Transformasjonen

Urartu – Ararat – Armenia

Gobekli Tepe / Portasar (navlen)

Spørsmålet er hvordan vi kan forandre samfunnet når det kun er en brøkkdel av oss som forstår og som ønsker en endring, mens resten er ignorante og nyter de gleder som allerede eksisterer, mens noen veldig få skummer fløten og vil gjøre alt for å unngå en endring.

Vi kan prøve organisert hacking angrep, varsling, slik som Wikileaks, folkeopplysning, underskriftskampanjer, demonstrasjoner, alternative livsstrategier osv. Men motparter styrer det økonomiske systemet, bankene, regjeringene, militærindustrien, mediene, utdanningsinstitusjonene mm. Har vi i det hele tatt en sjanse?

Men så må vi også ta med i betraktningen at vi har retten på vår side, og det er nettopp dette som vil komme til å endre tingenes tilstand, og faktisk allerede er ved å gjøre det. Det blir i stadig større grad klart for oss at grådighet hverken gavner mennesker eller natur. det blir destruksjon, vold og ulykke for alle, inkludert den 1 % som frem til nå har gasset seg over den rådende situasjonen, som har harmet det store flertallet av oss, dyrene og naturen generelt. Frem til nå, hvor de enten kan endre seg, og bli med på laget vårt, eller utdø som dinosaurene før dem.

Nå har det seg slik at denne kunnskapen er like gammel som sivilisasjonen selv og har fulgt med oss fra tidenes begynnelse, fra den gang vi gikk ut av paradis (Edens hage – stripa langs med det østre Middelhavet, samt det armenske høylandet) og gikk ut i verden for å lære oss selv å kjenne på god og ondt.

Denne visdommen ble symbolisert via swastikaen, som symboliserer naturens rytme, årssyklusen, og andre hellige symboler, samt personifisert gjennom sjamaner, vismenn, hekser og profeter. Alle har rådet oss til å følge pakten – ikke å endre naturen, men å følge den.

Vi har bare latt være å høre. Vi utviklet oss og vårt samfunn og med det oss selv og måten vi innretter samfunnet vårt på. Vi satte oss selv som herrer over lokale befolkninger og innførte vårt samfunnssystem. Først i Sørvest Asia, dernest i resten av verden. Vi kom med verdifull kunnskap og skapte den sivilisasjonen som nå eksisterer.

Men samtidig som vi kom med lys og forståelse av fenomenenes natur tok vi også med oss mørke. Vi tok med oss bristen, det som også hadde fått oss selv til å forlate paradis. Resultatet var at stadig flere mennesker derfor fikk kunnskap og med den mulighet til å endre sine egne levevilkår, men samtidig at de mistet sin forbindelse med paradis, som kom til å bli kjent som gullalderen – en svunnen, men god, tid i menneskehetens historie.

Vi delte verden i to, mellom menn og kvinner (anima og animus), vitenskap og religion, føelser og intellekt. Men kunnskapen om viktigheten av balansen mellom dem mistet man. Mens gudinnen, som representerer Jorda, i begynnelsen ble høyt aktet og respektert, så kom samfunnet, og da især i etterkant av jernalderen, til å få et ensidig fokus på allfaderen, det patriarkalske. Patriarkenes, gudekongenes, tid var kommet. Og i de siste 500 årene har vi rent reelt vært i krig mot – ikke kun med hverandre, men også med naturen.

Mennesket mistet kontakten med helheten de inngikk. Privat eiendom ble etablert. Og etter hvert ble kapitalismen til. Man fryktet ikke kun gudene og det guddommelige som vi hadde brudt kontakt med og som vi ikke lenger følte oss som en del av, døden, men også hverandre. Vi mistet tillitten til hverandre og begynte å konkurrere mot hverandre.

På mange måter gikk vi fra barndom, hvor vi fikk støtte av moder jord og allfaderen, og inn i den stri og vanskelige ungdommen, hvor vi etter hvert måtte klare oss selv, men hvor vi samtidig kom til å bli bedre kjent med oss selv. På mange måter kan man si at menneskeheten gikk gjennom de faser vi hver og en går igjennom, fra selvet oppsto jeget.

Det er nå på tide å gå inn i moden alder, en tid preget med harmoni og balanse mellom de ulike naturkreftene. Det er på tide å leve i pakt med hverandre og med naturen. Det er nå på tide å lytte og forstå, lytte til naturens rytme og følge denne. Og dette er som sagt ikke kun et valg, men en nødvendighet. Og velger vi å fortsette vår ugang så vil økosystemer kollapse og menneskeheten forsvinne. Naturen vil klare seg. For mennesker kan alltid drepe, plyndre og bedra hverandre, men gjør man dette mot naturen, så sager man av den grenen man selv sitter på. Treet vil miste en gren, men fortsatt bestå, men menneskeheten vil følge dinosaurene.

Men ikke tro at det lille vi som samfunnsengasjerte og bevisste mennesker klarer å få til ikke spiller en rolle – for det gjør det. Vi staker ut veien. For som i historien om Keiserens nye klær, så var det en liten uskyldig gutt som først kom til å si det som alle visste, og ikke en rik og maktig herre som godt kunne ha kommet til orde. Det er kun den at vi er litt foran alle de andre, men ta det med ro – de vil komme. De har ikke noe annet valg