Psyken, når man er et sterkt menneske med mange opplevelser, sorger og gleder, er ikke alltid like lett. Opplever man ikke sorger og smerter vil livet raskt bli kjedelig. Man blir middelmådig og dvask. Man blir begrenset, og det blir vanskelig å befri seg fra situasjonen og bryte ut av egget og som fuglen Føniks fly ut i det fri.
Opplever man for mye smerte og lidelse vil også dette være en hemsko, for motgang skaper motgang på samme måte som fattigdom avler fattigdom. Alle har muligheten til å skape seg det liv man ønsker. Man må bare ikke slippe taket, og la seg rive med ned, men være åpen når sjansene kommer og ikke la seg knekke av mismot og frykt.
Det er et bånd mellom alle mennesker, ja, et bånd mellom alt som eksisterer. En kraft, livets kraft, som fyller vår tilværelse og som er overalt rundt oss. Vi kjenner den når vi er åpne – den får oss fremover og gjør at gode ting skjer. Man må bare ikke frykte den eller stenge for den. Gjør man dette blir tilværelsen liten og man får ikke gjort det man er her for å gjøre. Føle glede og glede andre.
Det gjelder å om å føle seg som en del av den enorme guddommelige kraften som vi kjenner som livets kraft, livskraften. Det gjelder om å ta vare på de gode øyeblikkene og ikke la seg rive med ned av de vonde. Det gjelder om å være åpen så det umulige, men som allikevel fult og helt er mulig, skal kunne skje. Det handler om å være seg selv.
En annen ting er jo selvfølgelig om samfunnet tillater og fremmer det eller skaper mennesker som stenger og frykter kraften. Hierarkier og autoriteter stanser enkeltindivider fra å føle seg som en del av den harmoniske helheten de inngår i og hindrer mennesker fra å føle seg som en del av strømmen. Undertrykkelse, stigmatisering, utbytting og fattigdom gjør at mennesker stenger av og føler frykt.
Vi beveget oss fra Ekur, gudenes hage, også kjent som paradis, Gobekli tepe, Portasar, eller Ararat, i det armenske høylandet. På den tiden levde vi som jeger-samlere. Livet var fult av avgrøder. Det var ingen ledere, ingen mangel. Vi delte hva vi hadde, på både godt og vondt. Det var en gylden tid i sivilisasjonens barndom.
Men etter hvert som vi oppfant jordbruket og å temme dyr, lærte å utvinne metaller og å skrive, oppsto den private eiendom, arbeidsspesialisering og klasseskiller. Mens noen styrte og bestemte var det andre som måtte arbeide og slite. For som Bertold Brecht spør i sitt dikt “En lesende arbeiders spørsmål” – “Hvem bygde Theben med de sju portene?”
I bøkene står noen kongenavn, men var det kongene som slepte på murblokkene, eller var det arbeiderne som måtte slite for å oppfylle kongenes drømmer om storhet? Og hvor stor er vell dem som trenger andre for å få sine drømmer oppfylt?
Både bønner og meditasjon kan fremme, men også gjøre blind. Synsfeltet kan bli mindre og man blir lett å lede. Men hver og en av oss er herre over sitt eget liv og har den samme muligheten til å føle seg i ett med strømmen.
En autoritær leder står kun som et hinder mellom deg selv og helheten vi inngår i. Og som alle andre demninger, så vil alle de som hindrer oss i å føle oss i ett med strømmen forgå. En ekte lærer begrenser ikke, men utvider. En ekte lærer slipper fri.
Og en gud som straffer og bud du skal holde – slik at du ikke lenger er deg selv – stenger for det guddommelige, for kraften, mens kjærlighet slipper fri. Ingenting er mer essensielt enn kjærligheten. Kjærligheten til seg selv, til andre og til alt som er skapt, samt skaperkraften i seg selv. Kardemommeloven, “Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil”, er langt mer enn nok.
Filed under: Uncategorized
