket, og området som i dag korresponderer med dagens Armenia ble kalt Erivan guvernatet.

Armenerne som levde Erivan guvernatet fikk være i forholdvis i fred sammenlignet med dem som bodde i Det osmanske riket, i det som kom til å bli kjent som Vest-Armenia, ettersom det her var konflikter med både aserbajdsjanere og kurdere.

Russlands ambisjoner om å fortsette sin ekspansjon for å nå Middelhavet forårsaket ytterligere konflikt mellom Det russiske riket og Det osmanske riket, noe som kulminerte i den russisk-tyrkiske krigen (1828-1829). I etterkant av denne mistet Det osmanske riket en ytterligere del av det tradisjonelle armenske hjemlandet, Kars Oblast, også kjent som Øst Armenia, til Russland, mens Vest Armenia forble underlagt osmansk suverenitet.

Den andre russisk-tyrkiske krigen (1877-78) ble etterfulgt av et forsøk av sjeik Obaidullah i 1880-1881 på å danne et uavhengig kurdisk prinsedømme under overoppsyn av Det osmanske riket, noe som ble støttet av sultanen, som et svar på den planlagte dannelsen av en armensk stat under overoppsyn av Russland, men sentralregjeringen tok tilbake kontrollen etter at Obaidullah hadde gjennomført et raid i Persia og staten kollapset.

Nasjonalismen

De fleste armenere var jordbrukere som ble sterkt utbyttet og undertrykt av deres tyrkiske føydalherrer. De ble behandlet som slaver underlagt tyrkiske sjefer. De ble solgt som eiendom, og hvis en kurder drepte en slave så tok denne slaves herre hevn ved å drepe en slave som tilhørte morderen. Men til tross for at navnet Armenia ble forbudt å benytte seg av i presse, skolebøker og i administrasjonen, og skiftet ut med ord som Anatolia eller Kurdistan, beholdt armenerne mye av sin kulturarv.

Fra 1880-tallet til 1920-tallet førte en armensk nasjonal frigjøringsbevegelse en sosio-politisk og militant kamp for å reetablere en armensk stat i Det armenske høylandet som på daværende tidspunktet var delt mellom Det osmanske riket og Det russiske riket.

Armenerne, som var blitt sett på som andreklasses borgere og ikke hatt noen rettigheter, hadde begynt å kreve samfunnsreformer og bedre behandling fra myndighetenes side, noe som var blitt lovet dem under Berlin-konferansen.

De ville ha innføring av borgerrettigheter og en slutt på the tilraning av land, «plyndringen og drapene i armenske byer utført av kurdere og sirkassere, overtramp under skatteinnsamling, kriminell oppførsel fra regjeringsoffiserer og at man nektet å akseptere kristne som vitner i retten».

Bortsett fra nasjonale individuelle helter som ofret seg for saken ble bevegelsen hovedsaklig ledet av tre politiske partier: Social Democrat Hunchakian Party, Armenian Democratic Liberal Party (Ramgavar Party, opprinnelig kjent som Armenakan) og Armenian Revolutionary Federation (ARF), som er det største og mest innflytelsesrike av dem.

Kombinasjonen av russisk militær suksess i den russisk-tyrkiske krigen (1877–1878), den svekkede posisjonen til Det osmanske riket og den globale finanskrisen (1873-1879), som kom til å ramme Det osmanske riket hardt førte til økt fientlighet mot armenerne, som krevde like rettigheter og autonomi.

Det osmanske riket hadde tapt Balkan og ulike kristne regioner var blitt influert av europeisk nasjonalisme og krav om selvbestemmelse. Det osmanske dynastiet gjeninnføre derfor sin tyrkiske kobling, blant annet med ekteskap innen den tyrkiske befolkningen.

Det oppsto uroligheter i Merzifon i 1892 og i Tokat i 1893. Svaret fra Sultan Abdul Hamid II, som ikke ønsket å demokratisere samfunnet eller å gå med på noen av kravene, men fortsatte pan-islamismen som statsideologi og styrke territoriell integritet, var å gi semi-offisiell status til kurdiske banditter, også kjent som Hamidiye Alaylari (“de som tilhører Hamid”), som var et kurdisk irregulært kavalri vellbevæpnet av Det osmanske riket.

Under de såkalte hamidiske massakrene (1894–1896), også referert til som de armenske massakrene og de store massakrene, ble omkring 300.000 armenere, og en del assyrere, drept. For selv om massakrene rettet seg mot armenerne gikk de over til å bli anti-kristne pogromer, slik som i Diyarbekir hvor 25.000 assyriere ble drept. Det ble ikke gjort noe skille mellom armenske nasjonalister og den armenske befolkningen. Man massakrerte samtlige.

Tusener av armenere ble drept av osmanske soldater og kurdiske stammer. I 1894 deltok ARF i den første Sasun motstanden og ga våpen til lokalbefolkningen for å hjelpe dem med å forsvare seg selv mot de hamidiske overgrepene. Deretter fulgte det ene slaget etter det andre i rask rekkefølge. Disse massedrapene var et klart første skritt på veien mot folkemordet (også kjent som den armenske deportasjonen, Armenia-massakren(e) eller det armenske holocaust) i 1915.

Men armenerne lot ikke dette skje uten effektiv motstand. Det var blant annet Sasun motstanden i 1894 utført av Hunchak militsen i Sassoun regionen, Zeitun opprøret i 1895, Forsvaret av Van i 1896, Khanasor ekspedisjonen i 1897, Sasun opprøret i 1904. Fedayee, som betyr frihetskjemper, ble brukt av armenere som formet geriljaorganisasjoner og væpnede grupper i reaksjon på undertrykkelsen og massakrene på armenerne i Det osmanske riket.

Ungtyrkerne, en patriotisk, konstitusjonell organisasjon bestående av progressive studenter og militære kadetter, offisielt kjent som «Komiteen for union og progresjon» (Committee of Union and Progress), gjorde opprør mot Sultan Abdul Hamid II og tok makten i den falmende, osmanske staten i 1908 og satt ved makten frem til 1918, som vil si under perioden da folkemordet mot armenere, assyrere og svartehavsgrekere pågikk.

Ungtyrkernes ideologiske målsetninger hadde mange trekk til felles med den armenske nasjonale frigjøringsbevegelse, og da ikke minst den mot Sultan Abdul Hamids blodige fremferd, noe som førte til at de på mange områder samarbeidet. I reformforhandlingene i 1913-1914 ble det lovet gjennomføring av de armenske reformkravene og med Russlands støtte ble det underskrevet en-traktatden 8. februar 1914.

Armenerne var glade for denne seieren for demokratiet og en bedre fremtid og demonstrasjoner ble holdt hvor tyrkere og armenere bar bannere hvor det sto «frihet, likeverd og rettferd».

Men samtidig med ungtyrkernes ideologi var det en dramatisk økning i islamsk fundamentalisme i Tyrkia. De kristne armenerne ble på nytt sett på som hedninger og antiarmenske demonstrasjoner ble satt i gang av unge islamske ekstremister, noe som av og til endte i voldelige sammenstøt slik som i 1909 da 200 landsbyer ble plyndret og over 30.000 personer ble drept i Kilikia ved Middelhavskysten.

Folkemordet

Armenernes håp om frihet og demokrati forsvant da de tre ungtyrkerne, også kjent som De tre pashaene eller Det diktatoriske triumvirat, som inkluderte den osmanske innenriksminister Mehmed Talaat (1874–1921), krigsminister Ismail Enver Pasha (1881–1922), som var osmansk militæroffiser og en leder av Ungtyrk revolusjonen, og marineminister Ahmed Djemal, (1872–1922), ble den dominerende faktoren innen Ungtyrkerne og tok kontrollen over regjeringen via et kupp i 1913.

De tre pashaene hadde sine egne ambisiøse planer for Tyrkia, planer om å samle alle tyrkiske folk i hele regionen gjennom å ekspandere Tyrkias grenser østover over Kaukasus og hele veien inn i Sentral Asia, noe som ville skape et nytt tyrkisk imperium kalt Turan med et språk og en religion.

Problemet var kun at armenernes tradisjonelle historiske hjemland lå i veien for deres planer. Og i dette området var det en større kristelig befolkning på 2 millioner, noe som på den tiden tilsvarte omkring 10 % av Tyrkias befolkning. I løpet av sommeren 1914, omtrent på samme tid som Første verdenskrig brøt ut, forrådte derfor ungtyrkerne armenerne og i 1915 fant folkemordet sted.

Det var også store kulturelle forskjeller mellom armenere, som alltid hadde vært det best utdannede samfunnet i det osmanske imperiet, og tyrkere. Armenerne var fagfolkene i samfunnet, handelsfolk, dommere, doktorer og håndverkere, samt dem som åpnet opp for nye vitenskapelige, politiske og sosiale ideer fra Vesten (Europa og Amerika).

Dette mens hoveddelen av tyrkerne var analfabetiske småbønder og butikkeiere. Herskerne i Det osmanske imperiet hadde ikke verdsatt utdanning og ikke et eneste institutt for høyere utdanning eksisterte i det gamle imperiet. De hadde verdsatt lojalitet og blind lydighet.

De uutdannede undersåttene hadde aldri hørt om demokrati eller liberalisme og visste derfor lite om politisk reform, noe som skilte seg fra de bedre utdannede armenerne som søkte politiske og sosiale reformer som ville forbedre livet for dem selv og Tyrkias andre minoriteter.

For å bøte på dette bestemte ungtyrkere seg for å glorifisere verdiene av de enkle tyrkiske småbøndene på bekostning av armenerne for å vinne tillitt blant folket. De utnyttet de religiøse, kulturelle, økonomiske og politiske forskjellene mellom tyrkerne og armenerne slik at tyrkerne begynte å se armenerne som fremmede blant dem.

Begrepet «tyrker», som på 1900-tallet, ble brukt til å referere til anatoliske landsbybeboere og sett på som en forulemping og en fornærmelse da «tyrkere» ble sett på som synonymt med de uutdannede antologiske bøndene eller nomadiske turkmenere.

Den osmanske eliten hadde identifisert seg som osmanere og ikke som tyrkere. Det var først da europeiske ideer om nasjonalisme ble adoptert av den osmanske eliten og man følte at de tyrkisk talende i Anatolia var de meste lojale overfor det osmanernes styret at begrepet tyrker fikk en mer positiv forbindelse.

Den begynte med Turanian Society dannet i 1839 og etterfulgt av Turkish Society i 1908, som senere ekspanderte inn i Turkish Hearth og til slutt endte med å inkludere ideologier som pan-turanisme og pan-turkisme, en bevegelse som oppsto blant tyrkiske intelektuelle på 1880-tallet med det til formål å samle alle tyrkiske folk både kulturelt og politisk.

Ziya Gökalp redefinerte pan-tyrkismen som et kulturell, akademisk, filosofisk og politisk konsept som fremmet enhet og frihet for de tyrkiske folk. Han mente blant annet at man måtte gjennomføre en tyrkifisering av Det osmanske riket gjennom å få alle borgere assimilert i den tyrkiske kulturen og til å snakke tyrkisk. Hans arbeid var med å forme reformene til Atatürk, samt kemalismen og dens arv i dagens Tyrkia.

Da Første verdenskrig startet i 1914 tok Ungtyrkerne side med sentralmaktene, som vil si Tyskland og Østerrike-Ungarn. Krigen ga en perfekt mulighet for å løse det såkalte armenske spørsmålet en gang for alle.

Verdens fokus var rettet mot slaget mellom Frankrike og Belgia hvor Europas unge menn fant sin død. Østfronten inkluderte grensen mellom Tyrkia og Russland. Med krigen var unormale midler mot den sivile delen av befolkningen nærmest å forvente.

Trolig startet planlegningen av folkemordet på armenerne rett etter krigserklæringen i oktober 1914, eller ennå tidligere. For eksempel ble det under et osmansk-tysk møte i februar 1914 lagt frem et forslag om å deportere alle osman-armenere. Andre førkrigstiltak mot armenerne er også rapportert. I tillegg skal armenske bosettinger nær rikets grenser ha blitt plyndret av osmanske styrker sommeren 1914.

Spesialorganisasjonen (Teshkilati Mahsusa), ledet av forsvarsminister Enver Pasja, som rekrutterte mange offiserer til å bygge opp en irregulær militær enhet, en «spesialstyrke», var en hemmelig organisasjon opprettet av det osmanske forsvarsdepartement for å bekjempe arabisk separatisme og vestlig imperialisme. Dens formål var å bekjempe undergravingsvirksomhet og mulig samarbeid med ytre fiender.

De tidligste kildene som refererer til organisasjonen skriver seg fra 1903 og 1907. Den ble styrket organisatorisk i 1913 etter Balkankrigene og formålet ble utvidet til å omfatte forfølgelse av armenerne som sto i ledtog med Russland. Senere i 1914 løslot den osmanske regjeringen flere kriminelle for å bemanne denne organisasjonen.

Ifølge Mazhar-kommisjonen ble 124 kriminelle løslatt fra Pimian-fengselet. Og mange flere fulgte. Stadig flere ble løslatt og i begynnelsen av 1915 var tusenvis av fanger løslatt for å bli medlemmer i organisasjonen. Senere ble de satt til å eskortere konvoiene av deporterte armenere. Vehib, øverstkommanderende for den osmanske hæren, kalte disse for «slaktere av den menneskelige rasen».

Organisasjonen ble ledet av sentralkomiteens medlemmer Doktor Nazim, Behaeddin Sakir, Atif Riza og direktøren for offentlig sikkerhet, Aziz Bey. Hovedkvarteret til Behaeddin Sakir var i Erzurum, og derfra ledet han styrkene i øst. Aziz, Atif og Nazim Bey hadde sitt hovedkvartert i Istanbul, og deres avgjørelser ble godkjent og iverksatt av Cevat Bey, militærguvernøren i Istanbul.

Ifølge den samme kommisjonen og annen dokumentasjon ble de kriminelle bevisst valgt ut for formålet. De måtte være nærmest umenneskelige for å få bli med i den spesielle organisasjonen. Mazhar-kommisjonen oppga som dokumentasjon under krigsretten lister over noen av de kriminelle. En av listene viser at 50 av de 65 løslatte kriminelle var fengslet for mord. Denne utvelgelsesprosessen viser etter manges mening at den osmanske regjeringen planla et overlagt folkemord på den armenske befolkningen.

I 1914 vedtok den osmanske regjeringen en ny lov for å styrke krigsberedskapen. Den krevde at alle menn i alderen 18 til 45 enten måtte la seg rekruttere til hæren eller betale gebyrer for å slippe, noe som førte til at de fleste armenske menn i denne aldersgruppen meldte seg til tjeneste.

Første prioritet for Det osmanske rike og krigsminister Enver Pasja under Første verdenskrig var å ta tilbake områdene som gikk tapt i krigen mot Russland nesten 40 år tidligere. Det osmanske rike allierte seg derfor med sentralmaktene under krigen. Til tross for at Tyskland rådet Enver Pasja fra å angripe Russland, gjorde han det noen få måneder etter at krigen brøt ut.

Envers hær på 90,000 ble slått av en russisk styrke på 100,000 og på tilbaketrekningen ble titusener av tyrkiske soldater drept. Det var den verste osmanske tapet under hele verdenskrigen. På sin hjemmarsj til Istanbul la Enver Pasha skylden for hans tap på hans armenske soldater, og glemte at en armensk soldat hadde reddet livet hans under en kamp i januar 1915 gjennom å bære ham på ryggen gjennom kampsonen.

Beleiringen av Van, også kjent som Van motstanden eller Van opprøret, var et opprør mot Det osmanske rikets forsøk på å massakrere den armenske befolkningen i Van, som for det meste besto av armenere, den 20. april. Den osmanske regjeringen startet den væpnede armenske motstanden gjennom å legge forholdene til rette for det for deretter å kunne benytte seg av dette opprøret til å rettferdiggjøre den tvungne deportasjonen av armenere fra hele riket. Det var et forsvar av Van.

Guvernøren av Van, Jevdet Bey, som var svigerbror til Enver Pasha, planla å drepe alle menn i Van og angrep byen under påskudd av å hindre et opprør. Russerne erobret byen i mai 1915, men forlot den allerede i august, og osmanerne tok igjen kontroll over byen. Så ble de igjen fordrevet av russerne i september. Ved krigens slutt lå byen i ruiner.

Fire dager etter at urolighetene startet i Van, den 24. april 1915, som i dag er en offisiell helligdag i Armenia til minne om disse henrettelsene, arresterte regjeringen etter osmanske kilder 2.345 armenske intellektuelle, hvor av de fleste ble henrettet.

Den 25. mai 1915 beordret innenriksminister Talat Pasja tvungen deportering av hundretusener, muligens over en million armenere, fra hele Øst-Anatolia til Mesopotamia og til det som i dag er Syria. Under deporteringen døde mange armenere av sult og kulde, og mange ble angrepet, plyndret og drept av kurdiske landveisrøvere eller av tyrkiske soldater.

25 større konsentrasjonsleire eksisterte og sto under kommando av Şükrü Kaya, en av Talat Pashas nærmeste medarbeidere. Majoriteten av disse leirene var plassert nær grensen til Irak og Syria. Noen av disse ble kun brukt som massegraver, som Radjo, Katma, og Azaz, og ble stengt høsten 1915, mens andre, inkludert Lale, Tefridje, Dipsi, Del-El, og Ra’s al-’Ain, ble bygget spesifikt for dem som man forventet ikke ville komme til å overleve mer enn noen få dager. Mange ble brent, druknet, forgiftet og regelrett henrettet i disse leirene.

Den 24. mai 1915 varslet Trippelententen Det osmanske rike at «med tanke på de … kriminelle handlinger begått av Det osmanske rike mot menneskeheten og sivilisasjonen … vil de allierte regjeringene offentlig … holde alle medlemmer av den osmanske regjeringen personlig ansvarlige og de av deres agenter som er innblandet i slike massakre.»

Ødeleggelsen av armensk religiøs, historisk og sivilisasjonsmessig kulturarv var et av formålene bak både folkemordet og og kampanjene i etterkant. Armenske kirker og klostre ble ødelagt eller endret til moskeer, mens armenske kirkegårder ble lagt øde og armenske bykvarterer ble ødelagt.

I 1914 leverte den armenske patriarken i Konstantinopel en liste vedrørende armenske hellige steder under hans overoppsyn. Listen inkluderte 2,549 religiøse steder, hvor av 200 var klostre, mens 1,600 var kirker. I 1974 erklærte UNESCO at ut av 913 armenske historiske monumenter left in Eastern Turkey hadde 464 forsvunnet totalt, 252 lå i ruiner og 197 trengtes å repareres etter 1923, og ødeleggelsene fortsetter.

I januar 1916 ga den osmanske handels- og jordbruksministeren en ordre om at alle finansinstitusjoner som opererte innen rikets grenser skulle gi sine armenske eiendeler til regjeringen. Så mye som 6 millioner tyrkiske gullpund ble tatt sammen med eiendeler og eiendommer, penger, bankdepositter og juveler. Eiendelene ble deretter overført til europeiske banker, inkludert Deutsche og Dresdner bank.

Så i tillegg til de døde mistet armenerne deres eiendommer og verdier uten kompensasjon. Bedrifter og farmer gikk tapt, og alle skoler, kirker, hospitaler, klostre og kirkegårder ble tyrkiske statseiendom. I etterkant av Første verdenskrig forsøkte folkemordsoverlevende å vende tilbake og hevde sine tidligere hjem og eiendeler, men ble drevet bort av regjeringen i Ankara.

Som med armenerne var også grekerne og assyrerne ofre for ulike former for forfølgelse, inkludert massakre, fordrivelser og dødsmarsjer utført av Ungtyrkerne og kemalistene. 750.000-900.000 pontiske grekere døde som resultat av forfølgelser. Samtidig ble det i følge et memorandum fra det assyro-kaldeiske nasjonalråd drept så mange som 275,000 assyrere innen 1922.

Ungtyrkerne planla også å eliminere den kurdiske identiteten gjennom å deportere kurdere fra deres opprinnelige land og flytte dem i mindre grupper. Kurderne led fra deportasjoner og dødsmarsjer, samt tvungen tyrkifisering. Mens 700,000 kurdere ble forflyttet var 350,000 som ble drept. De ble tvunget på dødsmarsjer som lignet svært mye dem armenerne hadde blitt tvunget til å gå. Det hele som et ledd i en tyrkifiseringsprosess som Tyrkia har forsøkt å føre overfor sine etniske minoriteter. I et forsøk på å benekte deres eksistens kategoriserte den tyrkiske regjeringen kurdere som fjelltyrkere frem til 1991.

Oppgjøret

Da sultan Mehmet V døde og ble etterfulgt av Mehmet VI ble Kemal beordret å ta over ansvaret for osmanske styrkene i Syria som på det tidspunkt var i full kollaps. Kampene ble innstilt etter våpenhviletraktat ble inngått i Moudros, som avsluttet Første verdenskrig for Det osmanske riket den 30. oktober 1918. De oppga i henhold til traktaten alle garnisoner utenfor Anatolia. Den 11. november 1918 sluttet Første verdenskrig med Tysklands og det osmanske rikets kapitulasjon.

Etter Mudros-våpenhvilen i januar 1919 ble det holdt en innledende fredskonferanse i Paris. Etter Versaille-traktatens signering i februar 1919 utnevnte USAs president Wilson en «Kommisjon for ansvar og sanksjoner» under ledelse av USA. Som resultat av kommisjonens arbeid ble det tilføyd flere artikler til Sèvres-traktaten, som vil si fredstraktaten etter Første verdenskrig mellom Det osmanske riket og de allierte signert den 10. august 1920.

Sèvres-traktaten la blant annet grunnlaget for å stevne for retten de som med «barbariske og ulovlige krigsmidler begikk handlinger mot krigens lover og menneskelige prinsipper». Traktatens artikkel 230 krever at Det osmanske rike «skal utlevere til de allierte makter de som overgir seg, der hvor den sistnevnte kan holde dem ansvarlige for massakrene som er utført under krigen på territorier som tilhørte Det osmanske rike den 1. august 1914».

Den daværende regjeringen i Det osmanske rike ledet av sultan Mehmet VI og Damat Adil Ferit Pasja ble stevnet for retten. Krigsretten i Istanbul dømte i 1919 mange av de ansvarlige for folkemordet til døden in absentia, inkludert «De tre Pasjaene», som hadde beordet folkemordet. Mehmed Talat Pasja og Enver Pasja hadde forlatt Det osmanske rike før 1919, siden de visste at sultan Mehmed VI ikke ville akseptere noen annen straff enn dødsstraff for de to.

Sultan Mehmet VI, med støtte i en bred opinion, ga Ungtyrkerne skylden for ødeleggelsen av riket ved å ha presset det inn i Første verdenskrig og beordret lederne stilt for en krigsrett, som trådte i funksjon 23. november 1918. De armenskrelaterte hendelsene ble brukt under de påfølgende rettssakene. Krigsretten dømte alle ledere som ble funnet skyldige til forvisning, og deres formuer ble inndratt.

Alle bortsett fra «de tre Pasjaene» ble overført til fengsler i Bekiraga og så flyttet til Malta, hvor de senere ble stilt for en internasjonal domstol. Mange av dokumentene som ble skrevet under disse rettssakene ble brukt igjen under de senere internasjonale rettssakene.

Det antas at de fleste dokumentene som kunne brukes som bevis, ble ødelagt av de anklagede før de rømte. Admiral Calthorpe, den britiske høykommissæren, beskrev ødeleggelsen av dokumenter: «rett før våpenhvilen gikk tjenestemenn til arkivet om natten og ryddet bort mesteparten av dokumentene».

Den tyrkiske nasjonalbevegelsen

I Sèvres-traktaten, som konkretiserte oppdelingen av Det ottomanske imperiet, forsøkte de allierte å beskytte de kristne minoritetene ved å plassere mesteparten av Anatolia under kristen kontroll: grekerne okkuperte vest og de allierte (England, Frankrike og Italia) okkuperte sør, mens de gjenværende armenerne erklærte en uavhengig republikk i øst. Den ville samtidig gi lokalt selvstyre til de kurderne som bebodde områdene øst for elven Eufrat og til den sørlige delen av Armenia.

Traktaten anerkjente den første armenske republikken og Armenia ble lovet deres egen stat under Folkeforbundets beskyttelse. Denne, som ble kalt Det wilsonske Armenia, ettersom de nye grensene ble trukket opp av Woodrow Wilson, skulle bestå av Øst Armenia, samt deler av de tidligere armenske territoriene i Det osmanske riket, slik som Bitlis, Van og Erzurum, også kjent som Vest Armenia, samt en forlengelse i nord, opp til vestsiden av Trabzon provinsen. Dette for at Armenia skulle få tilgang på Svartehavet ved havnen Trabzon.

Sharif Pasha, den kurdiske representanten i fredskonferansen i Paris, inngikk en traktat med de armenske representantene den 20. desember 1919 og begge partene ga felles erklæringer til konferansen. Men hverken USA eller Sovjet signerte Sèvres-traktaten, som heller ikke ble sendt til det osmanske parlamentet for ratifisering. Dette på grunn av at den var blitt brutt av britene under okkupasjonen av Konstantinopel den 18. mars 1920.

I etterkant av Van motstanden dannet armenerne en stat i Vest Armenia (1915–18), som ble ledet av en armensk provisjonell regjering i en autonom region rundt sjøen Van under lederskapet til ARF medlemmet Aram Manougian, også kjent som Aram av Van. De forsvarte seg mot osmanerne ved hjelp av de frivillige armenske enhetene innen Den russiske kaukasus-arme, samt armenske militser.

Staten, også referert til som Free Vaspurakan, ble etter en nedgang i august 1915 gjenetablert i juni 1916. Sammen med andre armenske nasjonalråd gikk den inn i et kortvarig samlet Armenia og ble underlagt Det transkaukasisk kommissariat med Hakob Zavriev som kommissar fra desember 1917.

Den russiske offensiven under Kaukasus-kampanjen i Første verdenskrig og den påfølgende okkupasjonen og dannelsen av en provisorisk administrativ regjering ga håp for frigjøringen av Vest Armenia fra Det osmanske riket.

Med hjelp fra armenere rekrutert fra Det russiske riket hadde den russiske hæren fremgang på Kaukasus-fronten og kom så langt som til byen Erzerum i 1916.

Russerne, under den provisoriske regjeringen opprettet i mars 1917 av de som hadde gjennomført revolusjonen i Russland, fortsatte å gjøre fremrykkinger selv etter at Tsar Nicholas II var blitt veltet i februar samme år. De skiftet ut den russiske Kaukasus-administrasjon med en 5-medlemmers transkaukasisk komite kjent som Ozakom, og som inkluderte den armenske demokraten Mikayel Papadjanian.

Vest-Armenia skulle ha en egen kommissar og ble delt inn i distriktene Trebizond, Erzerum, Bitlis og Van. Området ble plassert under den russiske sentralregjeringen og gjennom den under armensk domsmyndighet. Men situasjonen ble verre i etterkant av oktoberrevolusjonen i 1917, da bolsjevikene kuppet den provisoriske regjeringen og annonserte at de ville trekke seg fra både de vestlige og kaukasiske frontene.

Den 5. desember 1917 ble våpenhvilen i Erzincan signert mellom russerne og osmanerne, noe som endte den væpnede konfliktene mellom Russland og Det osmanske imperiet i Kaukasus.

Etter at bolsjevikene, som mente Sør Kaukasus formet en integrert enhet av et ikke-eksisterende russisk demokrati, hadde tatt makten møttes en multinasjonal kongress av transkaukasiske representanter for å skape en provisorisk regionalenhet kjent som transkaukasisk Seim.

Georgere, armenere og muslimer i Kaukasus motsatte seg derfor bolsjevikisk legitimitet og de armenske representantene i Seim håpet at de anti-bolsjevikiske styrkene i Russland ville vinne den russiske borgerkrigen og motsatte seg forslag om separasjon fra Russland.

I det administrative vakuum skapt av oppløsningen av de osmanske styrkene på grunn av Mudros våpenhvilen hadde Armenia, Georgia og Azerbaijan gått sammen om å danne Den sørvest kaukasiske republikk (SWCR), med senter i Kars i februar 1918 og en nasjonalforsamling ble etablert med den georgiske mensjeviken Nikolaj Semjonovitsj Tsjkheitsje som leder.

Føderasjonen ble erklært den 24. februar 1918, men denne kom kun til å vare fram til mai 1918, da man bestemte seg for å løsrive seg. Som et resultat ble Øst Armenia uavhengig som den Demokratiske republikken Armenia (DRA), men dens kortlevde uavhengighet var preget av krig, territorial disputt, massiv tilstrømning av flyktninger fra det osmanske Armenia, spredning av sykdom og sult.

Den 3. mars 1918 ble Brest-Litovsk traktaten, en fredstraktat mellom Sentralmaktene og Sovjet, vedtatt, og signert av Talat Pasha i 1918, noe som markerte Russlands tilbaketrekning fra Første verdenskrig. I denne traktaten, signert av Storvisir Talat Pasha, het det seg blant annet at alt land Russland hadde erobret i den russisk-tyrkiske krigen (1877–1878) skulle returneres til Det osmanske riket og at det ikke skulle tillates å eksistere noe land i området mellom Russland og Det osmanske riket.

Vest Armenia, samt Batum og de russisk-armenske provinsene Kars og Ardahan, ble med andre ord via Brest-Litovsk traktaten gitt til Det osmanske riket av Sovjet, som derfor ikke signerte Sevres-traktaten.

I tillegg til disse tilståelse ble en hemmelig klausul satt inn som forpliktet armenerne og russerne å demobilisere deres styrker i både Vest og Øst Armenia. Kort tid etter å ha signert Brest-Litovsk traktaten, den 21. mai, begynte derfor den osmanske hæren sin fremrykking og tok Erzerum i mars og Kars i april. Først var det Slaget om Sardarapat (21.-29. mai), deretter Slaget om Kara Killisse (24.-28. mai) og Slaget om Bash Abaran (21.-24. mai). Etter å ha massakrert og deportert armenerne i Vest Armenia under folkemordet satte Det osmanske riket nå seg i gang med å eliminere den armenske befolkningen i Øst Armenia.

Sèvres- traktaten ble avvist av den tyrkiske nasjonalbevegelsen, anført av militærkommandant Mustafa Kemal Pasha, også kjent som Ataturk, som avviste Sèvres-traktaten som “uakseptabel” og brukte den som en anledning til å erklære seg som den rettmessige regjeringen i Tyrkia, ble aldri effektuert.

Bevegelsen, som var samlet rundt en progressiv definert politisk ideologi som generelt er kjent som kemalisme eller atatürkismen, veltet det osmanske sultanat den 1. november 1922. Monarkiet i Istanbul ble siftet ut med en republikk med hovedkvarter i Ankara under ledelse av Ataturk, som etter krigen ble Tyrkias president i femten år og som tok navet Atatürk, ”tyrkernes far”, og den 29. oktober 1923 ble Tyrkia erklært som republikk.

Opprettelsen av den tyrkiske nasjonalistbevegelsen og av Republikken Tyrkia førte til slutten på det osmanske millet-(”nasjon”)-systemet, hvor ulike religiøse grupper, muslimer, kristne og jøder, kunne styre seg selv under egne religiøse lover, og etter Atatürks reformer ble Tyrkia politisk sett omgjort til en moderne, sekulær nasjonalstat.

Den tyrkiske nasjonalbevegelsen, samlet rundt lederskapet til Ataturk og autoriteten i Ankara, startet den tyrkiske uavhengighetskrigen (19. mai 1919 til 29. oktober 1923) om kontrollen over hele Anatolia i samarbeid med kurderne. Vellykket motsatte de seg de greske, armenske og franske styrkene.

Bevegelsen overvant grekerne i vest, drev de allierte styrkene ut i sør og drev de gjenværende armenerne ut av sin armenske republikk i øst, og sikret seg dermed et territorium som ligner det Tyrkia som eksisterer i dag.

Landet utviklet sine egne internasjonale relasjoner via Moskva-traktaten med Sovjet den 16. mars 1921, via Ankara-innrømmelsen, som satte en slutt på den fransk-tyrkiske krig med Frankrike og Alexandropol-traktaten og Kars-traktaten, som fastsatte grensene mot øst.

I 1920 marsjerte de nasjonalistiske tyrkiske troppene under kommando av Ataturk inn i det sårbare og ødelagte Armenia fra øst og etter heltemodig armensk motstand under den tyrkisk-armenske krigen (24. september til 2. desember 1920) erobret de tyrkiske styrkene under kommandoen til Kazım Karabekir de armenske territoriene som Tyrkia hadde tapt til Armenia i etterkant av Første verdenskrig og den russisk-tyrkiske krig i 1878.

Den tyrkiske militære seier ble etterfulgt av Sovjets okkupasjon og sovjetisering av resten av Armenia. Moskva-traktaten mellom Sovjet og Tyurkia i mars 1921 og den identiske Kars traktaten i oktober 1921 fullførte delingen av Armenia mellom Tyrkia og Sovjet.

Det var konflikt mellom de tyrkiske revolusjonære og armenske grensegrupper i Oltu som førte til den tyrkisk-armenske krig. De tyrkiske revolusjonære hevdet at tyrkerne i Armenia ble mishandlet og undertrykt av armenerne. Den 11. september 1920 invaderte derfor den tyrkiske general Kazım Karabekir grensene opptegnet av USA, noe som fikk Armenia til å erklære krig mot Tyrkia den 24. september.

Etter flere slag, slik som Slaget om Oltu (3.–5. september 1920) og Slaget om Sarıkamış (29. september 1920), Slaget om Kars (30. oktober 1920) og Slaget om Alexandropol (7. november), sendte Atatürk flere delegasjoner til Moskva for å få til en allianse.

Den sovjetiske militærlederen Boris Legran ankom Jerevan med en tekst for å forhandle frem en sovjetisk-armensk traktat. traktaten, som ble signert den 24. oktober, sikret Sovjet støtte. Armenia forsikret at de ville forsvare Kars.

Den tyrkiske nasjonalbevegelsen, som mislikte overenskommelsen mellom Sovjet og Armenia, invaderte Kars samme dagen som traktaten ble underskrevet. Armenerne forlot Kars, som kom under full tyrkisk okkupasjon den 30. oktober.

Tyrkiske styrker fortsatte sin fremrykking og kom etter en ukes tid til å okkupere byen Alexandropol (dagens Gyumri). Den 12. november erobret tyrkerne også den strategiske landsbyen Agin, nordøst for ruinene etter den tidligere armenske hovedstaden Ani for derfra å forsøke å nå Jerevan.

Den 13. november brøt Georgia sin nøytralitet etter å ha laget en traktat med Armenia om å invadere Lori, som var blitt etablert som en nøytral sone, Shulavera Condominium, mellom de to nasjonene i 1919. Armenia fryktet sikkerheten til armenerne i regionen hvis tyrkerne ville invadere.

Tyrkerne, med hovedkvarter i Alexandropol, presenterte armenerne med et ultimatum som de ble tvunget til å akseptere. Dette ble etterfulgt av et mer radikalt krav som truet Armenias blotte eksistens. Armenerne motsatte seg først dette kravet, men kapitulere da Karabekirs styrker fortsatte å rykke frem. Den 18. november 1920 ble en våpenhvile inngått.

På grunnlag av frykt for at de tyrkiske troppene skulle erobre Jerevan og Echmiadzin, hvis ikke bolsjevikene skulle ankomme, signerte armenerne Alexandropol traktaten den 2. desember 1920. Denne endte den tyrkisk-armenske krig, men tvang armenerne til å avvæpne de fleste av sine militærstyrker, overgi mer enn 50 % av sitt førkrigsterritorium og oppgi hele det wilsonianske Armenia lovet dem via Sèvres traktaten.

Alexandropol-traktaten var den første traktaten som ble signert av de tyrkiske revolusjonære med en internasjonalt akseptert stat, men den ble signert før erklæringen om Tyrkia som republikk, noe som fant sted den 2. desember 1920. Termene i traktaten ble forhandlet frem av Kazim Karabekir og den armenske utenriksminister Alexander Khatisyan.

Alexandropol-traktaten endret grensene til Armenia til Ardahan-Kars grensen. Den nye grensen mellom de to landene var i essens den samme som var blitt avtalt i følge Brest-Litovsk traktaten mellom Sovjet og Det osmanske riket. Armenia hadde tidligere avstått fra Brest-Litovsk traktaten, men etter væpned konflikt var grensen blitt akseptert av Armenia i Batum traktaten signert den 4. juni 1918.

Alexandropol-traktaten, signert av den armenske regjeringen, skulle bli ratifisert av det armenske parlament innen en måned, men dette fant ikke sted på grunn av at Stalin på kommando av Vladimir Lenin beordret Grigoriy Ordzhonikidze om å invadere Armenia fra Azerbaijan for å etablere en ny pro-bolsjevikisk regjering der. Den 29. november invaderte Sovjet derfor Armenia. I 1921 ble Alexandropol traktaten skiftet ut med Kars traktaten.

Kars-traktaten ble signert i Kars den 13. oktober 1921 og ratifisert av Sovjet og representanter fra sovjetrepublikkene Azerbaijan, Armenia og Georgia, hvor av samtlige kom til å underskrive Unionstraktaten i desember 1922 med Sovjet, samt av Tyrkia, som i 1923 erklærte republikken Tyrkia, i Jerevan den 11. september 1922.

Gjennom Kars traktaten av ble territoriet mellom Tyrkia og Russland delt. Kars-traktaten var en oppfølger av Moskva traktaten, den såkalte Vennskaps- og broderskapstraktaten undertegnet den 16. mars 1921, og etablerte grensene mellom Tyrkia og Sør Kaukasus.

De fleste territoriene gitt til Tyrkia i følge denne traktaten var områder erobret av Russland fra Det osmanske riket under Den russisk-tyrkiske krig (1877–1878). Det eneste unntaket var Surmalu regionen, som ble annektert av Russland i Turkmenchay traktaten i etterkant av Den siste russisk-persiske krig med Iran. Samtidig, men ikke aller minst, så definerte traktaten en ny grense mellom Tyrkia og sovjetisk Armenia, definert av Akhurian og Aras elvene.

Tyrkia ervervet det meste av det tidligere russiske Kars Oblast, inkludert Surmalu Uyezd med Ararat og byene Iğdır og Koghb (Tuzluca), Kars, Ardahan og Oltu, ruinene til Ani og sjøen Çıldır fra Armenia, hvor av de fleste områdene allerede befant seg under tyrkisk militærkontroll. traktaten krevde at tyrkiske soldater skulle trekke seg fra et område som korresponderer til den vestlige halvdelen av dagens armenske Shirak provins, inkludert Alexandropol (Gyumri).

I etterkant av Andre verdenskrig forsøkte Sovjet å annullere Kars traktaten og gjenvinnen sitt tapte territorium. Den 7. juni 1945 fortalte den sovjetiske utenriksminister Vyacheslav Molotov den tyrkiske ambassadør i Moskva at regionene skulle bli returnert til Sovjet i hensyn til både den georgiske og den armenske republikken.

Tyrkia befant seg i en vanskelig situasjon, og da særlig med tanke på at det ønsket å ha gode forhold til Sovjet, men samtidig nekte å gi fra seg territorier. Sovjet hadde allerede i 1939 ønsket å gjenåpne spørsmålet om mulighet for å annulere Kars traktaten. Dette kravet ble sterkere i etterkant av krigen, og da ikke aller minst på grunn av at Sovjet på dette tidspunktet var blitt en supermakt. Tyrkia i seg selv kunne ikke på dette tidspunktet makte å stå imot Sovjet.

Høsten 1945 samlet de sovjetiske soldatene i Kaukasus seg for en mulig invasjon av Tyrkia. De sovjetiske kravene ble satt frem av armenere til de allierte landenes ledere, men møtte opposisjon fra den britiske lederen Winston Churchill, som motsatte seg dem ettersom de ikke ønsket at Sovjet skulle få mer territorium hvor det kunne få innflytelse, mens USAs president Harry S. Truman følte at saken ikke skulle berøre andre parter.

Under denne episoden forhørte Sovjet seg med Tyrkia om å kunne sette opp en militærbase i Bosphorus. Tyrkiske politikere, sammen med den britiske regjeringen, arbeidet hardt for å sikre USAs hjelp. Under denne perioden døde den tyrkiske ambassadøren i Washington DC og USA sendt hans kiste til Istanbul om bord på USS Missouri, noe som var den første storskala amerikanske militærbesøk til Tyrkia og en symbolsk gest. Det var kun etter dette at Sovjet oppga sitt krav.

På tross av at de satt med makten via forsvarsminister Drastamat Kanayan og innenriksminister Aram Manougian var det Armenian Revolutionary Federation (ARF) ikke i stand til å stanse en kommunistisk invasjon fra nord, som kulminerte med en sovjetisk erobring i 1920. Dette selv om det også var en stor bevegelse av armenske kommunister som hjalp den sovjetiske kontrollen.

Samtidig som Tyrkia invaderte Armenia angrep Den røde hær Armenia under kommandoen til Grigoriy Ordzhonikidze den 29. november 1920. Etter å ha gitt Armenia skylden for å ha invadert Sharur den 20. november og Karabakh den 21. november krysset Den røde arme grensen mellom Armenia og Sovjet Azerbaijan den 28. november. Den andre sovjetisk-armenske krigen varte kun i en uke. Utmattet etter 6 år av permanent krig og konflikt var ikke den armenske hæren og befolkningen i stand til mer aktiv motstand.

Maktskiftet fant sted den 2. desember i Jerevan. Det armenske lederskapet anerkjente et ultimatum gitt av av den sovjetiske militærlederen Boris Legran. Den 4. desember 1920 gikk den røde hær under Ordzhonikidze inn i Jerevan og den kortlivde armenske republikken overga seg. Den 5. desember gikk også Den armenske revolusjonskommite, eller Revkom, som hovedsakelig besto av armenere fra Azerbaijan, inn i byen. Den 6. desember ankom også Chekaen, Sovjets hemmelige politi, Jerevan.

Armenia ble sammen med Georgia og Azerbaijan den 4. mars 1922 annektert av Sovjet som en del av Transkaukasisk SFSR. Dette endte Armenias eksistens som selvstendig land ettersom det som da var igjen av Armenia befant seg under Sovjet. Den armenske Sovjetrepublikk, som ble inkludert i den nyetablerte transkaukasiske Sovjetrepublikk, ble kort tid etter erklært under lederskap av Aleksandr Myasnikyan.

Armenia bestemte seg for å anerkjenne Sovjets krav ettersom Sovjet lovet å forsvare Armenias gjenværende territorium fra den fremrykkende tyrkiske hær. Sovjet lovet samtidig at man ville gjenoppbygge hæren, forsvare armenere og ikke forfølge ikke-kommunistiske armenere på tross av at denne bestemmelsen ble brudt da ARF ble illegalisert og ARF medlemmene ble sendt i eksil.

Den tyrkiske nasjonalbevegelse tvang de tidligere allierte til å vende tilbake til forhandlingsbordet før ratifiseringen av Sevres-traktaten for der å komme frem til Lausanne-traktaten av 1923, som annullerte Sevres-traktaten og etablerte de nåværende tyrkiske grensene.

Dette inkluderte den tidligere etablerte østlige grensen av Tyrkia som avtalt av alle partene i Brest-Litovsk traktaten, Alexandropol-traktaten, Moskva-traktaten og Kars-traktaten. Lausanne-traktaten stadfestet dem.

Med Lausanne-traktaten ble den moderne staten Tyrkia grunnlagt som en etterfølger av Det osmanske riket. Grensene ble tegnet og sikkerheten til de gjenværende minoritetene skulle bli garantert. Atatürk ble Tyrkias første president.

På denne måten reiste den tyrkiske nasjonalismen seg fra asken etter det sterkt reduserte osmanske riket og ble etablert etter den følgende uavhengighetskrigen. Tyrkisk nasjonalisme ble født gjennom tyrkiske kamper mot kristne nasjoner, både innfødte minoriteter og store utenlandske makter.

Lausanne-traktaten knuste ikke kun et hvert håp om en uavhengig kurdisk stat, men ga heller ikke det kurdiske folket noe minoritetsstatus, og rettigheter, som ble gitt til grekere, armenere, assyrere og jøder, men uten at dette kom til å hjelpe stort.

Under Josef Stalin, som delte Armenia opp i 3, hvor av Artsakh, også kjent som Nagorno-Karabakh og Nakhchivan ble gitt til Azerbaijan, begynte en ny era av frykt og terror for armenerne. Som med ulike andre etniske minoriteter som levde under Sovjets åk ble titusener av armenere enten henrettet eller deportert.

I 1991 ble Sovjet oppløst og den armenske sovjetrepublikk ble til Republikken Armenia. Den dekker et areal på 29.800 kvadratkilometer og har ca. 3,5 millioner innbyggere hvor av 1 million bor i hovedstaden Yerevan.

Dagens Tyrkia

Med Atatürk kom den tyrkisk nasjonalismen, en politisk ideologi som fremmer og glorifiserer det tyrkiske folk, som enten en nasjonalistisk, etnisk eller lingvistisk gruppe og som setter interessene til staten over andre størrelser, inkludert religion, til å vinne gehør.

På 1940-tallet absorberte pan-tyrkistene også Nazi propaganda. Det var stor sympati for Tyskland i Tyrkia. Den pan-tyrkiske Nuri Pasha, broren til Enver Pasha, tilbød tyskerne sine planer om å skape uavhengige stater som skulle være allierte, men ikke satellitter av Tyrkia.

Disse statene skulle bli dannet fra de tyrkisk talende befolkningene på Krim, Aserbajdsjan, Sentral Asia, Nordvest Iran og Nord Irak. Men Tyrkia fryktet samtidig for de tyrkiske minoritetene i Sovjet og fortalte tyskerne at Tyrkia kun kunne delta sammen med Tyskland etter at Sovjet var blitt knust.

Uansett organiserte flere aserbajdsjanere militærenheter av tyrkisk-talende i Tyrkia-Aserbajdsjan og kaukasiske regioner fra krigsfanger og disse ble med i kampen mot Sovjet, og kjempet generelt som geriljaer. Mange av dem hadde håp om uavhengighet og flere av dem sympatiserte med pan-tyrkismen. Enhetene ble kontinuerlig styrket av flere hundre tusener av folk av tyrkisk opprinnelse.

Pan-tyrkismen ble senere ideologien for rasistiske bevegelser som likte ideen om at sumerere og hetitter var tidligere tyrkiske grupper og regjeringen finansierte produksjoner av konspirasjonsteori, propaganda og revisjonisme, inkludert en ide om at alle store sivilisasjoner, inkludert den kinesiske, indiske, muslimske, selv den egyptiske og etruskiske, var av tyrkisk opprinnelse.

Artikkel 301 i den tyrkisme lovsamling erklærer “Personen som offentlig kritiserer den tyrkiske nasjon, Republikken Tyrkia, den tyrkiske nasjonalforsamling, den tyrkiske regjering og den lovgivende forsamling skal bli straffet med fengsel i alt fra 6 måneder til 2 år, men det også gjøres etter tillatelse fra justisministeren.” Samtidig står det at “Uttrykk for tanker ment som kritikk skal ikke utgjøre en forbrytelse.

Det har vært noen høyprofilerte saker som har skapt furore, noe som har ført til nylige indikatorer på at Tyrkia vil forlate, eller i det minste modifisere, Artikkel 301. Blant annet har nasjonalister innen det juridiske systemet brukt Artikkel 301 for å starte saker mot folk som den tyrkiske Nobel-prisvinneren Orhan Pamuk, den tyrkiske forfatteren Elif Şafak og Hrant Dink for støtte teorier som tilsier at folkemordet på armenerne fant sted, noe som har forhindret Tyrkias medlemsskap i EU. Og i mai 2007 ble en lov laget som ga Tyrkia tillatelse til å blokkere websider som kritiserer Atatürk.

Pan-Turkismen og nasjonalistisk historiografi har samtidig blitt brukt til å fornekte armenernes og kurdernes identitet, samtidig som ulike revisjonistister har hevdet at ulike eldre folkegrupper i denne regionen og andre, slik som parthere, skytere, sumerere, indianere, akkadere, elamitter, anzani, kassitter, kariere, protohettitter, hettitter, mittanere, hurriere og andre, er av tyrkisk opprinnelse.

Atatürk erklærte i etterkant av å ha kommet til makten at han støttet pan-tyrkismen og at han ønsket å skape et forbedret forhold til andre tyrkiske stater i Sentral Asia. Han introduserte blant annet Hilaire de Barentons solspråk teori inn i tyrkiske politiske og utdanningsmessige sirkler i et forsøk på rense det tyrkiske språket for utenlandsk innflytelse i 1935. samtidig skapte tyrkiske forskere en ide om at sumererne var proto-tyrkere.

Armenere i Tyrkia ble ofre for mange typer for antiarmensk politikk som hadde til formål å knuse den armenske kulturarven slik som tyrkifisering av etternavn, geografiske navneendringer, konfiskering av eiendom, endring av navn på dyr og navn på armenske historiske figurer og den armenske historien ble forsøkt endret og forvrengt.

En del av Atatürks modernisering innebar utviklingen av den tyrkiske nasjonalismen. Den greske og den armenske befolkningen i Tyrkia ble etnisk renset ut. Mens Istanbul på denne tiden besto av 50 % kristne utgjør muslimene i dag hele 99 %.

Den tyrkiske regjeringen endret navn på landsbyer for å gjøre dem mer tyrkiske systematisk. Et hvert navn som ikke hadde noen mening på tyrkisk eller hørtes tyrkisk ut, uansett hvilken opprinnelse det hadde, ble skiftet ut uten noe respekt til lokale forhold eller tradisjoner. I tillegg presenterte man uten noen klar identifisering av dem som hadde stått bak eller som eksempler på innflytelse fra en overlegen tyrkisk arkitektur. Formålet var å tilintetgjøre spor av armensk tilstedeværelse.

Clive Foss, som er professor i eldre historie ved universitetet i Massachusetts, Boston, kritiserer boka The Armenian File in the Light of History skrevet av Cemal Anadol og publisert i 1982. Anadol hevder her at de iranske skyterne og parterne er tyrkiske. Samtidig hevder han at armenerne hilste tyrkerne velkommen i regionen, at deres språk er en blanding uten røtter og deres alfabet er blandet og inkluderer 11 bokstaver fra et gammelt tyrkisk alfabet.

Ifølge Foss er det å kalle tyrkisk revisjonisme vedrørende armensk historie for historisk revisjonisme en underdrivelse ettersom tyrkiske forfattere har sett på historien som et nyttig og fleksibelt verktøy som man kan manipulere med som man vil og støttet eller bevist et synspunkt alt ut fra om det passer seg.

Ifølge Foss er den tanken som har blitt skapt i Tyrkia om at armenerne var en vandrende stamme uten noe hjem og som aldri hadde noen egen stat uten fundament i faktum. Den logiske konsekvensen av det uttrykte synet på armenerne er at de ikke har noen plass i Tyrkia, og aldri har hatt. Dette resultatet ville vært det samme hvis synspunktet var blitt uttrykt først og historien skrevet i etterkant. Det er dette som synes å ha skjedd ettersom de fleste tyrkere ble utdannet til å tro på tyrkernes forrang i alle deler av historien og å ignorere armenerne.

Krypto-armenere er armenere i Tyrkia som har beholdt sin armenske etnisitet om ikke religionsidentitet (flesteparten av dem er muslimer). Termen ble introdusert av det armenske patriarkatet i Konstantinopel, som gjør forskjell på dem og tyrkifiserte eller kurdifiserte armenere i det at de ennå identifiserer seg som armenere.

På tross for at krypto-armenere kan være muslimer så er de forskjellige fra såkalte islamiserte armenere, som har valgt å assimilere seg og bli tyrkiske før det armenske folkemordet. I etterkant av atden tyrkiske regjeringen har blitt mer liberal i etterkant av 1960-tallet har mange krypto-armenere konvertert tilbake til kristendommen og endret sine navn til mer typiske armenske.

I dag er armenerne for det meste konsentrert rundt Istanbul. De støtter sin egne aviser ogf skoler. De fleste tilhører den armensk-apostoliske troen med langt mindre antall armenske katolikker og evangelikere.

En rekke kurdiske opprør fulgte mot Tyrkia på hele 1920-tallet, noe som kulminerte i den midlertidige etableringen av Republikken Ararat i 1927, som ligger i provinsen Ararat nær grensen til Armenia. Den kurdiske nasjonalistiske organisasjonen Xoybûn, som besto av både kurdere og armenere, ledet an opprøret under General Ihsan Nuri Pasha, en tidligere offiser i den osmanske og tyrkiske hæren.

Organisasjonen ble dannet av Memduh Selim og hans kollegaer, samt tidligere medlemmer av kurdiske nasjonalistorganisasjoner som Kürdistan Teali Cemiyeti, Kürt Teşkilat-ı İçtimaiye Cemiyeti, Kürt Millet Fırkası, Comite de Independence Kurde, samt kurdiske intellektuelle som hadde søkt dekning i Irak, Iran og Syria i huset til armeneren Vahan Papazian, som var medlem i sentralkomiteen til ARF den 5. oktober 1927. Dette med hjelp fra tidligere medlemmer av ARF. Papazyan deltok på møtet “som et symbol på alliansen mellom armenere og kurdere.”

I oktober 1927 ble Kurd Ava, eller Kurdava, en landsby i nærheten av Ararat erklært som midlertidig hovedstad i Kurdistan. Xoybûn appellerte til de ulike stormaktene og til folkeforbudet, samt ga beskjed til andre kurdere i Irak og Syria for å forhøre seg om samarbeid.

Republikken Ararat, eller Den kurdiske republikken Ararat, i det østlige Tyrkia sentrert i Karaköse provinsen ble den 28. oktober 1927 erklært uavhengig av sentralkomiteen i Xoybûn partiet, men ble tatt tilbake av Tyrkia allerede i 1931. Uten anerkjennelse eller utenlandsk støtte endte staten opp med å bli beseiret av den tyrkiske regjeringen som gjenopptok kontroll over regionen.

Det kurdiske kongedømmet var en kortlivd stat erklært av i den kurdiske hovedstaden Sulaymaniyah i etterkant av Det osmanske rikes fall i et område som lå i det britiske mandatet Mesopotamia i dagens Irak fra september 1922 til juli 1924. Mahmud Barzanji, lederen av den sufiske Qadiriyyah ordren, den mest innflytelsesrike personen i Sør Kurdistan, ble utpekt som guvernør for den tidligere sanjak av Duhok, men gjorde opprør mot britene og erklærte et uavhengig Kurdistan i mai 1919. Han ble slått i juni, men allerede den 10. oktober 1921 kom en erklæring om å etablere en kurdisk stat og han erklærte seg som konge.

Sulaymaniya forble under britisk herredømme i etterkant av Sèvres traktaten og etter angrep fra tyrkerne forsøkte de å stanse dette ved på nytt å gjøre ham til guvernør i september 1922, men han gjorde opprør på nytt og erklærte seg som konge i november. Også denne gangen ble han slått av britene i juli 1924 og i januar 1926 ga Folkeforbundet mandatet til Irak. Han gjorde et siste mislykket forsøk i 1930-1931.

Kurdistan Uyezd, også kjent som Rødt Kurdistan, var en sovjetisk enhet som eksisterte i 6 år fra den 7. juli 1923 med Lachin, som betyr falk, som hovedstad. Kurderne her var shia i mosetning til kurderne andre steder som hovedsaklig er sunni. Kurderne utgjorde 72.3% av befolkningen, eller 37,182 mennesker, og 92,5% av befolkningen talte azerbaidsjansk.

Den 8. april 1929 ble staten oppløst og den 30. mai 1930 ble en større kurdisk Okrug, som inkluderte Zangilan og deler av Jabrayil, dannet istedet. Denne ble dannet av Sovjet, som ønsket å vinne kurdernes støtte i Iran og Tyrkia, men ble lagt ned allerede den 23. juli 1930 på grunn av frykt for at det å støtte kurderne offentlig kunne skade forholdet til disse to landene. Kurderne i Azerbaijan og Armenia ble i stedet deportert til Kazakhstan, og kurderne i Georgia ble ofre for Stalins utrenskninger i 1944.

Mahabad republikken, offisielt kjent som Kurdistan republikken og etablert i iransk Kurdistan, var en kortlivd stat i et forsøk på å skape kurdisk autonomi innen grensene av den iranske staten med hovedstad i byen Mahabad i nordvest Iran. Staten inkluderte et mindre territorium, inkludert Mahabad og nabobyene Piranshahr, Naqada og Ushnaviya. Republikkens dannelse og fall var en del av den iranske krisen under åpningen av den kalde krigen.

Et nøkkelkomponent i tyrkifiseringsprosessen var en politikk som inkluderte massiv befolkningsforfytning for på den måten å assimilere de etniske minoritetssamfunnene i landet.

I den osmanske perioden definerte millet systemet samfunn ut fra religiøs basis, noe som det ennå finnes spor av ettersom tyrkiske landsbybeboere vanligvis kun anser sunni-muslimer som tyrkere , mens alle andre, slik som jøder, kristne, eller alevitter, som ikke-tyrkere på tross for at de snakker tyrkisk. På samme måte blir alle øst for Adana kalt kurdere av Vest Anatolere på tross for at de er tyrkisk-talende, mens kurdisk eller arabisk-talende sunnier i Øst Anatolia ofte blir ansett for å være tyrkere.

Kategorien tyrker, på samme måte som med andre etniske kategorier, er med andre ord ikke en uniform bruk. I de senere årene har sentrumspolitikere i Tyrkia forsøkt å redefinere denne kategorien på en mer multikulturell måte, slik at begrepet kan bli brukt om alle borgere av Tyrkia. Det er dette som ser definisjonen i Artikkel 66 i den tyrkiske konstitusjon.

Under Dersim, nå kalt Tunceli provinsen, massakren i 1937–1938 ble omtrent 50.000 kurmanci-talende og zaza-talende alevitter drept og tusener ble tatt til eksil. Dette som et resultat av en tyrkisk militærkampanje mot Dersim opprøret bestående av lokale etniske minoritetsgrupper som protesterte mot Tyrkias Resettlement Law of 1934. Loven hadde utpekt Dersim som en av sine første prøvesaker når det kom til befolkningsforflytning. Det hele endte med forferdelige konsekvenser for lokalbefolkningen. I dag er det ikke mye igjen av Derims særegne kultur og hoveddelen av befolkningen lever i diasporaen.

Den tyrkiske statsministeren Recep Tayyip Erdoğan beklaget Dersim operasjonen, som han beskrev som “en av de mest tragiske hendelser i vår moderne historie», den 23. november 2011. Dette under et TV møte fra hans parti i Ankara. Hans kommentar var direkte myntet på opposisjonsleder Kemal Kılıçdaroğlu. Erdogan minte hans publikum på at Kılıçdaroğlus parti, CHP, som på daværende tidspunkt hadde vært det eneste politiske partiet i Tyrkia, hadde vært i makta i perioden massakren fant sted.

Mange kurdere og enkelte tyrkere, inkludert PEN æresmedlemmet İsmail Beşikçi (1939-), som har blitt holdt i fengsel i 17 år for å ha skrevet om den kurdiske befolkningen i Tyrkia., anser hendelsene som utspant seg i Dersim for å utgjøre et folkemord. Men en tyrkisk rett avgjorde i marsj 2011 at den tyrkiske regjeringens handlinger i Dersim ikke kunne bli sagt å utgjøre et folkemord ettersom de ikke var direkte rettet mot en etnisk gruppe.

Flere kurdiske opprør oppsto i regionen, hvor av en av bevegelsene er Kurdistan Workers Party (PKK), som ble grunnlagt i 1978. Også dette i samarbeid med armenere. Krigen mellom PKK og den tyrkiske regjeringen, som har strukket seg fra 1980 og frem til i dag, har forårsaket mange dødsfall og internt fordrevne på kurdisk side.

The Armenian Secret Army for the Liberation of Armenia (ASALA) var en marxist-leninistisk organisasjon som hadde som primært mål “å tvinge den tyrkiske regjeringen til offentlig å anerkjenne dens ansvar for drapene på 1,5 millioner armenere i 1915, samt betale oppreisning og avstå territorium for en armensk hjemland “.

Den 8. april 1980 avholdt PKK og Asala en pressekonferanse i Sidon hvor de erklærte sitt samarbeid, noe som resulterte med ASALA og PKK samarbeid den 9. november 1980 i Strasbourg og den 19. november 1980 i Roma, men ASALA forsvant i den libanesiske Bekaa-dalen der PKK etablert sine leirer etter juli 1983. Det blir sagt at Både ASALA og PKK var etablert av den sovjetisk armenske KGB offiseren Karen Brutents, noe som man ikke kan se bort fra ut fra at pro-sovjetiske armenere allerede hadde deltatt i opprettelsen av et anti-tyrkisk kurdisk parti i 1927.

Enkelte kurdere begynte under sin kamp mot Tyrkia å identifisere seg med armenerne, de menneskene som de ble oppfordret av den osmanske regjeringen til å undertrykke. I dag lever armenere og kurdere i Tyrkia i fredelig sameksistens. PKKs ledelse har anerkjent det armenske folkemordet og har bedt om unnskyldning for den kurdiske deltagelsen. Det har også vært seminarer holdt av armenske og kurdiske grupper for å diskutere både folkemord og Tyrkia.

Med unntak av Stalins tvangsmigrering av kurdere på midten av 1930-tallet blomstret kurdisk kultur i sovjetisk Armenia mellom 1930-1980, og kurderne mottok en betydelig statsstøttet kulturell støtte.

Det var blant annet en egen kurdisk radiosending fra Yerevan og den armenske radiostasjonen Denge Erivan (The Voice of Jerevan) kringkastes i kurdisk i en time dagen, og trekker et publikum av etniske kurdere fra sørøst Tyrkia. Den anerkjente kurdiske avisen Riya Teze (kurdisk: Den nye veien), som er blant de eldste kurdiske aviser, ble også publisert i Jerevan og er organet for den kurdiske delen av Communist Party of Armenia. Senere ble en annen kurdisk avis grunnlagt kalt Botan som er publisert én gang annenhver uke.

Pionerene innen moderne kurdisk litteratur og kultur var hovedsakelig yazidier som var innvandrere fra Tyrkia. De berømte kurdiske forfattere i denne perioden inkluderer Casimê Celil, Emine Evdal, Kurdoev, arabiske Shamilov og Jalile Jalil. Mange armenske litterære verker ble oversatt til kurdisk av oversettere som C. Celil, H. Cindi, E. Evdal, Q. Murad, N. Esed og T. Murad. Den første kurdiske romanen ble skrevet av Shamilov i 1935. I de senere årene har mange kurdere forlatt Armenia på grunn av et ugunstig nasjonalistisk miljø, og da især i etterkant av Nagorno-Karabakh konflikten.

I 1969 grunnla The Armenian Academy of Sciences et kurdisk studiedepartement for å dokumentere og undersøke alle aspekter av kurdisk kultur, men også for å studere armenske og kurdiske relasjoner.

Ifølge folketellingen i 2001 er det ca 40.620 yazidier i Armenia, og ifølge en menneskerettighetsrapport av US Department of State fra 2007, så har ikke Yezidiene klaget på at politiet og lokale myndigheter utsetter dem for diskriminering. Det er en høy andel av Yezidi barn som ikke går på skole, både på grunn av fattigdom og mangel på lærere som snakker deres morsmål, men den første noensinne Yezidi skolen åpnet i Armenia i 1920.

I etterkant av den etniske spenningen skapt av krigen med Aserbajdsjan under Nagorno-Karabakh konflikten på 1990-tallet har Yazidi samfunnet gitt avkall på sine bånd med hovedsakelig muslimske kurdere som flyktet fra landet og har i stedet forsøkt å etablere seg som en egen etnisk gruppe. Yezidiene viste stor patriotisme og slåss sammen med armenerne under Nagorno-Karabakh krigen, da mange døde i tjeneste.

Bakgrunnen for dagens Armenia og konfliktene med dets nabostater i moderne tid:

Den armenske nasjonale frigjøringsbevegelse, også kjent som den armenske nasjonalbevegelse eller den armenske revolusjonsbevegelse, var en armensk kampanje for å gjenetablere en armensk stat i det historiske armenske hjemland i det østlige Lilleasia og Transkaukasus. Det var individuelle helter som ofret seg for saken, men bevegelsen var en organisert aktivitet som involverte tre organisasjoner: Social Democrat Hunchakian Party, Armenian Democratic Liberal Party (Ramgavar Party), også kjent som Armenakan, og Armenian Revolutionary Federation (ARF), hvor av ARF var den største og mest inflytelsesrike.

I etterkant av Van motstanden, som var en del av det russiske keiserrikets Kaukasus kampanje, under folkemordet på armenerne oppnådde armenerne å sette opp Administration for Western Armenia (1915–18), som var en armensk provisjonell regjering i en autonom region rundt sjøen Van under lederskapet til ARF medlemmet Aram Manougian, også kjent som Aram av Van. De holdt ottomanerne ute via de frivillige armenske enhetene innen den russiske Kaukasusarme, samt armenske militser.

Administration for Western Armenia, også referert til som Free Vaspurakan, ble etter en nedgang i august 1915 gjenetablert i juni 1916. Fra desember 1917 lå den under Det transkaukasisk kommissariat med Hakob Zavriev som kommissar og i begynnelsen på etableringen av DRA gikk den sammen med andre armenske nasjonalråd i et kortvarig samlet Armenia.

Den russiske offensiven under Kaukasus kampanjen i Første verdenskrig og den påfølgende okkupasjonen og dannelsen av en provisorisk administrativ regjering ga håp for frigjøringen av Vest Armenia fra det ottomansk-tyrkiske styre. Med hjelp fra flere battalioner armenere rekrutert fra det russiske imperiet hadde den russiske hær progress på Kaukasus fronten og kom så langt som til byen Erzerum i 1916. Russerne fortsatte å gjøre fremrykkinger selv etter at Tsar Nicholas II var blitt veltet i februar 1917.

I mars 1917 etablerte de som hadde gjennomført revolusjonen i Russland en provisorisk regjering, som kort tid senere skiftet ut Nicholas’ administrasjon i Kaukasus med en 5-medlemmers Special Transcaucasian Committee kjent som Ozakom, som inkluderte den armenske demokraten Mikayel Papadjanian og som skulle hele sårene utført av det gamle regime. Vest-Armenia skulle ha en generell kommissar og ble delt inn i distriktene Trebizond, Erzerum, Bitlis og Van. Forordningen var en stor konsesjon til armenerne. Vest-Armenia ble plassert under sentralregjeringen og gjennom den under armensk domsmyndighet. Hakob Zavriev ville fungere som assistant for sivile affærer og han ville passe på at de fleste betjente var armenere. Men situasjonen ble verre i etterkant av oktoberrevolusjonen i 1917, da bolsjevikene kuppet den provisoriske regjeringen og annonserte at de ville trekke seg fra både fra både de vestlige og Kaukasus frontene. Georgere, armenere og muslimer i Kaukasus motsatte seg bolsjevikisk legitimitet.

Den 5. desember 1917 ble Våpenhvilen i Erzincan signert mellom russerne og ottomanerne. Denne endte den væpnede konfliktene mellom Russland og Det ottomanske imperiet i Kaukasus kampanjen. Etter at bolsjevikene hadde tatt makten møttes en multinasjonal kongress av transkaukasiske representanter for å skape en provisorisk regionalenhet kjent som Transkaukasisk Seim. Kommissariatet og Seim var tungt tynget av den formodningen av at Sør Kaukasus formet en integrert enhet av et ikke-eksisterende russisk demokrati. De armenske representantene i Seim håpet at de anti-bolsjevikiske styrkene i Russland ville vinne den russiske borgerkrig og motsatte seg forslag om separasjon fra Russland.

Som et resultat av at Det russiske keiserdømmet hadde gått i oppløsning som en følge av Den russiske revolusjon gikk armenerne, georgerne og azerierne uvillig sammen for å skape Den transkaukasiske demokratiske føderale republikk i februar 1918. En nasjonalforsamling ble etablert og møttes 10. februar 1918, ledet av den georgiske mensjeviken Nikolaj Semjonovitsj Tsjkheitsje og den 24. februar ble føderasjonen erklært.

Den 3. mars 1918 ble Våpenhvilen i Erzincan fulgt opp av Brest-Litovsk avtalen, noe som markerte Russlands tilbaketrekning fra krigen. Fra den 14. mars til april 1918 ble konferanser holdt mellom Det ottomanske imperiet og delegasjonen fra Seim. I den ottomansk-russiske vennskapsavtalen fra den 1. januar 1918 og den følgende Brest-Litovsk avtalen fra den 3. mars 1918, signert av Storvisir Talat Pasha, het det seg at alt land Russland hadde erobret i den russisk-tyrkiske krigen (1877–1878) skulle returneres til det ottomanske imperiet. Det skulle ikke tillates å eksistere noe land i området mellom Russland og Det ottomanske imperiet.

Tyrkerne ble i Brest-Litovsk avtalen med andre ord tillatt til å ta tilbake de vestarmenske provinsene og fikk til og med overta Batum og de russisk-armenske provinsene Kars og Ardahan. I tillegg til disse tilståelse ble en hemmelig klausul was satt inn som forpliktet armenerne og russerne å demobilisere deres styrker i både det vestlige og det østlige Armenia. Etter å ha massakrert og deportert armenerne i Vest Armenia under folkemordet satte Det ottomanske imperiet nå seg i gang med å å eliminere den armenske befolkningen i Øst Armenia. Kort tid etter å ha signert Brest-Litovsk avtalen begynte derfor den tyrkiske hæren sin fremrykking og tok Erzerum i mars og Kars i april. Den 21. mai fortsatte den ottomanske hæren, noe som førte til Slaget om Sardarapat (21.-29. mai), BSlaget om Kara Killisse (24.-28. mai) og Slaget om Bash Abaran (21.-24. mai).

Den 11. mai 1918 åpnet en ny fredskonferanse i Batum. Ved denne krevde ottomanerne også Tiflis, samt Alexandropol og Echmiadzin, hvor de ville bygge en jernbane for på den måten å forbinde Kars og Julfa med Baku. De armenske og georgiske medlemmene av Den transkaukasiske demokratiske føderale republikk delegasjon begynte å stanse prosessen. Både krigen mot Det osmanske riket under Første verdenskrig og de indre motsetningene var for store til at den kunne fungere og føderasjonen gikk i oppløsning da Georgia erklærte sin uavhengighet den 26. mai. To dager senere, den 28. mai, signerte Georgia Poti avtalen, hvor i landet ble lovet støtte fra Tyskland. Den følgende dag annonserte det muslimske nasjonalråd i Tiflis etableringen av Azerbaijan. Etter å ha blitt forlatt av sine regionale allierte ble også det armenske nasjonalråd basert i Tiflis og ledet av russisk-armenske intellektuelle som representerte armenske interesser i Kaukasus tvunget til å erklære sin uavhengighet den 28. mai. Det sendte Hovhannes Kachaznuni og Alexander Khatisyan, hvor av begge var medlemmer av ARF, til Yerevan for å overta makten der.

Armenian Congress of Eastern Armenians, som var en samlet form av Armenian National Councils styrt av ARF, erklærte den 30. mai at Armenia skulle være en selstyrt republikk under en provisorisk koalisjonsregjering og med egen konstitusjon, Den armenske republikk (DRA), som ble liggende mellom Russland og det ottomanske imperiet, før slutten av Første verdenskrig. Katchaznouni ble landets første statsinister og Aram Manougian ble den første innenriksmminister.

I mellomtiden hadde tyrkerne tatt Alexandropol og ville eliminere senteret for armensk motstand basert i Yerevan. Armenerne klarte å hindre et totalt nederlag og leverte knusende slag mot den tyrkiske hæren i slagene om Sardarapat, Karakilisa og Abaran, men ble tvunget til å forhandle og etter at det ottomanske imperiet hadde tatt store territorier og innført harde forhold satt den nye republikken igjen med kun 4400 kvadratkilometer.

DRA, som eksisterte i perioden 28. mai 1918 til 29. november 1920, var den første moderne etableringen av en armensk republikk. Med utgangspunkt i den gruppen den såkalte ARF hadde innenfor Det russiske keiserrikets styre utropte disse Den demokratiske republikken Armenia den 28. mai 1918 med utgangspunkt i den representasjonen denne gruppen hadde innenfor det tidligere styret. Den armenske staten stabiliserte seg med støtte fra Vesten via den armenske diaspora før de ottomanske styrkene invaderte i mars 1918 og var forberedt på å forsvare regionene Erzurum, Bitlis og Van, hvor av alle var essensielle for det nye landet for ikke å bli en landlukket stat.

DRA ble etablert i det tidligere Øst Armenia i det russiske imperiet under ARFs og andre armenske politiske partiers, som hjalp til med å skape den nye republikken, lederskap. Etter å ha blitt etablert hadde den grenser til Georgia i nord, det ottomanske imperiet i vest, det persiske imperiet i sør og Azerbaijan i øst. Armenian Congress of Eastern Armenians, som tok kontroll i 1918, falt sammen og i juni 1919 ble det første nasjonale valg avholdt. I januar 1919 ble landets første universitet grunnlagt.

DRA var fra første stund plaget av en rekke problemer, noe som ikke aller minst kom fra at de fleste av innbyggerne var armenske flyktninger som hadde flyktet fra massakrene som fant sted under folkemordet i det vestlige Armenia og på grunn av det ottomanske imperiets hærers fremrykking, som hadde til formål å knuse det armenske folk. Den nye statsdannelsen måtte umiddelbart håndtere kampene i Kaukasus som var en del av Første verdenskrig og armenerne måtte overta posisjonene til de russiske styrkene som gikk i oppløsning.

Angrepet av både de ottomanske styrkene og kurdiske irregulære ble den armenske staten tvunget til å trekke seg fra Erzincan til Erzurum. Byen Van ble også forlatt. DRA evakuerte Erzurum og Sarıkamış etter tunge kamper. Også Trabzon i nord ble erobret. Grensene satt i Brest-Litovsk avtalen ble innført. DRA ble også tvunget til å undertegne Batum avtalen med Det osmanske riket. Dette var den første internasjonale avtalen som den nye republikken inngikk, noe som fant sted samme dag som erklæringen av DRA, og tvang DRA ut av Vest Armenia på tross av at den ikke ble anerkjent av Armenia.

Ved fredsavtalen i Batumi ble kampene innstilt. Da Det osmanske riket tapte krigen og gikk i oppløsning foreslo den amerikanske presidenten Woodrow Wilson på Paris-konferansen i 1919 at den nye republikken også skulle omfatte de historiske armenske områdene, som blant annet inkluderte provinsene Erzurum, Trabzon, Bitlis og Van i dagens østlige Tyrkia. Dette ble ratifisert gjennom Sèvres avtalen signert mellom de allierte og assosierte maktene og Det ottomanske imperiets regjering på tross av at Sultan Mehmed VI aldri signerte avtalen, i Sevres, Frankrike, den 10. august 1920, men dette ble aldri gjennomført og ble endret i senere traktater, senest i Lausanne avtalen fra den 4. juli 1923.

I 1920 utgjorde denne republikken omtrent dagens Armenia, men også deler av dagens østlige Tyrkia, Nakhitsjevan, Nagorno-Karabakh og Qazakh som det har vært kjempet om med Aserbajdsjan. Det var også uenighet med Georgia om hvilke provinser og distrikt som skulle være hvor.

I desember 1918 pågikk en konflikt mellom Armenia og Georgia, den georgisk–armenske krig, som omhandlet det disputerte landet i den primært armensk befolkede Lori sammen med noen naboregioner. Området var blitt lagt hevd på av begge nasjonene, men hadde blitt okkupert av Georgia etter at ottomanerne hadde evakuert området. Kampen fortsatte i to uker, men på tross av en vellykket start ble den armenske fremrykkingen under Drastamat Kanayan stanset og krigen endte via britiske mekling, som førte til etableringen av en felles armensk-georgisk siviladministrasjon i den loriske nøytrale sonen eller Shulavera Condominium.

Det var også konflikt mellom Armenia og dets nye nabo i øst, Democratic Republic of Azerbaijan, noe som kom hadde sine røtter i alt fra rase, religion, kultur og samfunnsforskjeller. På tross av at grensene til de to landene ennå var udefinert hevdet Azerbaijan det meste av det armenske territoriet gjennom å kreve mesteparten av de tidligere russiske provinsene slik som Elizavetpol, Tiflis, Yerevan, Kars og Batum. Ettersom diplomati mislyktes på tross av mekling i regi av kommandanter av en britisk ekspedisjonsstyrke som hadde installert seg selv i Kaukasus fant territorielle kamper mellom Armenia og Azerbaijan sted i 1919 og 1920, og da ikke minst i regionene Nakhichevan, Karabakh og Syunik (Zangezur). Gjentatte forsøk på å underlegge disse azerbaijansk domsmyndighet ble møtt med sterk motstand av deres armenske innbyggere.

Samtidig som det var kamper med Azerbaijan oppsto en ny stat ledet av Fakhr al-Din Pirioghlu med senter i Kars, South West Caucasian Republic. Denne hevdet territoriet rundt regionene Kars og Batum, deler av Yerevan distriktet og Akhaltsikhe og Akhalkalaki distriktene av Tiflis provinsen. Den eksisterte paralelt med den britiske generalguvernørskap skapt under de alliertes intervensjon i Transkaukasia, men ble nedlagt av den britiske høykommisaradmiral Somerset Arthur Gough-Calthorpe i april 1919 og regionen var avsatt til den armenske republikk.

I 1920 administrerte Armenia et område som dekket det meste av dagens Armenia, Kars, Igdır og Çıldır og Göle distriktene i Ardahan, mens det pågikk kamper med Azerbaijan om regionene Nakhchivan, Nagorno-Karabakh, Zangezur, som i dag er den armenske provinsen Syunik, og Qazakh. Oltu regionen, som i en kort periode i 1920 ble administrert av Georgia, ble også lagt hevd på av DRA. Også det armenskbefolkede Lori var et stridsspørsmål overfor Georgia. Områdene sør for Yerevan, som ble bebodd av muslimer, anerkjente ikke armensk autoritet og motsatte seg et hvert forsøk fra den armenske regjeringen til å ta kontroll over regionene. Armenia ble internasjonalt anerkjent etter signeringen av Sèvres avtalen i 1920 og USA, samt noen latinamerikanske land åpnet offisielt diplomatiske kanaler med regjeringen. Flere armenske sentre ble etablert i Storbritannia, Italia, Tyskland, Serbia, Hellas, Iran, Japan og ulike land i Afrika.

Den tyrkisk-armenske krig, en væpnet konflikt mellom DRA og den tyrkiske nasjonalbevegelse, som inkluderte de politiske og militære aktivitetene til de tyrkiske revolusjonære som resulterte i dannelsen og utformingen av dagens Tyrkia, en konsekvens av oppstykkingen av det ottomanske imperiet i etterkant av Første verdenskrig, fant hovedsakelig sted i dagens nordøstlige Tyrkia og det nordvestlige Armenia i perioden fra den 24. september til den 2. desember 1920.

De tyrkiske revolusjonære gjorde opprør mot de alliertes oppdeling av imperiet i etterkant av Mudros våpenhvilen signert den 30. oktober 1918, som endte det ottomanske imperiums deltagelse i Første verdenskrig, samt mot Sevres avtalen i 1920, som ble signert av den ottomanske regjeringen og oppdelte Anatolia.

I Mudros avtalen overga ottomanerne sine gjenværended garrisoner utenfor Anatolia, ga de allierte retten til å okkupere fort som kontrollerte Dardanellene og Bosporus stredet, samt retten til å okkupere et hvert territorium som var en trussel for sikkerheten. Den ottomanske hæren ble demobilisert og havner, togbaner og andre strategiske steder ble gjort tilgjengelig til bruk av de allierte. I Kaukasus ble Tyrkia tvunget til å trekke seg tilbake til sine pre-krigsgrenser. Våpenhvilen ble etterfulgt av okkupasjonen av Konstantinopel og den etterfølgende oppdelingen av det ottomanske imperiet. Sèvres avtalen fra den 10. august 1920 fulgte våpenavtalen, men denne trådde ikke igjennom på grunn av oppstarten av Den tyrkiske uavhengighetskrig.

Sèvres avtalen, som konkretiserte oppdelingen av Det ottomanske imperiet etter mønster av hemmelige avtaler blant de allierte maktene, ble signert av noen av de allierte under Første verdenskrig den 10. august 1920, men verken USA eller Sovjet signerte, ettersom landet hadde forhandlet frem Brest-Litovsk avtalen med det ottomanske imperiet i 1918. Rıza Tevfik, Storvisiren Damat Ferid Pasha, ambassadør Hadi Pasha og utdanningsminister Reşid Halis signerte på vegne av Sultan Mehmed VI. Avtalen ble ikke sendt til det ottomanske parlament for ratifisering ettersom den var blitt brutt den 18. mars 1920 av britene under okkupasjonen av Konstantinopel. Den ble aldri ratifisert av Det ottomanske imperiet.

I avtalen, etter krav fra storvisir Talat Pasha, fikk Det ottomanske imperiet tilbake de territoriene som Russland hadde erobret under den russisk-tyrkiske krig (1877–1878), og da især Ardahan, Kars og Batumi. Mens Sir George Dixon Grahame signerte for Storbritannia, signerte Alexandre Millerand for Frankrike og Count Lelio Bonin Longare for Italia. Blant de andre allierte maktene aksepterte ikke Hellas grensene. Avetis Aharonian, som også signerte Batum avtalen den 4. juni 1918, signerte på DRAs vegne.

Det wilsonske Armenia refererer til grensen for et foreslått Armenian trukket av USAs president Woodrow Wilson for Sèvres avtalen. Den foreslåtte staten inkorporerte Erzurum, Bitlis og Van, som var deler av regionen referert til som Det ottomanske Armenia, også kjent som Vest Armenia. Denne regionen ble forlenget i nord, opp til vestsiden av Trabzon provinsen for at DRA skulle få tilgang på Svartehavet ved havnen Trabzon.

Etter etableringen av den tyrkiske nasjonalbevegelsen, samlet rundt lederskapet til Mustafa Kemal Pasha og autoriteten til Turkish Grand National Assembly satt opp i Ankara, og den suksessfulle tyrkiske uavhengighetskrig endte de revolusjonære det ottomanske sultanat den 1. november 1922 og erklærte Tyrkia den 29. oktober 1923. Bevegelsen var samlet rundt en progressiv definert politisk ideologi som generelt er kjent som kemalisme eller atatürkismen.

Under den vellykte Tyrkiske uavhengighetskrig motsatte de seg greske, armenske og franske styrker og sikret seg et territorium som ligner det de har i dag. Den tyrkiske nasjonalbevegelse utviklet sine egne internasjonale relasjoner via Moskva avtalen med Sovjet den 16. mars 1921, Ankara innrømmelsen med Frankrike, som satte en slutt på den fransk-tyrkiske krig og Alexandropol avtalen og Kars avtalen, som fastsatte de østlige grensene.

Bevegelsen tvang de tidligere allierte til å vende tilbake til forhandlingsbordet før ratifiseringen av Sevres avtalen for der å komme frem til Lausanne avtalen av 1923, som annullerte Sèvres avtalen og etablerte de nåværende tyrkiske grensene. Dette inkluderte den tidligere etablerte østlige grensen av Tyrkia som avtalt av alle partene av Brest-Litovsk avtalen, Alexandropol avtalen, Moskva avtalen og Kars avtalen.  Lausanne avtalen stadfestet dem.

Det var konflikt mellom de tyrkiske revolusjonære og armenske grensegrupper i Oltu som førte til den tyrkisk-armenske krig. De tyrkiske revolusjonære hevdet at tyrkerne i DRA ble mishandlet og undertrykt av armenerne. Den 11. september 1920 invaderte den tyrkiske general Kazım Karabekir grensene opptegnet av USA via en invasjon av Armenia utført av fire tyrkiske battalioner, noe som fikk DRA til å erklære krig mot Tyrkia den 24. september. Etter flere slag, slik som Slaget om Oltu og Slaget om Sarıkamış, Slaget om Kars og Slaget om Alexandropol sendte Mustafa Kemal Atatürk flere delegasjoner til Moskva for å få til en allianse.

Den sovjetiske militærlederen Boris Legran ankom Yerevan med en tekst for å forhandle frem en sovjetisk-armensk avtale. Avtalen, som ble signert den 24. oktober, sikret Sovjet støtte. DRA forsikret at de ville forsvare Kars. Den tyrkiske nasjonalbevegelse, som mislikte overenskommelsen mellom Sovjet og DRA, invaderte Kars samme dagen som avtalen ble underskrevet. Armenerne forlot Kars, som kom under full tyrkisk okkupasjon den 30. oktober.

Tyrkiske styrker fortsatte sin fremrykking og kom etter en ukes tid til å okkupere byen Alexandropol (dagens Gyumri). Den 12. november erobret tyrkerne også den strategiske andsbyen Agin, nordøst for ruinene etter den tidligere armenske hovedstaden Ani for derfor å forsøke å nå Yerevan. Den 13. november brøt Georgia sin nøytralitet etter å ha konkludert en avtale med DRA om å invadere Lori, som var blitt etablert som en nøytrasl sone, Shulavera Condominium, mellom de to nasjonene i 1919. Armenia fryktet sikkerheten til armenerne i regionen hvis tyrkerne ville invadere.

Tyrkerne, med hovedkvarter i Alexandropol, presenterte armenerne med et ultimatum som de ble tvunget til å akseptere. Dette ble etterfulgt av et mer radikalt krav som truet Armenias blotte eksistens. Armenerne motsatte seg først dette kravet, men da Karabekirs styrker fortsatte å rykke frem måtte de kapitulere. Den 18. november 1920 ble en våpenhvile inngått.

På grunnlag av frykt for at de tyrkiske troppene skulle erobre Yerevan og Echmiadzin, hvis ikke bolsjevikene skulle ankomme, signerte armenerne Alexandropol avtalen med Grand National Assembly of Turkey den 2. desember 1920. Avtalen, som endte den tyrkisk-armenske krig, ble signert før erklæringen vedrørende Tyrkia som republikk, noe som fant sted den 2. desember 1920. Det var den første avtalen signert av de tyrkiske revolusjonære med en internasjonalt akseptert stat. Termene i avtalen ble forhandlet frem av Kazim Karabekir og den armenske utenriksminister Alexander Khatisyan.

I følge avtalen skulle DRA skulle avvæpne det meste av sine militære styrker og Armenia ble nødt til å trekke seg fra Sevres avtalen, som stipulerte det wilsonske Armenia. Den nye grensen mellom de to landene var i essens den samme som var blitt avtalt i følge Brest-Litovsk avtalen mellom Sovjet og Det ottomanske imperiet. DRA hadde tidligere avstått fra Brest-Litovsk avtalen, men etter væpned konflikt var grensen blitt akseptert av Armenia i Batum avtalen. I det administrative vakuum skapt av oppløsningen av de ottomanske styrkene på grunn av Mudros våpenhvilen hadde South West Caucasian Republic med senter i Kars blitt dannet, men denne ble lagt ned av britene i 1919 i etterkant av okkupasjonen av Istanbul, noe som gjorde DRA i stand til å erøvre seg territoriene. Alexandropol avtalen endret grensene til DRA til Ardahan-Kars grensen og DRA måtte gi fra seg mer enn 50 % av sitt førkrigsterritorium, samt oppgi alle territoriene lovet det via Sèvres avtalen.

Avtalen, signert av den armenske regjeringen, skulle bli ratifisert av det armenske parlament innen en måned, men dette fant ikke sted på grunn av at Joseph Stalin, på kommando av Vladimir Lenin og samtidig som Armenia ble tvunget på kne av Den tyrkiske nasjonalbevegelse, beordret Grigoriy Ordzhonikidze om å invadere DRA fra Azerbaijan for å etablere en ny pro-bolsjevikisk regjering der. Den 29. november invaderte Sovjet derfor Armenia. I 1921 ble Alexandropol avtalen skiftet ut med Kars avtalen.

På tross av at de satt med makten via forsvarsminister Drastamat Kanayan og innenriksminister Aram Manougian var det kommunistiske ARF ikke i stand til å stanse en kommunistisk invasjon fra nord, som kulminerte med en sovjetisk erobring i 1920, selv om det også var en stor bevegelse av armenske kommunister som hjalp den sovjetiske kontrollen. ARF ble illegalisert og dets ledere sendt i eksil og mange av dets medlemmer reiste til andre steder i verden.

Dette andre sovjetiske angrepet fant sted i slutten av november 1920. Etter å ha gitt Armenia skylden for å ha invadert Sharur den 20. november og Karabakh den 21. november krysset Den røde arme grensen mellom DRA og Sovjet Azerbaijan den 28. november. Den andre sovjetisk-armenske krigen varte kun i en uke. Utmattet etter 6 år av permanent krig og konflikt var ikke den armenske hæren og befolkningen i stand til mer aktiv motstand.

Da Den røde hær den 4. desember 1920 gikk inn i Yerevan overga den armenske regjeringen seg. Den 5. desember gikk også Den armenske revolusjonskommite, eller Revkom, som hovedsakelig besto av armenere fra Azerbaijan, inn i byen. Den 6. desember gikk Chekaen, Sovjets det hemmelige politi, inn i Yerevan. Dette endte DRAs eksistens ettersom det som da var igjen av Armenia befant seg under kontrollen til den kommunistiske regjeringen. Raskt etter oppsto Den armenske sovjetsosialistiske republikk under lederskap av Aleksandr Miasnikyan.

Maktskiftet fant sted den 2. desember i Yerevan. Det armenske lederskapet anerkjente et ultimatum gitt av av den sovjetiske militærlederen Boris Legran. Armenia bestemte seg for å anerkjenne Soviets krav ettersom Sovjet lovet å forsvare Armenias gjenværende territorium fra den fremrykkende tyrkiske hær. Sovjet lovet samtidig at man ville gjenoppbygge hæren, forsvare armenere og ikke forfølge ikke-kommunistiske armenere på tross av at denne bestemmelsen ble brudt da ARF medlemmene ble tvunget ut av landet. Den delen som var okkupert av Tyrkia forble for en stor del deres slik det sto skrevet i Kars avtalen. Den armenske Sovjet republikk, som ble inkludert i den nyetablerte Transcaucasian Soviet Federated Socialist Republic, ble erklært under lederskapet til Aleksandr Myasnikyan.

Volden i Transkaukasia under den tyrkisk-armenske krig endte med en vennskapsavtale mellom Tyrkia og Sovjet. Vennskaps- og broderskapsavtalen, også kalt Moskva avtalen, undertegnet den 16. mars 1921, ga Tyrkia Kars regionen, som vil si dagens Kars, Iğdır og Ardahan, mens Sovjet fikk Adjarae.

Kars-avtalen ble signert i Kars den 13. oktober 1921 og ratifisert i Yerevan den 11. september 1922 av Sovjet og representanter fra sovjetrepublikkene Azerbaijan, Armenia og Georgia, hvor av samtlige kom til å underskrive Unionsavtalen i desember 1922 med Sovjet, samt av Grand National Assembly of Turkey, som i 1923 erklærte republikken Tyrkia.

Kars-avtalen var en oppfølger av Moskva avtalen og etablerte grensene mellom Tyrkia og Sør Kaukasus. De fleste territoriene gitt til Tyrkia i følge denne avtalen var områder erobret av Russland fra Det ottomanske imperiet under Den russisk-tyrkiske krig i 1877–1878. Det eneste unntaket var Surmalu regionen, som ble annektert av Russland i Turkmenchay avtalen i etterkant av Den siste russisk-persiske krig med Iran.

Den transkaukasiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk var en kortlivet (1922−1936) sovjetrepublikk, bestående av Georgia, Armenia og Aserbajdsjan med hovedstad i Tbilisi. I forbindelse med oppløsningen av det russiske imperium under den russiske revolusjon hadde provinsene i Kaukasus dannet deres egen føderale stat kalt Den transkaukasiske demokratiske føderale republikk, men innbyrdes nasjonale interessekonflikter og krig med Det osmanske rike førte til oppløsningen av republikken et halvt år senere, i april 1918. I de påfølgende år var det innbyrdes borgerkrig mellom de tre territoriene, og Den røde armé var sterkt involvert. I mars 1922, ble området gjenforent som en sovjetrepublikk, og reorganisert som en enhetlig republikk i desember samme år. I 1936 ble Den transkaukasiske SFSR oppløst, og de tre provinsene ble omdannet til tre republikker: Den georgiske sosialistiske sovjetrepublikk, Den armenske sosialistiske sovjetrepublikk og Den aserbajdsjanske sosialistiske sovjetrepublikk.

Kars avtalen krevde at territoriet i det tidligere russiske Batum distriktet i Kutaisi guvernatet skulle bli delt, hvor av den nordlige halvdelen, med havnebyen Batumi ble gitt til Sovjet, mens den sørlige halvdelen, med byen Artvin, ble gitt til Tyrkia. Den nordlige halvdelen, som ble til Adjar Autonomous Soviet Socialist Republic, dagens Adjara, ville bli gitt autonomi innen sovjetisk Georgia. Tyrkia ble samtidig garantert fri transitt via Batum havn for varer og alle materialer bestemt for eller med opprinnelse i Tyrkia uten kostnader og med rett for Tyrkia å bruke Batum havn uten spesielle tillatelser. Samtidig, og ikke aller minst, så defenerte avtalen en ny grense mellom Tyrkia og sovjetisk Armenia, definert av Akhurian og Aras elvene.

Tyrkia ervervet det meste av det tidligere russiske Kars Oblast, inkludert Surmalu Uyezd med Ararat og byene Iğdır og Koghb (Tuzluca), Kars, Ardahan og Oltu, ruinene til Ani og sjøen Çıldır fra Armenia, hvor av de fleste områdene allerede befant seg under tyrkisk militærkontroll. Avtalen krevde at tyrkiske soldater skulle trekke seg fra et område som korresponderer til den vestlige halvdelen av dagens armenske Shirak provins, inkludert Alexandropol (Gyumri).

I etterkant av Andre verdenskrig forsøkte Sovjet å anullere Kars avtalen og gjenvinnen sitt tapte territorium. Den 7. juni 1945 fortalte den sovjetiske utenriksminister Vyacheslav Molotov den tyrkiske ambassadør i Moskva at regionene skulle bli returnert til Sovjet i hensyn til både den georgiske og den armenske republikken. Tyrkia befant seg i en vanskelig situasjon, og da særlig med tanke på at det ønsket å ha gode forhold til Sovjet, men samtidig nekte å gi fra seg territorier. Sovjet hadde allerede i 1939 ønsket å gjenåpne spørsmålet om mulighet for å annulere Kars avtalen. Dette kravet ble sterkere i etterkant av krigen, og da ikke aller minst på grunn av at Sovjet på dette tidspunktet var blitt en supermakt. Tyrkia i seg selv kunne ikke på dette tidspunktet makte å stå imot Sovjet.

Høsten 1945 samlet de sovjetiske soldatene i Kaukasus seg for en mulig invasjon av Tyrkia. De sovjetiske kravene ble satt frem av armenere til de allierte landenes ledere, men møtte opposisjon fra den britiske lederen Winston Churchill, som motsatte seg dem ettersom de ikke ønsket at Sovjet skulle få mer territorium hvor det kunne få innflytelse, mens USAs president Harry S. Truman følte at saken ikke skulle berøre andre parter.

Under denne episoden forhørte Sovjet seg med Tyrkia om å kunne sette opp en militærbase i Bosphorus. Tyrkiske politikere, sammen med den britiske regjeringen, arbeidet hardt for å sikre USAs hjelp. Under denne perioden døde den tyrkiske ambassadøren i Washington DC og USA sendt hans kiste til Istanbul om bord på USS Missouri, noe som var den første storskala amerikanske militærbesøk til Tyrkia og en symbolsk gest. Det var kun etter dette at Sovjet opp ga sitt krav.

Siden Sovjets kollaps i 1991 har regjeringene i Tyrkia, Armenia, Georgia og Azerbaijan akseptert Kars avtalen. Vartan Oskanian, som fungerte som utenriksminister i Armenia under Robert Kocharyan (1998–2008), bestyrket Armenias anerkjennelse av Kars avtalen den 13. desember 2006, leder nå den politiske tenketanken Civilitas. ”Armenia har aldri laget et problem over gyldigheten av Kars avtalen ettersom Armenia remains lojal til alle avtaler arvet fra Sovjet,” sa han. Oskanian nevnte samtidig at Tyrkia ikke følger opp avtalen, slik som å åpne konsulat i hver av de tre transkaukasiske republikkene. På grunn av tension mellom Armenia og Azerbaijan over Nagorno-Karabakh har Tyrkia stengt grensen til Armenia og sine diplomatiske forbindelser, noe som bryter med avtalen. I følge Oskanyan var det Tyrkia som selv satte spørsmålstegn ved gyldigheten til denne avtalen.

Nagorno-Karabakh

Nagorno-Karabakh er en landlukket region mellom Lavere Karabakh og Zangezur og dekker den sørøstlige delen av Det mindre Kaukasus fjellene. Territoriet danner en del av det historiske Karabakh området, som ligger mellom elvene Kura og Araxes og dagens armensk-azerbaijanske grense. Området besto tidligere av de historiske provinsene Artsakh, som som er den vestlige delen og ligger i høylandet, noe som har ført til at det ble kjent som den fjellrike Karabakh, og Utik, som er den østlige delen og ligger i lavlandet, noe som ga området navnet Det lavere Karabakh, som skiftet mellom å være under kongdømmene Armenia og Kaukasisk Albania. Området Artsakh-Utik fikk navnet Karabakh på 1300-1400-tallet.

Regionen, med hovedstad i Stepanakert, er de jure del av Azerbaijan, men er for det meste de facto regjert av den internasjonalt uanarkjente Nagorno-Karabakh republikk. Siden slutten på Nagorno-Karabakh krigen i 1994 har representanter av regjeringene i Armenia og Azerbaijan holdt fredsforhandlinger i regi av OSCE Minsk Group vedrørende regionens status.

Rett før Sovjets kollaps i 1989 hadde Nagorno-Karabakh Autonomous Oblast en befolkning på 145.593 armenere (76.4 %), 42.871 azerbaijanere (22.4 %) og flere tusen kurdere, russere, grekere og assyrere. Hovedparten av den azerbaijanske og kurdiske befolkningen flyktet fra regionen under krigen fra 1992 til 1993. I 2001 ble det rapportert at befolkningen var 95 % armensk, mens den resterende var assyrisk, gresk og kurdisk.

Dagens konflikt over Nagorno-Karabakh har sine røtter i bestemmelsene gjort av Joseph Stalin, som fungerte som Kommissær over nasjonaliteter for Sovjet på tidlig 1920-tallet, og det kaukasiske byrå (Kavburo) under sovjetiseringen av Transkaukasia.

I etterkant av den russiske revolusjonen ble Karabakh del av den Transkaukasiske demokratiske føderative republikk, som raskt utviklet seg til de separate statene Armenia, Azerbaijan og Georgia. En rekke mindre kriger ble i de neste to årene (1918–20) kjempet mellom Armenia og Azerbaijan over ulike regioner, inkludert Karabakh. I juli 1918 erklærte det første armenske rådet i Nagorno-Karabakh regionen som selvstyrt og skapte et nasjonalt råd og regjering. Senere invaderte ottomanske tropper Karabakh, men ble møtt av væpnet armensk motstand. Senere, etter at det ottomanske imperiet hadde falt, ankom britiske tropper. Disse anerkjente provisorisk Khosrov bey Sultanov, som var valgt ut av den azerbaijanske regjeringen, som guvernørgeneral av Karabakh og Zangezur, i påvente på sluttbestemmelse fra fredskonferansen i Paris. Dette motsatte Karabakh armenerne seg. I februar 1920 aksepterte Karabakh nasjonalråd midlertidig Azerbaijans domsmyndighet, mens armenere andre steder i Karabakh fortsatte geriljakamp og nektet å akseptere avtalen. Avtalen ble raskt annullert av det 9. Karabakh råd, som erklærte union med Armenia i april.

Mens den azerbaijanske hæren var opptatt med å bekjempe lokale armenske frigjøringsstyrker i Karabakh i april 1920 ble Azerbaijan erobret av bolsjeviker. Områdene Karabakh, Zangezur og Nakhchivan kom under Armenias kontroll, men allerede i juli-august hadde Den røde hær okkupert Karabakh, Zangezur og deler av Nakhchivan. Den 10. august 1920 signerte Armenia en foreløpig avtale med bolsjevikene hvor man anerkjente en midlertidig bolsjevikisk okkupasjon av disse områdene frem til man ville komme frem til en endelig konklusjon.

I 1921 ble Armenia og Georgia også erobret av bolsjeviker, som for å vinne offentlig støtte, lovet å ville avsette Karabakh til Armenia, sammen med Nakhchivan og Zangezur. However, Imidlertidig hadde Sovjet også planer når det gjaldt Tyrkia, som man håpet, med hjelp fra dem, ville utvikle seg langs med kommunistiske linjer. Sovjet avtalte derfor en oppdeling hvor Zangezur ville falle under Armenia, mens Karabakh og Nakhchivan ville falle inn under Azerbaijan. Som et resultat ble Nagorno-Karabakh Autonomous Oblast etablert som en del av sovjetisk Azerbaijan den 7. juli 1923.

Med sovjetisk kontroll over regionen døde konflikten over regionen hen i flere tiår, men med oppløsningen av Sovjet på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet gjenoppsto spørsmålet vedrørende Nagorno-Karabakh. På grunn av azerbaijansk tvunget azerifisering av regionen startet den armenske befolkningen, med ideologisk og materiell støtte fra Armenia en autonomibevegelse for å få den uavhengige oblast flyttet til Armenia.

Den 22. februar 1988 oppsto den første direkte konfrontasjonen ettersom en større gruppe azeriere marsjerte fra Agdam mot den armenske byen Askeran mens de ødela alt på sin vei. Konfrontasjonen mellom azeriene og politiet i nærheten av Askeran førte til Askeran slaget, som etterlot to azeriere døde, hvor av en av dem ble drept av en azerisk politioffiser, samt 50 armenske landsbybeboere. Store antall av flyktninger forlot Azerbaijan ettersom volden begynte mot minoritetsbefolkningene i de respektive land.

Høsten 1989 intensifiserte den interetniske konflikten seg i og rundt Nagorno-Karabakh, noe som førte til at Sovjet ga de azerbaijanske autoritetene større autoritet over regionen. Den 29. november 1989 endte det direkte styre i Nagorno-Karabakh og regionen ble returnert til Azerbaijan. Denne politikken ble møtt med en samlet sesjon fra det sovjetiske Armenia og Nagorno-Karabakhs nasjonale råd erklærte samling mellom Nagorno-Karabakh og Armenia. Den 10. desember 1991, i et folkevalg boikottet av lokale azerbaijanere, gikk armenerne i Nagorno-Karabakh inn for dannelsen av en uavhengig stat. Et sovjetisk forslag om utstrakt autonomi for Nagorno-Karabakh innen Azerbaijan tilfresstilte ingen av partene og det ble krig mellom Azerbaijan og Nagorno-Karabakh, som fikk støtte fra Armenia.

Kampen økte i styrke etter at både Armenia og Azerbaijan vant uavhengighet fra Sovjet i 1991. I post-Sovjet maktvakuumet ble militæraksjon mellom de to influert av den russiske hær i tillegg til at de begge leide inn et stort antall leiesoldater fra Ukraina og Russland. Samtidig deltok mange afghanske mujahideen, samt tsjetsjenere, på azerbaijansk side.

På slutten av 1993 hadde konflikten forårsaket tusener av tap og hundretusener flyktninger på begge sider. I mai 1994 hadde armenerne kontroll over 14 % av azerbaijansk territorium. Azerbaijan ble da nødt til å for første gang under konflikten å anerkjenne Nagorno-Karabakh som et tredje parti i krigen og startet direkte forhandlinger med Karabakh autoritetene. Som et resultat ble en uoffisiell våpenhvile nådd den 12. mai 1994 via russiske forhandlinger. Avtale vedrørende grensene ble signert i etterkant av våpenhvilen i 1994. Armenske styrker i Nagorno-Karabakh kontrollerer nå 9 % av Azerbaijans territorium utenfor det tidligere Nagorno Karabakh Autonomous Oblast, mens Azerbaijan kontrollerer Shahumian og de østlige delene av Martakert og Martuni.

Shahumian Region, som var et distrikt i Azerbaijan nord for Nagorno-Karabakh Autonomous Oblast, hadde før Nagorno-Karabakh krigen en substensiell armensk befolkning. Hoveddelen av territoriet er ennå underlagt Azerbaijan og er inkorporert i Goranboy Rayon, men blir lagt hevd på av Nagorno-Karabakh. Området var tidligere en del av Artsakh, deretter, i Middelalderen, var den del av det armenske prinsedømmet Khachen og på 1700-1800-tallet del av Melik-Abovian dynastiets melikdom av Giulistan. Under Sovjet ble området oppkalt etter den armenske bolsjeviken Stepan Shahumyan. Befolkningen var nesten eksklusivt armensk på 1990-tallet.

I mai måned 1991 beordret Gorbachev Operation Ring hvor Soviet Internal Security Forces og OMON omringet noen av områdets armenske landsbyer, og da ikke aller minst Getashen og Martunashen, og deporterte deres innbyggere til Armenia. Offisielt kalt en passjekkoperasjon var det erklærte mål lansert av Sovjets intern- og forsvarsministrier å avvæpne armenske militsenheter som var organisert i såkalte illegale væpnede formasjoner. Operasjonen involverte bruken av soldater som ble fulgt av militære kjøretøy, artilleri og militærhelikoptere for å fjerne de selverklærte armenske fedayeen, men i sterk kontrast til dette avfolket de sovjetiske soldatene og de primært azeriske soldatene i OMON og hæren mange av de 24 armenske landsbyene som eksisterte rundt om i Shahumyan ved å be befolkningen der om å forlate deres hjem og bosette seg andre steder i Nagorno-Karabakh eller i Armenian. Den britiske journalisten Thomas de Waal så operasjonen som Sovjets første og eneste borgerkrig. Noen forfattere har også referert til aksjonene som etnisk rensing.

I desember 1991, da Sovjet ble oppløst, ble Shaumian hevdet av Nagorno-Karabakh Republic og ble fokus for mye kamp, noe som nådde sitt klimaks i 1992 da det meste av området ble gjeninntatt av den azerbaijanske hær etterfulgt av store ødeleggelsder og den armenske befolkningen flyktet.

På tross av våpenhvilen har tap på grunn av væpnet konflikt mellom Armenia og Azerbaijan fortsatt. OSCE Minsk Group, som ledes av USA, Frankrike og Russland, forsøker å løse konflikten og foreslår et folkevalg, bestemme områdets sluttstatus, returnere noen territorier under Karabakhs kontroll og sikkerhetsgarantier. Den 2. november 2008 reiste Ilham Aliyev og Serzh Sarkisian til Moskva for samtaler med Dmitry Medvedev, noe som endte i at de tre presidentene signerte en erklæring som konfirmerte deres forpliktelser til å fortsette forhandlingene.

I sin gratulasjonsbeskjed ved markeringen for Nagorno-Karabakhs 15 årsdag i september 2006 sa Kocharyan, som før han ble president i Armenia hadde vært president i Nagorno-Karabakh fra 1994 til 1997 og statsminister i Armenia fra 1997 til 1998, at ”Folket i Karabakh har gjort deres historiske valg, forsvart deres nasjonale interesser i en tvungen krig. I dag bygger de en fri og uavhengig stat.” I en ledsagende beskjed het det at det var Armenias og alle armeneres plikt å bidra med å styrke og utvikle Nagorno-Karabakh, samt til den internasjonale anerkjennelsen av republikken. Kocharyan var født i Stepanakert, Nagorno-Karabakh, som på den tiden var Nagorno-Karabakh Autonomous Oblast under den azerbaijansk-sovjetiske sosialistrepublikk.

Nakhchivan:

Kars avtalen spesifiserte at Nakhchivan, som inkluderer Nakhchivan og Sharur delen av Sharur-Daralagez Uyezds i det tidligere Erivan guvernat i det russiske imperiet, skulle være et autonomt territorium under Azerbaijans forsvar. I 1924 ble Nakhchivan Autonomous Soviet Socialist Republic dannet på dette territoriet som en eksklave under sovjetisk Azerbaijan, og dele en 15-km lang grense med det nåværende tyrkiske distriktet Surmalu. Det ble samtidig bestemt at både Tyrkia og Russland ville bli garantister av Nakhchivans status.

Nakhchivan var i den siste delen av Første verdenskrig skueplass for mer kamp mellom armenere og azerbaijanere, hvor av begge krevde området. Nakhchivan er et armensk navn og har fra gammelt av vært underlagt Armenia. Dette påp tross av at en rekke folk opp gjennom tidene har forsøkt å erobre territoriet. I etterkant av Februarrevolusjonen var regionen underlagt en Special Transcaucasian Committee satt opp av den russiske provisjonsregjeringen og deretter den kortlivde Transcaucasian Democratic Federative Republic. Da denne ble oppløst i mai 1918 ble det stor kamp mellom DRA og Azerbaijan vedrørende Nakhchivan, Nagorno-Karabakh, Zangezur, som vil si dagens armenske provins Syunik, og Qazakh. I juni 1918 kom regionen under ottomansk okkupasjon. Ottomanerne massakrerte 10.000 armenere og la 45 av deres landsbyer øde.

Under Mudros avtalen ble ottomanerne tvunget til å trekke sine styrker ut av Transkaukasus for å gjøre plass til den kommende britiske militærtilstedeværelsen. Under britisk okkupasjon lagde Sir Oliver Wardrop, britisk sjefskommissjonær i Sør Kaukasus et grenseforslag for å løse konflikten. I følge Wardrop skulle ikke armenske krav mot Azerbaijan gå lenger enn til de administrative grensene til det tidligere Erivan guvernatet, som under tidligere keiserlig russisk styre inkluderte Nakhchivan, mens Azerbaijan skulle begrense seg til guvernatene Baku og Elisabethpol. Dette forslaget ble rejected av både armenerne, som ikke ville opp gi sin hevd overfor Qazakh, Zangezur og Karabakh, og azerisene, som ikke ville opp gi Nakhchivan. Ettersom disputt mellom begge landene fortsatte ble det klart at den sårbare freden under britisk okkupasjon ville vare.

Som en protest mot et grenseforslaget til Sir John Oliver Wardrop, som ville avsette området til Armenia erklærte Jafar Kuli Khan Nakhchivanski i desember 1918, med støtte fra Azerbaijans styrende part Musavat partiet og Ungtyrker regjeringen i det ottomanske imperiet, republikken Aras i Nakhchivan uyezd i det tidligere Erivan guvernatet. Republikken, som korresponderte med dagens azerbaijanske Nakhchivan Autonomous Republic, var kortlivd og ble ikke anerkjent. Dets eksistens endte da soldater fra DRA tok kontroll over regionen under Aras krigen i midten av juni 1919, noe som førte til en invasjon fra Azerbaijan og på slutten av juli ble armenske soldater tvunget til å forlate Nakhchivan by.

Igjen ble det nye voldsomheter og omkring 10.000 armenere døde og 45 armenske landsbyer ble lagt ødelagt. Britene trakk seg nå ut av regionen. Kamp mellom armenere og azeriere fortsatte og etter en serie trefninger, som fant sted rundt om i Nakhchivan distriktet, ble en våpenavtale signert. Denne varte kun i kort tid nye kamper brøt ut i mars 1920, og da primært i Karabakh mellom Karabakh armenere og Azerbaijans regulære hær, noe som førte til konflikter i andre områder med blandet befolkning, inkludert i Nakhchivan. I juli 1920 invaderte Sovjet og okkuperte regionen og den 28. juli ble Nakhchivan Autonomous Soviet Socialist Republic, som hadde nære bånd til sovjetisk Azerbaijan, erklært.

I november, rett før de tok over Armenia, lovet bolsjevikene at de ville avse Nakhchivan til Armenia sammen med Karabakh og Zangezur for på den måten å vinne offentlig støtte. Dette ble oppfylt da Nariman Narimanov, leder for det bolsjevikiske Azerbaijan, utga en erklæring som feiret seieren for sovjetisk makt i Armenia, som erklærte at både Karabagh, Nakhchivan og Zangezur skulle bli gitt til det armenske folk som et tegn på det azerbaijanske folks støtte til Armenias kamp mot den tidligere DRA regjeringen.

Vladimir Lenin, som på tross av at han hilste denne handlingen av sovjetisk brorskap hvor grenser ikke hadde noen betydning blant de ulike Soviet folkene velkommen, var uenig i denne bestemmelsen og krevde i stedet at folkene i Nakhchivan skulle bli konsultert og at det skulle bli holdt et folkevalg. I følge formelle figurer fra dette valget, som ble holdt i begynnelsen av 1921, ville hele 90 % av Nakhchivans befolkning bli inkludert i sovjetisk Azerbaijan med retten til en autonom republikk. Dette ble slått fast i Moskva avtalen mellom Sovjet og det nydannede Tyrkia den 16. mars 1921. Denne avtalen slo også fast at det tidligere Sharur-Daralagez uyezd, som også hadde en solid azerisk majoritet, skulle bli tillagt Nakhchivan, noe som tillot Tyrkia å dele grense med sovjetisk Azerbaijan. Denne avtalen ble igjen slått fast i Kars avtalen den 23. oktober. Den 9. februar 1924 etablerte Sovjet offisielt sovjetisk Nakhchivan, viss konstitusjon ble innført den 18. april 1926.

Som del av Sovjet minsket konflikten over den etniske komposisjonen i Nakhchivan, samt de territorielle kravene. I stedet ble det et viktig sted for industriproduksjon med et spesielt fokus på utvinningen av mineraler slik som salt. Under sovjetisk styre var det et viktig knutepunkt på Moskva-Tehran jernbanen, samt Baku-Yerevan jernbanen. Det var også et viktig strategisk område under Den kalde krigen ettersom den delte grenser med både NATO medlemmet Tyrkia og Iran, som var en nær alliert med Vesten frem til den iranske revolusjonen i 1979.

Nakhchivan opplevde moderniseringer og store forbedringer i denne perioden. Samtidig foregikk det et stort befolkningsskifte. Dets armenske befolkning minsket gradvis ettersom mange emigrerte til sovjetisk Armenia. Mens 15 % var armensk i 1926, så hadde dette sunket til 1.4 % i 1979, samtidig som den azeriske befolkningen økte med både en høyere fødselsrate og immigrasjon og gikk fra å være på 85 % i 1926 til 96 % i 1979. Armenere i Nagorno-Karabakh merket lignende, men langsommere, demografiske trender og fryktet en dearmenisering av området.

Konflikten mellom armenere og azerere vedrørende Nagorno-Karabakh blusset opp igjen på 1980-tallet, noe som førte til Nagorno-Karabakh krigen. Azerbaijans folkefront klarte å presse sovjetisk Azerbaijan til å føre en jernbane- og luftblokkade mot Armenia gjennom å angripe tog som tok seg inn på armensk territorium fra Azerbaijan, noe som resulterte i at jernbanepersonale nektet å komme inn i Armenia. Dette kneblet den armenske økonomien ettersom hele 85 % av kargo og varer ankom via jernbanen. Som et tilsvar stengte Armenia jernbanen til Nakhchivan, noe som stengte eksklavens eneste forbindelse til resten av Sovjet og førte til at dens økonomi ble kvelt.

I desember 1989 var det uroligheter i Nakhchivan ettersom dets azeriske innbyggere fysisk la ned den sovjetiske grensen med Iran for å kunne flykte fra området og møte deres etniske azeriske kusiner i det nordlige Iran, noe som ble sterkt kritisert av det sovjetiske lederskap og de sovjetiske mediene, som beskyldte azeriene for å omfavne islamsk fundamentalisme.

I januar 1990 erklærte Sovjetrepublikken Nakhchivan at den ville skille Nakhchivan fra Sovjet for på den måten å protestere mot Sovjets aksjoner under Svart januar, også kjent som Svart lørdag eller Januarmassakren, eller Qara Yanvar, som var en aksjon mot demonstrerende azeriere utført av den sovjetiske hæren i Baku den 20. januar 1990. Demonstrantene krevde utvisning av azerbaijanske kommunistoffiserer og krevde uavhengighet fra Sovjet. Deres retorikk var i følge en Human Rights Watch rapport, ”veldig anti-armenske.”

I Azerbaijan blir dette ansett som å være fødselen til dagens Azerbaijanske republikk. Landet var det første landet i Sovjet som erklærte uavhengighet, og foregikk Lithuanias erklæring med kun noen få uker.

Sumgait pogromene, også kjent som Sumgait massakrene eller Februarhendelsene, var en azeri-ledet pogrom mot den armenske befolkningen i Sumgait i det sovjetiske Azerbaijan i februar 1988. Den 27. februar 1988 dannet store mobber av etniske azeriere grupper som angrep og drepte armenere både på gaten og og i deres leiligheter; vidspredt plyndring og en generell mangel på handling fra politioffiserer tillot situasjonen å øke i styrke. De voldelige hendelsene i Sumgait var på en skala som ikke før hadde funnet sted i Sovjet og tiltrakk seg oppmerksomhet fra vestlig media. Massakren kom i lyset av Nagorno-Karabakh bevegelsen som vant oppmerksomhet i det sovjetiske Armenia.

Den 28. februar kom en liten gruppe av relativt uvæpnede sovjetiske MVD soldater til byen og forsøkte å stanse de voldelige aksjonene, men uten å lykkes. Situasjonen ble til slutt stanset da flere professjonelt militærenheter med tanks og andre væpnede kjøretøy kom en dag senere. Styrkene sendt av regjeringen innførte krigslov i Sumgait og etablerte portforbud og endte krisen. Hendelsen ble bemerket med forbauselse i både Armenia og i resten av Sovjet ettersom etnisk kamp i landet stort sett var blitt undertrykt og offisielt ikke-eksisterende. Ideologi som internasjonalisme og Sovjet patriotisme hadde kontinuerlig blitt fremmet i republikkene for å unngå slike konflikter. Massakren, sammen med Nagorno-Karabakh konflikten, presenterte en stor utfordring for reformene som ble innført av den daværende generalsekretær i Sovjet, Mikhail Gorbachev, som ble kritisert for hva som ble ansett som hans sakte reaksjon på krisen.

Kirovabad pogrom var en annen azeri-ledet pogrom som hadde armenere i byen Kirovabad (dagens Ganja) i sovjetisk Azerbaijan i november 1988 som mål. En uidentifisert armensk presseredaktør sa kommandanten av de sovjetiske styrkene spurte innenriksministeren i Moskva om tillatelse til å evakuere noen av byens armenske befolkning på 100.000. Men forsøk fra de sovjetiske soldatene til å forsvare armenere under pogromen var til ingen nytte. Konflikten økte høsten 1988 ettersom armenere i Kirovabad og de omkrinliggende områdene ble drevet fra deres hjem og tvunget til å søke ly i Armenia. Den 23. november ble det gjort et forsøk på pogrom mot bygningen til byens eksekutivkommitte. Under kamper mellom aggressive folk og de væpnede styrkene som forsøkte å holde orden og forsvare de armenske borgerne ble tre soldater drept og 67 mennesker ble skadd. Opprørerne brant ned og ødela militærmaskinene.

Pogromer mot armenere begynte i Baku den 13. januar 1990, en gjentagelse av pogromene i Sumgait og Kirovabad. Armenere ble kastet i døden fra deres balkonner. Den azerbaijanske folkefront, som startet angrepene, hevdet at pogromene var et resultat av armensk aggresjon. De lokale autoritetene gjorde ingenting for å stanse volden og Bakus 300.000 armenere flyktet. MVD internstyrkene på 12.000 personer og flere sovjetiske soldatet og flåteenheter i Baku, samt Den kaspiske flåte intervenerte ikke for å stanse det, men hevdet at de ikke hadde blitt beordret av Moskva til å gjøre det. Den 15. januar erklærte autoritetene unntakstilstand i andre deler av Azerbaijan, men ikke i Baku, og pogromaktiviteten begynte å øke. Ut fra frykt om intervensjon fra de sentrale Sovjet autoritetene begynte folkefronten å blokkere militærbarrakker og hadde allerede tatt de facto kontroll i flere azerbaijanske regioner.

Den 19. januar 1990 stormet derfor 26.000 sovjetiske soldater Baku for å knuse folkefronten. Skytingen fortsatte i tre dager. Sovjet erklærte på vegne av av president Gorbachev en unntakstilstand, som kom til å vare i 4 måneder, men som kun ble offentliggjort etter at folkefronten var blitt stormet og mange av dem allerede lå skadd eller døde i gatene, hospitalene og likheus i Baku. På tross av at det ble hevdet at de sovjetiske troppene kun var ute etter å redde armenerne, så er det mye som taler for at de forsøkte å redde regimet, lov og orden og Sovjets fortsatte eksistens. Nesten hele befolkningen i Baku kom ut for å begrave de døde den tredje dagen, den 22. januar.

I mer enn 40 dager holdt landet seg unna arbeidsplassene for å vise sorg og masseprotest. Den sovjetiske forsvarsminister Dimitri Yazov erklærte da at bruken av makt i Baku var ment å forhindre en de facto kupp av lokalregjeringen av den ikke-kommunistiske opposisjonen, folkefronten, for å forhindre deres seier i det kommende valget i mars 1990 og å ødelegge dem som politisk styrke slik at kommunistene ble værende med makten. Et spesialmøte i regi av det sovjetiske parlament i Azerbaijan holdt den 22. januar 1990 på krav fra det sivile samfunnet og på initiativ fra noen parlamentsmedlemmer forsøkte å vurdere den 20. januar hendelsen og vedtok noen dokumenter som fordømte operasjonen i regi av den sovjetiske hær. The Wall Street Journal redaktør hevdet den 4. januar 1995 at Gorbachev valgte å bruke vold mot uavhengighetssøkende azerbaijanere.

Den 18. oktober 1991 gjenopprettet parlamentet i Azerbaijan landets uavhengighet. Gorbachev unnskyldte seg senere med at: ”Erklæringen om unntakstilstand i Baku var den største feilen i min politiske kariere.” I 1994 vedtok Azerbaijans nasjonalforsamling en full politisk og juridisk evaluering av Svart januar. I følge en forordning vedtatt av Azerbaijans president Heydar Aliyev fra den 16. desember 1999 ble alle ofrene for volden gitt en ærestittel som Martyr av den 20. januar.

Heydar Aliyev returnerte etter å ha blitt kastet ut fra hans posisjon i politbyrået av Gorbachev i 1987 til hans fødested i Nakhchivan i 1990. Aliyev ble der valgt til Sovjetet av en overhvelmende majoritet. Han trakk seg fra CPSU og etter et mislykket august 1991 kupp mot Gorbachev førte han et opprop for uavhengighet for Azerbaijan, samtidig som han fordømte Ayaz Mütallibov for å ha støttet kuppet. I 1991 konsoliderte han sin maktbase som leder for sovjetet i Nakhchivan og hevdet Nachichevans nesten totale uavhengighet fra Baku.

Den 4. mai 1992 ble Nakhchivan skueplass for kamp i forbindelse med Nagorno-Karabakh krigen. Den største kampen begynte den 18. mai da armenerne erobret Nakhchivans eksklave Karki, et lite territorium som Armenias nord-sør hovedferdselsåre passerer. Denne befinner seg ennå under armensk kontroll. Etter Shushas fall beskyldte Mütallibov regjeringen i Azerbaijan Armenia for å ville erobre hele Nakhchivan, men på tross av dette erklærte Heydar Aliyev en unilateral våpenhvile den 23. mai og forsøkte å konkludere en separat fred med Armenia, noe den armenske presidenten Levon Ter-Petrossian uttrykte støtte for. Men konflikten i området førte til en hard reaksjon fra Tyrkia, som sammen med Russland står som garantist for Nakhchivans status i følge Kars avtalen.

Den tyrkiske statsminister Tansu Çiller annonserte at en hver armensk fremgang i Nakhchivan ville resultere i en krigserklæring mot Armenia. Russland på sin side erklærte at tredje parti intervenering i disputten kunne utløse en tredje verdenskrig. Tusener av tyrkiske soldater ble sendt til grensen mellom Tyrkia og Armenia. Russiske militærstyrker i Armenia møtte deres bevegelser gjennom å øke antallet soldater langs med den armensk-tyrkiske grensen og styrket forsvaret i en periode hvor krig mellom de to ble sett på som uunngåelig. Iran, som også reagerte på Armenias angrep, utførte en militærmanøver langs med sin grense med Nakhchivan som en advarsel overfor Armenia, som ikke utførte flere angrep mot Nakhchivan. Etter en periode med politisk ustabilitet vendte Azerbaijan seg til Aliyev i 1993 og inviterte ham å returnere fra eksil i Nakhchivan for å lede landet.

Nakhchivan har beholdt sin autonomi og er internasjonalt anerkjent som en konstituert del av Azerbaijan regjert av sin egne valgte parlament. En ny konstitusjon for Nakhchivan ble vedtatt gjennom et folkevalg den 12. november 1995 og vedtatt av republikkens rådssamling den 28. april 1998 og har vært i bruk siden den 8. januar 1999. Men republikken forblir isolert, ikke kun fra resten av Azerbaijan, foruten hele det sørlige Kaukasus. Vasif Talibov, som er relatert via ekteskap til Azerbaijans herskende familie, Aliyevene, fungerer som den nåværende parlamentariske lederen og er kjent for hans autoritære og korrupte styre. De fleste borgerne vil heller se tyrkisk TV fremfor Nakhchivansk, som en azerbaijansk journalist kritiserte for å være en propagandakanal for Talibov og Aliyevene. Det er økonomisk nedgang og energimangel på grunn av Armenias fortsatte blokkade av regionen som tilsvar på den azeriske og tyrkiske blokkaden av Armenia. Det er en høy emigrasjonsrate til Tyrkia.

Armensk-kurdisk allianse (AKA)

Armenere, kurdere, Aserbajdsjanere og tyrkere har en lang og broket historie sammen. Det er ikke en gang godt å si hvem som er hva.

En gruppe armenske vitenskapsfolk, som har utført en studie vedrørende opprinnelsen til det tyrkiske folk i relasjon til armenerne, fant at tyrkerne og armenerne var de to samfunnene i verden som var genetisk nærme hverandre, men at også kurdere tilhører den samme genetiske kilden.

Mye tyder med andre ord på at både armenere, som har den lengste fartstiden i området, og kurdere, samt grekere, ble tyrkifisert av nomader østfra via elitedominanse og ekteskap.

Det var først i etterkant av invasjoner og uro forårsaket av arabere, som spredde seg i etterkant av Islam, hunnere og mongolere, at tyrkere, som vil si nomadestammer som ankom fra Mongolia via Sentral Asia for rundt 1000-500 år siden, ankom området.

Seldsjukkene, som er regnet som forfedrene til de vestlige tyrkerne, dagens innbyggere i Tyrkia og Aserbajdsjan, migrerte fra Mongolia, via Sentral Asia og inn i Persia der de kjempet og erobret forskjellige stammer.

De var en betydelig gren av oghuz-tyrkerne, som er en av hovedgrenene av de tyrkiske folkeslagene i historien og et dynasti som okkuperte deler av Sentral- og Sørvest Asia fra det 1100-1400-tallet.

Gjennom elitedominanse og ekteskap gjennomførte de en tyrkifiseringsprosess, noe som blant annet førte til at deres språk ble det dominerende i Aserbajdsjan og Tyrkia, hvor befolkningene, på tross for deres lokale røtter, i dag for det meste taler tyrkisk.

De nomadiske tyrkiske erobrerne giftet seg med den tidligere befolkningen, de helleniserte anatolerne, armenerne, kaukaserne, kurderne og assyrerne samtidig som mange konverterte til Islam og ble tyrkiske.

Mens armenerne hadde gått over til kristendommen som verdens første land i 301 gikk kurderne, som tidligere hadde vært tilhengere av zoroastrianisme, over til Islam, noe som også stadig flere armenere, under tvang eller frivillig på grunn av den favoriserte statusen gitt til muslimer under muslimsk herredømme, gjorde.

De ble støttet av muslimer fra området nord for Svartehavet og Kaukasus, av persere og arabere, samt av europeiske eventyrere og konvertitter, kjent i Vesten som frafalne.

Som et resultat utgjør dagens tyrkere ulike etniske typer, hvor av noen er fra Østen, mens andre er lokale anatoliske og andre stammer fra slavere, albanere eller sirkassere. Mens noen er lyse er andre mørke. Mange ser ut til å være mediterranske, andre sentralasiatiske og noen er persiske.

Det bysantinske riket utførte regelmessige folkeforflytninger i sitt forsøk på å innføre religiøs enhet og det greske språket, noe som ikke minst gjaldt overfor den store armenske befolkningen. Det osmanske riket fortsatte den samme praksisen, kun med den forskjell at man innførte Islam og tyrkisk.

Men det var også store kulturelle forskjeller mellom armenere, som alltid hadde vært de best utdannede i Det osmanske riket, og tyrkere. Armenerne var fagfolkene i samfunnet, handelsfolk, dommere, doktorer og håndverkere, samt dem som åpnet opp for nye vitenskapelige, politiske og sosiale ideer fra Vesten (Europa og Amerika).

Dette mens hoveddelen av tyrkerne var analfabetiske småbønder og butikkeiere. Herskerne i Det osmanske imperiet hadde ikke verdsatt utdanning og ikke et eneste institutt for høyere utdanning eksisterte i det gamle imperiet. De hadde verdsatt lojalitet og blind lydighet.

De uutdannede undersåttene hadde aldri hørt om demokrati eller liberalisme og visste derfor lite om politisk reform, noe som skilte seg fra de bedre utdannede armenerne som søkte politiske og sosiale reformer som ville forbedre livet for dem selv og Tyrkias andre minoriteter.

For å bøte på dette bestemte ungtyrkere seg for å glorifisere verdiene av de enkle tyrkiske småbøndene på bekostning av armenerne for å vinne tillitt blant folket.

De utnyttet de religiøse, kulturelle, økonomiske og politiske forskjellene mellom tyrkerne og armenerne slik at tyrkerne begynte å se armenerne som fremmede blant dem.

Den osmanske eliten, som hadde ansett begrepet «tyrker» som en forulemping og en fornærmelse da «tyrkere» ble sett på som synonymt med de uutdannede anatologiske bøndene eller nomadiske turkmenere, og som hadde identifisert seg som osmanere, begynte nå å ta i bruk begrepet på en mer positiv måte.

Det ble med andre ord et skille mellom “oss” og “dem. Dette på grunn av at man følte man hadde sterkere kontroll over “tyrkerne”, som var de meste lojale overfor det osmanske styret, enn de “andre”.

Ziya Gökalp redefinerte pan-tyrkismen som et kulturell, akademisk, filosofisk og politisk konsept som fremmet enhet og frihet for de tyrkiske folk. Han mente blant annet at man måtte gjennomføre en tyrkifisering av Det osmanske riket gjennom å få alle borgere assimilert i den tyrkiske kulturen og til å snakke tyrkisk. Hans arbeid var med å forme reformene til Atatürk, samt kemalismen og dens arv i dagens Tyrkia.

“De tre pashaene”, som sto bak folkemordet på armenerne, hadde sine egne ambisiøse planer for Tyrkia, planer om å samle alle tyrkiske folk i hele regionen gjennom å ekspandere Tyrkias grenser østover over Kaukasus og hele veien inn i Sentral Asia, noe som ville skape et nytt tyrkisk imperium kalt Turan med et språk og en religion.

Problemet var kun at armenernes tradisjonelle historiske hjemland lå i veien for deres planer. Og i dette området var det en større kristelig befolkning på 2 millioner, noe som på den tiden tilsvarte omkring 10 % av Tyrkias befolkning.

I løpet av sommeren 1914, omtrent på samme tid som Første verdenskrig brøt ut, forrådte derfor ungtyrkerne armenerne og i 1915 fant folkemordet sted.

Men tyrkifiseringen endte ikke med dette. Et nøkkelkomponent i tyrkifiseringsprosessen var en politikk som inkluderte massiv befolkningsforfytning for på den måten å assimilere de etniske minoritetssamfunnene i landet.

Under Dersim, nå kalt Tunceli provinsen, massakren i 1937–1938 ble omtrent 50.000 kurmanci-talende og zaza-talende alevitter drept og tusener ble tatt til eksil. Dette som et resultat av en tyrkisk militærkampanje mot Dersim opprøret bestående av lokale etniske minoritetsgrupper som protesterte mot Tyrkias Resettlement Law av 1934, som hadde utpekt Dersim som en av sine første prøvesaker når det kom til befolkningsforflytting.

Det hele endte med forferdelige konsekvenser for lokalbefolkningen. I dag er det ikke mye igjen av Derims særegne kultur og hoveddelen av befolkningen lever i diasporaen.

Artikkel 301 i den tyrkiske lovsamling erklærer “Personen som offentlig kritiserer den tyrkiske nasjon, Republikken Tyrkia, den tyrkiske nasjonalforsamling, den tyrkiske regjering og den lovgivende forsamling skal bli straffet med fengsel i alt fra 6 måneder til 2 år”.

Mye urett har blitt gjort opp mellom årene, inkludert folkemord, folkeforflytninger og undertrykkelse. Men vi lever nå i en moderne tid, hvor vi forhåpentligvis vil unngå flere slike tragedier.

Dette stanser effektivt all form for samfunnskritikk, har holdt folk uvitende om hva det er som egentlig skjer og har vært med på å forhindre tyrkisk anerkjennelse av folkemordet på armenerne, som den tyrkiske stat ennå fornekter å ha foregått.

Det er nå på tide å skape den verden vi ønsker oss. En verden hvor man ikke blir karakterisert eller diskriminisert ut fra etnisitet eller religion, men blir tatt for den man er og hva man gjør. Uansett er det mange utfordringer vi står overfor, hvor av den politikk som i dag føres av våre politikere er en av de største.

Mens den armenske befolkningen har blitt desimert på grunn av utrenskninger og folkemord, både og kulturelt, er kurderne verdens største befolkning uten noe eget land.

Tyrkere og aserbajdsjanere for sin del lider av sine politikeres disrespekt til menneskerettighetene, samt til både kurdere og armenere.

Men vi hva vi trenger er fred og forsoning – ikke mer av hva som har preget forholdet mellom våre folk tidligere.

For å oppnå dette er det viktig at vi samarbeider og viser hjerterom på tvers av etnisitet og religion, men også på tvers av de kunstige landegrensene som har blitt skapt mellom våre folk.

Denne Facebook gruppen har derfor blitt satt opp for at vi på nytt kan finne sammen, diskutere aktuell politikk og dele nyheter om hva som skjer i vår del av verden.

Dette er en gruppe for oss som ønsker et samfunn og en kultur bygget på rettferdighet, likeverd, solidaritet, frihet, bærekraft og fred – og ingen rasistiske holdninger eller meningsytringer vil bli tollerert.

Det armenske høylandet

Bakgrunnen for dagens Armenia og konfliktene med dets nabostater i moderne tid

-

A famous Turkish professor from Amsterdam, discusses the Armenian genocide, a brave, honest, and respectable man, I hope all Turks can learn from him, he has my respect and then some.

The Genocide Education Project hosted a presentation by Prof. Ugur Ungor. Ungor’s lecture was based on his two recent books, “The Making of Modern Turkey”, which addresses how Western Armenia became part of the Turkish state, and “Confiscation and Destruction”, about Turkey’s seizure of Armenian Property.

Prof. Üngör is Assistant Professor of History at Utrecht University in the Netherlands and a regular contributor to the Armenian Weekly newspaper. He studied sociology and history in North America and Europe, and received a Master’s Degree in Holocaust and Genocide Studies from the University of Amsterdam. His PhD thesis, published by Oxford University Press is titled, “The Making of Modern Turkey: Nation and State in Eastern Anatolia, 1913-1950.”

From 1913 to 1950, successive Turkish governments subjected the eastern provinces of the Ottoman Empire to a violent policy of ethnic homogenization. Based on a decade of research on a range of unexamined records, Üngör demonstrates that the Armenian genocide was part and parcel of this wider process. He offers insights into the economic ramifications of the genocide and describes how the plunder was organized on the ground. He concludes that this violent process destroyed historical regions and emptied multicultural cities, but also cleared the way for the modern Turkish nation state.

Turkish Professor Ugur Ungor Discusses Property Confiscation During the Armenian Genocide (April 30, 2012)

Folkemordet på armenerne er det nest mest studerte folkemordet i verdenshistorien. Vedrørende kurderne, så kan nevnes at tusener av armenere ble drept av osmanske soldater og kurdiske stammer allerede under de såkalte hamidiske massakrene (1894–1896), også referert til som de armenske massakrene og de store massakrene.

Under de hamidiske massakrene ble omkring 300.000 armenere, og en del assyrere, drept. For selv om massakrene rettet seg mot armenerne gikk de over til å bli anti-kristne pogromer, slik som i Diyarbekir hvor 25.000 assyriere ble drept. Det ble ikke gjort noe skille mellom armenske nasjonalister og den armenske befolkningen. Man massakrerte samtlige.

Beleiringen av Van, også kjent som Van motstanden eller Van opprøret, var et opprør mot Det osmanske rikets forsøk på å massakrere den armenske befolkningen i Van, som for det meste besto av armenere, den 20. april. Den osmanske regjeringen startet den væpnede armenske motstanden gjennom å legge forholdene til rette for det for deretter å kunne benytte seg av dette opprøret til å rettferdiggjøre den tvungne deportasjonen av armenere fra hele riket. Det var et forsvar av Van.

Guvernøren av Van, Jevdet Bey, som var svigerbror til Enver Pasha, planla å drepe alle menn i Van og angrep byen under påskudd av å hindre et opprør. Russerne erobret byen i mai 1915, men forlot den allerede i august, og osmanerne tok igjen kontroll over byen. Så ble de igjen fordrevet av russerne i september. Ved krigens slutt lå byen i ruiner.

Fire dager etter at urolighetene startet i Van, den 24. april 1915, som i dag er en offisiell helligdag i Armenia til minne om disse henrettelsene, arresterte regjeringen etter osmanske kilder 2.345 armenske intellektuelle, hvor av de fleste ble henrettet.

Den 25. mai 1915 beordret innenriksminister Talat Pasja tvungen deportering av hundretusener, muligens over en million armenere, fra hele Øst-Anatolia til Mesopotamia og til det som i dag er Syria. Under deporteringen døde mange armenere av sult og kulde, og mange ble angrepet, plyndret og drept av kurdiske landveisrøvere eller av tyrkiske soldater.

25 større konsentrasjonsleire eksisterte og sto under kommando av Şükrü Kaya, en av Talat Pashas nærmeste medarbeidere. Majoriteten av disse leirene var plassert nær grensen til Irak og Syria. Noen av disse ble kun brukt som massegraver, som Radjo, Katma, og Azaz, og ble stengt høsten 1915, mens andre, inkludert Lale, Tefridje, Dipsi, Del-El, og Ra’s al-’Ain, ble bygget spesifikt for dem som man forventet ikke ville komme til å overleve mer enn noen få dager. Mange ble brent, druknet, forgiftet og regelrett henrettet i disse leirene.

Kurdish Parliament In Exile Recognizes Genocide

BRUSSELS – The Kurdish Parliament in Exile, passed a resolution recognizing and marking the Armenian Genocide Thursday. Below is the entire text of that resolution, which is being reprinted in its entirety and without any editorial posturing. To The Public Opinion

In Kurdistan, together with the Kurdish people, live Assyrian-Syrians as well as Armenians.

Invasion, occupation and division of Kurdistan, has not only affected the Kurds but also the Assyrian-Syrians as well as the Armenian peoples. Imposed colonialist policies have set these people against the Kurdish people and against each other, have created clashes and forced deportations and exiles. In our country, by setting the peoples against each other, the bloodiest imposed period of colonialist policies is 1915 and the few years following that.

On April 24, 1915, the decision of mass genocide and annihilation of the Assyrian-Syrian and the Armenian peoples was taken by the Ottoman Empire.

The blueprints of and the logistics for this genocide being prepared ahead of time, they employed Hamidiye Alaylari from Kurdish tribes (Similar to the present day Village Guards system who kill our people) to commit history’s, until then unknown, Genocide. In this Genocide, millions of Armenians and Assyrian-Syrians were killed, and millions others were deported from their homes and land and scattered to the four corners of the world.

The Turkish State which practices policies of setting peoples and people of diverse opinions against each other, still pursues the same repulsive policies at the end of the 20th century. Similar to setting-up Alevis and Sunnis against each other, they set-up the Kurdish people against each other through their creation, the Village Guards, which consist of Kurdish Jahshs. Separately, through their diverse assaults to annihilate the Kurdish people, they are registering new pages in the annals of genocides.

The Turkish State regime, from history to our days, has worked against the peoples, as if a guilty party, and with her committed genocides has changed the demographics of Anatolia causing the demise of many cultures-civilizations. The same policies are being applied in Kurdistan today. I call upon the world public opinion to become aware of this Turkish State policies and vehemently oppose it.

Today is the 82nd anniversary of the genocide committed against the Assyrian-Syrian and Armenian peoples. Sharing the agony caused by this process, I find the Ottoman State and their collaborators the Hamidiye Alaylari, formed by some Kurdish tribes, responsible for this crime before history and I condemn them with abhorrence. Zubeyir Aydar Chairman of the Executive Committee

PKK leader expressed condolences to Armenian people on Genocide Remembrance Day

A leader of Kurdistan Workers Party (PKK) Murat Karayilan expressed his condolences to Armenian people on Armenian Genocide Remembrance Day. He stressed that April 24 became a day of Armenians’ massacre, killings and displacement 96 years ago. “For this reason, Armenian people are spread around the world. Turkey should accept its history. No matter how it was called, a genocide or displacement, the Armenian people were massacred. The denial of this truth is of no benefit to anyone,” he noted, Firat agency reports.

Kurdish recognition of the Armenian Genocide

Kurdish recognition of the Armenian Genocide is the recognition of the Kurdish participation in the ethnic cleansing of Armenians during World War I, when Kurdish tribal forces (as well as Turks and Muslims from various Caucasian tribes) attacked and killed Armenian civilians and refugees. In several of the Kurdish regions, the Kurds participated in the genocide of the Armenians while others opposed the genocide, in many cases even hiding or adopting Armenian refugees. Kurds in prison were given amnesty and released from prison if they would massacre the Armenians.

RA NA vice speaker hails Turkish MP’s call to apologize for Genocide

The vice speaker of Armenian parliament hailed the statement of a Turkish MP Ahmet Turk, urging for recognition of the Armenian Genocide.

“I welcome Turk’s call for his country to come to terms with its past. Turkish leadership must follow the MP’s suit in apologizing to Armenian people for this crime against humanity,” Eduard Sharmazanov said.

Earlier, the main mediator in the negotiations between Turkish Prime Minister Recep Erdoğan and the leader of Kurdistan Workers’ Party (PKK) Abdullah Öcalan, Turkish MP Ahmet Türk commented on the role of Kurds in the Armenian Genocide.

According to Milliyet daily, Türk said, “It is high time, we came to terms with our past. Our forefathers and ancestors of Ottomans massacred Armenians, Assyrians and Yezidis. Our ancestors’ hands are stained with the blood of Armenians, Assyrians and Yezidis. We are obliged to apologize to Armenian descendants. The apology means a lot for our future. I hope Turkey will admit the truth and will apologize to Armenians. That’s historical necessity. Turkish authorities can’t deny the fact that a state decision was taken to annihilate thousands of Armenians, Assyrians and Yezidis during the Ottoman Empire. It won’t be difficult to apologize as the massacres were committed before the establishment of the Turkish State.”

PRK/Rizgari (Kurdistan Liberation Party)

“Our party conference denounces the massive genocide against the Armenians in 1915 as a black stain on the history of mankind. Our conference acknowledges that this bloody course of action, in which Kurdish feudal lords participated as collaborateurs of the Ottoman-Turkish colonialists, constitutes a historical injustice,”, said a resolution of the party conference of the PRK/Rizgari (Kurdistan Liberation Party).

Kurdish Leader Apologizes for Role in Genocide

Pro-Kurdish party leader apologizes to Armenians for 1915 incidents

Kurdistan Recognizes the Armenian Genocide

The Kurds and the Armenian Genocide

Kurdish recognition of the Armenian genocide