Alt ser ut til at mennesker som får sjansen jobber. Man må kun legge forholdene til for det. Og desto bedre vilkårene er (og da tenker jeg ikke kun på lønn), jo ivriger og villigere blir folk til å jobbe.
Det er ikke pengene alene som arbeider for. alle har sine interesser og mange ser på det som et mål å få en jobb som tilsvarer ens interesser. Mange interesser krever samtidig at man går sammen med andre slik at man har arbeidskraft og utstyr tilgjengelig.
I tillegg kommer at menneske er et flokkdyr og føler seg best i lag med andre mennesker og at det er naturlig å ville jobbe for det samfunnet man lever i. Man yter med andre ord det man klarer og mottar etter behov.
Det å se på TV, eller surfe på nett hjemme, vil ikke tilfredsstille et friskt menneske, men er et tegn på en skjev samfunnsstruktur hvor vilkårene ikke har blitt lagt til rette for den enkelte.
Men ja, etter en stund så kan bli en vane som er vond å vende, iaf så lenge ikke vilkårene har blitt lagt til rette for det.
I tillegg kommer det at å arbeide i 37,5 timer i dag ikke hører noen plass hjemme. Det er ingen ting som tilsier at vi i dagens hyperteknologiske samfunn skal arbeide mer enn det vi noen sinne har gjort tidligere, så lenge ikke den enkelte ønsker seg det da.
I vårt forsøk med å temme vekstøkonomien lider vi i dag av overproduksjon og overforbruk. Vi har med andre ord langt mer enn nok til alle. Faktisk er det slik at vi kaster og brenner storparten av det vi lager, inkludert mat og fisken i havene.
Vi må gå bort fra vekstøkonomi og dele på ressursene. På denne måten kan vi skape et bærekraftig samfunn og spare noe til generasjonene som kommer etter oss.
Jeg har tro på at de som kommer til dette landet for å jobbe forstår hvordan vi har innordnet samfunnet og vår økonomi. de vil lett anpasse seg i et arbeidsliv hvor arbeidsforholdene har blitt lagt til rette for en.
De vil kunne bruke sine arbeidsressurser og være glad for å bidra i et samfunn som ivaretar alle og ikke kun en liten overklasse som skor seg på andres arbeid.
Et samfunn som legger vilkårene til rette, som ivaretar alles behov og som har minst mulig forskjeller mellom fattig og rik vil samtidig bli et mye lykkeligere samfunn med mindre konflikt og mindre splittelse blant innbyggerne.
Vi har kommet til det punktet i samfunnet hvor store deler av befolkningen ser at modellen vi fører nå er ekstremt urettferdig.
Folk må få leve sine egne liv i fred uten at en blir tvunget til å utføre et arbeide en ellers ikke ville ha utført (lønnsslaveri) og uten at en voldelig tredjepart (politiet) kun skal tjene de rikeste og mektigste i samfunnet på bekostning av folk generelt.
Det at staten finansierer selskaper og bailer ut banker er en uting, når man ser hvordan selskapslederne, som er skyld i dagens økonomiske krise, tar seg råd til bonuser og skyhøye lønninger i stedet for å påta seg sitt samfunnsansvar.
DEL 2
Folk som kaller seg “Libertarianere”, og som mener frihet er et viktig prinsipp, bør tenke litt på hvem det skal være frihet for og hva det skal være frihet til. I tillegg kommer selsagt at man også må ha frihet fra noe, inkludert lønnsslaveri, utbytting og undertrykking.
Liberalisme (latin: liber; «fri») er en politisk ideologi med opprinnelse i opplysningstiden. Den opprinnelige liberalismen la vekt på å begrense den politiske makten og fremheve individets rettigheter i samfunnet i en tid da konge- og statsmakten var praktisk talt allmektig.
I dag er det flere politiske retninger som blir kalt for liberalisme, deriblant libertarianisme og sosialliberalisme. Dette spekteret av «underretninger» gjør at det er vanskelig å definere liberalismen veldig snevert. Det er dessuten slik at begrepet forstås forskjellig i forskjellige regioner og land.
I USA er eksempelvis liberalisme (eller progressivisme) en betegnelse som brukes om personer og grupperinger på venstresiden, mens det i Europa oftest brukes om de grupperinger på den politiske høyresiden som ønsker stor grad av økonomisk og personlig frihet.
Libertarianisme er en politisk filosofi som vektlegger individuell frihet, spesielt friheten til å handle og uttrykke seg. Begrepet libertarianisme inkluderer forskjellige synspunkter og organisasjoner, som har til felles at de vil minimere eller eliminere staten og har som mål å maksimere individuell frihet.
Libertarianske tankeskoler er uenige i hvilken grad staten bør reduseres. Minarkister fremmer reduksjon av staten hvor dens eneste oppgaver blir å beskytte mot aggresjon, tyveri, kontraktbrudd, og bedrageri, mens anarkister mener staten bør avskaffes.
I tillegg kommer at libertarianere ofte har forskjellige synspunkter når det gjelder behandlingen av eiendomsrett individets eiendomsrett over land og naturressurser som tidligere ikke er eid, hvor noen libertarianere fremmer retten til privat eiendom, mens andre mener at privat eiendom bør unngås, da det er uforenlig med grunnleggende prinsipper i libertarianismen, og ofte støtter kollektiv eie i stedet.
Respektivt skiller man mellom disse to gruppene som høyre-libertarianere og venstre-libertarianere.
Blant libertarianere forblir anarkisme (fra gresk (an), «uten» og (arkhin), «å herske», samt (ismos), som vil si «uten herskere» en av de største grenene. Libertarianisme har også blitt assosiert med anarkisme (de er også brukt som synonymer), spesielt utenfor USA.
Anarkisme er en politisk filosofi som mener staten er uønsket, unødvendig eller skadelig, og som går inn for å fjerne, eller i stor grad minske, alle former for maktstrukturer.
Begrepet anarki har flere betydninger. For anarkister beskriver det en tilstand hvor folk lever i samfunn og styrer seg selv, i mest mulig grad uten hierarkisk organisasjon. Med andre ord er anarkistiske styringsformer basert på horisontal (eller flat) organisering. Et godt eksempel på dette er samvirkebevegelsen.
I motsetning til den sentralistiske staten, som styrer ovenfra (hierarkisk), er det anarkistiske alternativet et samfunn basert på desentralisering og en flat organisasjonsform der samfunnet for eksempel er organisert i mindre enheter der «hver mann er sin herre» i et kooperativt samarbeid.
Sosialliberalisme som ideologi oppsto som en reaksjon mot de sosiale forskjellene i 1800-tallets England. I motsetning til den klassiske liberalismen ønsker sosialliberale å bruke reguleringer og omfordeling. Sosialliberale vektlegger også sterk konkurranseutsetting av politisk og økonomisk makt.
Sosialliberalismen skiller seg fra sosialdemokratiet og sosialismen ved at den vektlegger liberalismen som mål for politikken, og ved at den er mer åpen for kapitalismen. Det motsatte av sosialliberalisme er sosialkonservatisme.
Sosialliberalismen skiller seg fra konservative og liberalister ved at den ser staten som et verktøy for å skape frihet og muligheter for enkeltindividet, og ved at den har et radikalt preg, det vil si at sosialliberale politikere ikke gir eksisterende samfunnsstrukturer og etablerte løsninger forrang.
Ideologien ligger i midten av aksen høyre/venstre fordi den legger vekt på størst mulig frihet og samtidig et sterkt sosialt ansvar.
Alle har krav på menneskerettigheter (som ligger i ordet sosial-) og alle skal ha størst mulig frihet. For at alle skal ha størst mulig frihet må friheten ha en grense (liberal-), også kjent som «min frihet slutter der din frihet begynner».
En kan for eksempel ikke få frihet til å bestemme over andres liv. Full frihet er etter denne definisjonen anarki. Sosialliberale prøver å sette denne grensen slik at alle får størst mulig frihet til å bestemme over eget liv.
I tråd med dette prinsippet vil man se at dagens samfunn, bygget på utbytting og lønnsslaveri, er uforenlig med “frihet for alle”, men at borgerlønn kan være med på å fjerne en del av dagens problemer selv om det selvfølgelig ikke vil kunne løse alle.
DEL 3
Det vi trenger er et samfunn basert på sanne verdier, og ikke et evig profittjag uten mål og mening. Borgerlønn, som gjør at hver og en kan leve etter sin egen samvittighet og som fjerner kapitalistenes egenrådighet på bekostning av arbeiderne, kan være en bro inn til dette samfunnet.
Borgerlønn kan skape frihet for nyskapning og endring, noe som kan være med på å forme et mer åpent og fritt samfunn, samtidig som den enkelte blir herre over egen situasjon og dermed i bedre stand til å ta reelle valg.
Dette vil føre til langt mer “moderne” mennesker enn i dag hvor vi har gitt vår frihet til stat og kapital og dermed bare er å anse som passive fotballer som blir sparket hit eller dit, noe som i seg selv skaper passive og apatiske borgere, og ikke aktive spillere.
De rike har et ekstremt mye bedre nettverk rundt om i verden enn hva de fattige har. De er ikke avhengige av ett spesifikt land sitt helsesystem da de kan dra til den andre siden av verden og få den samme typen behandling.
I tillegg kommer at norske selskaper ikke er bedre enn andre lands selskaper og at selskapsstrukturene er internasjonale og ikke nasjonale. Disse rikeste kan dermed ta med seg sine penger og sin arbeidskraft (gjennom sine bedrifter) over til andre land noe som fører til at antall jobber synker enda mer enn hva det allerede har gjort frem til i dag.
Vi har vært vitne til den ene utflaggingen etter den andre, inkludert av statlige selskaper som går med profitt i Norge. Få ting vitner med andre om at selskapsledere styres av følelsesmessige og nasjonalistiske grunner, og at det er dette som får dem til å bli i landet eller ikke. Og om så var så bør ikke vår økonomi være tuftet på en så flyktig ting som følelser hos enkeltpersoner.
Hvis de rike flagger ut av Norge, noe en innføring av borgerlønn ikke på noen måte vil innføre ettersom de pengene man regner med at en slik innføring vil koste er mindre enn det dagens NAV system koster, samt på grunn av de enorme gevinstene i både nytenkning og nyskapning som vil følge av innføringen av borgerlønn, vil dette føre til at inntektskilden til det som skal finansiere borgerlønn ikke lengre eksisterer og systemet vil ende opp med kollaps.
Det gjelder derfor om å endre strukturene, ikke kun i Norge, men i hele verden. Det er med andre ord på tide at både staten og kapitalen, hvor av begge tvinger fredelige individer til å gjøre ting man ellers ikke ville ha gjort, desentraliserer sin makt slik at den enkelte borger kan føle friheten bruse i sine blodårer.
Det er kun gjennom dette at vi mennesker kan bli parate til å skape det nye fredelige, rettferdige og bærekraftige samfunnet vi så sårt trenger.
Vi vil nå, med et tilpasset arbeidsliv, frie mennesker og med selskaper styrt av arbeiderne og ikke på tilfeldige nasjonalistiske følelser hos et gjennområttent oligarki, bli langt bedre stilt enn hva vi var før borgerlønn ble innført. I tillegg vil vi få ny arbeidskraft gjennom innvandring, samtidig som vi vil få en mer nyskapende arbeidskraft enn den eksisterende.
Konklusjon:
Det er konstruktivt å legge ut lenker som i bunn og grunn kritiserer samfunnsstrukturen slik den er i dag, samtidig som man stiller krav til lederne av denne samfunnsstrukturen for å få denne endringen vedrørende borgerlønn. Dette på grunn av at man nå som tidligere må stille krav til dem som på det værende tidspunkt sitter ved makta. Tilfredsstilles ikke disse kravene må man gjøre revolusjon, men tatt forholdene i dagens Norge med i betraktningen, så ser det ikke ut til at dette er tilfellet.
I tillegg kommer at det er fåfengt å tro at man kan endre samfunnet uten å endre dets design. Det å tro på forbrukermakt, eller at man kan innføre borgerlønn gjennom veldedighet, har ikke forstått hva det dreier seg om. Det dreier seg ikke kun om at ingen skal være fattige og oppfyllelse av menneskerettighetene i praksis, men om en desentralisering og transformasjon av hele samfunnet.
Filed under: Uncategorized
