Det politikere og flertallet i beste fall gjør i dag er å forsvare arbeiderne og de fattige. Dette har blitt gjort like siden vi skapte hierarki og klassesamfunn. Uten dette ville det rene barbari råde og folk ville ha vært rettsløse.
Kun rike snobber og nyttige idioter arbeider for et samfunn der en liten elite tar for seg av godene på bekostning av resten av samfunnet. Monopolkapitalismen, slik vi har den i dag, er særlig skadelig.
Staten bailer ut banker og finansorganisasjoner, som er skyld i den økonomiske krisen vi nå befinner oss i, men ikke folk, som har mistet sine arbeidsplasser og sparepenger.
Staten og kapitalen styres av de samme interessene. Først i rekken er profitt. Men vi har skapt oss en vill forbrukerkultur hvor vi konsumerer på bekostning av naturen og på bekostning av neste generasjon.
Dette løpet vil bli vår død. Vi blir derfor nødt til å endre hele samfunnet, inkludert økonomien. Vi må skape harmoni mellom hverandre og i vårt samspill med naturen. Dette er ikke kun en viljessak, men en nødvendighet.
I tillegg kommer selvsagt det at alt viser at et samfunn med minst mulig forskjeller mellom folk, rent økonomisk, skaper langt mer glede og langt mindre kriminalitet enn et forskjellssamfunn. Forskjellene må med andre ord baseres på andre ting enn inntekt.
Det at vi i dag i det hele tatt har et så vellfungerende samfunn som det vi har, med unntak av en vekstøkonomi som er ved å ta knekken på planeten, skyldes ikke at de rike får gjøre som de vil, men på grunn av at samfunnsborgerne gjør så godt de kan.
Men denne altruismen, som de rike skummer fløten av, vil bli vår sanne død hvis vi ikke reflekterer og handler. Pengene kan ikke stå i høysetet. Vi må ha andre verdier.
Dette er ingen ny, revolusjonær tanke, men er like gammel som vår sivilisasjon. Vi kan ikke basere vårt samfunn ensidig på materiell vellferd representert ved oksen, Wall Street osv, men på pakten vi har med Gud, eller planten. Mitra betyr nettopp dette – en pakt.
Og følger vi ikke Guds, eller naturens, forordninger, så er det pent lite vi kan stille opp med. Vi trenger Gud (planeten) og ikke omvendt. Det er ikke Gud (planeten) som skal tilbe oss.
Vi er dermed i et skjebnesvangert øyeblikk i vår historie. Hvis vi ikke føyer oss vil vi falle – og er det virkelig dette vi ønsker for våre barn?
Filed under: Uncategorized
