”Det er ikke et sunnhetsstempel å være godt tilpasset et sykt samfunn”, sa J. Krishnamurti, mens Johann Wolfgang von Goethe sa “Ingen er mer bundet enn de som feilaktig tror de er frie.” Så hvilke rammer er det egentlig det er snakk om?
Dagens samfunn er sammensatt av en rekke institusjoner. Vi har politiske institusjoner, rettslige institusjoner og religiøse institusjoner. Ved siden av institusjoner som sosial klassetilhørighet, familieverdier og yrkesspesialisering. Slike tradisjonelle strukturer har selvfølgelig stor betydning når det kommer til å forme våre forståelser og perspektiver.
Men, blant alle de sosiale institusjoner vi er født inn i, styrt av og avhengige av, er det intet system så tatt for gitt, og så misforstått som pengesystemet. Det antar nesten religiøse dimensjoner og den etablerte pengeinstitusjonen er gjenstand for blind tro.
I en verden hvor 1 % av befolkningen eier 40 % av planetens verdier. I en verden hvor 34.000 barn dør hver eneste dag av fattigdom og sykdom, og hvor halvparten av verdens befolkning lever på under 15 kroner dagen er det en ting som er helt tydelig og det er at noe er veldig galt.
Hvordan penger blir skapt, politikken som styrer dette systemet, og konsekvensene dette har for samfunnet, vekker ingen interesse hos majoriteten av befolkningen, noe som heller ikke samfunnets utvelgelsesmekanismer og selvforsterkende mekanismer gjør.
Et hvert samfunn favoriserer noen karaktertrekk fremfor andre – i vårt “lovløse” samfunn, hvor det er nettverk og penger som er avgjørende, er det dette som blir favorisert. Hvis en ikke er flink til dette, eller man ønsker å oppnå fred, frihet og rettferdig fordeling, så ligger man med andre ord tynt an. Man ender gjerne opp med å gjøre lavere betalte jobber for dem som har klart å skape seg nettverk og penger innen yrker som fremmer det “lovløse” samfunnet.
I stedet kan man bryte med dette gjennom å skape seg andre måter å tjene til livets opphold på, men dette er ikke lett da dem som har nettverk og penger tjener dette gjennom å ekspandere sin virksomhet og dermed utkonkurrerer deg også der. Lik et virus inntar dem sfære etter sfære av samfunnslivet helt til alle steder er kapret.
Og ettersom det viktige er å være rik og mektig, og ikke hvordan man har tjent disse pengene, så er det nesten det samme hvordan pengene blir skapt bare man ikke blir “tatt” for det. Man har derfor tatt over samfunnsstyringen slik at samfunnet tilrettelegger for denne gruppen, samt skapt grå sonen innenfor ulike sfærer mellom hva som er legalt og illegalt, slik at man kan overføre fra det svarte til det hvite markedet uten å bli “tatt” for det.
Og ettersom det også er konkurranse blant dem som befinner seg på toppen, noe som gjør at den som ikke vinner taper og at de store multinasjonale kjedene i stadig større grad overtar for de små gjennom å utkonkurrere dem, forsøker man å spare på kostnadene gjennom å benytte seg av billigst mulig arbeidskraft og i stadig større grad benytter seg av sweatshops arbeidere, som lik slaver jobber fra morgen til sent for kost og losji.
Det lønner seg ikke for den enkelte selskapsleder på kort sikt å ta hensyn til naturomkostninger, noe som har ført til at man unngår å ta hensyn til miljø og natur, samt lobbierer for slappest mulig regelverk. Det man har klart å få til at avtaler, slik som karbonfangst, benytter seg av de samme håpløse mekanismene som resten samfunnet, og er dømt til å mislykkes ettersom det ikke er løsningen på et problem, men kun en videre føring av mislykte strategier i nye sfærer.
Vi har med andre ord skapt en verden hvor vi produserer mat nok til 12 milliarder mennesker, men hvor en milliard går sultne, en verden hvor vi produserer mer enn nok til alle, men hvor vekstøkonomien krever stadig mer produksjon, en verden hvor våre maskiner gjør stadig mer av arbeidet, men hvor vi kun jobber stadig lengre, en verden som blir stadig mer utarmet, men hvor vi kaster og brenner store deler av det vi produserer, en verden preget av klimaendringer og sterk forurensing, men hvor vi forbruker naturressursene stadig hurtigere.
Vi har skapt en verden hvor vi vet at rettferdig fordeling gir felles lykke, men hvor forskjellene blir stadig større, en verden hvor folk i stadig større grad forstår at vi er gjensidig avhengige av hverandre, men hvor vil blir stadig mer atomiserte, en verden hvor vi i stadig høyere grad er bevisst om hvilke problemer vi forårsaker, men hvor vi stadig større grad ignorer vår egen kunnskap.
Kort sagt en verden hvor spriket mellom det vi gjør og det vi burde gjøre blir stadig større og hvor det i økende grad haster at vi gjør noe for å endre det samfunnet og den sivilisasjon som vi har skapt.
Den som trakter etter et bedre samfunn, et samfunn som kan hamle oss med de enorme krisene innenfor nesten alle felt som dem vi nå står konfrontert overfor ettersom “lovløsheten” og den ettertraktede samfunnskarakteren står i brutal kontrast til et bærekraftig samfunn hvor mennesker lever i pakt med hverandre og med naturen, ender derfor opp som “nyttig idiot” og tjener de interessene man egentlig kjemper imot.
Man kan rane en bank eller man kan ende opp hos NAV og bli “trygdesnylter”. For det er en fare hvis folk begynner å falle av lasset og søke etter alternative overlevelsesstrategier. Man trenger jo produsenter og forbrukere. Man får derfor folk til å jobbe tunge dager slik at de ikke skal få krefter til å samle seg og kanskje konfrontere systemet.
For å holde maskineriet i gang benytter man seg av både guletøtter og pisk, samt fremmer det synspunkt at de som ender opp hos NAV snylter på de andre, som må betale deres trygdeordninger. Dette selv om pengene ikke går til dem som går til NAV, men snarere ender opp hos nettopp dem som søker etter penger og makt, inkludert selskapsledere, som bevilger seg selv kjempelønninger og bonuser, samt forsøker så godt de kan å unngå å betale skatt.
For at dette systemet skal fungere best mulig har man begynt å sosialisere barna i tidlig alder, gjerne allerede i barnehagen, slik at de kan bli sortert ut fra om de skal bli arbeidere eller ledere. Dette i kontrast til det tidlige jordbrukersamfunnet, hvor det verken var hierarkier eller arbeidsfordeling, men som var basert på prinsippet «å yte etter evne og få etter behov».
I tillegg har man skapt et mentalt fengsel hvor det å tenke annerledes blir straffet seg. Man følger det Edward S. Herman og Noam Chomsky kaller ”Manufacturing Consent”, som vil si en konsensusramme for hvilke debatter som blir ført og på hvilken måte. Bare det å gjøre seg fri fra denne tvangstrøyen av manipulasjon og propaganda krever enorme ressurser. Dette ikke minst på grunn av at det er såpass vanskelig å skape seg andre overlevelsesstrategier.
Det blir derfor som regel til at man dropper ut og blir sosialt stigmatisert, noe som samtidig fremmes av samfunnets ”voktere” for at den nåværende samfunnsformen skal bli bevart. Poenget blir derfor å stige i gradene, noe som fører til sosial anerkjennelse og dermed høy selvfølelse. Man ønsker ikke alternativer, men lik en lemmenflokk på vill fart mot havet fortsetter man kun i samme retning, selv om man ser at det går den gale veien.
Det å endre kurs viser seg kun å bli enda mer prekært jo lenger tid som går, men det er vanskelig, især tatt i betraktningen av at det ofte er de samme som leder selskapene og som styrer over hvilken politikk som blir ført. Og den 1 % vil gjøre alt i sin makt for å bevare sin stilling. Dette selv om den lik en demning vil komme til å kollapse. Hva vi andre kan gjøre er å vise solidaritet med hverandre, slå oppover og ikke nedover og kreve innføring av borgerlønn.
Filed under: Uncategorized
